Velkommen til helsekonferansen 2007 – hvorfor helseplan?

Kjære alle sammen!

Jeg er overrasket og imponert når jeg ser utover dette folkehavet. Her sitter det mer enn 1 000 mennesker fra hele helse-Norge, fra kommuner og spesialisthelsetjeneste fra utdanning og forvaltning. Jeg er også glad for at så mange representanter for brukerne er til stede her i dag.  Da vi planla Helsekonferansen hadde vi den store oljekonferansen i Stavanger som et slags forbilde. Jeg kan opplyse at vi allerede har slått oljekonferansen i antall deltakere. Oppslutningen her tyder på en enorm interesse for å diskutere framtidas helsetjenester i et forum som dette. Det er jeg glad for!Derfor er det med stor glede jeg ønsker dere velkommen til denne første Helsekonferansen som skal bli et årvisst arrangement.

 

Den norske helsetjenesten er blant de beste i verden. Vi bruker dobbelt så mye penger på helsetjenester som vi gjorde for ti år siden, og vi har aldri hatt tilbud til så mange som vi har nå. Det gjelder både i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Og vi kan behandle stadig flere sykdommer med ny teknologi og nye medisiner.

Vi er så heldige å bo i et land der vi lever stadig lenger. Men det betyr også at det blir flere eldre brukere og flere som lever med sammensatte lidelser og kroniske sykdommer. Vi får også langt flere yngre brukere, faktisk er hver tredje bruker under 67 år – det er en fordobling på ti år. Vi ser også at tallet på livsstilssykdommer øker faretruende og at psykiske lidelser og rusmisbruk øker mer enn somatiske sykdommer.

Og ikke minst – vi har skyhøye forventninger til hva helsevesenet kan gjøre for oss. Den tidligere svenske statsministeren Tage Erlander har kalt dette ”de stigende forventningers misnøye”. Jeg tror det er der vi er nå.

 

Vi har høye mål for helsetjenesten og det er ingen hemmelighet at det er store mangler på flere områder. Flere tjenester har for dårlig kvalitet. Jeg har hørt om tilfeller der syke, hjemmeboende eldre har hatt rundt 40 forskjellige personer til å hjelpe seg i løpet av ni måneder. Dette er ikke god kvalitet. Vi mangler mye på samhandling og trygge tjenester. Vi sliter med for lange ventetider spesielt i psykisk helsevern og korridorpasienter er et stort problem. Kanskje er vi for lite kritiske til innføring av nye behandlingsmetoder, og vi vet at enkelte brukergrupper ikke får det tilbudet de skal ha. Det skjer feil og uheldige hendelser og det er geografiske forskjeller i tilbudet om helsetjenester. Derfor må vi bli enda bedre.

 

De stadige påminningene om at vi lever lenger og har god helse, er riktig og viktig. Men bak statistikken skjuler det seg store sosiale ulikheter og urettferdige helseforskjeller. De som har best økonomi og høyest utdanning er også friskest og lever lengst. I Oslo er det 12 års forskjell i levealder mellom Vinderen i vest og Sagene i øst. I Finnmark er levealderen kortere enn den er her i sør. Og de som tjener mest er også de som trener mest. De sosiale forskjellene ser snarere ut til å øke enn å minke. Dette er uakseptabelt.

Det er også store ulikheter i hvordan sykdom utvikler seg hos kvinner og menn. Det er for eksempel en myte at kvinner ikke så lett rammes av hjertesykdom. Hjerte- og karsykdommer er faktisk den vanligste dødsårsaken blant kvinner i Norge. Likevel blir symptomer av og til oversett og bagatellisert. Slik skal vi ikke ha det!
                                    
Klarer vi å jevne ut de sosiale forskjellene, klarer vi også å bedre folkehelsa. Det er også viktig å ha et arbeid å gå til. Det er nå 80 000 flere i arbeid enn det var for halvannet års siden, men det er fortsatt mange som faller utenfor, jeg tenker på kvinner omkring min egen alder, 40 år. Mange er ikke i stand til å bidra hundre prosent, men mange kan bidra noe. Og vi trenger alle som kan bidra med det de klarer. Jeg er glad for at denne regjeringen satser på fellesskapsløsninger framfor skattelettelser til de som er rikest.

