Åpningsforedrag på den nordiske konferansen Barnet og rusen 2008

Kjære nordiske venner!

Takk for invitasjonen til å åpne denne store nordiske konferansen.
Først vil jeg dele en liten refleksjon med dere. Jeg kom med toget i dag, og gikk gjennom parken her. Jeg vil anbefale dere å ta en tur i den i en pause, og se på den skulpturen som står der. Den synes jeg vitner om noe av det som er tema for denne konferansen, selv om nok den er laget med tanke på at noen sjømenn reiste ut og aldri kom tilbake. Den vitner om styrke, kjærlighet, lengsel, tap og håp. Og ikke minst håp er viktig. Dere, som arbeider med barn som ikke har det så godt som de burde, vet mer enn noen at det er viktig å gi dem håp. Håp om en bedre hverdag og et bedre liv.

Nordisk samarbeid er så naturlig for oss nordboere at vi ikke tenker på det til daglig. Vår nordiske historie, vår felles kulturarv og språkforståelse bidrar til dette. Vi tar det som en selvfølge at vi har nettverk over grensene, og at samarbeidet fungerer uten særlig mange formelle begrensninger.  Imidlertid er det forskjeller også. Som en digresjon kan jeg nevne at da jeg studerte folkehelsevitenskap i Göteborg, sammen med Finner, Svensker, Dansker og Islendinger, kategoriserte vi oss slik: Dansker: anarkister, Svensker: byråkratister, Nordmenn: ambivalente, litt av hvert, Finner: annerledes individualister og Islendere: Vikinger. Så det er noen forskjeller, men den store felles nordiske oppslutningen om dagens konferanse viser at spørsmål knyttet til rusmiddelbrukets konsekvenser for fosteret, barnet og familien – jeg sier dessverre – er like aktuelt i alle de nordiske land.

 Tradisjonelt rammer familiens rusmisbruk oftest kvinner og barn. Det finnes en kvinne som har beskrevet sin maktesløshet, en sterk vilje til å gå – det vil si en gang i framtiden - dersom, hvis, forutsatt, i fall – det blir enda verre enn nå. Kvinner både i og utenfor Norden har kjent seg igjen i hvordan den finske forfatteren Märta Tikkanen beskriver sitt forhold til forfatteren, avisskribenten og kunstneren Henrik Tikkanen i diktsamlingen Århundradets kärlekssaga fra 1979:

Först känns det skönt
rent svindlande och obegripligt
skönt
att det trots alt också finns de som ser
bakom fasaden
som vet
och innser
Men sen blir allting
Bara ännu svårare
Sen kommer frågan:
Varför går du inte?
Otaliga gånger har jag varit
på väg
om den här perioden inte är
den sista
då går jag
om elakheterna går ut över
barnen
då går jag
om han dessutom börjar
ljuga
då går jag
och bär han nånsin hand
på mej
då går jag
när barnen inte längre
orkar
då bara måste jag
Och allting hände
Ändä gick jag inte
Värfor?

 La meg starte dette åpningsforedraget med en liten skisse over de verdier og de fellesskapsløsninger som den norske regjering legger til grunn for det temaet som dere skal drøfte de neste tre dager.

 I Norge har vi høye ambisjoner for helse- og omsorgstjenesten. Tjenesten skal ha høy kvalitet, være tilgjengelig innen akseptable ventetider og tilbudene skal nå ut til alle uavhengig av egen økonomi, sosial status, alder, kjønn, funksjonsevne og etnisk bakgrunn. Langt på vei er ambisjonene innfridd, og vi har en helse- og omsorgstjeneste som er blant de beste i verden. Samtidig er det mangler og utfordringer på en rekke områder.

 Rusmiddelavhengige er den gruppen som har høyest sykelighet, som opplever å være stigmatisert og ekskludert fra fellesskapet, og som har høyest dødelighet. De sosiale og samfunnsøkonomiske konsekvensene av rusmiddelmisbruk er omfattende. Mange barn lider under foreldrenes rusmiddelmisbruk. Store kostnader er knyttet til helse- og sosialhjelp, tapt arbeidsinnsats, velferdstap og rusrelatert kriminalitet. Alkohol er den tredje største risikofaktoren for helseskade i vår del av verden, etter tobakk og høyt blodtrykk.

