Samarbeid skal lønne seg

Det skal lønne seg å spille på lag i helse-Norge

Nøkkelen til en bedre helsetjeneste er ikke nødvendigvis enda mer penger. Det har jeg fått bekreftet på min rundtur i helse-Norge som fersk helse- og omsorgsminister. Jeg har møtt fagfolk, ledere, brukere og pårørende ved sykehus, sykehjem, rusinstitusjoner og i psykisk helsevern. Alle forteller det samme – at pasientene opplever et tomrom i grenseflaten mellom sykehus og kommunehelsetjeneste.  Hvis en kommune velger å satse på forebygging og gode løsninger slik at folk blir mindre syke, så er det en ren utgift for kommunen. Hvis kommunen derimot lar være å sette inn kloke løsninger, så sparer de penger – fordi staten tar regningen når folk blir syke. Manglende samhandling mellom sykehus og kommuner er det viktigste hinderet for å gjøre helsetjenesten enda bedre. Her er det behov for reformer. Dette skal jeg ta fatt i!

Vi bruker mest penger i verden på helsetjenester, men vi er ikke best i verden. I år går hele 198 milliarder, eller drøyt 25 prosent av statsbudsjettet, til helse- og sosialtjenester. Summen er fordelt med nær 88 milliarder kroner til kommunene, 20 milliarder til refusjon for fastleger, psykologer, poliklinikk og legemidler, og nær 90 milliarder går til sykehus. Det er bevilget 35 milliarder kroner mer til sykehus i år enn i 2002, men tjenestene er dessverre ikke blitt tilsvarende mye bedre. Det er derfor ingen grunn til å tro at en ekstra milliard på budsjettet vil løse problemene. Min påstand er at vi bruker mye penger på feil måte.  Nå må vi tenke nytt og finne gode løsninger på gamle problemer:  Den svimlende totalsummen på 198 milliarder må ses under ett. Med kloke løsninger skal pasientene få riktig hjelp på riktig nivå – uten brudd og opphold i sonen mellom sykehus og kommune. Denne felles arenaen skal være en møteplass med midler og mulighet for god samhandling. Det skal lønne seg for sykehus og kommuner å spille på lag.

I to uker har jeg sett og lyttet og jeg har spurt og lært. Og bildet er langt fra svart over alt. Jeg har sett mange eksempler på god samhandling mellom sykehus og kommuner, for eksempel distriktsmedisinsk senter i Stjørdal som jeg besøkte i forrige uke. Mange stjørdalinger som er ferdig behandlet ved sykehuset, kommer rett til senteret der det er topp kvalifisert helsepersonell og ambulerende spesialister fra sykehuset i Levanger. Det stilles krav til pasientene – de må stå opp om morran, smøre maten sin selv og spise i fellesarealene. De får målrettet trening og fysioterapi, så de kan klare seg hjemme så raskt som mulig. Og resultatet er over all forventning. Pasientene blir fortere friske, de trenger mindre hjelp hjemme og, ikke minst, døgnprisen er bare halvparten av hva en sykehusseng koster.  I Mo i Rana har de valgt en annen vri for å bedre samhandlingen mellom nivåene. Her skal kommunen bygge opp en forsterket avdeling i en egen etasje ved sykehuset. Avdelingen skal drives av kommunen, men spesialistene vil bli lett tilgjengelig bare én trapp opp.

Det gledelige med god samhandling er at alle er vinnere når vi lykkes: Det vil si regionale helseforetak, sykehus, kommuner, pasientene – og jeg som helse- og omsorgsminister.  Det er bare én hake ved de lysende eksemplene. Det står ildsjeler bak som har fått det til  – ikke på grunn av, men på tross av det eksisterende systemet.  Men hvorfor er det ikke slik alle steder i landet?  Målet mitt er at vi skal ha vinn-vinn eksempler over alt i helsetjenesten i framtida. Det betyr god kvalitet, mer helse for hver krone og høy effektivitet.  Det skal vi få til – og strategien er klar.

Jeg er selvsagt ikke den første som har pekt på manglende samhandling som et omfattende problem i alle deler av helsetjenesten. Dette er det bred enighet om i alle faglige og politiske leire.  Men som statsråd har jeg myndighet til å handle. Og jeg vil handle raskt. I august skal jeg opprette et prosjekt med folk fra mitt eget departement og utenfra, og en styringsgruppe som jeg skal lede selv. Jeg skal invitere inn gode folk som vet hvor skoen trykker, som kan analysere problemene og peke på løsninger. Vi trenger lovendringer som fjerner barrierer for samarbeid, og vi trenger økonomiske stimuli som gjør at det lønner seg å velge gode og smarte løsninger.  Jeg skal foreslå et robust system for lønnsom samhandling.  Vi har liten tid på oss. I april 2009 vil jeg legge fram en plan for en bedre helsetjeneste – der pasienten ikke blir en kasteball mellom sykehus og kommunen og der det ikke sløses med helsekronene.