Norske prioriteringer i helsesamarbeidet med Russland

Jeg er glad for å få være med på å åpne denne konferansen om samarbeidet mellom Norge og Russland i helsesektoren.

Helsesamarbeidet med Norges nærområder har høy prioritet hos helsemyndighetene. Fredag i forrige uke var jeg i Vilnius i Litauen på årsmøte i Partnerskapet for helse og livskvalitet i Den Nordlige Dimensjon. Norge ble der valgt til leder for de neste to årene, med Russland som nestleder.
Samtidig er vi i ferd med å inngå en bilateral avtale med Russlands helsedepartement, et utkast ligger i prosess i Moskva. Samarbeidet både med Russland og nærområdene for øvrig vil altså ha høy prioritet også i årene fremover.

Ser vi på den delen av samarbeidet som har mottatt økonomisk tilskudd over departementets ordninger siden 1999, blir det omtrent to hundre prosjekter og 150 millioner kroner i tilskudd.

Regjeringen gir Nordområdepolitikken høyeste prioritet. Det innebærer blant annet at det bilaterale forholdet til Russland skal videreutvikles og styrkes. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har en visjon om at generasjonen etter oss, våre barn, skal få et like tett og naturlig forhold til Russland som vi har til Sverige. Utviklingen går den veien. I det siste tiåret har kontakten mellom Norge og Russland blitt mangedoblet, og vi ønsker at den skal styrkes videre.

Også innen helsesektoren har kontakten med Russland økt dramatisk, fra de første pionérene ved Universitetet i Tromsø dro over til Arkhangelsk, LHL begynte sitt arbeid i Arkhangelsk, og Universitetet i Oslo etablerte sitt senter for medisinske studier i Moskva.

Det er som kjent ”itt’no som kjæm ta seg sjøl”. Uten innsatsen til dere i salen her i dag, hadde ikke Norges helsesamarbeid med Russland vært mye å skryte av. Denne forsamlingen representerer en unik bredde og en dybde i bilateralt helsesamarbeid.

Helse- og sosialsamarbeidet med Russland skjer mot et bakteppe av store forskjeller. Både når det gjelder smittsomme og ikke- smittsomme sykdommer er situasjonen vesentlig bedre i Norge enn i Russland, men det er også store sosiale ulikheter i helse i hvert land.

Utgangspunktet da samarbeidet ble etablert var smittsomme sykdommer, særlig tuberkulose og hiv/aids. Forekomsten av disse sykdommene på Russisk side var høy, og de store økonomiske og sosiale utslagene av kommunismens fall hadde sendt utviklingen i feil retning. Dette sto sentralt da det første Barents helseprogram ble vedtatt i Bodø 5. mars 1999, og da statsministrene i Østersjøregionen etablerte sin ”Task Force” mot smittsomme sykdommer i regionen.

Men, når en ser på helsedata for Russland utgjør ikke smittsomme sykdommer den største utfordringen for folkehelsa. Viktigste dødsårsaker for Russland i dag oppgis å være hjerte- og karsykdommer, tett fulgt av ”eksterne årsaker” som inkluderer forhold som ulykker, selvmord, forgiftning og vold. Dernest følger kreftsykdommer. Dette bildet sammenfaller forøvrig i stor grad med situasjonen i Norge. Livsstilsykdommer er en felles utfordring for Russland og Norge.  I tråd med dette har det konkrete samarbeidet etter hvert blitt utvidet til å omfatte både livsstilsykdommer og sosiale forhold, som ble inkludert i Barents helse- og sosialprogram fra 2004.

Jeg vil i denne sammenhengen trekke fram en faktor som litt for ofte blir glemt; nemlig alkohol. Det gjelder både på norsk og russisk side. Alkohol er påvist å være en viktig årsak til den nevnte høye forekomsten av hjerte- og karsykdommer i Russland. Men i tillegg til de direkte effektene på kroppen er alkohol en viktig medvirkende faktor til ulykker, kriminalitet og sosiale problemer, i Russland som i Norge. Vi arbeider derfor for å få økt oppmerksomhet om dette i WHO.

Den manglende oppmerksomhet alkohol får som en viktig faktor for helse og sosiale forhold kan stå som et eksempel på behovet for økt folkehelsekunnskap i opinion og hos beslutningstakere. Et annet viktig eksempel er prioriteringen av helseressurser, behovet for reform av helsetjenester og utvikling av en sterk primærhelsetjeneste. I en tid med stadig økende helsebudsjetter er folkehelsevitenskapens bidrag svært viktig. Vi setter derfor stor pris på at Universitetet i Tromsø, med vår støtte og med nordiske partnere, er sentrale i oppbyggingen av folkehelseutdanningen i Arkhangelsk.

Sitasjonen i dag er – heldigvis – dramatisk annerledes enn for få år siden, da Russland slet kraftig med effektene av omlegging til markedsøkonomi, og vanskelighetene toppet seg med valutakrisen i 1998. Den økonomiske situasjonen er langt bedre. I følge en artikkel i Financial Times sist torsdag er realverdien av Russlands bruttonasjonalprodukt nå like stor som den var rett før Sovjetunionens sammenbrudd. I årene fra 1990 til 1998 ble det nesten halvert, men deretter har den årlige veksten i økonomien vært omtrent 7 %. Det forventes fortsatt sterk økonomisk vekst, men det er enorme investeringsbehov i infrastruktur – og i helse. Som denne forsamlingen er kjent med, er investeringer i helse en forutsetning for økonomisk vekst.

