Soria Moria – erklæringen lover rehabilitering til alle som trenger det. Hva betyr det?

Kjære alle deltakere på denne rehabiliteringskonferansen som Statens kunnskaps- og utviklingssenter for helhetlig rehabilitering arrangerer.
Dere har gitt årets konferanse tittelen Vi vil, vi vil – men får vi det til? Idealer og realiteter om rehabilitering.  Jeg synes denne overskriften passer godt inn i det helsepolitiske kartet, som denne regjeringa er godt i gang med å få på plass. Både temaene dere skal ta opp og bredden blant deltakerne, viser tydelig at det er mange som må spille på lag for å at vi skal få til gode rehabiliteringstjenester for brukerne våre – uavhengig av hvor i landet de bor, hva slags sjukdom de har, hvordan den personlige økonomien er, og livssituasjonen for øvrig. 

I Soria Moria-erklæringa har regjeringa slått fast at vi vil sikre rehabilitering og opptrening til alle som trenger det etter sjukdom eller skade. Vi vil også arbeide for at barn med funksjonshemminger eller kronisk sjukdom får et godt og tverrfaglig habiliteringstilbud. I bestillerdokumentene til de regionale helseforetakene for 2006 har vi sagt at de regionale helseforetakene skal ha særlig oppmerksomhet mot pasienter som trenger habilitering og rehabilitering slik at deres behov blir ivaretatt når tjenester skal prioriteres.  Prosjekter innen barnehabilitering er et godt eksempel på tiltak som er satt i gang i alle regioner. Dette vil vi følge opp også i 2007.
 
Demografi
Det har skjedd mye med den norske befolkningen de siste tiårene som gir oss nye og annerledes utfordringer: Levealderen øker, vi blir eldre, og mange lever lenge med kroniske sjukdommer. Det er også mange unge folk som blir utsatt for skader og sjukdom, og som vil leve lenge takket være medisinske framskritt og god behandling.  Faktisk er hver fjerde bruker av pleie- og omsorgstjenester under 67 år.

Jeg er sjølsagt glad for at folk blir eldre og for at vi kan tilby gode helsetjenester til de som er sjuke. Men rettferdige helsetjenester krever også at vi kan stille opp med gode og kompetente rehabiliteringstjenester når folk trenger det.  Alle skal ha mulighet til å leve et verdig liv, til å mestre hverdagen og til å bidra til fellesskapet på sin måte.

Sosial ulikhet i helse
Jeg vil nevne et annet viktig trekk ved folks helsetilstand som jeg er opptatt av: Vi vet at de fleste grupper i befolkningen har fått bedre helse i løpet av de siste tiårene. Det er bra. Men dessverre er det de med høyest utdanning og inntekt som har merket det best. Selv om befolkningens helse totalt er blitt bedre, er det altså viktig å være klar over at de sosiale ulikhetene i helse består. Det er faktisk mye som tyder på at forskjellene er i ferd med å øke!
Vi vet ikke nok om hvilken rolle helse- og omsorgssektoren spiller for sosial ulikhet i helse.  Det er mye som tyder på at særlig spesialisthelsetjenester er skjevfordelt. Det vil si at grupper med lang utdanning bruker spesialisthelsetjenester mer enn andre. Dersom dette stemmer, er det i strid med sentrale verdier og mål for helsetjenesten.
De store sosiale ulikhetene i helse, er en utvikling vi ikke kan forholde oss passive til. Det gjelder også det feltet som er temaet for denne konferansen. 
Regjeringa vil legge mye innsats i å få bukt med de sosiale forskjellene i helse, og vi arbeider med en nasjonal strategi for dette feltet. Dette arbeidet foregår i samarbeid med flere andre departementer, nettopp fordi de viktigste årsakene til helseforskjeller ikke har med helsesektoren å gjøre, men skyldes andre deler av folks liv. Derfor vil vi ha en bred tilnærming til temaet i denne nasjonale strategien mot sosial ulikhet i helse som jeg vil legge fram til våren.

