Samhandling: Alle vil, da får vi det til

Da jeg gikk ut med ideen om en ny helsereform – samhandlingsreformen – ble jeg møtt med positive reaksjoner over alt. Folk jeg treffer, politikere i alle leire, fagforeninger og brukere – alle er enige: Mangel på samhandling i og mellom ulike helsetjenester, er det største hinderet for å få til bedre tjenester. Jeg blir stadig tryggere på at dette reformarbeidet er helt nødvendig.

Det handler ikke primært om pasienter med betent blindtarm og enkle beinbrudd, men om mennesker med kroniske lidelser, som KOLS, diabetes og hjertesykdom, om demens, psykiske lidelser og rusmiddelavhengighet.  Tall fra USA tilsier at 70 prosent av helseressursene går til ti prosent av befolkningen – i hovedsak mennesker med sammensatte lidelser. Forholdstallet kan langt på vei overføres til norske forhold. God forebygging og oppfølging i disse pasientgruppene, vil gi enorme gevinster – i form av bedre livskvalitet, gode tjenester og sparte penger. Derfor må de få riktig hjelp på riktig nivå så tidlig som mulig.

I dag er mennesker med sammensatte lidelser, tapere i helsesystemet. De fleste trenger tett oppfølging på flere områder, men får ofte ikke de tjenestene de trenger. Det svikter i overgangen mellom nivåene, men også innad i kommunetjenestene og i spesialisthelsetjenesten. Et eksempel kan være utskrivingsklare pasienter som blir liggende i sykehus, fordi kommunen ikke har noe tilbud til dem. Hvert år utgjør dette rundt 150 000 liggedøgn, og kostnaden for sykehusene er ca. 800 millioner kroner.  I et tenkt regnestykke vil pasientene bak disse tallene, trenge rundt 400 sykehjemsplasser. Tar vi hardt i, vil plassene koste omkring 500 millioner kroner. Dette gir all grunn til å spørre om pengene brukes der de trengs mest.
 
Min påstand er at store pengesummer brukes feil i helse-Norge. Vi får ikke nok helse for hver krone vi sprøyter inn. I år bruker vi 195 milliarder kroner på helse- og omsorgstjenester. Til neste år kommer vi godt over 200 milliarder – hvis Stortinget vil. Selvsagt er penger nødvendig, og kranen skal ikke skrus igjen. Men vi må innse at problemet ikke blir borte, om vi satser enda en milliard eller to. Det er mitt poeng.

Jeg er ikke interessert i å fordele skylden for alt som går galt, mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste. Det er systemet som er feil!  Hvis en kommune i dag satser på forebygging og gode løsninger for å holde folk unna sykehus, så er det en ren utgift for kommunen. Hvis kommunen lukker øynene for kloke løsninger, så sparer de penger.  Staten tar regningen når folk trenger sykehus. Jeg hører ofte kommuner si: Vi ønsker å ta imot pasienten, men vi har ikke økonomi til å følge opp. Samtidig brukes 800 millioner kroner på et dårlig sykehustilbud for disse pasientene. Det er et tankekors. Vi får ikke systemet til å fungere på den måten – pasienten blir kasteball i systemet, i stedet for at systemet ivaretar pasientens behov.

Det er dette vi jobber med i samhandlingsprosjektet. Vi stiller spørsmålet: Hva slags endringer må gjøres i systemet for å få til god samhandling til beste for pasienten? Mitt svar er at vi må sette inn de kraftigste politiske virkemidlene vi har – finansiering og juss – i kombinasjon med organisering og kompetanse. Konkrete forslag om slike grep, er fraværende i alle tidligere utredninger om samhandling. Derfor har vi heller ikke sett noen varig løsning på problemet. I tillegg er det selvsagt mye annet som må på plass – blant annet er det utrolig at ikke hele helse-Norge er på nett. IKT er en helt sentral brikke for å få flyt i systemet. Jeg skal ta grep også her.

Jeg sitter ikke med fasit og løsning på problemet ”samhandling”. Det skal samhandlingsprosjektet hjelpe meg med. Jeg har hentet inn folk utenfra, som samarbeider tett med mine folk i departementet. Jeg har også god kontakt med brukergrupper, profesjonsorganisasjoner og andre aktører. Ekspertgruppen min, som består av 13 menn og kvinner, gir meg innspill basert på levd liv, kunnskap og erfaring. Gruppen møtes en gang i måneden, og jeg leder møtene selv.
 
Men i tillegg vil jeg også høre hva folk rundt om i landet har å si.  Jeg vil vite hva de mener og lytte til hva de har erfart – på godt og vondt. Så derfor skal også jeg begynne å blogge! Det skjer på VGs bloggsider fra nå av, og jeg skal selv svare på innspill med jevne mellomrom. Også deltakere i ekspertgruppen skal blogge sammen med meg.  Vi gleder oss til å se hva folk har på hjertet.

Selvsagt vet jeg at samhandling fungerer godt flere steder – på tross av dagens system.  Men vi kan ikke basere gode helsetjenester på ildsjeler. Vi vet at problemet er samhandling – men vi vet ikke nok om hva problemet består i. Derfor må vi bruke god tid på analysen –  for uten grundig problemforståelse, vil vi bomme på løsningen. Kritikken fra alle som krever umiddelbar handling, tar jeg med stor ro.  Vi skal være ferdig i april 2009. Da skal jeg fremme et forslag til et nytt økonomisk og juridisk system, som skal sørge for at kommuner og sykehus velger samhandling til beste for pasientene.