Historisk arkiv

Norges Idrettshøgskole

Motivasjonsseminar - Akershus Idrettskrets

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Helse- og omsorgsdepartementet

God morgen alle sammen!
Takk for invitasjonen til å være med på åpninga av "Den Store Kurshelga" for ledere, trenere, tillitsvalgte, foreldre og utøvere i Akershus-idretten.

Det er nesten 300 deltakere her. Dere har ulike roller og funksjoner i Akershus-idretten, men felles for alle som er her, er at dere jobber for en inkluderende idrett – en idrett for alle. Det mener jeg er veldig viktig av flere grunner: For å få med flere barn og unge på fysisk aktivitet, for å holde på dem lenger, for å skape idrettsglede og varig aktivitetslyst, og fordi fysisk aktivitet er viktig for helsa til hver og en av oss og for folkehelsa i overordna perspektiv. 

Et annet fellestrekk ved denne forsamlingen, er at dere er engasjerte mennesker som bruker fritida til verdifull frivillig innsats – i helger og ukedager gjennom hele året – år etter år. Oppmøtet på denne kurshelga er et tydelig eksempel på det! Det står virkelig respekt av innsatsen deres: Uten frivillig innsats blir det vanskelig å få til en idrett som inkluderer alle.

At idretten virkelig kan mobilisere til innsats, ble uttrykkelig demonstrert under TV-aksjonen – Sammen for barn – forrige helg.

Jeg kunne ha snakket mye om betydningen av frivillighet og hva regjeringa gjør for å legge forholdene til rette for frivillig innsats, og for å få til enda bedre samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor. Men jeg skal holde meg til temaet mitt – om hvor viktig idrett og fysisk aktivitet er for folkehelsen. Og det gjør jeg gjerne!

Først vil jeg understreke at idrett og kroppslig bevegelse har en verdi i seg sjøl: Å mestre ulike aktiviteter, ha ferdigheter som gjør at du kan delta i leken, å kjenne at teknikken stemmer, det å se at skuddet treffer, kjenne at frasparket sitter!  Å oppleve glede ved å bruke kroppen, være en del av et idrettsmiljø, oppleve seier eller tap, dele gleder og skuffelser – alt dette mener jeg har en verdi i seg sjøl! 

Jeg tror ikke at barn- og unge deltar i idrett fordi det er sunt eller for å få en bedre alderdom flere tiår inn i framtida. Jeg tror det er gleden ved å være med som er det aller viktigste. De positive "bivirkningene" får de på kjøpet!

Derfor er det så viktig at barn og unge får et positivt møte med idretten – enten de er med i et idrettslag eller på andre arenaer i lokalmiljøet. De skal oppleve glede og de skal oppleve at de mestrer det de er med på, uansett hvilke forutsetninger de har.

Sjøl om barn og unge kanskje ikke er så opptatt av hva idrett betyr for helsa, vil jeg likevel slå fast hva vi faktisk vet om dette:
• Fysisk aktivitet beskytter mot en rekke sjukdommer
• Variert lek og fysisk utfoldelse er nødvendig for at unger skal utvikle seg og vokse normalt
• Kroppen er skapt for bevegelse og må brukes for å styrke muskler, ledd og skjelett.

Dessverre er folk i Norge blitt mye tyngre de siste tiåra.
• 9-15 åringer er blitt 3 kilo tyngre de siste 25 år
• Menn i 40-åra er blitt over 9 kg tyngre siden 1960
• Hver femte 8- og 12-åring i Oslo er overvektig!
Vi vet ikke sikkert om det skyldes at vi spiser for mye eller beveger oss for lite. Trolig er det en kombinasjon av begge deler.

I vår del av verden er de viktigste helseutfordringene knytta til livsstil. Det vil si overvekt/fedme, diabetes type 2 og hjerte- og karsykdommer

Samtidig vet vi at det er sosiale forskjeller i livsstil som har konsekvenser for helse: For eksempel fysisk aktivitet. De med høy utdanning er mer fysisk aktive på fritida enn de med lavere utdanning. Barn av foreldre med høy utdanning er mer aktive enn barn av foreldre med lav utdanning. Samme mønster ser vi når det gjelder å delta i organiserte aktiviteter eller medlemskap i frivillige organisasjoner.

En inkluderende idrett
Vi vet at helseforskjellene rammer hardest i grupper med lav inntekt og kort utdanning. I arbeidet med å jevne ut sosiale helseforskjeller må vi gjøre flere ting: vi må ha målretta innsats for utsatte grupper samtidig som vi må ha generelle tiltak som når fram til alle.

Skolen er viktig i et slikt perspektiv – fordi alle barn og unge går på skolen og vi har iallfall muligheten til å nå fram til alle. Idretten er en viktig arena for svært mange barn og unge – også for å formidle holdninger.

Hvem som deltar i frivillige organisasjoner har sammenheng med sosial bakgrunn, det gjelder også for organisert idrett. Dessverre er det slik at særlig jenter med minoritetsbakgrunn er lite representert. Det er også slik at barn fra familier med lav inntekt er mindre med på aktiviteter i fritida og på skolen enn andre barn. Slik vil jeg ikke ha det. Dette er en utfordring både for myndighetene og for organisasjonslivet – og ikke minst at myndigheter og organisasjoner samarbeider om hvordan vi skal klare å få alle barn med i aktiviteter uavhengig av bakgrunn og foreldrenes inntekt.

Jeg mener at idrettens viktigste bidrag til folkehelsa er at flere skal finne seg til rette i idrettsmiljøet – og at de fortsetter lenger opp i ungdomsårene. Det er ikke til å legge skjul på at noen faller utenfor og at det i tillegg –  dessverre – ser ut til at frafallet fra idretten starter tidlig.
Å snu denne trenden vil neppe kreve noen "reform". Kanskje er det snarere nødvendig å konsentrere kreftene om kjernevirksomheten – idrettstilbud og aktivitetsmuligheter for barn og unge i lokalmiljøet? Da handler det rett og slett om at dere som jobber med barn og unge, fortsetter å gjøre det dere allerede gjør og ønsker å gjøre – men gjerne enda litt bedre. Og det er vel derfor dere er samlet her til "Den Store Kurshelga".

Lykke til med motivasjonsseminaret og med viktig arbeid framover!