Kvalitet og gevinst med IKT i pleie –og omsorgssektoren

1.Takk for invitasjonen.
Først vil jeg si at det er gledelig at det settes fokus på dette. Jeg har personlig vært opptatt av dette siden slutten av 90 tallet, da jeg var på seminar om Framtidas Helsevesen, i Helsinki. Der traff jeg en foredragsholder på bakerste benk under ett litt kjedelig innlegg og vi drøste om framtidas helsesektor i og med den nye teknologien. Han la fram de tre følgende scenarier:
1. Behandling vil flyttes fra sykehus til sykehjem – 10 år
2. Hjemmene vil bli sykehjem – teknologi og mobilitet vil flytte inn i husene til folk -10 år

3. Teknologi vil flytte inn i kroppene til folk 10 år.
Da ble min interesse vakt. Som politiker har jeg forsøkt å henlede oppmerksomheten på dette området, inn i de politiske miljøer. Det er stor mangel på kunnskap om disse virkemidler og deres betydning for kvalitet i behandlingen og pasienters muligheter til å kunne få et bedre liv. Fokus er heller på fremmedgjøring og ”maskinifisering”/”teknisifisering” og det får ofte betydning for prioritering av disse tiltak når det gjelder for eksempel budsjettbehandling i kommunene. Dette er et alt for viktig område til at politikere ikke tar grep, lokalt og regionalt. 
For eksempel er det ikke noe i veien for at vi teknisk, kan få så fleksibel skole, at barn kan undervises i de fleste fag, i sine egne hjem. På samme måte som man i dag kan bestille hotellrom, vil man i framtida kunne bestille sykehusoperasjoner, undervisning og få økonomiske oppgjøre fra trygd, sosialkontor, ved å sitte hjemme og selv administrere og bestille dette. Slike samfunnsendringer krever politiskee  valg, og det krever at man setter kunnskap om den framtida, som er nå, inn i en politisk sammenheng. Dette påvirker hele samfunnsutviklingen, og det er det som er politikeres oppgave – å være de som drar samfunnet i riktig retning.
Derfor er det veldig bra å se at dette tema blir tatt tak i og satt på dagsorden her på Sørlandet, for det skjer mye, lokalt, sentralt og nasjonalt. Regjeringens nye nasjonale strategi for elektronisk samhandling i helse og omsorgssektoren (2008 -2013) – Samspill 2- ble lansert 29. april. Strategien skal realisere og konsolidere tidligere mål i foregånde strategier og den legger opp til strammere styring og sterkere lokal forankring. 
 
Samspill 2.0 handler om hvordan informasjons- og kommunikasjons teknologi kan bidra til bedre kvalitet gjennom god samordning, kontinuitet i tjenestetilbudet og frigjøring av ressurser til behandling og pleie. Strategien handler også om hvordan IKT gjøre helse- og omsorgstjenestene til moderne arbeidsplasser og øker pasient- og informasjonssikkerhet.

2. Status i dag for IKT i helse – og omsorgssektoren
Strategien så dagens lys for om lag 10 år siden og vi har fått til mye. Norsk Helsenett er etablert som en sikker helsemotorvei for effektiv elektronisk kommunikasjon mellom aktørene som er tilknyttet nettet, vi har utviklet standarder for samhandling og utviklet sikkerhetsløsninger.
Vi lever nå i en elektronisk verden, men tror det er noe som kommer i framtida. Vi står igjen med ett bein i den manuelle og papirbaserte verden. Og det er sånn at når jeg endelig hadde lært alle livets svar, forandret alle spørsmålene seg. Gevinstene er ikke realisert. Mange arbeider med doble rutiner og merarbeid. De forholder seg til papir og elektroniske systemer. Innføring av IKT må kombineres med organisasjonsutvikling for oppnå effektivisering og kvalitetsforbedring – her har mange fremdeles mye å hente.

