Tale på APs landsmøte 2007

Kjære alle sammen,
Når man leser aviser, hører radio og ser på TV kan man få inntrykk av at det bare er nedskjæringer, kutt og lange turer ved våre sykehus. Nå kommer nye tall som viser at det i 2006 var 58000 flere opphold ved våre sykehus. Det var innleggelser, dagkirurgi og dagbehandling. I tillegg kan vi vise til at 245 000 flere pasienter ble behandlet i 2006 enn i 2002, og 390 000 flere polikliniske behandlinger i 2006 enn i 2002. Alt er ikke perfekt, men vi er på rett vei.

Helse- og omsorgstjenester skal være fellesskapets ansvar.  De skal IKKE markedsstyres.  Tjenester og tilbud skal fordeles etter menneskers behov.  Uavhengig av sosial bakgrunn, tykkelsen på lommeboka, kjønn og hvor man måtte bo.

”Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv,” A. Øverland.

Dette er grunnleggende for utviklingen av et solidarisk samfunn.  I tråd med sosialdemokratiets beste tradisjoner.  Nøkkelen til den nordiske velferdsmodell.  Og – en hovedgrunn til at FN kårer vårt samfunn til et av de beste å bo og leve i.

Dere som er her vet mye om at det har tatt tid å utvikle dagens velferdsmodell.  Det kan være gode grunner til å minne hverandre om nettopp det.  Det har ikke kommet av seg selv.  Helt fram til år 1900 auksjonerte fattigkassa bort pleietrengende.  Ringen er på en måte sluttet, når vi ser kommuner som annonserer  med ”Kjøp av heldøgns omsorgstilbud, mann over 70 år”.  De som bød minst fikk tilslaget. Det ble et slags symbol på et brudd med den samfunnsforandrende og likhetsskapende ide.  Velgerne vendte ryggen mot Erna Solbergs sulteforing av kommunene, privatisering, skattelettelser og konkurranseiver.  Vi pustet lettet ut, og kunne dreie kursen mot alle fellesskapsløsningene igjen.

Vi er utålmodige.  Merker et stort forventningspress.  Men vi kan allerede slå fast at  tilbudene kommer, når vi bruker økonomien på det viktigste – nemlig velferdstilbud.

I Norge lever vi stadig lenger.  Heldigvis.  Ikke minst takket være    Arbeiderpartibevegelsens innsats for velferdssamfunnet.  Den medisinske utvikling gjør at stadig nye sykdommer og skader kan leges, eller reduseres og gi bedre livskvalitet.  Vi kan også langt mer enn før, om hva vi selv kan bidra med for å ha god helse.

De stadige påminningene om at vi lever lenger, og har god helse, er selvsagt både riktige og viktige.  Bak statistikken skjuler det seg like fullt sosialt skapte og urettferdige helseforskjeller.  Også når det gjelder helsa vår, gjelder det at de som har best økonomi og høyest utdanning, kommer best ut.  Og – som sosialdemokrater – må vi tydeliggjøre fellesskapets ansvar for å påvirke fordelingen, for å oppnå større rettferdighet.

Vi skal sjølsagt respektere hver og ens valg av livsstil.  Men, ikke dekke oss bak det, ved å avskrive samfunnets ansvar, og muligheter til å redusere forskjellene.  En slik politikk må overlates til partier som står oss fjernt. Det trengs ingen forskning for å  fastslå at sunnere livsstil i stor grad er et spørsmål om oppvekstvilkår, økonomi, sosialt miljø og overskudd i hverdagen. 
I Oslo er forskjellen i levealder mellom bydeler hele 12 år blant menn.  En mannlig lektor i Norge kan forvente å bli nesten 10 år eldre enn en kokk av samme kjønn.

At helseforskjellene også har et kjønnsperspektiv, har ikke minst kvinnene i vårt parti  vært opptatt av.  At det finnes eksempler på at kvinner og menn med samme type lidelse, får ulikt tilbud om akutthjelp, utredning, behandling eller medisiner er uhørt.  Ta hjerter for eksempel.  Vi har lett for å tenke at kvinner ikke rammes av hjertesjukdom.  Det er en myte.  Hjerte- og karsjukdommer er den vanligste dødsårsaken blant kvinner i Norge.  Likevel blir symptomer av og til oversett og bagatellisert og mange kvinner kommer derfor for seint til lege.  Sånn skal det ikke være.  Nå skal det forskes mer på kvinnesykdommer.  Og – vi skal forsikres om at medisin utviklet for menn, enten også er virkningsfull for kvinner, eller erstattes med annen medisin slik at behandlingen er likeverdig for begge kjønn.