Vi skal selvfølgelig respektere folks livsstil, men vi vet langt mer enn før om hva vi selv kan gjøre for å bedre helsa vår. Jeg vil at det skal bli enkelt for folk å velge en sunnere livsstil. Kortversjonen kjenner vi og det er mer frukt, mer grønt, fisk og grovt brød, mindre sukker og mindre mettet fett. Og 30 minutter fysisk aktivitet om dagen, pluss at vi skal få flere til å stumpe røyken. Hvis flere av oss følger slik enkle regler, vil hver og en av oss merke resultater raskt og jeg er sikker på at vi vil få stor folkehelsegevinst på litt sikt. 

 

Det er et stort tankekors at helsemessige og sosiale forskjeller bare øker mens innsatsen i helsetjenesten aldri har vært større. På denne konferansen skal vi konsentrere oss hvordan vi skal forandre for å forbedre helsetjenestene. Det er mange eksempler på at varslede endringer kan skape frykt, mistillit og samle folk til fakkeltog. Jeg ønsker ikke å bli kvitt engasjementet og kritikken. Det jeg ønsker er at vi kan samarbeide med brukere, ansatte, organisasjoner og lokalmiljøet om hvordan vi skal forandre for å forbedre slik at endringene oppfattes som gode og trygge løsninger og ikke trusler.  Omstillinger må skje i samarbeid med brukere, ansatte og lokalmiljøet.

Det som ligger fast i vårt helsesystem er at vi skal ha en desentralisert helsetjeneste der primærhelsetjenesten er grunnmuren, og der spesialisthelsetjenesten skal ta seg av det som primærhelsetjenesten ikke kan håndtere. Og brukernes stemmer skal høres. Jeg er overbevist om at brukernes kunnskap og erfaringer er viktig for å få bedre kvalitet og likeverdige helsetjenester. 

 

Regjeringsskiftet i 2005 har betydd 18 milliarder mer til fellesskapet i kommunene. Vi vet at disse pengene blir brukt på en klok måte i kommunene, blant annet til bedre eldreomsorg og helsetjenester.  Det gjør en stor forskjell.

 

Fastlegeordningen fungerer godt i kommunene, og tallet på fastleger øker. Likevel har vi utfordringer med å dekke opp offentlig legearbeid og at det er for få leger i sykehjemmene.  Legene må stimuleres til å velge allmennlegetjenesten og kommunene må utlyse nok stillinger og organisere tjenesten på en bedre måte.
Og jeg vil si noe om legevakt i kommunene. Det fungerer dessverre ikke alle steder.  Jeg synes det er interessant når en undersøkelse viser at 50 prosent av de som oppsøkte legevakt, gjerne kunne vente på time hos fastlegen, hvis de visste at de fikk time dagen etter. Dette er et interessant funn som viser at presset på legevaktene kan minskes hvis fastlegen er mer tilgjengelig. Da vil også folk som virkelig er syke slippe til på legevakta uten å måtte vente i timer.

 

Vi lovet 10 000 nye årsverk i pleie- og omsorgstjenesten innen utgangen av 2009, 5 800 av disse er allerede på plass. Vi ligger faktisk foran skjema, og i hovedsak er det faglærte folk som er kommet inn i tjenesten. 3 900 av stillingene kom i fjor. Det er den største veksten på seks år.  Dette er en ny kurs som viser at vi er på rett vei.  Det er også gledelig at det stadig blir flere i kommunene som er utdanna innen helse- og sosialfag. Denne utviklinga skal fortsette. Og vi skal få flere unge til å velge pleie- og omsorgssektoren som sin framtidige arbeidsplass. For eksempel hadde jeg gleden av å å være til stede ved kick-off i NM i helsefag i regi av Aksjon helsefagarbeider for et par uker siden. Slike tiltak har jeg tro på!