90 % av fastlegene, 70 % av fastlegekontorene og 27 % av kommunene er nå knyttet til helsenettet. Bruken av helsenettet i form av forsendelser og antall brukere øker men vi kan ikke si oss helt fornøyd. Målet er at alle kommuner, fastleger og annet relevant helsepersonell skal knyttes til helsenettet. 

3. Kostnader /resursforbruk
Det fremgår av St.prp.nr. 1(2007 - 2008) at samlet ressursbruk i spesialisthelsetjenesten var 86 milliarder i 2006 fordelt på nesten 95000 årsverk. Kommunens netto driftsutgifter til helse –og sosialtjenesten i 2006 var 64 milliarder kroner som utgjorde 45 % av kommunens netto driftsutgifter. Omsorgstjenesten utgjorde alene 35 % av kommunenes netto driftsutgifter med til sammen 116.000 årsverk. Foreløpige tall fra 397 kommuner viser at brutto driftsutgifter i pleie og omsorgssektoren  økte med 7,7 % fra 2006 til 2007 med en vekst i antall årsverk på om lag 2500-3200 årsverk.

4. Utfordringer for kommunenes pleie –og omsorgstjeneste 
 
Kommunens pleie- og omsorgstjeneste har et helhetlig ansvar for personer med store behov for sammensatte og koordinerte tjenester. Pleie- og omsorgssektoren har det største helhetsansvar og står for hoveddelen av kommunikasjonen med sykehusene i forbindelse med inn- og utskrivinger.

Mangel på samhandling mellom ansatte innad i og mellom kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenester er en stor utfordring i helsetjenesten. Tilsynsrapporter og pasienter er enstemmige i sin kritikk: ansatte må samarbeide mer!
Vi skal skape mer helhet og sammenheng i tjenestene. I Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten er samhandling en grunnleggende forutsetning for kvalitet i helsetjenesten. IKT er et godt virkemiddel for å bli bedre på samhandling mellom helsepersonell og de ulike tjenestene.

Spesialisthelsetjenesten og de kommunale omsorgstjenestene har fått økte og vanskeligere oppgaver de siste årene. Flere eldre og flere brukere med sammensatte behov trenger langvarig oppfølging og tjenester fra flere nivåer i helsetjenesten. Aldersgruppen under 67 øker mest. Økningen i denne aldersgruppen utgjorde 65% av økningen på 7 200 mottakere av hjemmetjenester fra 2005-2006. Mange av de yngre brukerne krever mange ressurser, blant annet knyttet til rus, psykiatri, fysiske funksjonsnedsettelser og psykisk utviklingshemming.

En undersøkelse fra Ressurssenter for omstilling i kommunene (RO) fra april 2007 viser at i 2006 var 31% av mottakerne av hjemmetjenester under 67 år, mens hele 62% av ressursene gikk til denne gruppen. Den viste også at det er store ulikheter mellom kommunens ressurser til å kunne dekke ordinær hjemmetjeneste for eldre mottakere.

For å møte brukernes behov trengs en langsiktig strategi som sikrer bedre medisinsk og tverrfaglig oppfølging fra ansatte i spesialisthelsetjenesten og den lokale omsorgstjenesten. To forhold gjør oppgaven vanskelig:

• Analyser viser at veksten i tallet på potensielle frivillige omsorgsytere og i den hovedsak familiebaserte omsorgen ikke holder tritt med økningen i antall eldre og brukere med sammensatte behov.
• Det kan av demografiske og andre årsaker oppstå betydelig knapphet på arbeidskraft og fagpersonell til helse- og omsorgssektoren.
Pårørende, brukere og frivillige må i vi samarbeide mer med, og samarbeidet må være mer systematisk og koordinert. Ett eksempel:
En mann hadde kona si på et sykehjem, hun hadde vært senil i flere år. Mannen besøkte henne to ganger daglig, i middagstiden og på ettermiddagen. Han var godt kjent med de andre pasientene, pårørende og ansatte. Kona dør. Vedkommene enkemann får beskjed om at han kan hente tingene hennes onsdagen etter. Han sitter hjemme og er ensom og nedtrykt, både over tapet av kona. Men også over tapet av selve hverdagsinnholdet sitt. Sykehjemmet ”sa opp” en frivillig resurss. Dette kan vi ikke være bekjent av, i en tid der vi vil skrike etter personer som kan bidra!
Vi står med andre ord ikke bare overfor en sterk økning i offentlige kostnader men har også en stor ufordring om hvordan man skal kunne klare å yte omsorg og helsehjelp, i hvilket omfang det skal skje og hvilke tjenester som skal ytes.

