Hva er oppdraget til sykehusene?

(Talen er også tilgjengelig på nett-tv)
 
Kjære alle sammen –
Jeg vil starte med å takke fordi dere valgte å delta på denne konferansen.  Vi trenger alle slike arenaer.  Det dreier seg om å få nye impulser, noen å dele gode og dårlige erfaringer med.  Men kanskje også en bekreftelse på å være del av den store og viktige norske helsetjenesten.  En av de desidert mest omtalte og krevende virksomhetene i Norge.  I tillegg en virksomhet som er i konstant omstilling, og med medienes sylskarpe lys hengende over seg i hverdagen.  En omstilling som henger sammen med faglig utvikling, ny teknologi, og nye krav til samarbeid for å få god kvalitet i behandling.  Alt sammen noe som er nødvendig, for å kunne møte både dagens og framtidas krav til trygghet, kvalitet og tilgjengelighet.
 
I dette bilde, og om noen skulle være i tvil:  Det gjøres en fantastisk jobb, hver dag og døgnet rundt i helse-Norge.  Det sies og skrives dessverre alt for sjelden! 

Beklagelige enkelthendinger – forklares ofte på overskrifts vis - som nærmest alvorlige trender.  Men små og store utfordringer kan ikke overskygge det faktum at det store antall av pasienter – landet over – i undersøkelser sier seg godt fornøyd med helsetilbudet.   Kjensgjerningen er at vi stadig får til mer, og kan hjelpe flere.
Husk også at det er bra med kritiske røster i helsesektoren.  Både fordi det faktisk er mye som kan forbedres, men også fordi det viser at mange bryr seg om det vi driver med.
 
Jeg er utrolig glad for at jeg har fått muligheten til å delta her i dag.
Vi har nettopp runda et årsskifte. Stortingets prioriteringer og
økonomiske rammer er lagt.  Konsekvensene av dette er det redegjort for i møter jeg hadde med de regionale foretaks nye styrer og administrasjon i forrige uke. 

Nå er det opp til den regionale og lokale virksomhet å forvalte de beslutninger demokratiet har tatt – i tråd med de målsettinger vi har for å sikre et trygt og godt behandlingstilbud.   Et tilbud der alle blir sett og respektert.  Der det alltid skal være den enkeltes helsetilstand som avgjør tjenestetilbud og behandling.  Og uavhengig av sosial bakgrunn, bosted, kjønn, eller tjukkelse på lommeboka.
 
Årets budsjett er det største i spesialisthelsetjenesten noen gang.  Med om lag 4 000 millioner kroner mer til disposisjon, må en undre seg over at mye av den offentlige helsedebatten om dagen tilsynelatende dreier seg om kutt i tjenester og kutt i antall ansatte både i bygd og by.   Vi har en felles interesse av å finne ut av nettopp det.  Jeg inviterer til at vi gjør det, og at vi på den måten forsikrer oss om at vi framover – sammen – bidrar til at slike overskrifter ikke er regelen, men unntakene.   Når forutsetningene for det – altså økte bevilgninger – faktisk skulle tilsi det motsatte.
 
Som politikere og ledere på ulikt vis må vi tåle kritikk og negativ omtale, men samtidig har vi et ansvar for å skape trygghet blant folk.  I lokalsamfunn, blant ansatte, pasienter og interesseorganisasjoner.
Ingen av oss kan love en ferdig omstilt helsetjeneste, men vi kan love å bidra med prosesser og delaktighet i omstillingsprosesser.  Vi ser at både strukturer, organisering, medisinsk og teknologisk utvikling utfordrer tilvante ideer og tanker om hvordan og hvor vi skal levere tjenester. I tillegg er sykdoms- og alderssammensetning i Norge i endring. 
 