Det er en stor utfordring for kommunene å få vekk ufrivillig deltidsarbeid. Dagens og morgendagens unge kommer ikke til å velge en utdanning som sannsynligvis gir dem en deltidsjobb istedenfor full jobb med ei lønn å leve av. Derfor er min appell til ledere i kommuner og sykehus at dette må vi ta på alvor å gjøre noe med, slik at vi kan få gode ordninger for de ansatte. 

 

På en del områder trenger vi ekstra drahjelp for å få nye ting i gang i kommunene, blant annet gjelder det tilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Opptrappingsplanen for psykisk helse, som skal sluttføres til neste år, er et tiltak som vi har fått mye ut av. Kommunene har vist stor kreativitet og initiativ for å opprette lavterskeltilbud for mennesker med psykiske lidelser.

Barn og unge er det viktigste vi har.  Å ta godt vare på barn og unge er derfor det viktigste vi gjør! De fortjener kloke voksne! Derfor er jeg også opptatt av at vi skal gjøre alt for å skape trygge og gode oppvekstmiljøer for ungene våre.
Jeg kan allerede nå varsle at arbeidet i forhold til barn og unge skal fortsette når Opptrappingsplanen for psykisk helse er sluttført i 2008.

 

Det bekymrer meg veldig at hvert femte barn eller ungdom i Norge har psykiske vansker av et eller annet slag.  Det kan skyldes forhold i hjemmet, det kan være skilsmisse i familien eller store påkjenninger ved sjukdom eller død blant de nærmeste, det kan være mobbing, vold eller ensomhet for å nevne noe. 
Vi vet at mange av plagene kunne vært unngått hvis vi hadde oppdaget dette tidligere ved helsestasjon eller skolehelsetjeneste, før problemene går utover skolearbeid, og kanskje fører til rus og kriminalitet. 

Viktig i denne sammenhengen er flere lavterskeltilbud som når fram til barn og unge der de er. Jeg tenker på skolehelsetjenester og helsestasjon for unge som holder åpent om ettermiddagen en dag eller to i uka, der de unge kan komme uten å ringe først.
Orkdal kommune har et slikt lavterskeltilbud som har vært en stor suksess. Vi trenger mange slike tilbud rundt i landet, og jeg tror faktisk at kommunene her er bedre enn sitt rykte.  Jeg har tro på at god skolehelsetjeneste er god forebygging. Det bekymrer meg at vi bare har én helsesøster per 1 000 elever. Det er altfor dårlig. Vondt i magen er ikke bare vondt i magen for barn og unge. Og kanskje har de ingen voksne å snakke med om det som tynger. Derfor vil denne regjeringa satse sterkere på skolehelsetjenesten.

 

For to uker siden besøkte jeg Sykehuset Sørlandet og avdeling for barn og unge med psykiske lidelser. De har ikke ventetider til spesialisthelsetjenesten. Grunnen til at ingen står i kø for å få hjelp er blant anna at de er gode på å sile ut hvor barna skal få hjelp. De har svært lav terskel for å ta kontakt, og de reagerer raskt på alle henvendelser. Barnet, familien og ressurspersoner tas inn til et nettverksmøte og de blir enige om hvor de skal få hjelp. Svært ofte er det ikke i spesialisthelsetjenesten, men lokalt.

Det er mange måter å gi hjelp på, og dette er ett av mange gode eksempler som vi trenger flere av. Dessverre er det lange ventelister flere steder i landet for å komme til spesialist. Derfor har vi foreslått en særskilt ventetidsgaranti for barn og unge med psykiske lidelser og/eller rusproblemer under 23 år. De skal få en vurdering av søknaden senest innen 10 dager. Og ingen skal vente mer enn tre måneder på å få behandling. I fjor ventet mer enn 7 500 barn og unge mer enn tre måneder på å få behandling. Det er uakseptabelt.