Økt innovasjonsevne i helse- og omsorgssektoren gir bedre tekniske og organisatoriske løsninger for pasientene, gjør samhandlingen enklere,  reduserer arbeidsbelastingen og utnytter arbeidskapasiteten og kostbart medisinsk utstyr bedre.  Teknologien bidrar til å utsette tidspunkt for institusjonsinnleggelse, gjøre dem mer selvhjulpne og gi dem et bedre lokalt medisinsk tilbud. Funksjonshemmede er innovative og engasjerte – de prøver, utvikler og ser nytten av teknologien, vi kan lære litt av dem, de vet hvor god ny teknologi kan være for livskvalitet og livsutfoldelse!
Ett annet eksempel: Jeg leste i avisen her om dagen at en mann som hadde amputert det ene benet, fortsatte som før, med sine friidrettslige sysler. Han var god og ønsket å prve seg mot funksjonsfriske i løp. Han ble nektet, fordi han hadde fordeler av protesen.

Nåtida er ny helse- og omsorgsteknologi, nettbaserte tjenester, mobile helsetjenester (mobil røntgen i sykehjem, mobile laboratorietjenester) og smarthusløsninger. Vi må ta dette i bruk og styre utviklingen på en klok måte, i tråd med faglige verdier og standarder. 

Desentralisering av helsetjenester og gode samhandlingsløsninger kan innebærer at virkeligheten annerledes enn slik den fremståf for de fleste av oss, ut fra de erfaringer vi har. 
Jeg regner med dere alle husker scenen med Harald Heide Steen og Totto Osvcold, der Heide Steen er en ”grenseløs” U-båt kaptein, som hadde forvillet seg inn i Norsk farvann. Da han ble spurt om hvorfor han ikke kunne holde seg utenfor de norske grensene svaret Heide Steen: ”Men du forstå – man ikke se den grense under vann!” Og vi lo godt. Vi kan jo ikke sen over vann heller, apropos fylkessammenslåpingsdebatten, men det som er viktig i denne sammenhengen er at man ikke lenger kan se sykehusveggene! De er der ikke lenger, fordi kunnskapen, fagutviklingen og teknologien har ført til at det man før gjorde på sykehus, nå gjøres via en medisin (behandling av magesår, for eksempel). Kunnskapen og muligheten er i dag slik at vi kan gjøre mye behandling der pasienten er, når pasienten har behov for behandlingen og på mye kortere tid. Denne tida er nå!

5. Helsenettet/ samhandling mellom aktørene  
Helsenettet er den kommunikasjonskanalen vi har for å formidle helseinformasjon til alle aktører som er tilknyttet nettet. Helseforetakene har sammen med NAV hovedansvaret for å tilrettelegge for elektroniske tjenester (elektroniske meldinger) i helsenettet. Tilretteleggingen av tjenestene har ikke gått så fort som ønsket og det har ført til noe misnøye – både fra fastlegene og kommunesektoren. En av forklaringene til det er måten man lagrer og formidler informasjon på i helse- /omsorgssektoren.