Sammenhengen mellom alkoholbruk og sosial bakgrunn i Norge følger en kurve hvor de med kortest utdanning og lavest inntekt drikker mer enn de som har noe lengre utdanning og høyere inntekt, før kurven igjen stiger blant de med lengst utdanning og høyest inntekt. Dette gjelder først og fremst menn. I den siste tiden er det kommet rapporter om kvinners drikking som gir grunn til bekymring, og det er slik at grupper med kort utdanning ofte har en mer skadelig bruk av alkohol enn grupper med lang utdanning. De drikker større mengder om gangen og de pådrar seg flere akutte alkoholskader. Noen grupper er spesielt utsatt for å utvikle rusmiddelproblemer. Vi vet at barn som vokser opp i familier der rusproblemer er en del av hverdagen, har en forhøyet risiko for å utvikle rusmiddelproblemer.

 Det er grunn til å tro at slike risikofaktorer varierer avhengig av sosial bakgrunn, men dette er et område hvor vi trenger mer kunnskap. Rusmiddelavhengige er overrepresentert i grupper med kort utdanning og lav inntekt.

 Rusmiddelproblemer handler om sosial ulikhet, om samfunnsutvikling, om utstøting, om ikke å mestre skole og arbeidsliv. Det handler om isolasjon og ensomhet, og det handler om fellesskap. Ofte destruktive fellesskap. Rusmiddelpolitikk handler om solidaritet med enkeltmennesker og om samfunnets evne til solidaritet. Det er de grunnleggende politiske veivalgene som betyr mest for rusutviklingen i samfunnet, og som bestemmer om vi har et samfunn med et sterkt fellesskap, eller om hver enkelt skal være sin egen lykkes smed.

 Regjeringens overordnede mål på rusfeltet er å redusere de negative konsekvensene som rusmiddelbruk har for enkeltpersoner og for samfunnet. Blant målene i opptrappingsplanen for rusfeltet som ble vedtatt av Stortinget i 2007, er et tydelig folkehelseperspektiv, tidlig intervensjon og mer tilgjengelige tjenester til barn og unge samt bedre oppfølgning og hjelp til barn av personer med rusmiddelproblemer. Opptrappingsplanen er nøkkelen til en helhetlig og koordinert politikk innenfor rusfeltet de kommende årene. Gjennom denne satsingen skal rusavhengige tilbys den hjelp, behandling og rehabilitering de har behov for og rett til. Samtidig skal det forebyggende arbeidet styrkes. Regjeringen vil styrke tiltak for å sikre kvalitet og kompetanse, og øke innsatsen i kommuner og helseforetak slik at flere får hjelp tilpasset sine behov. Frivillig og ideell sektor utfører mye verdifullt arbeid innenfor rusfeltet. Partnerskapet mellom frivillige organisasjoner og offentlig sektor skal styrkes gjennom opptrappingsplanen. Brukerinnflytelsen skal økes og ivaretakelse av barn og pårørende skal sikres.

 Det er et mål å tilby kommunalt ansatte tverrfaglig videreutdanning i psykososialt arbeid med barn og unge. I 2007 ble det igangsatt ny videreutdanning i psykososialt arbeid med barn og unge ved 10 høgskoler. Vi ønsker å rekruttere bredt til denne utdanningen fra alle arenaer som arbeider med barn og unge i aldersgruppen 0-23 år. Barn og rus er modul i utdanningen, og kompetansehevingen skal bidra til at barn og unge som sliter med eget eller familiemedlemmers rusmisbruk raskere blir fanget opp og får den hjelpen de trenger. Utdanningen skal også bidra til bedre samhandling mellom ansatte i skolehelsetjeneste, helsestasjon og barnevern. Kompetansen om tidlig identifisering og tidlig intervensjon skal styrkes. Helsedirektoratet utarbeider nå en veileder «Fra bekymring til handling» som skal gi råd til helsepersonell ved bekymring for barn og unge med begynnende rusproblemer.

 Etter mønster fra Sverige har vi i Norge etablert ca 60 kommunale familiesentre som skal bidra til å hjelpe familier som sliter. I familier hvor rus er et problem kan familiesenteret kan bidra til å koordinere kontakt med andre hjelpeinstanser og jobbe med å bedre relasjoner og tillitt i familien.
 Alkoholforbruket i Norge øker, men er fortsatt lavt både i forhold til de andre nordiske land og Europa forøvrig. Vi vet at både ungdom og voksne mangler kunnskap om alkoholens skadevirkninger og koplinger mot andre sykdommer. I tillegg er det et press på tradisjonelle alkoholpolitiske virkemidler som pris og tilgjengelighet. Organisasjonen Blå Kors som eier Borgestadklinikken, har i 2008 gjennomført en bred kartlegging av nordmenns holdninger og atferd knyttet til rus og rusmisbruk. Kartleggingen viser blant annet at nordmenn ser foreldres rusavhengighet som en stor trussel mot barns oppvekstvilkår.  I Norge er det trolig mer enn 200 000 barn med foreldre som ruser seg slik at barna reagerer. Det er 200 000 for mange!

