Tale på Nasjonal beredskapskonferanse for helse- og sosialsektoren

Kjære alle sammen
Takk for invitasjonen! Som statsråd med overordna ansvar for helsetjenesten og helse- og sosialberedskapen, er jeg glad for denne muligheten til å legge fram regjeringas syn på nasjonal beredskap på helse- og sosialsektoren.

Helsesektoren er landets største beredskapsorganisasjon. Mange av dere som er her, har sentrale roller i denne organisasjonen til daglig. Andre er i beredskap og står klar til handling ved større, ekstraordinære hendelser. Atter andre bidrar til helse- og sosialberedskapen gjennom ulike tilbyder-, rådgiver-, forsknings- og opplæringsoppgaver.

Heldigvis er den kalde krigens dager forbi. Det betyr ikke at enhver trussel er borte. Men vi har et annet trusselbilde enn før 11. september 2001. Det var denne datoen som endret verden. Det har vært retta konkrete terrortrusler mot Norge tidligere, og det kan komme nye trusler som gjør at også helsesektoren må være særlig forberedt.

Smittsomme sjukdommer, kjemikalieutslipp og radioaktive utslipp kjenner ingen landegrenser – verken ved uhell eller når det er snakk om hendelser som det ligger en bevisst hensikt bak. En svært viktig del av Norges beredskap er det internasjonale samarbeidet om hvordan vi skal varsle og bekjempe slike trusler.  Jeg vil spesielt trekke fram samarbeidet vi har med EU, NATO, Verdens helseorganisasjon og Nordisk Ministerråd på dette området. Vi kan ikke løse disse utfordringene alene.

Som dere vet er det Stortinget og regjeringen som legger nasjonale rammer for beredskapsarbeidet i helsesektoren. Jeg vil spesielt nevne lov om helsemessig og sosial beredskap som – i tråd med ansvarsprinsippet – pålegger kommunesektoren, regionale helseforetak og staten å ha beredskapsplaner. Det samme gjelder for sjukehus, vannverk og for Mattilsynet.

Når kriser oppstår er det ingen tid å miste. Derfor må det finnes klare rutiner for samarbeid og samhandling og for hvordan ressursene skal brukes. I oppdragsdokumentet for 2007 har jeg bedt de regionale helseforetaka få på plass samarbeidsformer mellom kommunene og andre aktører i helseregionen. De skal også sørge for at det finnes rutiner for krisesamarbeid med andre helseregioner. 
Jeg er kjent med at dere gjør en kjempejobb med å utarbeide kriseplaner, og rapportene forteller at dere stort sett er i rute med dette arbeidet.  Jeg vet også at dere jobber med å få til bedre samarbeid om beredskap. Det er bra – for det er dere som skal håndtere situasjoner som oppstår, enten det er kjemikalieutslipp i Gulen, legionella i Østfold eller pandemisk influensa over hele landet.

Jeg vil stoppe opp litt ved kjemikalieutslippet i Gulen som skjedde i mai i år og som fikk stor oppmerksomhet. Denne hendelsen ble heldigvis ikke den katastrofen mange hadde fryktet. Men mange av innbyggerne opplevde likevel dette som en katastrofe. Det må vi ta på største alvor. Så vidt meg bekjent har det ikke vært noen samlet gjennomgang av utslippet i Gulen. Men jeg vil peke på noen utfordringer som gir grunn til ettertanke: Ved en del hendelser er det vanskelig å få tak i hjelp, men da Gulen ble rammet, kom det faktisk tilbud om hjelp som ikke ble benyttet. Det vi kan lære av dette er at det bør være en like lav terskel for ta imot hjelp som å planlegge for og tilby hjelp til andre. En annen lærdom er at befolkningens behov for informasjon ikke må undervurderes. Det gjelder både generell informasjon og informasjon om hvordan krisa blir håndtert. 

Pandemisk influensa er en hovedutfordring for norsk helseberedskap – og slik vil det også være i framtida. Denne utfordringen er jo et klart bevis på at internasjonalt samarbeid er viktig. Det er i de fattigste landene denne utfordringen er størst.
For halvannet år siden – 16. februar 2006 – fastsatte departementet den tredje versjonen av Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa. Pandemiplanen deles i tre hovedperioder: a) perioden mellom to pandemier, b) den pandemiske årvåkenhets¬perioden og til slutt c) når pandemien er her.
I dag er verden på fase 3 i den pandemiske årvåkenhets¬perioden. Situasjonen er at viruset (H5N1) finnes hos fugler i andre land, og at dette viruset bare i svært sjeldne tilfeller har smittet fra fugl til mennesker. Det betyr at vi må ha beredskap mot et virus som ennå ikke har oppstått.  Beredskapen omfatter tiltak på flere områder:

