Vinmonopolets status og fremtid i Norge

Innlegg på nordisk konferanse hos Funksjonærklubben i Vinmonopolet, torsdag 22. februar, Folkets Hus, Kongressenteret

Kjære alle sammen,
og takk for denne muligheten til å komme hit for å snakke om AS Vinmonopolet og dets fremtid.

La meg først starte med å berømme dere for deres initiativ til et nordisk samarbeid mellom deres personalforeninger. Vi i departementet vet at det på flere plan i polene foregår nordisk samarbeid. Dette verdsetter vi, og vi følger med på samarbeidet. Vi lever i en stadig mer internasjonal verden, og det blir derfor bare viktigere og viktigere med samarbeid og kontakt på tvers av landegrensene. De nordiske landene møter mange av de samme utfordringene internasjonalt, og et forum hvor disse kan diskuteres er alltid nyttig. Vinmonopolet er for oss et viktig alkoholpolitisk instrument, og jeg setter derfor ekstra stor pris på dette tiltaket.

Jeg mener Vinmonopolordningen er en god ordning.

I Norge får man i dag kjøpt alkoholholdig drikk med volumprosent under 4,8 i dagligvarebutikker. Skal man ha alkoholholdig drikk med høyere volumprosent enn det må man på et polutsalg. Vinmonopolet er for meg en butikkjede som legger vekt på samfunnsansvar, service og godt vareutvalg. I tillegg er den statlige vinmonopolordningen et godt alkoholpolitisk virkemiddel.

Alkoholholdig drikk kan ikke anses å være en ordinær vare; Bruk av alkohol er til stor glede for mange, men er også forbundet med store negative konsekvenser for samfunnet, som for eksempel vold, trafikkskader og andre helseskader. Vinmonopolet har således en helse- og sosialpolitisk oppgave, ved at egne utsalg for vin og brennevin tydeliggjør at de varene som selges der ikke kan sammenlignes med en hvilken som helst annen vare, og at myndighetene ønsker å begrense bruken av dem.

Vinmonopolet er en faghandelskjede som gjennom sine dyktige medarbeidere er med på å sikre kundene en service og en kvalitet på varene, som ikke ville vært oppnåelig hvis vin og brennevin skulle selges som ordinære varer i en matbutikk. Denne type handel er noe kundene vet å sette pris på, og det vil antakelig være med på å sikre oppslutning i befolkningen i lang tid fremover.

Ut over dette er Vinmonopolordningen god, fordi den virker som en integrert del av den norske alkoholpolitikken – en politikk som består av mange sammensatte virkemidler med det mål å forebygge og redusere skadevirkninger av alkoholbruk. Vinmonopolet er et av våre viktigste virkemiddel. Det er derfor av stor betydning at flest mulig har forståelse for, og støtter opp om, vårt ønske om å beholde monopolordningen – både innad i Norge og også utenfor landets grenser. Forskning fra mange land viser at begrenset tilgjengelighet minsker alkoholforbruket, og at monopoler er av de aller mest effektive virkemidlene. Likevel ser vi at monopolordningene utfordres, både fra nasjonalt og internasjonalt hold. Samtidig ser vi også at vinden blåser andre veien – behovet for tilgjengelighetsbegrensende tiltak tilkjennegis nå i flere og flere land i Europa.

Historisk sett ble Vinmonopolet opprettet i 1922 som et privat aksjeselskap under statlig kontroll. Fra 1939 har det vært statseid. Staten har brukt det som et viktig middel for å redusere alkoholforbruket, blant annet gjennom begrensede åpningstider og streng kontroll av aldersgrensene. Da Vinmonopolet i sin tid ble opprettet, var det for at staten skulle kunne utøve kontroll med omsetningen av vin og brennevin, og for holde de privatøkonomiske interessene utenfor denne type omsetning.

Det å holde privatøkonomiske interesser og konkurransens krefter utenfor omsetningssystemet for vin og brennevin må kunne sies å være en av Vinmonopolets aller viktigste funksjoner. Dette er ønskelig fordi disse interessene er sterke, og kan, gjennom ulike tiltak som for eksempel å aktivt tilpasse seg markedets etterspørsel, føre til økt alkoholforbruk i befolkningen. Vinmonopolordningen er således en enkel måte å regulere og begrense tilgjengeligheten av alkoholholdig drikk på, samtidig med at det blir enklere og mer effektivt å kontrollere at salget skjer i tråd med reglene i alkoholloven, som for eksempel aldersgrensene.

