Kari Henriksens åpningsforedrag til Nasjonalt sikkerhetspsykiatrisk seminar

Kjære deltakere,

Jeg er glad for å være her og å åpne dette nasjonale seminaret i sikkerhetspsykiatri. Dette er et viktig område. Det berører mange viktige etiske problemstillinger og viktige politikkområder. Disse bildene (PP) viser enkelt hendelser og situasjoner. Øyeblikksbilder og øyeblikksbeskrivelser. Bak disse bildene er det relasjoner, historie, erfaring, foreldre, barn og noen som er glad i både offer og gjerningsmann. Det viser noe av kompleksiteten og det viktig at slike nyanser også kommer fram, fra oss politikere og fra fagmiljøene.
For det første: Alvorlig psykisk syke mennesker trenger hjelp for sine problemer og for å kunne leve et mest mulig verdig liv hvor målet er størst mulig grad av mestring av egen tilværelse. De må få hjelp når de trenger det, og dette er like mye i samfunnets og omgivelsenes interesse, som det er avgjørende for brukerens helse og livskvalitet. Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse har mange flere fått hjelp for sin psykiske sykdom enn tidligere. Ved utgangen av planperioden i 2008 er Opptrappingsplanen fullført med en styrking av psykisk helse-feltet på i alt 940 millioner kroner dette året, jf. St.prp. 63.

Sikkerhetspsykiatri er et etisk og faglig komplisert område. Mye av kompleksiteten på dette feltet springer ut av dilemmaet mellom samfunnets behov for beskyttelse mot farlige handlinger og samtidig unngå at enkeltpersoner utsettes for uforholdsmessige inngrep.  Det handler om etiske dillemaer knytta til menneskeverd, straff, soning og  forsoning. (PP 3) Dette har også et kulturelt perspektiv. Det er kriminelle og psykisk syke i andre land og andre kulturer. De behandles ikke likt. Vår egen lovgivning pålegger oss å overholde menneskerettslige forpliktelser. Den europeiske menneskerettsdomstol har for eksempel avvist at en fengselsdom i seg selv skal innebære begrensninger i menneskerettighetene eller påføre ytterligere straff ut over selve frihetsberøvelsen. Dette går også frem av en europarådsrekommandasjon. I tillegg er det faglig krevende å vurdere risikoen for farlige handlinger. På dette området har det i de senere år blitt satt inn ressurser på å øke kompetansen for å foreta slike risikovurderinger. Å gi sin tilslutning til slike høyverdige verdier er enkelt. Jeg er veldig glad for den debatt som pågår rundt bruken av tvang og tvangsbehandling som pågår i vårt samfunn. Det er viktig å ha en åpen debatt og det er viktig å gjøre de rette tingene. Som vi sier på Sørlandet: Det hjelper ikke å si halleluja, vi må gjøre det og! Og det er en utfordring å følge opp disse verdiene i den kliniske praksis. Vi har fremdeles klager på unødig bruk av tvang og vi har klager på så elementære forhold som å være høflig og vise respekt.

Ekstra tydelig blir dilemmaet i saker hvor for eksempel hensynet til offeret for et overgrep kan komme i konflikt med de juridiske og sosiale rettighetene til en som har sonet sin straff og som i lys av et faglig anbefalt rehabiliterings- og forebyggingsperspektiv skal tilbakeføres til samfunnet.  Norge fører en helse- og justispolitikk som innebærer at vi i minst mulig grad, og bare når det anses nødvendig av hensyn til samfunnets sikkerhet og personers liv og helse, avsondrer psykisk syke mennesker fra samfunnet. Denne praksisen skyldes ikke at vi ikke bryr oss om ofrenes eller pårørendes situasjon eller fordi vi tar for lett på reaksjoner fra omgivelsene og nærmiljøet. Vår regjering tror vi skaper et tryggere samfunn ved å integrere - fremfor å isolere - de som har sonet sin dom og som gjennom adekvat oppfølging fra hjelpeapparatet viser at de er i stand til å ivareta seg selv uten å måtte ty til nye kriminelle handlinger. Jeg tror at den mest effektive forebyggingen skapes gjennom å få til god oppfølging og stabile relasjoner rundt disse personene ute i det sivile samfunnet. Klarer vi å få på plass gode tiltak som understøtter den enkeltes behov for oppfølging og tilrettelegging i det daglige, har vi kommet et langt skritt videre med å skape betingelser for mestring av en tilværelse i frihet.