 Regjeringen har satt barn og unge høyt på dagsorden og vil styrke arbeidet mot sårbare grupper av barn og unge for å hindre at levekårsproblemer og fattigdom går i arv. I Soria Moria-erklæringen er det gitt løfte om at barn med psykisk syke foreldre og rusmiddelavhengige foreldre skal få oppfølging og hjelp. Målet er at tjenestene skal oppdage og følge opp barn som trenger det på en langt mer systematisk måte enn vi gjør i dag.

 Regjeringen startet i 2007 flerårig satsing på tiltak for barn og unge som lever i familier der foreldrene sliter med rusproblemer eller psykiske lidelser – eller begge deler. Dette er en satsing på tvers av departementer, etater og ulike tjenester på alle nivåer. Det handler om holdninger, åpenhet, om strategier, gode tiltak og om penger. Vi er kommet ganske langt når det gjelder hjelp til mennesker med psykiske lidelser. Når mor eller far trenger hjelp, så får de det, men det er få som ser barna deres. Det skal være like selvsagt at de får hjelp som at foreldrene gjør det.  Det ble i fjor fordelt 15 mill kroner over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett, og i år er satsingen økt til 20 mill kroner. Satsningen er et ledd i Regjeringens handlingsplan mot fattigdom. I tillegg kommer midler fra Barne- og likestillingsdepartementet for å styrke kompetansen innen barnevernet når det gjelder disse barna.

 Helse- og omsorgsdepartementet etablerte i 2007 et Nasjonalt kompetansenettverk for forebygging og behandling av problemer hos barn av psykisk syke og rusmiddelavhengige foreldre.  Sørlandet sykehus HF leder nettverket som skal samle, systematisere og formidle kunnskap og spre kunnskap til tjenestene. Kompetansenettverket har fått navnet BarnsBeste, og jeg hadde gleden av å lede det i en måned før jeg ble statssekretær.

 Barn av rusmiddelavhengige og psykisk syke foreldre med minoritetsbakgrunn, er særlig sårbare, og Statens helsetilsyn har påpekt at de har et mangelfullt tilbud. Dette er en utfordring vi tar på alvor, og som vi vil prioritere framover. Det nasjonale kompetansenettverket har fått i oppdrag å innhente og spre kunnskap om denne gruppen. Vi vil også vurdere om det er behov for informasjon som legger spesiell vekt på språk og kulturelle forhold.

 I 2007 ble det etablert et nytt rusforskningssenter tilknyttet universitetet i Oslo, Senter for rus og avhengighetsforskning, SERAF. Forskningssenteret skal blant annet bidra til forskningssamarbeid og etablering av nye nettverk. Som en særlig oppgave skal SERAF ta initiativ til forskning om behandlingsintervensjoner for å redusere skader hos fosteret av mors bruk av rusmidler under svangerskapet. Det er videre blant annet tildelt midler til utvikling av læringstilbud ved helseforetakene for barn av psykisk syke og rusmiddelavhengige foreldre, kompetansehevende tiltak og tiltak i regi av frivillige organisasjoner og kommuner.  Helse Nord-Trøndelag HF og sykehuset Asker og Bærum HF har etablert forsøk med et lavterskeltilbud for langsiktig oppfølgning av gravide mødre/foreldre med rus og/eller psykiske problemer og barnet fra fødsel og til skolealder. Målet er å unngå skader hos barnet og bidra til en god helseutvikling i familien. Begge modeller tar utgangspunkt i det danske Familieambulatoriet - et lavterskeltilbud som legger vekt på nært samarbeid med brukere og de kommunale tjenestene. Dette er spennende forsøk som kan gi oss nyttige erfaringer.

Helsedirektoratet er tildelt midler til kompetansehevende tiltak og har fordelt 5 mill kroner til tiltak i regi av frivillige organisasjoner og kommuner.
 Som et ledd i arbeidet med å skape mer åpenhet og kunnskap om barnas situasjon når mor eller far er psykisk syk eller rusmiddelavhengig, har vi etablert en egen temaside på departementets hjemmeside hvor det blir lagt ut samlet informasjon om alle tiltakene under vignetten Barn som pårørende. Rusmiddelavhengighet og psykisk sykdom i familien er ofte skambelagt, og mange strever for å holde på familiehemmeligheten. I satsningen er det derfor lagt stor vekt på informasjonstiltak overfor barn og unge for å skape mer åpenhet og forståelse rundt foreldrenes situasjon slik at barna forstår at de ikke er alene, og at de ikke er skyld i foreldrenes problemer.