Det viktigste grunnlaget for våre prioriteringer i helsesamarbeidet med Russland er å finne i det internasjonale samarbeidet, det vil si Barents helse- og sosialprogram, Nordlig Dimensjon-partnerskapets prioriteringer, og etter hvert den bilaterale avtalen med Russland. Dette er samarbeidsområder som Russland og Norge er enige om å prioritere, og som er i tråd med russiske helseprogrammer.

I Barentssamarbeidet er det i ferd med å åpnes nok et nytt kapittel, ved at Arbeidsgruppen for helse og sosiale saker på sitt møte i Murmansk 17. oktober vedtok forslag til et nytt samarbeidsprogram. I dette programmet videreføres prioriteringene med satsing mot smittsomme sykdommer, forebygging av livsstilssykdommer og utvikling av helsetjenester og sosiale tjenester. Det store programmet på hiv/aids skal videreføres. Dette programmet har generert over 20 prosjekter. En nytt program for utsatte barn og unge ventes klar til våren.

Partnerskapet for helse og livskvalitet i den Nordlige dimensjon ble etablert på en ministerkonferanse i Oslo for fire år siden. Det har EU-kommisjonen, 13 land og 8 internasjonale organisasjoner som medlemmer. Formålet er å styrke og koordinere innsatsen mot smittsomme sykdommer, forebygge livsstilssykdommer, fremme en sunn livsstil og styrke sosiale forhold. Partnerskapet har fått ny fart og økt oppmerksomhet etter relanseringen av den Nordlige Dimensjon for et år siden, med EU, Russland, Norge og Island som likeverdige medlemmer.

Det har tatt tid å få partnerskapet etablert, men vi tror nå at det har bygd seg opp og kan gi resultater av betydning. Med støtte fra EU utvikler partnerskapet en avansert database med oversikt over helseutfordringer, prosjekter som er klare til finansiering og alt helse- og sosialsamarbeid i regionen. Partnerskapet har ekspertgrupper innen primærhelsetjenste, sosial inkludering, hiv/aids og fengselshelse. Norge leder ekspertgruppen på fengselshelse. I samarbeid med Østersjørådet og Nordisk Ministerråd arbeides det for utsatte barn og unge.

Helse blir stadig viktigere i internasjonal politikk, og den utenrikspolitiske dimensjonen er viktig for å forstå partnerskapet. Boka som evaluerer Task Force, har tittelen ”Health as International Politics”. Som jeg nevnte er Norge nå valgt som leder for partnerskapet, med Russland som nestleder. Dette gir oss en mulighet til å påvirke samarbeidet mellom EU, Russland og Norge på helse- og sosialområdet. Det gir også en mulighet til å skape økt oppmerksomhet hos våre naboland om muligheter og utfordringer i Nordområdene. Samarbeidet med Russland som nestleder gir også gode muligheter til å styrke de norsk-russiske forbindelsene.

Bilateralt mellom Norge og Russland skal det inngås en helseavtale. Vi har fått tilbakemelding fra flere om at en slik avtale vil være viktig for den russiske parten i prosjekter ved at den kan bidra til å legitimere ressursbruk i prosjekter

Med alle endringene blir samarbeidet med Russland fremover blir ganske annerledes enn tidligere. Hvis Norge også i åra som kommer skal være en relevant og interessant samarbeidspartner for Russland, må vi stoppe opp og analysere situasjonen og forventninger til fremtiden, både på nasjonalt nivå og i det enkelte prosjekt. Vi må sørge for at samarbeidet med Russland er relevant for oss, og vi må fremstå som relevante samarbeidspartnere overfor våre russiske kolleger.

Et viktig redskap i vurderingen om hvordan samarbeidet med Russland skal utvikle seg fremover vil være den evaluering av prosjektsamarbeidet som Jørn Holm-Hansen ved NIBR har gjort, og som skal presenteres på konferansen. Denne konferansen blir også et svært nyttig bidrag i prosessen, og jeg vil derfor takke Universitetet i Oslo som tok initiativ til dette arrangementet.

Blant de positive konklusjonene som kan trekkes i NIBRs evaluering er at det har vært et samsvar mellom hva som har vært tema for prosjektsamarbeidet de senere årene, og prioriteringene i det nasjonale programmet for helse lansert av president Putin [uttales: Potin]. Dette har gitt våre samarbeidspartnere et fortrinn i implementeringen av programmet.

Fylkeshelsesjefen i Arkhangelsk sa på et møte i Arbeidsgruppen for helse og sosiale saker i Oslo i juni at de ønsket fortsatt faglig samarbeid. Han sa at tidligere var det slik at prosjektene var 80 % finansiert fra vest, og 20 % fra russisk side, mens det nå er omvendt. Poenget hans var at de ønsket fortsatt faglig samarbeid, selv om det ikke lenger var så økonomisk attraktivt.

På den første tiden i prosjektsamarbeidet sto Norge for brorparten av kostnadene i samarbeidsprosjektene, og materiell støtte til russerne var et fremtredende element i mange prosjekter. Fokuset er nå endret til kompetanseoverføring og faglig samarbeid. I et lengre perspektiv er det ikke naturlig at samarbeidet med Russland skal støttes økonomisk i dagens omfang, men at det er noe den norske og den russiske aktør gjør av egen interesse og med egne ressurser.

Det er derfor viktig at både departementet og de som driver det konkrete samarbeidet hele tiden fokuserer på relevans for seg og samarbeidspartneren, bærekraften i samarbeidet og utvikling fremover.

Det er derfor for oss alle bare å fortsette jobben med å videreutvikle samarbeidet med Russland – (det er itt’no som kjæm ta seg sjøl)

Takk for oppmerksomheten.