Det var en stor dag da jeg i fjor fikk muligheten til å åpne kvinnehelsesenteret v/Rikshospitalet.  Et viktig initiativ fra vår Regjering!

Å ville bidra til å redusere sosiale helseforskjeller, henger uløselig sammen med å slutte opp om et godt offentlig tjenestetilbud.  For barn og unge kan barnehagen, helsestasjonen og skolehelsetjenesten bety mye for hverdagen og fremtida.  Derfor må vi satse mer på det.

Selv om vi trenger mer kunnskap om helseforskjeller, kan vi allerede nok til å slå fast at mye er meningsløst urettferdig.  Slik vil vi ikke ha det.  Ulikhetene skal bekjempes.

Hos fylkestannlegen i Elverum blir du ved inngangen møtt av et skap med en cola-flaske halvfull av sukkerbiter.  Slik har de valgt å reklamere – neppe i colaens favør.  Et lite, men godt eksempel på hvordan man kan påvirke og hvordan man påvirkes.
Selv var jeg der for å lære mer om hvordan og hva vi får ut av initiativet med gratis tannhjelp til rusmisbrukere.

Rusfeltet er et annet godt eksempel på hvordan fellesskapet må vise sin solidaritet med de som sliter.  Det sier mye om kvaliteten i et samfunn hvordan vi møter folk med rusproblemer.  Jeg møter mange i vanskelige livssituasjoner.  Eks. rusmiddelavhengige og også deres nærmeste og behandlere.  Vi må holde fast på menneskers rett til verdighet – sjøl i de mest krevende situasjoner.  Det ligger til grunn i det arbeidet vi nå gjør for å få til et bredere og bedre tilbud på rusfeltet.

Noen grupper er opplagt mer utsatt enn andre.
Mennesker med psykiske lidelser, sterke funksjonshemninger, ukjente sykdommer, rusmisbruk, innsatt i fengsler, og ofre for vold i familien har sammen med flyktninger med umenneskelige opplevelser i bagasjen, ofte et helt særskilt behov for omsorgstjenester og helsetilbud.  Mange mangler i tillegg sosialt nettverk.  Barn og unge som er rammet gjør alltid spesielt inntrykk.
Det at mange flere enn før får tilbud om hjelp til psykiske plager, hjelper liksom ikke, når køen av barn nå faktisk øker.  Nå skal vi sørge for en behandlingsgaranti for barn og unge slik at de får nødvendig hjelp så fort som overhode mulig.

Målet er klart.  Vi skal gjøre det vi kan for å gi hver og en en bedre livskvalitet og hverdag.  Muligheter til å delta i samfunnet på likeverdige vilkår.
Vi ser en drivende utvikling innen helsepolitikken, det er stigende forventninger og det krever mot til  å velge noe foran noe annet. 

For å forsikre oss om at vi får til en mest mulig rettferdig fordeling av muligheter og tilbud, startet vi denne uka et Nasjonalt faglig råd.  13 kvinner og 13 menn har fått ansvar for å gjøre oss tryggere på at vi gjør kloke valg når ny behandling introduseres.  At alle får likeverdig tilgang på nye behandlingsmetoder og medisner når de innføres og at vi får til en bedre samhandling mellom de ulike deler av helsevesenet. 

For å gi tilstrekkelig og kvalitetsmessig god omsorg og faglige behandlingstilbud i framtida, vil jeg trekke frem noen hovedområder:

1. Forebygge og spre kunnskap om hvordan folk kan bidra selv, gjennom sunt kosthold, fysisk aktivitet og røykestopp.

Så dere at McDonald’s overskudd gikk ned fra 26 til 7 millioner i fjor.  Kjeden begrunner det med nordmenns opptatthet av kosthold.
(Kilde:  finansavisa 14.4.07)).

2. Samarbeide med ansatte, bruker- og interesseorganisasjoner, for å forsikre oss om at vi benytter våre felles ressurser på en best mulig og klok måte.

Vær ekstremt opptatt arbeidsmiljøet.  Både brukere, ansatte og arbeidsplass har fordel av det.