Pasientjournalen er selve grunnlaget for informasjonsbehandling. Sykehusene har i stor utstrekning ulik programvare og ulike og mange elektroniske pasientjournalsystemer, noe som er tekniske hindre for optimal utveksling av pasientinformasjon.- 

Det lanseres i ny strategi - et nasjonalt meldingsløft ledet av Helsedirektoratet, for å få fortgang i den elektroniske meldingsutvekslingen over helsenettet. Meldingsløftet vil i første omgang prioritere samhandling mellom leger og helseforetak, siden det her finnes standardiserte løsninger klare for utbredelse. Det skal settes i gang regionale prosjekter for å få på plass basis meldinger som for eksempel epikrise, resepter og laboratoriesvar.
Så snart det finnes tilsvarende standardiserte løsninger for samhandling med kommunale pleie- og omsorgstjenester, vil også de inkluderes i det nasjonale meldingsløftet.

6. Kommunesatsing
Det er store variasjoner i hvor langt kommunene har kommet i arbeidet med elektronisk samhandling . I mange kommuner gjenstår et betydelig arbeid før man kan samhandle elektronisk med andre.

En undersøkelse fra 2005 viste at selv om mange av landets kommuner (76 %) har anskaffet EPJ- systemer, så ble systemene i varierende grad brukt til å dokumentere helsehjelp. Noen kommuner hadde heller ikke anskaffet de EPJ -  systemene som er nødvendige for å kunne sende og motta pasientinformasjon over helsenettet. Det betyr at uten anskaffelse og bruk av EPJ - systemene så vil en tilknytning til helsenettet gi liten gevinst for kommunenes omsorgstjenester.

Det ble i forrige strategiperiode (S@mspill 2007) etablert et kommuneprogram med 4 fyrtårnskommuner. Hensikten med kommuneprogrammet var blant annet å gi kommunene et felles kunnskapsgrunnlag og bidra til at løsningene som innføres kommuniserer godt med hverandre og løsningene til sentrale samarbeidspartnere som helseforetak og fastleger.

50 nye ”Samspill-kommuner” skal inkluderes i kommunesatsningen i løpet av 2008. De vil nyte godt av de erfaringer som er gjort av de fyrtårnskommunene samt få råd om hva som må planlegges og gjennomføres i kommunene før en knytter seg til helsenettet. 

6.1 Kommunesatsningen / oppnådd resultat så langt
Bruk av elektroniske hjelpemidler er til nå i begrenset omfang tatt i bruk i pleie –og omsorgssektoren. Fremdeles kommuniserer de kommunale helsetjenestene med sine viktigste samarbeidspartnere (fastlege og sykehus) ved brev og telefon, tjenestedokumentasjonen er stort sett håndskrevet på papir og beskjeder internt gjøres ofte på gule lapp. 
Et sykehjem er oftest heller ikke designet for plass til mye elektronisk utstyr.

Evalueringene viser at innføring av elektroniske meldinger i pleie – og omsorgstjenesten er en kompleks prosess som tar mye tid. Det krever et betydelig arbeid i kommunen av teknisk art for å lykkes. Vel så krevende er det å skape forståelse og motivasjon for at teknologiske hjelpemidler som bruk av PC og elektronisk journal kan gi en lettere og mer effektiv hverdag samt finne tid  for å gi de ansatte den nødvendige opplæring.  

For bruk i pleie –og omsorgssektoren er det utviklet elektroniske meldinger for epikrise, fysioterapirapport, ergoterapirapport, utskrivingsklar pasient, søknad om kommunale tjenester, avmelding utskrivingsklar pasient, innleggelse på sykehus, utskriving/død på sykehus og labsvar. Pleie – og omsorgstjenesten i Stavanger kommune sender sender eksempelvis elektroniske meldinger til journalsystemet på sykehuset fra journalsystemet i kommu

Evalueringene viser at det etter innføringen av elektronisk kommunikasjon er bred enighet blant de ansatte om at elektroniske meldinger gir spart arbeidstid hos avsender fordi

• Ansatte bruker mindre tid til tolking av håndskrift
• Mindre tid fordi helsepersonell selv skriver inn informasjonen
• rutiner ved utskrift, pakking, frankering og forsendelse har falt bort der dokumenter sendes elektronisk

Mottaker sparer tid fordi manuell registrering og scanning av inngående dokumenter reduseres. En positiv bieffekt er at de som fremdeles ikke mottar elektroniske meldinger nå får leselige utskrifter og ikke dokumenter med uleselig håndskrift.