Som en følge av økt internasjonalisering har den norske og nordiske alkoholpolitikken blitt utfordret de siste årene.

Etter at EØS-avtalen trådte i kraft i januar 1994 har elementer i vinmonopolordningen fra tid til annen blitt utfordret. Avtalen innebærer som kjent at EØS-landene blir en del av EUs indre marked med fri flyt av varer, tjenester, arbeid og kapital, og med felles konkurransevilkår for næringslivet. Avtalen stiller krav om at det enkelte EØS-land ikke må forskjellsbehandle sine innbyggere i forhold til EØS- og EU-borgere på de områder avtalen omfatter. Tanken er at EU og EØS skal utgjøre ett marked på disse områdene.

Politisk går EØS-avtalen kortere enn et fullt EU-medlemskap, og når det kommer til den nasjonale alkoholpolitikken overlater avtalen til hvert enkelt land å selv bestemme hva slags omsetningsordninger som er nødvendige for å sikre opprettholdelsen av den. Likevel gjøres ikke dette i større grad enn at også denne politikken må sees i sammenheng med EØS-avtalens grunnleggende prinsipp om fri bevegelse av varer på tvers av landegrenser. Dette prinsippet setter blant annet begrensninger på mulighetene for import- og eksportrestriksjoner.

Det enkelte land har likevel mulighet til å vedta tiltak som regulerer og griper inn i den frie varebevegelse. Men – disse må ikke gå lenger enn det som reelt sett kreves for å ivareta det nødvendige politiske hensyn. Når det gjelder opprettholdelsen av Vinmonopolet er det de alkoholpolitiske hensyn som skal i varetas. Etter EØS-avtalen kreves det at slike statlige handelsmonopol som det vi i Norden har, er begrunnet i nærmere bestemte formål. Formålet bak vinmonopolordningen er beskyttelse av folkehelsen. Dette henger igjen sammen med at vårt monopol sørger for begrenset tilgjengelighet, noe som medfører lavere forbruk av alkohol, noe som igjen medfører færre alkoholrelaterte skader både på personer og på samfunnet som helhet.

Allerede under EØS-forhandlingene ble det klargjort at det norske detaljmonopolet som sådan, ville kunne opprettholdes innenfor rammen av EØS-avtalen. Som nevnt tidligere har dette likevel ikke forhindret at ulike elementer av ordningen har vært prøvet av domstolen og EFTAs overvåkingsorgan ESA. ESA og EFTA-domstolen har hatt flere saker om alkohol mot Norge siden EØS-avtalen trådte i kraft. Blant annet var EØS-avtalen bakgrunnen for at det daværende import- og engrosmonopolet ble opphevet fra januar 1996. Dette fordi disse monopolene ikke ble ansett å være nødvendige alkoholpolitiske virkemidler for å styrke folkehelsen. Noe av bakgrunnen for at Norge da endret sin ordning, var at Sverige og Finland, da de ble EU-medlemmer, vedtok å oppheve sine monopoler for import og engrossalg av alkohol.

Ved at disse bitene av monopolet ble opphevet, fjernet man også et viktig element i den politikken som ble trukket opp på 1920-tallet i Norge, nemlig fraværet av aktører som var inne på markedet ut fra tanken på profitt. Man har nå flere aktører som driver med import av alkoholholdig drikk, men i hovedsak er disse fornøyd med dagens Vinmonopol-ordning, og viser ikke interesse for å endre dagens alkoholpolitikk mot en som er mer konkurranserettet. Viktigst er at privatøkonomiske interesser er holdt utenfor detaljleddet. Dette er det leddet hvor vi møter forbrukeren og dermed det leddet der behov for beskyttelse er størst.

Vinmonopolet står i dag igjen som et rendyrket detaljsalgsmonopol, og i 1997 ble det endelig slått fast at dagens ordning er i samsvar med EØS-avtalen. EU og EØS anerkjenner per dags dato de nordiske monopolordningene. Å begrense alkoholbruken anses å være et viktig folkehelsemål, og våre monopoler fungerer som effektive midler for å begrense forbruket, og derved beskytte folkehelsen.

Vinmonopolet fungerer effektivt, og vi jobber derfor for at det skal beholde sin støtte i befolkningen - mulighet til å nå de mål man har for en bestemt politikk, er avhengig av at politikken oppnår legitimitet i befolkningen.

For også nasjonalt har monopolordningen opplevd et visst press.