Ved Sjukehuset innlandet har sjukefraværet gått ned med omlag 1 % på ett år. Dette er meget bra!  Rent økonomisk betyr denne ene prosenten at sjukehuset Innlandet sparer 9,5 millioner i sjukelønnsutgifter.  Personaldirektøren forklarer den gode utviklingen med aktive ledere og tillitsvalgte, ledere på kurs og tett oppfølging av de langtidssjukmeldte.

Omstillingen ved våre sykehus må skje i nært samspill med ansatte, deres organisasjoner, brukere og lokalmiljø.

3. Forsknings- og utviklingsarbeid må styrkes.

Brev fra syke, og pårørende av ME-rammede har vært mange.  Fortvilelsen så mange opplever må møtes med respekt og vilje til faglig utvikling.

4. Ny medisin og nye behandlingsmuligheter er stort sett av det gode.  Ivrige legemiddelfirmaer og vår egen utålmodighet etter å lindre, eller redde, vil ofte måtte utfordres av medisinsk-/faglige vurderinger og kunnskap knyttet til bruk.

En ny vaksine HPV mot livmorhalskreft er lansert.  Vi er i full gang med å finne ut hvordan den bør og skal tas i bruk.  I 2003 ble 20 i Norge operert for sykelig fedme.  I fjor var det rundt 1 000, som fikk behandling i spesialisthelsetjenesten.

5. Vi har for få i dag, og vil trenge 130 000 flere som velger å jobbe i omsorgssektoren fram til 2050.    Og her må jeg bruke litt tid.

I dag jobber om lag 110 000 i våre sykehus/spesialisthelsetjenesten.  Også i pleie- og omsorgssektoren er det 110 000 årsverk.  30 000 årsverk inngår i de frivillige omsorgstilbudene, i tillegg til hele 70 000 familieårsverk. 

Det er en utfordring at antall yrkesaktive pr. pensjonist reduseres fra 2,6 i 2003 til 1,6 i 2050 (Kilde: SSB).

Vi vil øke egen utdanningskapasitet og tilgang på personell i Norge.  Vi må inspirere og tilrettelegge for at flere unge velger yrker i omsorgssektoren.

Vi må ta ansvar for det personell vi trenger selv.  HUSK 57 land har kritisk mangel på helsepersonell.  Skulle de eksempelvis ha tilgang på vaksine, har de ikke personell til å gi den. 

Gjennom felles innsats - og lokaldemokrati og bedre kommuneøkonomi – økte antall omsorgsarbeidere med 3 900 i fjor.  Det er den største veksten på 6 år og vi ser tydelig en ny kurs.  Mange tusen med omsorgsbehov har fått en bedre livskvalitet og mer trygghet i hverdagen.  Vi er på rett vei.

For å rekruttere til omsorgssektoren, vet vi at vi må redusere ufrivillig deltidsarbeid og uforutsigbarhet.  Jeg har utfordret helseforetakene til å bruke mer heltid.  Nå ber jeg om at partiet i kommunene tar tak i dette.  – Det handler om å ta kvinner på alvor!

I sin iver etter å redusere politikkens betydning – sentralt som lokalt – vil FrP utstede en sjekk til folk med omsorgsbehov.  Slik skal valgfrihet og konkurranse sørge for framtidas tjenester og omsorgstilbud.

Da kan det være greit å vite:
Om lag 80 % av dagens sykehjemsbeboere er demente.  I snitt har de 4 diagnoser.  Det er disse som ved hjelp av ”kontantstøtte” skal finne og velge faglig riktig tilbud til en pris de kan betale. Skulle en slik politikk noen gang få gjennomslag, vil det bety en total samfunnsomlegging, der den sterkeste rett vil erstatte velferdssamfunnet og lokaldemokratiet. 
Til erstatning for lokalkunnskap og lokalt engasjement, vil det måtte bygges opp et vanvittig stort sentralt byråkrati.  Vi vil gå motsatt vei:  Vi tror at det blir best tilbud av at brukere og de ansatte spiller på lag.  Når vi får flere av folks utfordringer opp i demokratiske og politiske organer.  Ikke skyve ansvar over på administrasjonene.  Vi skal ivareta ombudsrollen, og delta i tilretteleggingen av folks hverdag.

Jeg vil slutte der jeg startet.
Vi har steg for steg bygd opp og ut et fellesfinansiert velferdssamfunn, der menneskers behov skal avgjøre tilbud og tjenester. 

Vi vil hele tida være underveis og med samme sosialdemokratiske ideer og mål:  Behovet avgjør, ikke din bakgrunn og ikke tjukkelsen på din lomme- eller bankbok!