Evalueringen viser at ansatte mener elektroniske meldinger gir bedre tjenestekvalitet ved bedre og enklere lesbarhet, mer utfyllende rapporter ved overføringer fra sykehus, færre telefonsamtaler for avklaring og raskere overføring av viktig info og at feil ved overføringer reduseres.

Elektronisk lab.svar fremheves i evalueringene som en stor suksess. Forespørsel kan gjøres raskere og svaret kommer med det samme når det er ferdig uten forsinkende mellomledd og tidskrevende forespørsler om resultat.

Elektroniske resepter
Arbeidet med å etablere en elektronisk løsning for å rekvirere, ekspedere og dokumentere reseptpliktige legemidler og medisinsk utstyr samt gi grunnlag for oppgjør til apotekene/bandasjistene ved utleveringer på blå resept er godt i gang. Arbeidet vil pågå i en stor del av strategiperioden og er beregnet avsluttet i 2011.

Innføring av elektroniske resepter skal bedre befolkningens helse gjennom riktig bruk av legemidler både medisinsk og økonomisk. Innføringen skal styrke pasientsikkerheten ved at en får færre feil i forskrivningen og riktigere utleveringer slik at utilsiktede feil og skader forhindres.

Tilsynslegene på et sykehjem vil også kunne rekvirere medisiner elektronisk dersom kommunen har tatt i bruk et standardisert EPJ – system hvor funksjonaliteten for eresept er innebygget.

Standardisering
Bruk av standarder en vesentlig faktor for å få til samhandling i stor skala mellom alle aktørene i helse – og omsorgssektoren. Bruken av standarder har til nå vært basert på frivillighet. Det har vist seg at dette ikke er tilstrekkelig for å oppnå den samhandling mellom ulike datasystemer som man har ønsket.

Direktoratet har fått i oppgave å utrede ordning med nasjonal godkjenning av standarder for meldingsutveksling og minstekrav til elektronisk pasientjournal. Det vil bli vurdert å forskriftsfeste noen minimumskrav til systemer som skal leveres i helse - og omsorgssektoren, bl.a. krav knyttet til sikkerhet og personvern.

Nasjonale krav skal gjøre kommunikasjon mellom systemer mulig og enklere og de skal ivareta personvernet gjennom bruk av tilgangskontroll i EPJ –systemene. Det vil også gjøre det enklere for leverandørene når de skal designe systemene å vite hva offentlige krav er. Kravene skal forplikte kommuner, helsepersonell, helseforetak og ansvarlige for helsetjenester til etterspørre og kreve av leverandørene at systemene har de riktige standardiserte meldinger og de minstekrav som stilles.