Samtidig sier det seg selv at familie, venner og nettverk ofte ikke er nok for at en person som har hatt gjentakende problematisk atferd skal klare å endre seg. Ofte er dette mennesker med flere diagnoser, ofte har de rusavhengighet og ofte mangler de gode erfaringer og har en historie som gjør det vanskelig for dem å kunne mestre livet som det er.  Forutsetningene for sosial kontroll eller bygging av motivasjon for atferdsendring er små.

I denne situasjonen er det desto mer avgjørende at de ulike nivåene av helsetjenesten, politi, kriminalomsorg, kommunene og NAV finner gode former for samhandling om ivaretakelsen av den enkelte bruker, og at det er etablert prosedyrer og rutiner for individuell oppfølging.

Mye bra har skjedd og mye bra er i støpeskjeen på dette området i Norge, men vi har fremdeles utfordringer.

Vår Helse- og omsorgsminister, Bjarne Håkon Hanssen, har sagt at hvis vi har en krise i helsetjenesten, så handler det om manglende samhandling og sammenheng i tjenestetilbudene. Han har varslet en ny stor helsereform – Samhandlingsreform – som skal adressere disse utfordringene.

Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999-2008) har det skjedd en kraftig økning i tilførselen av ressurser til psykisk helsevern og kommunalt psykisk arbeid.  Driftsutgiftene er økt gradvis til et nivå som reelt ligger 6,1 milliarder kroner over utgiftsnivået i 1998. Om lag dobbelt så mange får hjelp i dag sammenliknet med 1998. Feltet har blitt styrket med 10.000 nye årsverk, 75 Distriktspsykiatriske sentra (DPS) er etablert i løpet av perioden og 3.300 omsorgsboliger til personer med psykiske lidelser er kommet til. Det er iverksatt en rekke tiltak for å heve bl.a. kompetanse, satsing på arbeid og psykisk helse, etablering av lavterskeltiltak i kommunene og generell styrking av det lokale rehabiliterings- og oppfølgingstilbudet til personer med psykiske og rusmiddelrelaterte problemer. Opptrappingsplanen for rusfeltet(2007-2010), ble vedtatt av Stortinget i desember. Regjeringen vil fortsatt prioritere innsatsen knyttet til personer med rus og psykiske sykdommer.  Rusplanen har i alt 148 tiltak som er under oppfølging og evaluering, og disse er organisert under 5 hovedmål: Et tydelig folkehelseperspektiv, bedre kvalitet og økt kompetanse, bedre tilgjengelighet til tjenestene og mer forpliktende samhandling og økt brukerinnflytelse og bedre ivaretakelse av barn og pårørende.

På det sikkerhetspsykiatriske området er det igangsatt tiltak på tvers av etater og nivåer for å styrke tjenestetilbudet både med hensyn til forebygging, behandling, rehabilitering og oppfølging generelt. Vi har hittil etablert rusmestringsenheter i 3 fengsler og vi ser i større grad enn tidligere eksempler på systematisk samarbeid mellom kommunehelse- og spesialisthelsetjenesten, sosialtjenesten og NAV om oppfølging av personer før, under og etter soning.

Kriminalomsorgsmeldingen, som lanseres 26. september, vil også gi tydelige signaler, forventer vi, på områder som vil bedre overagangen mellom fengsel og frihet, tilrettelegging før løslatelse og muligheter for alternative soningsforhold. 

Den 30. april i år overleverte utredningsgruppen som var nedsatt for å etterkontrollere reglene om strafferettslig utilregnelighet, strafferettslige særreaksjoner og forvaring, en rapport til Justis- og politidepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Intensjonen med etterkontrollen var å få en bred gjennomgang av reglene om utilregnelighet og særreaksjoner.  Mandatet til gruppen var blant annet å vurdere en snever utvidelse av anvendelsesområdet for dom til særreaksjoner. Vilkårene for at utilregnelige kan overføres til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg er at de har begått visse svært alvorlige forbrytelser. Klart samfunnsskadelig, men ikke farlig kriminalitet – for eksempel vedvarende tyverivirksomhet eller hærverk, ligger under den terskelen som lovgiver har satt for å idømme særreaksjon. Mæland-gruppen mener at både hensynet til samfunnsvernet og til den enkelte utilregnelige som begår vedvarende og omfattende kriminalitet tilsier at denne problematikken må møtes med nye tiltak, og anbefaler at berørte departementer gjennomfører en bredere utredning før konkrete lovforslag utformes. Utredningsgruppen foreslår en skisse til saksgang og tiltak/virkemidler. De skisserte løsninger innebærer økt ansvar for psykisk helsevern for denne gruppen. Rapporten vil i løpet av 2008 bli sendt på høring fra Justis- og politidepartementet i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet.