Til tross for at Vinmonopolet årlig oppretter flere utsalg, og til tross for tilbud om både nettsalg og postforsendelse, er det fortsatt mange kommuner som ønsker seg vinmonopolutsalg, og fremdeles synes mange de har for lang vei til nærmeste polutsalg. Vi har også flere politiske partier som har programfestet at de ønsker vin i butikk. Uten støtte i befolkningen er det som tidligere nevnt vanskelig å opprettholde vår statlige monopolordning.

For å sikre oppslutning i befolkningen er det derfor viktig at monopolordningen utvikler seg i takt med samfunnets forventninger og behov. For å sikre denne støtten ønsker vi nå å åpne for at kommuner som ønsker det skal få utsalg, uten at man overskrider grensen for når selve monopolordningen mister sin effekt. Det er, som dere sikkert vet, derfor satt i gang et arbeid med å utrede mulige endringer i systemet for utbygging av salgsnettet til Vinmonopolet.

En viktig målsetning for driften av Vinmonopolet er å sikre god og rettferdig tilgjengelighet av Vinmonopolets tjenester over hele landet. De senere år har det vært overlatt til Vinmonopolet selv å styre ønsket utbyggingstakt innenfor de rammene Helse- og omsorgsdepartementet, Stortinget og lovverket setter. For å sikre likebehandling av kommunene og en mest mulig åpen prosess, har Vinmonopolet konkretisert kriteriene for opprettelse av utsalg. Disse kravene går blant annet på befolkningsgrunnlag, bosettingsmønster, handlemønster og nærhet til allerede eksisterende utsalg. Disse kriteriene er det nå som blir vurdert. Men uansett hva resultatet av vurderingen blir, vil vi opprettholde kommunenes selvstyrerett – det vil fortsatt være kommunen selv som velger om de ønsker å gi Vinmonopolet salgsbevilling i kommunen eller ei.

Befolkningens støtte om et monopol vil alltid gå litt opp og ned. De siste årene har det vært en liten oppgang i støtten. Dette skyldes nok blant annet de problemene man ser i Finland etter at alkoholavgiften ble satt ned, samt problemer man ser i andre og eget land som skyldes alkoholbruk.
For å bygge opp under støtten i befolkningen er det viktig at de ansatte i Vinmonopolet ser de utfordringene polet står overfor, og har forståelse for den helheten monopolet er en del av. Dere som vinmonopolansatte er med på å bygge opp under vår velfungerende monopolordning. Dette kan dere gjøre ved å fortsette med den gode jobben som gjøres i dag, både med tanke på service og varekunnskap, og med tanke på arbeidet med å foreta kontroll av alder, ved å foreta vurderinger av om kunden måtte være beruset og andre vurderinger som må foretas etter lovgivningen. I denne sammenhengen vil jeg peke på at vi i politisk ledelse i HOD er oppmerksom på at AS Vinmonopolet gjennomgående scorer høyt i ulike målinger av kundetilfredshet, og vi vil gratulere med prisen som Årets servicebedrift delt ut av HSH. Dette er gledelig av flere grunner. Jeg håper servicenivået utad reflekterer et godt miljø innad i bedriften. Videre vil et slikt rykte bidra til å gjøre Vinmonopolet attraktiv som arbeidsplass. Og i tillegg kommer altså at deres innsats for kundetilfredshet indirekte bidrar til å oppnå det alkoholpolitiske målet med Vinmonopolet.

Mer positivt enn presset mot våre nordiske monopolordninger, er det at man ser at den norske alkoholpolitikken, og deriblant vinmonopolordningen, virker. Norge har i dag lavere alkoholforbruk enn de fleste andre land i Europa. Både nasjonal og internasjonal forskning viser at en statlig monopolordning er meget effektivt når det gjelder å forebygge alkoholrelaterte skader og problemer, blant annet fordi monopoler sikrer en begrenset og kontrollert tilgjengelighet av alkoholholdige drikkevarer. En uthuling av Vinmonopol-ordningen vil således føre til en svekkelse av den norske alkoholpolitikken, noe vi mener ikke er ønskelig. Vi mener heller ikke at det er sannsynlig at det vil skje.

Vi ser også at tendensene går mot at stadig flere land i Europa ser at det er behov for den type alkoholpolitiske virkemidler som vi i dag har i de nordiske landene. Ikke minst er det verd å merke seg at EU-kommisjonen i høst la fram en alkoholstrategi – den første i sitt slag - noe som viser at man har nå har større forståelse for de problemer alkoholen kan føre med seg enn man tidligere har hatt.