 

Vi kan få inntrykk av at det bare er nedskjæringer og kutt i spesialisthelsetjenesten. Det er det ikke. Vi har ferske tall for sykehusene som viser at det i fjor var 58 000 flere opphold ved sykehusene enn året før. Det var 245 000 flere pasienter som ble behandlet i 2006 enn i 2002 og det var 390 000 flere polikliniske behandlinger i 2006 enn i 2002. I fjor var det 3,5 millioner polikliniske konsultasjoner. Det skjer altså enormt mye positivt i denne sektoren hver eneste dag.
Det er positivt at det er høy aktivitet i sykehusene, og det er store forventninger til hva helsetjenesten kan bidra med.  Det betyr ikke at alle sykehusene skal gjøre alt. Derfor har vi for eksempel sentralisert kreftoperasjoner til sykehus som opererer mange med samme type kreft.

Nye metoder, ny teknologi og nye medisiner preger spesialisthelsetjenesten. I dag har vi ikke noe nasjonalt system for å vurdere om medisiner og teknologi har en helsegevinst eller hva det kommer til å koste samfunnet. Jeg vil nevne et eksempel som gjelder behandling av multippel sklerose (MS).  Vi har opplevd at to sjukehus innen samme regionale helseforetak har hatt ulike rutiner for å ta i bruk – eller ikke ta i bruk – legemidlet Tysabri. Vi kan ikke ha det sånn at forskjellige vurderinger skal ligge til grunn for om et legemiddel skal tas i bruk eller ikke. Jeg vil nå ta initiativ til å etablere et nytt system som skal bidra til at riktig medisin kommer de riktige pasientene til gode. 

 

I disse dager forbereder vi etableringen av det nye regionale helseforetaket Helse Sør-Øst. Vi har valgt å slå sammen Helse Øst og Helse Sør for å få til bedre samordning av de samla ressursene, og dermed et bedre tilbud til pasientene. Alle lokalsjukehusa skal bestå, men noe innhold kan bli endret. Lokalsjukehusa er en svært viktig del av norsk helsetjeneste og ofte er de hjørnesteiner i lokalmiljøene.  Men det er behov for omstilling. I fjor høst oppnevnte jeg ei arbeidsgruppe med fagfolk og brukere fra hele landet som ble ledet av Bjørn Erikstein. I mars leverte de en rapport om lokalsykehusenes oppgaver knyttet til akuttfunksjoner og den samlede behandlingskjeden. Gruppa fant ut at 50-70 % av pasientene som legges inn akutt, kan ferdigbehandles ved et lokalsykehus. Det er viktig å ha med seg. Gruppa har anbefalt en rekke tiltak for å sikre høy kvalitet på tjenestene ved lokalsykehusene.

Jeg kommer til å legge trykk på å følge opp hvordan vi skal få til en positiv utvikling for lokalsjukehusa.  Det er bevilget 50 millioner kroner ekstra for å følge opp forslag fra denne arbeidsgruppa. Disse skal brukes til å prøve ut nye modeller og prosjekter for å forbedre akuttfunksjonene, gode modeller for samhandling og hvordan vi skal få til helhetlige modeller for svangerskap- føde- og barselstilbud. Vi skal lage en plan for dette.

 

Mangel på samhandling er den største utfordringa vi har i norsk helsetjeneste i dag. Det gjelder både innad i tjenestene og mellom tjenestenivåene. Vi har mange eksempler på god samhandling, men dessverre også svært mange negative.
Her har vi en felles utfordring! Dette berører både den praktiske organiseringen av tjenestene, holdninger, kommunikasjon og vilje til å finne helhetlige løsninger for pasientene. Utfordringene skal i hovedsak finne sin løsning lokalt, samtidig må vi ta tak i dette på nasjonalt nivå og legge til rette for god samhandling.  KS og regjeringen er i disse dager i sluttfasen i et arbeid for å få på plass en nasjonal rammeavtale om samhandling på helse- og omsorgsområdet som skal undertegnes før sommeren.