• Pandemiplanen setter rammer for beredskapsplanlegging for alle departementene, men hovedvekten ligger på helse- og sosialsektoren. Jeg vil benytte denne anledningen til å si at jeg setter stor pris på det viktige arbeidet som dere gjør med å gjennomføre pandemiplanen i helse- og sosialsektoren!
• Helsemyndighetene har kjøpt inn 1,4 millioner doser av legemidlet Tamiflu, som kan deles ut til innbyggerne i første fase av en pandemi i Norge. Dette lageret er ment å dekke behovet for å behandle alle som blir sjuke med pandemisk influensa i Norge. I tillegg har vi anskaffet et annet medikament som skal forebygge sjukdom hos 300 000 mennesker i seks uker. Forebygging er viktig, fordi en ny vaksine ikke vil være tilgjengelig før ca. 4–6 måneder etter at en pandemisk influensa har brutt ut.
• Vi har også inngått avtale med et nederlandsk firma om levering av en pandemivaksine til hele befolkningen så snart en slik vaksine er tilgjengelig.
• I høst skal Folkehelseinstituttet gjennomføre en rekke konferanser om massevaksinering for kommunesektoren og spesialisthelsetjenesten.  Og her er det også utfordringer.
• Jeg vil også nevne at en såkalt ”prepandemivaksine” snart kan være på trappene, dvs. en vaksine som virker på den influensatypen som sannsynligvis vil forårsake en pandemi. Denne vaksinen kan brukes fram til en spesifikk pandemivaksine er på plass. Vi vil følge arbeidet med ”prepandemivaksinen” nøye, og vurdere innkjøp og lagring i Norge.

• Nordisk Ministerråd utreder for tida felles produksjon av influensavaksine for hele Norden.
• Om snaue tre måneder – 22. november – skal vi gjennomføre den store sektorøvelsen ”Helseøvelsen 2007”. Denne gangen er det et scenario for pandemihåndtering som skal øves. Sosial- og helsedirektoratet har ansvar for å lage opplegget i samarbeid med flere andre aktører.  ”Helseøvelsen 2007” og evalueringen etterpå vil være viktig i det videre arbeidet for å sikre at vi er best mulig forberedt på en pandemisk influensa.

Et annet område som har fått for liten oppmerksomhet er drikkevann og vannkvalitet. Vi skal ha en god og trygg vannforsyning i dette landet. Trygt vann krever innsats og samarbeid mellom flere etater og aktører.  Vi har fortsatt ”Giardia-saken” i Bergen i friskt minne. Fortsatt er det mange mennesker som sliter med store helseplager etter at drikkevannet deres ble forurenset med avløpsvann. Men vi hører også om andre saker der folk må koke drikkevannet sitt fordi vannverk i perioder leverer drikkevann som ikke holder mål. Slik skal vi ikke ha det: I fellesskap må vi gjøre enda mer for å hindre at slikt skjer!

Selv om det er vanskelig å gardere seg mot uhell av alle slag, er det viktig at vannverkene er rusta til å stå imot belastninger de kan bli utsatt for. Mattilsynet har vist at det er store forskjeller mellom landsdelene, og at enkelte vannverkseiere har store problemer med å følge opp drikkevannsforskriften. Det mangler skriftlige planer og analyser (risiko- og sårbarhetsanalyser) og opplegg for varsling når det skjer noe. Mange steder har det ikke vært beredskapsøvelser etter 2000. Det vil jeg si er en risikosport! Det er altså store hull i beredskapen: Det skal det ikke være!

Kommunene skal ikke bare ivareta vannverk som er i kommunal eller interkommunal eie. De må også ta hensyn til den totale drikkevannsforsyningen i planarbeid og beredskapsplaner.

Her er det absolutt rom for forbedringer – i regi av flere departementer og etater. Blant annet skal Miljøverndepartementet utrede om det er behov for en egen vann- og avløpslov.
Mye kan bli bedre, men jeg vil også understreke at samarbeidet mellom Mattilsynet, lokale helsemyndigheter og Nasjonalt folkehelseinstitutt har fungert bra de gangene vi har hatt episoder knytta til drikkevann: for eksempel under Giardia-saken i Bergen. Med andre ord: Rollefordelingen på dette området, er i all hovedsak hensiktsmessig. Det er bra, men vi kan enda bli bedre.

Jeg har bedt Mattilsynet om en handlingsplan for arbeidet med godkjenning og tilsyn med systemer for vannforsyning. Denne planen er rett rundt hjørnet. Med bakgrunn i den vil jeg forvente at Mattilsynet og sektoren gjør det som er nødvendig for at folk skal få god kvalitet på drikkevannet sitt.

Helse- og sosialberedskap er et mangfoldig område som involverer mange aktører. Det er viktig at vi ser helheten og sammenhengen, og får til gode rutiner for samhandling. Jeg er sikker på at denne konferansen vil bidra til nettopp dette. Jeg vil ønske dere lykke til med to spennende og innholdsrike dager, og lykke til med det viktige arbeidet dere gjør i det daglige med beredskap i helse- og sosialsektoren.