Det finske formannskapet i EU høsten 2006 valgte ”helse på alle politikkområder” som tittel på sitt helseprogram. Den måten politikken på andre områder utformes på, vil ofte ha betydning for helsen. EUs overordnede mål om å tilrettelegge for ett stort marked kan også i noen sammenhenger komme i konflikt med reguleringer av markedet som er etablert for å beskytte folkehelsen. Ved å sette helse på alle politikkområder på dagsorden i EU har man fått et bedre grunnlag for diskutere riktigheten av reguleringer som isolert sett ikke fremmer handelen.

Alt dette er med på å bygge opp under de nordiske monopolene.

I Norge legges det ved utformingen av alkoholpolitikken stor vekt på at våre virkemidler for å begrense alkoholkonsumet skal fungere samlet sett, og at de samlet gir gode resultater. I EU har man så langt hatt en tendens til å isolere tiltakene, for så å vurdere om de hver for seg fungerer som forutsatt, og at de enkeltvis ikke er mer inngripende enn nødvendig. I forhold til EU blir derfor vår største utfordring fremover, å arbeide for å få EU til å se at det er vår helhetlige alkoholpolitikk som har gitt våre gode resultater. Får vi ikke til det kan man i norske øyne ende opp med uheldige restriksjoner for hvordan vi selv kan bestemme vår alkoholpolitikk.

Som et eksempel på det at virkemidlene bør sees i sammenheng kan jeg nevne den svenske Rosengren-saken, som noen av dere kanskje har hørt om. Den var oppe for EF-domstolen for annen gang i høst. Selv om saken gjelder forholdet mellom EU og Sverige, vil den kunne få relevans for den norske alkoholpolitikken, da de aktuelle bestemmelsene er svært like i de to landene: I begge land selges alkoholholdig drikk med alkoholinnhold over et visst nivå gjennom et statlig monopol, samtidig som begge landene har forbud mot privatimport av alkoholholdig drikk.

Rosengren-saken dreier seg om Sveriges forbud mot at private personer importerer alkohol. Slik det fungerer i dag må all alkohol som ikke medbringes til landet som reisegods, dvs. tas med av den reisende selv, importeres via Systembolaget. Den svenske domstolen spurte EF-domstolen om hvilken artikkel i Roma-traktaten dette forbudet skal vurderes etter – artikkel 31 som dreier seg om statlige handelsmonopol som påvirker handelen mellom EUs medlemsland, eller artikkel 28 som dreier seg om importrestriksjoner. Artikkel 31 skal anvendes hvis forbudet mot privatimport skal ansees å være en del av monopolordningen. Mener man derimot at privatimportforbudet kan vurderes for seg, uten at det anses å være en del av vinmonopolordningen, skal artikkel 28 brukes.
Vi mener forbudet mot privatimport er en viktig del av monopolordningen, og at det medvirker til at våre monopoler fungerer effektivt. Importforbudet er således med på å styrke monopolordningen. Norge støtter derfor Sveriges syn på at det svenske privatimport-forbudet må ansees å være en integrert del av monopolordningen, og at det derfor må vurderes etter artikkel 31.

Rosengrensaken er et illustrerende eksempel. Jeg mener det er viktig å få EUs aksept for at alle våre alkoholpolitiske virkemidler må vurderes under ett, og at ett og ett tiltak ikke kan skilles ut og vurderes for seg. Jeg mener også at det er en riktig tolkning av EØS-avtalen.

Min vurdering er at monopolet står sterkt både nasjonalt og internasjonalt. Utviklingen i EU går i riktig retning, handlingsrommet for tilgjengelighetsbegrensende virkemidler blir i hvert fall ikke mindre, jf. senere tids dommer fra EFTA-domstolen og EUs alkoholstrategi. EU anerkjenner behovet for alkoholpolitiske virkemidler. Jeg tror på monopolet og på at monopolet også i framtiden vil stå seg i en EØS-rettslig kontekst.

En bredt sammensatt alkoholpolitikk som den norske er til vårt alles felles beste. Leser man avisene er det tydelig at de problemer som alkoholbruk medfører, er noe som bekymrer folk i Norge. Det er politisk oppslutning om vår vinmonopolordning. Den er et svært viktig element i den norske alkoholpolitikken, og vi vil fremover fortsette arbeidet med å beholde den statlige monopolordningen vi har i dag. 

Jeg ønsker dere alle en god lunsj.

Takk for meg.