 

Korridorpasientene kan brukes som eksempel på at samhandling ikke fungerer så bra som vi ønsker. Korridorpasienter er en skamplett for norske sykehus, og problemet er ikke blitt vesentlig mindre med åra. Å ligge syk på gangen er lite verdig for pasienten. Det truer taushetsplikten og det hindrer god pleie og sikkerhet ved brann og evakuering.  Det finnes mange forklaringer på fenomenet – som at kommunene ikke har nok sykehjemsplasser eller at hjemmetjenesten ikke har kapasitet til å ta seg av pasientene som skal ut.  Dette tar jeg på alvor. Her er det mye å ta fatt i for å få bedre flyt i pasientstrømmen.

Ved St. Olavs sykehus i Trondheim har de tatt fatt i problemet og snudd alle steiner. Resultatet er slående. For et drøyt år siden var det gjennomsnittlig 55 pasienter i korridorene hver dag. Nå er det mellom 9 og 22. Hva har de gjort? De har blant anna etablert en egen stabsenhet for samhandling ved sykehuset, de har samarbeidsavtaler med alle kommunene og de har opprettet egne poliklinikker der pasientene undersøkes før operasjonen i stedet for å bli innlagt. Etter at sykehjemmene ble pålagt å kontakte sykehuset før de legger inn en pasient, er antall innleggelser av sjukehjemspasienter gått ned med en firedel. Dette viser at bedre samhandling virker, og jeg anbefaler andre sykehus å ta etter St. Olavs eksempel. Også i Helse Øst RHF er det mye positivt å spore. De har nylig lagt fram en liste over inngåtte samhandlingsavtaler, etablering av møteplasser for dialog og kompetanseoverføring og andre tiltak.

Individuell plan og pasientansvarlig lege er som kjent lov- og forskriftsfestet. Det må følges opp også i praksis.  Dette er ordninger som er særlig viktig for pasienter med langvarige og sammensatte behov, blant annet i psykisk helsevern, rusmiddelomsorg og rehabilitering.

 

Gode IKT-løsninger er selve limet for å få til god samhandling i en moderne helsetjeneste. Mye positivt skjer på IKT-området. Nå er alle sykehus og mer enn halvparten av fastlegene tilknyttet Norsk Helsenett, og stadig flere melder seg på. Vi mangler fortsatt en del før kommunene er like langt.
Jeg har nylig besøkt hjemmetjenesten i Arendal der alle ansatte har alle data om pasienten liggende på en liten håndholdt datamaskin. På den måten er de oppdatert om hva andre i tjenesten har gjort for pasienten og de har faglig kontakt med andre som har med pasienten å gjøre.
I forrige uke var jeg på besøk ved Ahus som har som ambisjon å bli Norges første papirløse sykehus ved å utnytte alle muligheter som ligger i det elektroniske pasientjournal-systemet.  Ahus gjør også mye for å få til elektronisk samarbeid med kommuner og utdanningsinstitusjoner, blant annet ved at ferske sjukpleieprosedyrer er tilgjengelig for pleiepersonalet i sykehjemmene gjennom Ahus sine systemer. 
Jeg setter pris på at sykehuset har høye ambisjoner og jeg vet at mange sykehus har kommet langt i utviklingen av EPJ-systemer.

 

Rehabilitering og habilitering er et annet felt som stiller store krav til samhandling mellom personell og nivåer. Vi vil at alle som trenger slike tjenester skal få det. Stadig flere lever med kroniske sjukdommer og økning i antall funksjonshemmede gjør at helsetjenesten må legge stor vekt på habilitering og rehabilitering. Slike tjenester må være en del av hele behandlingsforløpet både i sykehuset og når han eller hun skal skrives ut til kommunehelsetjenesten. Her må vi se hele behandlingskjeden under ett. Jeg vil legge fram en egen sak om rehabilitering i løpet av året.
 
Regjeringa la i fjor fram Nasjonal helseplan der prioritering, kvalitet og pasientsikkerhet er trukket fram som sentrale utfordringer for helsetjenesten.  Hver eneste dag blir et stort antall pasienter behandlet ved norske sykehus av dyktige leger, sykepleiere og annet personell.  Men noen ganger går det galt.  Noen ganger blir pasienten skadet.  Enkelte ganger kan skaden føre til alvorlig helsesvikt - til og med død.