 På oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet har organisasjonen Voksne for barn utarbeidet et informasjonshefte for barn mellom 8 og 12 år ” Når mamma eller pappa ruser seg”. Heftet tar blant annet opp vanlige reaksjoner hos barn når foreldrene ruser seg, hvordan rusen kan påvirke de voksne og om hvor barn og foreldre kan få hjelp. Barneboka ”Hvem kan hjelpe Jesper?” er beregnet på barn i førskolealder som har en mamma eller pappa som ruser seg eller har psykiske problemer. Den er nylig sendt alle landets barnehager slik at den kan være utgangspunkt for samtale mellom små barn som trenger hjelp og barnehagepersonalet.  Begge publikasjoner kan også lastes ned fra departementets hjemmeside.” Hvem kan hjelpe Jesper?” er en forelling om hvordan 4 år gamle Jesper opplever en tidlig morgenstund før han skal i barnehagen. Historien forteller om ensomhet og redsel når mor eller far er rusmiddelavhengig. Også små barn er følsomme, de oppfatter mer enn vi tror. De vil beskytte foreldrene sine for enhver pris, og de tier om at mamma drikker eller pappa tar for mange piller. Selv små barn kan bære på en familiehemmelighet. De prøver som Jesper å flykte ved å skjule seg for de andre barna i barnehagen. Det er lett å forstå at disse barna lever under et voldsomt press – med mangel på trygghet, med brudd, skyldfølelse og hemmelighold. Det er ikke lett å ha en god barndom med en slik byrde på ryggen. Slik skal ikke unger i ett av verdens rikeste land ha det!

 I boka blir barna spurt om hvem som kan hjelpe Jesper?  Det er vi voksne som har ansvar for å finne fram til barna og tilby hjelp. De grunnleggende politiske veivalgene vi gjør, er avgjørende for hva slags samfunn vi har og om vi har en utstrakt hånd til mennesker som trenger det.  Å jevne ut sosiale forskjeller gir behov for fellesskapsløsninger på flere områder: Inntektsutjevning, barnehager for alle, gode skoler, et arbeid å gå til, folkehelsetiltak og gode helsetjenester.

Tidlig innsats overfor utsatte barn og unge og familier er av stor betydning for å gi barn stabile og trygge rammer for utvikling og vekst. Sist fredag (19. september) satt regjeringen ned et offentlig utvalg som skal utrede hvordan man best kan samordne tjenester for utsatte barn og unge. Det skal foretas en grundig vurdering av mulighetene for et organisert, systematisk og forpliktende samarbeid mellom kommunale og statlige tjenester som gir hjelp til utsatte barn og deres foreldre, og hvordan tjenestene kan organiseres på en måte som gjør at barn og foreldre opplever ”en dør inn” når de trenger flere tjenester. Utvalget ledes av Lars Erik Flatø, tidligere statssekretær i Helsedepartementet og påtroppende direktør ved Lovisenberg sykehus i Oslo.

 Regjeringen fremmet i 2007 forslag om en egen ventetidsgaranti i spesialisthelsetjenesten for barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelavhengige under 23 år. Ordningen trådte i kraft 1. september i år, og vil sikre at barn og unge med psykiske lidelser og unge rusmiddelavhengige har rett til vurdering innen 10 virkedager. Fristen for å oppfylle retten til nødvendig helsehjelp for disse gruppene kan maksimalt settes til 65 virkedager. Da lovforslaget ble lagt fram, la departementet vekt på at det i første omgang var viktig å innarbeide prinsippet om særlig frist for vurdering av og maksimal frist for å yte helsehjelp til disse gruppene. Dette er imidlertid starten på en prosess hvor maksimalfristen vil bli vurdert satt lavere når forholdene ligger til rette for det.