Hva er rehabilitering?
Tidligere var begrepet ”rehabilitering” ofte synonymt med at man reiste bort i noen uker til en institusjon og ”fikk” rehabilitering. I dag sier vi at rehabilitering i størst mulig grad skal tilbys der brukeren bor og lever sitt liv.  Som dere er klar over, stiller dette krav til kommunene, men jeg vil også understreke det viktige samarbeidet mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten – at aktørene kommuniserer med hverandre og sørger for at pasienten følges opp med et helhetlig og tverrfaglig rehabiliteringstilbud.

Helhetlig rehabilitering
Rehabiliteringsmeldinga (Stortingsmelding nr. 21 (1998-1999) Ansvar og meistring – Mot ein heilskapleg rehabiliteringspolitikk) som kom i 1998, la en god ramme for arbeidet med rehabilitering; både som politikkområde og som praktisk arbeid.
Det er et uttalt mål for denne regjeringa at folk skal kunne delta i samfunnet og bo hjemme så lenge som mulig selv om de har nedsatt funksjonsevne eller lider av en kronisk sykdom. Praktisk bistand, hjelpemidler, opplæring og veiledning skal bidra til at dette er mulig. For noen har ordningen med brukerstyrt personlig assistent ført til at de har fått kontroll og styring over dagliglivet sitt. I ”omsorgsmeldinga”, som nylig ble lagt fram, har vi tatt opp hvordan vi skal få til ordninger i kommunene hvor omsorgstjenestene settes i sammenheng med aktivitet og rehabiliteringstiltak.

Et helhetlig rehabiliteringstilbud må bygge på innsats og samarbeid med mange instanser, og brukeren må være aktivt med for å utforme tilbudet. De som har behov for rehabiliteringstjenester har ulike behov i ulike livsfaser akkurat som alle andre. Det betyr at det er behov for tjenester innen skole, arbeidsliv, barnehage eller fritid for å nevne noe. Skal vi lykkes er det viktig at hjelpeapparatet har kompetanse og ressurser så man kan nå de målene man har satt seg. Vi som har ansvar for rehabiliteringstjenester i helse- og omsorgssektoren, skal legge til rette for at disse tjenestene blir gode.

Jeg vil nevne noen viktige kjennetegn som skal prege god og helhetlig rehabilitering. God og helhetlig rehabilitering skal:
• ta utgangspunkt i folks rett til selv å bestemme over viktige forhold i livet og til å formulere egne mål.
• fremme personlig ansvar og mestring slik at den det gjelder får innsikt i hvilke muligheter og begrensinger som finnes.
• sikre størst mulig grad av egenkontroll over rehabiliteringsprosessen og legge til rette for aktiv deltakelse og medvirkning

Jeg tror at noe av løsningen ligger i å utvikle gode redskaper og strategier for hvordan vi skal ivareta mestring og deltakelse slik at brukeren selv har styring over rehabiliteringsprosessen og der samarbeid på tvers av fag og etater er avgjørende for å få til et godt resultat.

Eksempler på redskap
Jeg vil trekke fram lærings- og mestringssentrene som et godt eksempel som er til for både brukere og pårørende. God opplæring er en forutsetning for å mestre livet ved kronisk sykdom, og for å hindre forverring av helsetilstanden.  Til nå er det bygd 37 lærings- og mestringssentre i spesialisthelsetjenesten der pasienter og pårørende kan dra nytte av kompetansen til erfarne brukere og tverrfaglig personell. Det kommer stadig flere slike sentre til og det er en utvikling jeg hilser velkommen.

Et annet eksempel er retten til individuell plan som skal bidra til bedre koordinering av deltjenestene.  Målet med individuell plan at tjenestemottakeren skal få et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud. Det er helt sentralt for at Individuell plan skal bli et nyttig redskap, at brukerne deltar aktivt og blir hørt når individuell plan skal lages. Vi vet at dette tiltaket fungerer bra en del steder, men dessverre må vi si at det mange steder er et stort potensial for å få denne ordningen bedre på skinner. I oppfølgingen av samhandlingsrapporten… vil vi foreslå tiltak for hvordan dette kan bli en ordning som fungerer slik den skal for brukerne våre.