9. Om ledelse, opplæring og kompetanse.
De enkelte virksomhetene har et arbeidsgiveransvar for å tilrettelegge for opplæring i forbindelse med innføring av nye IKT systemer. IKT er et middel til å utvikle organisasjonen. Man får bedre tjenester, bedre saksbehandling, fornøyde brukere og økt kompetanse blant de ansatte.  Kompetansen betyr mye for hvilke gevinster som kan trekkes ut av det som investeres i elektroniske løsninger og vil virke positivt på rekrutteringen til helse- og omsorgsyrkene.
IKT og elektronisk samhandling er allerede en del av helse- og omsorgspersonellets hverdag, men det vil trolig være behov for et kompetanseløft og kontinuerlig kompetanseheving for å oppnå kvalitetsforbedring i kommunale helse- og omsorgstjenester.
Her spiller utdanningsinstitusjonene en viktig rolle. Jeg møter ikke så sjelden nyutdannede som forteller at IKT nesten er et ikke tema. Nå kan det jo være at studenter har ganske selektiv hukommelse (synes å huske noe om det…), men det de forteller er bekymringsfult. De peker på nettopp ordene fremmedgjøring, teknifisering og har i stor grad fått forståelse for at dette er et administrativt verktøy. Dersom dette er gjeldene oppfatning blant studenter er det beklagelig. Universiteter og høgskoler skal være i fremste rekke når det gjelder å forstå framtida og skape forståelse for og bidra til at studneter kan møte den virkelighet som finnes og som kommer. Her opplever jeg, som på mange andre felt bl a i  politikken, at IKT blir betraktet som et redskap til å få utført forskjellige arbeidsoppgaver. Eter mitt syn er IKT noe mye mer. Det er å forstå en annen virkleighet, forstå at denne teknologien kan sammenlignes med forrige århundres endring, fra jordbrukssamfunn til insustrisamfunn. Hva var spørsmålet da? Jo, kmapen om produksjonsmidlene. Det var dette makten stod om: hvem skal ha makt over produksjonsmidlene som endret samfunnet på en slik omfattende måte? At vi fikk den kanmpen, at vi fikk lover og regler som regulerer kapital, medbestemmelse og arbeidsmiljø er en av hovedårsakene til utviklingen av vårt velferdssamfunn, slik vi kjenner det i dag. I dag skjer det en ny omstilling, men det er ikke den samme debatt om styring og innretning. Dette er bekymringsfullt, og spesielt synes jeg det er bekalgelig at det ikke er mer proaktivitet blant lokalpolitkerne. De forvalter lokale budsjetter og må prioritere ut over enkeltsaker. De må vise vei, ta tak i kunnskapen som finnes og vurdere hvordan den kan brukes, eventuelt hvordan den ikke skal brukes, til beste for den samfunnsutvikling som er ønsket. Uansett politisk preferanse mht sosailisme eller konservatisme. 

10. Styring
Helse- og omsorgstjenesten består av et mangfold av ulike typer offentlige og private virksomheter, med ulike formål, oppgaver og behov, ulike styringsformer, og ulik finansiering og krav til inntjening.
Innføring av IKT er komplekst både teknisk, juridisk og organisatorisk.  Disse faktorene bidrar til at gjennomføringen av prosjekter og tiltak krever sterk samordning mellom offentlige og private aktører, noe som er svært krevende.

Videre utvikling i helsesektoren vil måtte skje bl.a. gjennom sterkere styring. Departementet har styringsrett overfor egne virksomheter og foretak, men ikke overfor kommuner og private aktører. Fremdrift i kommunesektoren og i privat sektor må ved uenighet eller svak fremdrift frembringes regulatorisk (lov, forskrift) eller gjennom forhandlinger, avtaler og incentiver. 
Eier- og myndighetslinjen vil bli brukt aktivt overfor egne underliggende etater og regionale helseforetak for å sikre gevinstrealisering og måloppnåelse. Det er eksempelvis satt krav i foretaksmøtet til de regionale helseforetakene når det gjelder elektronisk samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunesektoren, elektronisk meldingsutveksling og krav til standardisering – i år ble det bl.a. fokusert på meldingsløftet.
Også til slutt vil jeg henstille til lokalpoltikere om å sette seg inn i hva dette kan bety for den enkelte kommue, for innbyggerene i den og for de som har behov for våre offentlige tjenester. De har, som dere som sitter her og arbeider i sektoren, ansvar for at felleskapets midler forvalter vår fells økonomi på en best mulig måte. Våre overornede verider om likeverdighet, lik tilgjengelighet og velferdstjenster av god kvalitet, er vårt felles prosjekt.

11. Avslutning.
Pleie – og omsorgssektoren har stort potensial for tekniske og organisatoriske løsningert, effektivisering og kvalitetsheving. I en så stor sektor vil selv små effektivitetstiltak gi store utslag og bedre utnyttelse av ressursene. Nytenkning er viktig –  og at mange kan kan tenke sammen. Det initiativ som arrangøren her har tatt er gledelig og nyttig for å komme videre.

Takk for meg.