Det er ikke skråsikkerhet som først og fremst bør prege tilnærmingen til slike utfordringer.  Om jeg er sikker på noe er det imidlertid at omstillings-utfordringen må møtes med åpenhet og samarbeid med så vel lokalsamfunn, som helsetjenestens fagfolk og brukerorganisasjoner.   Jeg kommer nærmere inn på noen av de tydeligste utfordringene om et lite øyeblikk.  Men – først noen ord om den modell vi har valgt for organisering – bedre kjent som Helsereformen. 
Reformen er sjølsagt ikke et mål i seg sjøl.  Den er et virkemiddel for å oppnå de mål som er trukket opp av demokratisk valgte organer.  Jeg ser at den ikke er feilfri, men den har i seg en viktig organisasjonsform som både kan ivareta politiske prioriteringer av helsetjenester,  likeverdighet i tilgang på behandlingskompetanse, og nasjonale styringsmuligheter.
Forskningsrådet uttrykte blant annet dette, i deres Resultatevaluering av reformen:
- Aktivitetsutviklingen har vært sterkere i perioden etter reformen
- Antall sykehusopphold økte med 24,5% fra 2001 – 2005
- Kapasitetsproblemene på 90-tallet er snudd
- Pasienter med somatiske sykdommer har fått bedre tilgjengelighet
- Produktivitetsutviklingen har vært på 3-4 prosent
- Ventetidene har gått ned fra 87 dager i 2002 til 69 dager i 2007
Ventetida har gått mest ned for lavt prioriterte pasienter, men
den er redusert for alle
- I hovedsak uendret oppgavefordeling mellom sykehusene
- Rus og psykiatri er prioritert framfor somatikk
- Helseforetaksmodellen har lagt godt til rette for brukermedvirkning – men det er stor variasjon i hvor godt den er gjennomført
- Den generelle jobbtrivsel er høy, men
     mange opplever økt stress og redusert jobbtrygghet som følge av
     ulike omstillingsprosesser
 
Da vil jeg gå tilbake til det jeg mener å se som de to desidert største utfordringene:
 
SENTRALISERING OG DESENTRALISERING
For mennesker med alvorlige livstruende sykdommer, trengs robuste fagmiljøer.  Dagens spesialisering – som vi eksempelvis kjenner den med behandling av brannskadde pasienter på Haukeland, og at store skader ifm. ulykker behandles på Ullevål, samtidig som at kreftbehandling skjer på færre steder – må vi videreutvikle. Slik bedrer vi kvaliteten på behandlingen.
 
Samtidig må tilbudet til pasienter med kroniske og ikke livstruende sykdommer utvikles mer lokalt. For deres livskvalitet vil tilbud i lokalsamfunnene være av det beste.  Distriktsmedisinske sentre, sykestuer, poliklinikker og rehabiliteringstilbud i ulike varianter kan gi økt trygghet og nærhet til tilbud.  En slik utvikling vil også kreve at spesialister ”reiser ut”, slik vi ser det på noen steder i dag.

SAMHANDLING OG SAMFORSTAND
Både for den enkelte pasient og for samfunnet ligger det store kvalitets-messige forbedringsmuligheter i et forsterket samarbeid mellom primærhelsetjeneste, fastlegen, spesialister og sykehus.  Ny teknologi, medisinsk forskning og faglig utvikling, gjør det nødvendig med mer samarbeid, slik at framtidige generasjoner skal være sikret god behandling og omsorg.

I moderne medisinsk behandling legges det vekt på forebygging, tidlig behandling - og helhetlig behandling. Å forebygge og gripe raskt inn for å hindre alvorlig sykdomsutvikling gir oss best livskvalitet. Derfor er det så viktig med en godt utbygd primærhelsetjeneste – og den skal være lett tilgjengelig for alle, der de bor. Spesialisthelsetjenesten skal være desentralisert, med vekt på tilbud til de store sjukdomsgruppene, og mennesker som trenger tett oppfølging. De fleste som legges inn på sjukehus blir ferdigbehandlet på lokalsjukehusnivå. Dette står ikke i motstrid til at vi også skal sentralisere behandling, der dette gir best resultat – f. eks. innen kreftkirurgi.