 Barn med foreldre som er psykisk syke, rusmiddelavhengige eller har annen alvorlig sykdom, trenger ofte hjelp fra helsetjenesten. I dag har disse barna ingen lovfestede rettigheter. Helsehjelpen de får, er ofte tilfeldig og mangelfull. Regjeringen mener at helsepersonell må ta større ansvar i slike situasjoner.  Helse- og omsorgsministeren sendte derfor 22. april i år på høring et lovforslag om at helsepersonell skal bidra til å ivareta barns behov når foreldrene har psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade. Enhver helsetjeneste som har å gjøre med alvorlig syke foreldre, skal i følge høringsnotatet ha gode rutiner for å snakke med dem om barnas informasjonsbehov, trivsel, helse og utvikling. Dersom de voksne ikke samtykker til å informere barnet eller at andre hjelpere skal kontaktes, må dette respekteres etter reglene om taushetsplikt. Men i høringsnotatet er prinsippet fra FNs barnekonvensjon om barnets beste lagt til grunn og hensynet til barnets beste, veier så tungt at han eller hun bør kunne få viktig informasjon fra helsepersonellet i de mest alvorlige tilfellene.
Her vil jeg litt tilbake til Märthe Tikkanen og hennes dikt. Hun beskriver en mor som ikke gjør det hun mener er rett. Slik er det mange i helsevesenet som også tenker. Ikke mitt ansvar, har ikke tid, sikkert ikke så ille, skulle sagt, gjort….. På Sørlandet pleier vi å si: ”Det nytter ikke bare å si halleluja, en må gjøre det også!” Og det er vanskeligere å gjøre enn å tenke!

 Det er også foreslått at spesialisthelsetjenesten skal ha helsepersonell med særskilt ansvar for å følge opp barn, såkalt barneansvarlig personell i likhet med de ordninger som allerede er satt i gang ved flere sykehus. En slik organisering styrker barnas muligheter for å bli sett og få vurdert hva slags oppfølging de trenger. Regjeringen vil derfor lovfeste en slik ordning for alle institusjonene i spesialisthelsetjenesten. Høringsfristen er nå gått ut, og en gjennomgående tilbakemelding fra høringsinstansene er at de er svært positive til å styrke barnas rettsstilling. Departementet tar sikte på å legge fram lovforslag våren 2009.

 Ved årsskiftet avslutter vi den norske opptrappingsplanen for psykisk helse. Dette har vært et arbeid der vi har lagt stein på stein for på en systematisk måte å bygge opp tjenestene til det nivået vi har i dag. Gjennom ti år – og med skiftende regjeringer – har det vært tverrpolitisk enighet om å gi dette området et betydelig løft, og vi har i dag en betydelig bedre tjeneste både for barn og voksne enn vi hadde i 1998 da opptrappingsplanen startet. Det er blitt økt antall ansatte, økt kompetanse og flere og bedre bygninger og lokaler. Det viser at politikk virker.  Nå står rusfeltet for tur! Her skal det løftes! Både når det gjelder kunnskap, forskning og behandling. I dag er det fremdeles svikt i mange ledd. Selv om det foregår mye bra arbeid også på dette feltet, er det blant annet behov for å styrke behandlingskapasiteten betydelig og ventetidene må ned. Denne regjeringen har allerede styrket rusfeltet med 385 mill. kroner siden regjeringsskiftet. I 2009 vil regjeringen satse enda sterkere på tiltak overfor rusavhengige, og slik det bør også være videre uavhengig av hvilken regjering landet har etter valget neste høst. Ambisjonen må være at rusfeltet om noen år fremstår på en helt annen måte enn i dag.

 Mangel på helhet og samordning er en av de største utfordringene som helsetjenesten står overfor. Personer med rusmiddelproblemer er avhengig av at den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten fungerer som en sammenhengende behandlingskjede. Manglende kontakt mellom spesialisthelsetjenesten – i dette tilfellet tjenestene innen tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige – og kommunene er det viktigste hinderet for å gjøre disse tjenestene bedre.  Regjeringen har derfor startet arbeidet med en ny helsereform – samhandlingsreformen, for å kunne gi pasientene et bedre og mer helhetlig helsetilbud. Reformen presenteres våren 2009. Det skal bli mer samhandling på grunn av og ikke til tross for systemet. Pengene til rus og avhengighetstiltak skal brukes på en mer effektiv måte. Å ikke bruke pengene rett, er et svik mot de som trenger vår hjelp. De trenger at vi bruker hvert øre på den beste måten.

 Det omfattende konferanseprogrammet her i dag har en imponerende bredde. Konferansen vil utvilsomt både frambringe ny kunnskap og gi nye impulser til samarbeid og samhandling på tvers av landegrensene.
Jeg vil til slutt gratulere dere med et omfattende program, dere har til og med sørga for at værgudene stiller opp med det beste de har: sol, rester av sommervarme og høstgule blader. Det som skal gi grøde til neste år. Som denne konferansen skal gi alle dere påfyll, inspirasjon og kunnskap slik at barna dere møter får det aller beste av hva samfunnet har å by på. Det fortjener de!

Takk for oppmerksomheten!