Jeg, en festbrems?

Ta initiativet til et julebord eller en nyttårsfest uten alkohol, foreslo jeg under et foredrag. Folk begynte å le.

Tanken er så fjern at den blir latterlig. Alkohol er blitt en så selvfølgelig ingrediens i norsk festkultur, at folk bare rister på hodet når noen av oss vil diskutere fellesskapets bakrus.

Kall meg gjerne en festbrems. Men jeg er først og fremst bekymret. Jeg er bekymret for konsekvenser alkoholbruk gir i form av skader, ulykker og i form av bekymring og usikkerhet hos barna. Det dreier seg om folkehelsa vår.
Jeg kjenner mange som sliter. Menn som har mistet grepet om jobb og familie og som sliter med å beholde fasaden i en hverdag som preges av tanken på alkohol. Hvordan leve som før i en hverdag der alkoholen styrer mer og mer? Kvinner som ikke lenger inviteres ut fordi de mister kontrollen, alltid blir stupfulle og destruktive. Studenter som ikke får tatt eksamener eller kommer seg ut i jobb fordi halvliterne lokker. Flere unge enn noen gang legges inn på akuttavdelinger for å bli pumpet på grunn av akutt alkoholforgiftning.

Før var alkohol noe de færreste hadde befatning med annet enn til spesielle anledninger. Nå er alkohol en selvfølgelig del av hverdagen til svært mange av oss. Vi drikker ikke lenger bare når det er noe å feire. En vanlig onsdag er en like god anledning for å drikke, som lørdag kveld. Et mønster som våre barn tar over og gjerne utvider, slik vår generasjon har tatt over og utvidet våre foreldres bruk.
Alkohol er den enkeltfaktor som forårsaker mest skade i Norge og er nummer tre på Verdens helseorganisasjons liste over framtidas folkehelseutfordringer, etter angst og depresjon. Og da snakker vi ikke om virkningene av langvarig alkoholavhengighet – som i seg selv tar minst 300 liv årlig. Det gjelder skader, ulykker og vold – med årsak i fyll. I tillegg til lidelsene for den enkelte og nære pårørende, koster dette samfunnet store summer i form av sykehusinnleggelser, sykefravær og for tidlig død.

Arbeiderbevegelsen og avholdsbevegelsen stod i begynnelsen av det 20. århundre sammen om solidaritet med de som ”led under alkoholens forbannelse”. Den er ikke særlig framtredene i dag. Oppgitthet, latter og uthengig som moralist møter oss som vil diskutere begrensninger. ”Liberal holdning” til alkoholkonsum oppfattes å være mer ”verdinøytral” enn en restriktiv holdning. Men det er et like stort valg å si ja til fri flyt av alkohol og dets skadevirkninger som å mene at vi trenger å skru til kranene.
  
Politisk vil vi ikke forby alkohol, men vi ønsker at forbruket vurderes i lys av hvilke skadevirkninger det har og at vi tenker over hvilken plass alkoholen har i våre liv.
Rusmiddelpolitikk handler om tiltak for å unngå at stadig yngre ungdommer må pumpes lørdagsnatta, om at alkoholbruk blir et naturlig tema i samtalen mellom legen og pasienten, og om at enkelte av de som endte under julebordet faktisk har et problem som det trengs mer enn hånlatter og klapp på skulderen dagen etter for å løse.

Regjeringen har foreslått å styrke budsjettet med 24 mill mer til forebygging i 2009. Alkoholkonsumets bakrus er ikke noe å le av.