Arbeid som mål
God og helhetlig rehabilitering er god økonomi –  både for den enkelte og for samfunnet. Klarer vi å mestre dagliglivets krav, vil vi også ha mer overskudd til jobb og fritid. Etter sykdom og helsesvikt er tilknytning til arbeidslivet ofte en viktig del av rehabiliteringsprosessen. Et inkluderende arbeidsliv er et av hovedmålene for regjeringas politikk og vi har opprettet den nye arbeids- og velferdsetaten (NAV) nettopp for å samle arbeidsmarkedstjenestene i en institusjon. På den måten kan vi målrette innsatsen for brukerne, som ofte opplever det som en ekstra byrde at hjelpeinstansene ikke har kontakt med hverandre. Jeg har godt håp om at dette skal bli langt bedre med etableringen av NAV.

Rehabilitering med arbeid som mål, handler om å hjelpe folk til å mestre de problemer som hindrer aktivitet og deltakelse. Rehabilitering handler dermed også om å tenke nytt om hvilke muligheter man har for å delta i arbeidslivet. Jeg mener det er en viktig oppgave for de som skal hjelpe at de ser muligheter framfor begrensinger og at de hjelper til å fjerne hindringene som finnes - enten det er i de fysiske omgivelsene, eller holdninger i arbeidslivet eller mangel på sjøltillit og tru på at det nytter hos den det gjelder.

Regjeringen ønsker å bekjempe utstøting fra arbeidslivet, og å gjøre terskelen lavere for å komme inn i arbeidslivet. Arbeids- og inkluderingsdepartementet jobber nå med en Stortingsmelding om arbeid, velferd og inkludering. Helse- og omsorgsdepartementet deltar også i meldingsarbeidet og skal se arbeidsrettet rehabilitering i sammenheng med tiltak i den nye arbeids- og velferdsetaten (NAV).

Nasjonal strategi for styrking av helse- og sosialtjenestenes habilitering og rehabilitering
I løpet av høsten skal departementet legge fram en nasjonal strategi for styrking av helse- og sosialtjenestenes habilitering og rehabilitering
I denne strategien peker vi på fem punkter som er viktige for at vi kan snakke om en styrking av disse tjenestene. Disse er å:
• Sikre den enkeltes rett til nødvendig habilitering og rehabilitering
• Sikre gode og forsvarlige rehabiliteringstjenester
• Sikre oppgavefordeling og samhandling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten
• Sikre rekruttering og kompetanseheving av tjenesteutøvere
• Styrke forskning

Underveis samarbeider vi med brukere, forskere og tjenestefeltet. Jeg er kjent med at SKUR har levert gode underlagsdokumenter som departementet nå arbeider videre med.
Målet er å få til et godt dokument som det er størst mulig enighet om. 

Vi ønsker å komme raskt i gang med tiltak på rehabiliteringsområdet og har bedt Sosial- og helsedirektoratet om å kartlegge behovet for habilitering og rehabilitering i befolkningen. De skal også se på hvor det er mangel på ressurser og hva som trengs av kompetanse i denne sektoren. Direktoratet vil også utvikle tiltak for ungdom med kroniske sykdommer eller funksjonshemninger. De har også begynt arbeidet med hvordan vi skal få til god samhandling mellom den nye arbeids- og velferdsetaten (NAV) og helsetjenesten.
 
Opptreningsinstitusjoner
Fra 2006 er det de regionale helseforetakene som har ansvar for å finansiere private opptreningsinstitusjoner og rehabiliteringsinstitusjoner og har inngått avtaler med institusjoner som kan tilby tjenester av god kvalitet. At private institusjonene er blitt en del av spesialisthelsetjenesten, betyr også at tilbudet skal være tilpasset behovet befolkningen har for rehabilitering og opptrening. Vi legger også vekt på at disse institusjonene skal samarbeide med kommunene på lik linje med annen spesialisthelsetjeneste.