De tre regionale kompetansesentrene (Oslo, Bergen og Trondheim) driver forskning, undervisning og veiledning innenfor fengsels-, sikkerhets- og rettspsykiatri. Det er i dag flere forskningsprosjekter som vil gi oss ny kunnskap for å kunne videreutvikle kompetansen. Èn viktig utfordring er å foreta gode sikkerhetsvurderinger. For å heve kvaliteten i tjenesten er det viktig at slike vurderinger integreres i behandlingsprosessen. Det er derfor etablert opplæring av ansatte på sikkerhetsavdelingene på dette området. Opplæringstilbudet utvides nå til å omfatte alle som arbeider med problemstillingen.

Det er også gledelig å erfare at slike seminarer som dette er så opptatt av å fokusere på forskningsbasert kunnskap og metodikk. Jeg ser jo at det er et spennende program, med både nasjonale og internasjonale foredragsholdere med grundige kunnskaper og spennende tema.
 
Helsedirektorat utga i mai i 2007 et rundskriv med sjekkliste for bruk av risikovurderinger i forhold til om pasienten er til fare for andre. Dette skal bedre sikre at farlige personer ikke skrives ut, og omhandler i hvilke situasjoner og hvordan tjenesten i alle ledd gjennomfører risikovurderinger.

Lovverket pålegger den faglig ansvarlige et ansvar for sikkerheten, men vi har opplevd at praksis er ulik og at det er usikkerhet om hva slags praksis som skal gjelde. Helsedirektoratet bedt om å utarbeide en nasjonal standard for ivaretakelse av sikkerhet innen psykisk helsevern. Etter å ha sjekket med direktoratet nylig er hovedutfordringen p.t. å definere hva innholdet i sikkerhetspsykiatri er og skal være ettersom tjenesten har gjennomgått store endringer siden 2005 og frem til i dag. Kompetansesenteret ved Gaustad har således fått i oppdrag av direktoratet å kartlegge virksomheten ved de regionale og fylkesvise sikkerhetsavdelingene med denne definisjonen for øye. Resultatene av kartleggingen vil bli forelagt Helse- og omsorgsdepartementet.

Samhandling mellom politi og helsetjeneste gjennom lokale samarbeidsavtaler er viktig for ivaretakelsen av sikkerhet Det er etablert faste møter mellom Helsedirektoratet og Politidirektoratet bl.a. for å styrke samarbeidet både på kort og lang sikt. Disse møtene har bla. resultert i et felles rundskriv om politiets og helsetjenestens ansvar for psykisk syke. Rundskrivet har til formål å klargjøre ansvars- og oppgavefordelingen samt rammer for samarbeidet i forhold til psykisk syke. Jeg er kjent med at det flere steder i landet er inngått samarbeid mellom tjenestene med gode resultater.

Alvorlig traumatiske opplevelser kan resultere i uberegnelige handlinger dersom man ikke sørger for god behandling og oppfølging. Mange asylsøkere og flyktninger har slike opplevelser og vi vet at mange utsettes for langvarig avvisning, isolasjon eller pressede situasjoner etter at de har kommet til landet. Dett kan utvikle problemer og gi dem en dårligere psykisk helse.  Det rettes derfor særskilt fokus mot disse menneskenes psykiske helse. Det gjennomføres tiltak både for å øke kompetansen i hjelpeapparatet, og for å bidra til bedre samarbeid mellom bl.a. helse- og omsorgstjenester og utlendingsmyndighetenes og justis sine tiltak. Ulike virkemidler på dette området er satt i verk i samarbeid mellom KRD, JD, FD, BLD og HOD.

Ett eksempel er dannelsen av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Senterets hovedoppgaver er 1) forskning og utviklingsarbeid, 2) undervisning og kompetanseheving, 3) veiledning og rådgivning, og 4) formidling . Senteret skal samarbeide med de nylig opprettede regionale ressursmiljøer på vold- og traumefeltet samt relevante kliniske miljøer, forskningsinstitusjoner og faginstanser. Senteret skal ikke drive klinisk virksomhet, men det er en forutsetning at virksomheten har forankring i praksisfeltet.