Uverdige situasjoner i helsetjenestene er ofte knyttet til manglende samhandling og helhet i tilbudene. Derfor har vi fått på plass en nasjonal rammeavtale med KS for å sikre et systematisk arbeid for å få helhetlige tjenester. Det er et særlig fokus på pasienter med kroniske og sammensatte tilstander, men også helsetjenester til barn og unge, og svangerskaps- fødsels- og barselsomsorg. Lokale samarbeidsavtaler er på plass ved helseforetakene - og det er etablert stillinger til praksiskonsulenter over hele landet, som skal sørger for at pasientene følges opp fra primærhelsetjensten til sykehus og tilbake. Samhandlingstiltak som intermediærenheter for syke eldre, mobile team, felles akuttmottak er under utvikling. De regionale helseforetakene skal jobbe videre med dette i 2008.   

UTVIKLING I HELSETJENESTEN OG OPPDRAGET TIL DE REGIONALE HELSEFORETAKA
Antall pasienter som behandles har økt sterkt de senere årene, samtidig som ventelistene har vært relativt stabile. Det uttrykker økt etterspørsel etter helsetjenester. Flere forhold forklarer det: 
- Demografi, - befolkningen øker og blir eldre. 
- Teknologisk utvikling som både bidrar til nye tilbud og til at flere kan tilbys behandling fordi den er mer skånsom. 
- Livsstil
- forventninger i befolkningen

Utfordringene i helsetjenesten drøftes i alle land vi kan sammenligne oss med. Noen problemstillinger kan være ulike, men trendene ligner som oftest. I Norge har vi store oljeinntekter som gjør det lettere å finansiere et moderne felles sykehustilbud for framtida. Dessuten fødes det flere barn enn i mange land rundt oss. Det gjør oss bedre rustet i møte med en aldrende befolkning.

Helseforetakene har de siste årene blitt tilført stadig mer ressurser. I år 3,9 mrd mer enn i fjor. Når helseforetak melder behov for kostnadskutt er vesentlig årsak at man over tid har brukt mer penger enn faktisk har fått tilført fra staten.  Slik kan ikke helsetjenesten fortsette. Ingen andre sektoren heller, verken offentlige, private eller personer for den sak skyld.

Det har vært en økning i årsverk i sjukehusa på over 11 prosent, eller om lag 9 500 i perioden 2002 til 2006 -   I 2006 var det over 1 500 flere legeårsverk i spesialisthelsetjenesten enn i 2002 og det vil fortsatt  være behov for mer personell.  En ny helsefagarbeiderutdanning gjør at elever skal tilbringe en periode av læretiden i spesialisthelsetjenesten. Det er viktig at alle som kan, bidrar til at det tilrettelegges for det. 

Det er god helsetilstand og ikke forbruket av helsetjenester som er målsetningen. Helsetjenester er ett av flere virkemidler som påvirker helsetilstanden og livskvalitet i positiv retning. Miljøforhold, forebygging, fysisk aktivitet og utdanningsnivå spiller også inn på helsetilstanden.  Vi må hele tiden vurdere behov for midler og personell i helsesektoren mot andre viktige samfunnsoppgaver.

Livsstilsykdommer representerer en økende utfordring.  Det er bra at den medisinske utvikling kan by på god behandling for stadig flere sykdommer. Samtidig er det viktig å fokusere på forebygging for å spare folk for krevende behandlingsopplegg og begrense behandlingsbehovet.  Mange av livsstilsykdommene har en sosial slagside, og Regjeringen har lagt vekt på å bidra til å bekjempe den sosiale ulikhet inne helse.

Blant de beste i verden – ja!. Samtidig erkjenner vi utfordringer og mangler. Det er mye vi kan bli bedre på. Det finnes ikke nekle løsninger, kun systematisk og grundig arbeid i samråd med ansatte, ledere og brukere. Faglige og økonomiske ressurser må brukes på beste måte og til beste for pasientene. 

Hovedstadsprosjektet, som Helse Sør-Øst er ansvarlig for er et eksempel i så måte.  Mari Trommald skal informere om dette arbeidet, har jeg sett. Jeg vet at mange med meg følger spent med på utviklingen.