Kommune-programmet ”Samsynt og framsynt”
Jeg har lyst til å trekke fram programmet ”Samsynt og framsynt” som en viktig satsning knyttet til rehabilitering i kommuner, helseforetak og andre praksismiljøer. Programmet ble etablert av SKUR i 2004, og vil bli avsluttet i 2007. Målet er å framskaffe og formidle erfaringsbasert kunnskap som skal bidra til god rehabiliteringspraksis. Det er etablert et eget nettverk som skal utvikle metoder og modeller for samarbeid på tvers av fag og sektorer i kommunene. Brukerne har en sentral plass i dette prosjektet. Prosjektet er godt i gang med arbeid både rundt individuell plan, koordinerende enhet, kommunal plan for rehabilitering og overgangen til et voksenliv for unge med funksjonsnedsettelser. Forsøks- og utviklingsarbeid knyttet til nettverk tror jeg er en meget nyttig og effektiv måte å jobbe på. Jeg ser fram til at kommunene og helseforetakene enkelt kan få oversikt over hva andre har gjort for å få til en god rehabiliteringstjeneste – og overføre ideene til sin virksomhet.

Lokalsykehusenes rolle
Velfungerende lokalsykehusfunksjoner skal være helt grunnleggende i helsetjenestene i et langstrakt land som Norge. Folk skal være trygge på å få den hjelpen de skal ha når de rammes av sjukdom eller blir skadet. Regjeringen vil videreføre arbeidet med å bedre arbeidsdelingen mellom sykehusene og styrke kvaliteten. Vi mener at lokalsjukehusene vil kunne spille en viktig rolle på rehabiliteringsfeltet. Kronisk syke og eldre er de som i første rekke trenger nærhet til sykehustilbudet. Lokalsjukehusenes må derfor i større grad rettes inn mot å dekke behovene til disse pasientene. Dette er en utfordring jeg tar på største alvor, og vi trenger en bevisst satsing for å møte utviklinga. Det er fagmiljøene som har ansvar for å utvikle det faglige innholdet. Regjeringen skal sørge for å legge rammer for at fagfolkene kan tilby pasientene gode helsetjenester som er tilpasset de behovene ulike grupper har.

Avslutning
Alle mennesker skal møte et helsetjenestetilbud som ”ser” den enkelte som en hel person, som behandler og rehabiliterer den enkelte lidelse, og som samtidig spør og er interessert i brukernes egne mål for deltakelse sosialt og i samfunnet. Dette målet inneholder verdier som skal gå som en rød tråd mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsestjenesten, mellom helsetjenesten og andre samarbeidspartnere som gjør sitt for å skape et godt og helhetlig rehabiliteringstilbud.

I Helse- og omsorgsdepartementet har vi grepet fatt i utfordringene med å få til denne vanskelige helheten som skal romme så mye. Stikkordet er Nasjonal helseplan som ble lagt fram sammen med statsbudsjettet nylig. I Nasjonal helseplan tegner vi et samlet bilde av hvordan de ulike ledd og nivåer i helsetjenesten er avhengig av hverandre for at tilbudet til pasientene skal bli best mulig. Vi trekker opp de viktigste helsepolitiske utfordringene framover, og vi peker på hva som bør stå sentralt i myndighetenes strategier og tiltak.  Nasjonal strategi for rehabilitering er en av disse strategiene som settes inn i en større sammenheng i Nasjonal helseplan. 

…Når jeg først har ordet…
Som de fleste vet, vil SKUR som prosjekt bli avviklet i sin nåværende form fra 2007. SKUR ble etablert som et 5-årig nasjonalt prosjekt i mai 2000. Det var et av resultatene av ”rehabiliteringsmeldingen” som kom året før, og som viste at det var store mangler på rehabiliteringsfeltet, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Rehabilitering som tverrfaglig og tverretatlig virksomhet var lite påaktet og behovet for å sette ”brukeren” i sentrum trengte en ny giv.
Jeg har lyst til å benytte denne anledningen til å takke alle i SKUR for den store innsatsen de har gjort på rehabiliteringsområdet i prosjektperioden. Jeg tror jeg tørr si at begrepet ”helhetlig rehabilitering” har fått en helt annen betydning i hele praksisfeltet i løpet av den tiden SKUR har arbeidet for å påvirke oss i vårt daglige arbeid. Antallet konferansedeltakere på dette arrangementet (nesten 400) er et tydelig bevis for at mange mener at SKUR kan gi oss viktig kunnskap og inspirasjon i en hverdag som jeg vet er travel for de fleste. Takk til SKURe for den gode jobben de har gjort på rehabiliteringsfeltet!