Jeg møter mennesker og får mange brev fra pasienter og pårørende, men også fra helsepersonell som har opplevd episoder i helsetjenesten som ikke burde skjedd.  Flere av historiene rører meg sterkt og noen gjør meg direkte opprørt. Det som er verdt å merke seg er at pasienter og pårørende ofte er mer sinte og mer anklagende enn hendelsen i seg sjøl skulle tilsi. Grunnen er at de opplever at helsetjenesten og helsemyndighetene ikke er villige til å være åpne, ærlige og ydmyke om hva som faktisk skjedde.  Dette må taes på alvor.

 

Vi har opprettet et nytt Nasjonalt senter for pasientsikkerhet som skal ligge i Kunnskapssenteret. Det betyr at vi får et miljø som vil vite mye om hva som faktisk skjer av feil og uønskede hendelser i helsetjenesten, som kan varsle oss om risikoområder og svakheter i systemene våre, og som kan støtte helsetjenesten i det arbeidet som må gjøres på hver eneste arbeidsplass. 
For det er på den enkelte arbeidsplass at pasientsikkerhetsarbeidet må gjøres.  Det er der helsepersonell må oppmuntres til å melde fra.  Det er der lederne må skape en trygg atmosfære slik at helsepersonell tør å snakke om det og lære av det.   Jeg vet at det pågår arbeid i alle helseregionene med å få på plass nye systemer for håndtering av uønskede hendelser. Et stikkord er at det skal være lav terskel for å melde og at vi skal få inn mange meldinger. Dette handler om å sikre kvaliteten.

 

Nylig ble det nye Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten opprettet. Rådet skal gjøre oss tryggere på at det tas kloke valg når en ny behandling skal innføres. De skal gi råd om innføring nye behandlingsmetoder og f.eks. nye, dyre kreftmedisiner.

En annen viktig oppgave for rådet er å se på hvordan beslutninger på ett nivå får konsekvenser på et annet nivå – altså samhandling. Når f.eks. eldre mennesker skrives ut fra sjukehus, vet vi at det har konsekvenser for hva primærhelsetjeneste må stille opp med i form av tilbud, rehabilitering eller andre ting.

Rådet består av 13 kvinner og 13 menn. Blant annet har jeg invitert mange brukere med i dette rådet, fordi jeg mener at pasientenes erfaringer viktige bidrag for å øke kunnskapen om hvordan vi skal fordele og prioritere helsetjenester.
 
Dette er et spennende nybrottsarbeid, og jeg kan fortelle at vårt søsterdepartement i Sverige har allerede kontaktet oss for å få vite mer om modellen. Vi trenger et slikt råd for å skape forståelse for at prioritering er helt nødvendig for å få et likverdig helsetilbud for alle.

Skal vi få bedre kvalitet på helsetjenestene må vi styrke forskningsinnsatsen i helsetjenesten på mange områder. Jeg vil nevne et eksempel som opptar meg sterkt og der mangel på kunnskap går utover pasientene; ME-pasientene. Jeg har det siste året truffet mange pasienter med ME (kronisk utmattelsessyndrom). Disse pasientene er ofte invalidisert av sykdommen, og de forteller at de ofte ikke blir tatt på alvor i helsetjenesten. Vi vet for lite om hva denne sykdommen skyldes og ikke minst hva vi skal gjøre for å hjelpe de som er rammet. Jeg vil ta initiativet til å opprette et kompetansenettverk for ME som skal være et samarbeid mellom fagmiljøer i blant annet Oslo og Bergen. 

 

Til slutt – alle mennesker skal være trygge på at de får likeverdige helsetjenester uavhengig av kjønn alder, bosted og lommebok. Vi er godt på vei mot dette målet, men jeg er den første til å innrømme at vi har mangler og svakheter. Vi vil ha bedre kvalitet og vi vil ha mer helse ut av hver krone. Vi skal ha flere leveår med god helse i befolkningen, og vi skal redusere helseforskjellene uten at noen grupper får dårligere helse.  Jeg vil sitere Arnulf Øverland som sa: ”Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.”

 

Velkommen til to viktige og spennende dager på Helsekonferansen!