Jeg vet at mange er opptatt av NOUen som jeg fikk overlevert av Magnussen-utvalget tidligere i måneden. NOUen er sendt på høring og vi avventer synspunkter før vi bestemmer oss for videre oppfølging av utvalgets tilrådinger.

Pensjonskostnader i helseforetaka har økt med om lag 3,2 milliarder kroner i 2007 – som følge av nye måter å beregne disse på. Og – med den informasjon jeg sitter med, vil de sannsynligvis øke enda mer i 2008. I den forbindelse vil jeg understreke at økte pensjonskostnader skal ikke inngå i resultatkravet for de regionale helseforetakene verken for 2007 eller 2008.

Pensjonskostnadene utfordrer både foretaka og private ideelle institusjoner, som er innafor de regionale helseforetakenes sørge for-ansvar. Jeg vil understreke at disse sjukehusa utgjør et svært viktig supplement til foretakas egne virksomheter. Derigjennom for pasientbehandlingen.
Disse er en del av arbeidet som Regjeringa nå er i gang med. Vi tar sikte på å ha løsninger seinest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett til våren.

Jeg har nettopp oversendt oppdragsdokumentene for 2008 til de regionale helseforetaka. Gjennom disse tildeler vi midlene som Stortinget har bevilget. Til sammen overføres over 85 mrd. kroner.  Vi stiller krav på alle de fire hovedområdene som de regionale helseforetaka har ansvar for:
• pasientbehandling
• forskning
• utdanning
• pasientopplæring

Kvalitet er et gjennomgående tema. Helsetjenester av god kvalitet kjennetegnes ved at de virker. At de er trygge og sikre og at de involverer brukerne og gir dem innflytelse. Tjenester av god kvalitet er helhetlige og sammenhengene, utnytter ressursene på en god måte og er tilgjengelige og rettferdig fordelt. God kvalitet krever integrasjon av ny kunnskap i behandlingen, at man lærer av feil og at man samarbeider til beste for pasienten.

I 2008 er det lagt til rette for en aktivitetsvekst i spesialisthelsetjenesten på 1,5 prosent. Veksten kan fordele seg ulikt mellom de forskjellige behandlingsområdene i tråd med politiske føringer.

Regjeringen har lagt fram en nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering for 2008 - 2011. Dette arbeidet skal prioriteres. Psykisk helsevern og behandling av rusmiddelavhengige skal også prioriteres i 2008 og veksten skal fortsatt være sterkere enn for somatisk behandling Opptrappingsplanen for psykisk helsevern blir ferdigstilt i 2008. Vi jobber nå med hvordan vi skal videreføre arbeidet på dette viktige området.

Jeg har stor tillit til at  ”sørge for”-ansvaret forvaltes på en måte som er til beste for pasientene. Jeg har likevel stilt særskilte krav på enkelte områder:
 
For det første skal arbeidet med å øke antall organdonasjoner forsette, i tråd med Regjeringens tiltredelseserklæring. Det har vært en gledelig økning i antall tilgjengelige organer. Nå trengs faglig opplæring av helsepersonell, spesielt i forhold til kompetanse i kommunikasjon med de pårørende.

Ved utgangen av 2007 ble alle nyfødtes hørsel undersøkt ved omtrent halvparten av fødeinstitusjonene i Norge. I løpet av 2008 skal hørselsscreening innføres ved alle fødeinstitusjoner i landet.

En egen ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser innføres i løpet av 2008.  De regionale helseforetaka har fått i oppdrag å legge til rette for innføringa, slik at det ikke skal ta unødvendig lang tid å få ordninga på plass.

Jeg håper at jeg med dette har bidratt til å gi dere et innblikk i hvordan Regjeringen og jeg vurderer utfordringer og muligheter framover. Vi trenger hverandres erfaringer, kunnskap, klokskap og gjennom samarbeid er jeg sikker på at vi fortsatt greier å forbedre tjenesten.
Med spennende faglige innspill, og gode muligheter for meningsbrytninger og samvær, er jeg sikker på at dere får nyttige og viktige dager!