Et hovedmål med Opptrappingsplanen for psykisk helse har vært at mennesker med psykisk sykdom skal kunne leve et mest mulig normalt liv. Det innebærer blant annet å arbeide for at psykisk sykdom skal gis samme sosiale og faglige status og utløse like gode formelle rettigheter som somatisk sykdom. Det skal være lave barrierer for å kunne ta kontakt med tjenesten ved behov, og motsatt skal man kunne føle seg trygg på at tjenesten tar det nødvendige ansvar ved behov for akutt hjelp. Derfor har vi gjennom opptrappingsplanen styrket tilgjengeligheten til den psykiske helsetjenesten ved å satse mer på ambulante og akuttbaserte funksjoner. I og med denne offensiven ivaretas en vesentlig sikkerhetsdimensjon, da tidlig oppdagelse ofte er avgjørende for å forhindre tragedier eller redusere omfang av skader og belastninger når krisen først oppstår. Pt. er det ved 62 av 75 DPSer etablert ambulante team og 30 DPSer har egne akutt/kriseteam. Tilbakemeldinger fra helseforetakene indikerer at behovet for innleggelser synker der hvor slike funksjoner er oppe og går. I tiden fremover vil blant annet lavterskeltiltak, forpliktende samhandling og tjenester til personer med alvorlig psykisk lidelse og langvarige, sammensatte behov bli prioritert.

Til slutt vil jeg si noe om den gjeldende kapasitetssituasjonen på sikkerhetsområdet innen psykisk helsevern. De regionale helseforetakene ble i oppdragsdokumentet for 2007 bedt om sitat ”å vurdere behovet for antall sikkerhetsplasser og etablere tilstrekkelig kapasitet. Det vises til Helsedirektoratets vurdering der det framkommer at det er behov for 30 flere sikkerhetsplasser på nasjonalt nivå” sitat slutt. Utgangspunktet for dette var en vurdering direktoratet gjorde på bakgrunn av situasjonen i 2005/06. Styringssignaler er gitt av Helse- og omsorgsdepartementet når det gjelder kapasitet og tilgjengelighet og jeg har tillit til at de Rregionale Helseforetakene vil følge opp sitt sørge-for ansvar og foreta de grep som er nødvendige for å bedre situasjonen for de alvorlig psykisk lidende som mangler et adekvat helsetilbud. Departementet vil følge nøye med i utviklingen på dette området.

Vår regjering ønsker et romslig samfunn, med bred deltakelse fra alle – som skal gis like muligheter. Derfor er det viktig at vi i tjenesteapparatet og politikken klarer å skille handlinger fra personers menneskeverd. Det er en utfordring – vi får kritikk når det gjelder bruk av tvang og generell høflighet og respekt, og vi får kritikk for å ikke sperre inne, ofte nok, lenge nok og tilstrekkelig antall. Det er viktig å ha med seg at alle er mer enn en diagnose eller forbryterske handlinger. Som fagpersoner og politikere har vi et ekstra ansvar for å holde fram også disse egenskapene og nyansene hos de pasienter eller innsatte vi møter.  De er alle sønner, døtre, noen er glad i dem – ikke det de gjør.

Spesielt viktig er det at vi alle, uansett ansvar, stilling og myndighet, å ta barnas behov på alvor. Er noen av de vi har kontakt med en far eller en mor, bør vi ta et ekstra ansvar for at barna skal kunne leve bedre med at mor eller far har gjort forferdelige ting. Regjeringen har sendt ut på høring et forslag om å styrke helsepersonells plikter til ivaretakelse av barnas behov når det gjelder alvorlig psykisk eller somatisk sykdom eller rusavhengighet hos foreldre. Jeg er kjent medd at det på flere poster i psykiatriske sykehus/DPSer, er opprettet egne barnekontakter. Alle tjenester bør ha organisert tjenestene slik at pårørende og spesielt barna blir ivaretatt.

Til slutt vil jeg takke for oppmerksomheten og ønske dere lykke til med det viktig arbeidet dere gjør, for staten foretakene og sykehusene, men ikke minst for dem dere skal hjelpe; hver enkelt pasient og deres pårørende. Jeg vil også ønske dere lykke til med et spennende seminar!