Samhandlingskonferanse mellom 1. og 2.- linjetjenesten

Kjære alle sammen! Jeg vil først få takke for en hyggelig invitasjon og for muligheten til å få dele noen tanker med dere om hvor vi ønsker at veien skal gå videre etter opptrappingsplanen. Det er også hyggelig å komme hit og se at dere er samlet for å lære om og av hverandres arbeid. Nettopp dette er det vi ønsker når vi setter fokus på samhandling.

Vi befinner oss nå ved utgangen av perioden for opptrappingsplanen for psykisk helse. Planen var tuftet på klare prinsipper om brukermedvirkning, selvstendighet, normalisering og egen mestring. Gjennom 10 år har vi gradvis styrket innsatsen for mennesker med psykiske problemer eller psykiske lidelser, og imponerende mange har vist et formidabelt engasjement og en brennende vilje for å rette opp det bildet som ble tegnet av feltet for 10 år siden. Der var det som dere kjenner ”brist i alle ledd”.

To sentrale utgangspunkt for opptrappingsplanen var behovet for en videre utbygging av psykisk helsevern for barn og unge, og for omstilling og utbygging av psykisk helsevern for voksne. Barn og unge har vært høyt prioritert, og et viktig resultat er at mer enn dobbelt så mange årlig nå får hjelp i BUP, sammenliknet med for ti år siden. Tilbudet til voksne er også kraftig bygd ut gjennom etableringen av 75 distriktspsykiatriske sentre DPS, som innebærer at hele befolkningen og alle landets kommuner nå har tilgang til et DPS-tilbud. Dette omfatter poliklinikk, dag- og døgntjenester og utadrettete tjenester i form ambulante tilbud og rådgivning, veiledning mv overfor det kommunale apparatet.

Det har vært gjennomført et kjempeløft for å hjelpe mennesker med psykiske lidelser, som avtegner seg klarere når vi tenker tilbake på hva som kjennetegnet helsetilbudet til mennesker med psykiske lidelser for 10 år siden. Og ikke minst, hvordan holdninger og manglende kunnskap blant folk flest bidro til å gjøre en vanskelig hverdag enda vanskeligere, for de som slet med psykiske plager. Ingen kan si at det ikke har skjedd mye i løpet av denne perioden.

Jeg vet at mange av dere frykter hva som vil skje etter at øremerkingen av midlene til psykisk helsearbeid faller bort. Jeg vil derfor få understreke, og dette kommer dere nok til å få høre flere ganger; pengene forsvinner ikke selv om planperioden er over. Ikke desto mindre skal vi være klare på at innlemmingen av de øremerkede midlene i kommunenes frie rammer gir kommunene et økt selvstendig ansvar for å fortsette videreutviklingen og styrkingen av tjenestetilbudet. Det samme gjelder selvsagt for RHFene. 

Vi er mange som deler et overordnet ansvar for å følge med på denne utviklingen videre. For kommunenes del, har de selv bidratt med en betydelig egenfinansiering for å bygge opp tjenestene til mennesker med psykiske lidelser. Jeg vet derfor at oppmerksomheten rundt dette feltet er stor blant politikere og ledere i kommune-Norge, og lokalpolitikerne vet også at det er mange som følger med. Vi har kommet langt på vei i å utvikle psykisk helsearbeid som praksis- og kunnskapsfelt i kommunene.  Psykisk helsearbeid fremstår som et eget tjenesteområde i mange kommuner. Vi har satset på kompetanseheving gjennom tilbud om tverrfaglig videreutdanning, og på lederutvikling og faglige nettverk gjennom for eksempel prosjektet Flink med folk i første rekke i samarbeid med KS. Dette må det bygges videre på!

Vi har nylig etablert et nasjonalt kompetansesenter for kommunalt psykisk helsearbeid for voksne i Trondheim. Dette senteret skal bidra med kompetansespredning slik at vi får ekstra trykk på utviklingen av tilbudet i kommunene fremover. I tillegg vil utviklingen i kommunal sektor fortsatt bli fulgt opp gjennom rapportering og nyutviklet statistikk, slik vi får en tettere oppfølgingen av forholdet mellom behov, innsats og resultater.  
Vi har også nye virkemidler, som jeg straks vil kommentere, i neste års budsjett. Vi skal fortsatt bidra til å stimulere til aktivitet på områder hvor utviklingen ikke går raskt nok. For å oppsummere; regjeringen sier for vår del klart fra i budsjettforslaget for 2009; psykisk helse skal være et satsningsområde også etter 2008.

Som dere er kjent med iverksetter regjeringen nå også en opptrapping av rusfeltet. Med budsjettforslag for 2009 på 300 mill kroner vil satsingen for denne regjeringen hittil utgjøre 685 millioner kroner. Dette er en god begynnelse, men vi er klar over at behovet er store for en langsiktig og systematisk innsats for å styrke  forebygging, behandling, oppfølging og forskning og kompetansearbeid. Derfor har statsråden sagt klart fra; blir det opp til oss, skal det satses videre også etter 2009, og vi erfarer at det er tverrpolitisk oppslutningen om at rusfeltet skal styrkes, både med kvalitet og kapasitet.  Det foregår mye godt arbeid på dette området allerede, men vi ser at det er et særlig behov for å styrke tilbudet i kommunene og i spesialisthelsetjenesten når det gjelder behandling og helse- og sosialfaglig oppfølging. Vi har en forpliktelse til å sikre at rusmiddelavhengige får tjenester av god kvalitet, på linje med det vi krever av øvrige helsetjenester.

Det er også viktig for meg å understreke følgende; opptrappingen på rusfeltet skal ikke erstatte arbeidet på psykisk helsefeltet. Tvert om ønsker vi at disse to feltene, med sine profesjoner, institusjoner og metoder, i større grad enn i dag skal jobbe sammen. Det skal jeg komme tilbake til.

Status og utfordringer
Veien videre - rundkjøring eller kryss?.. har jeg kalt innlegget mitt. Ja, for vi står fortsatt overfor noen viktige veivalg fremover, og vi skal vokte oss vel for å kjøre rundt og rundt og hegne om de plantene vi har satt der, de som blomstrer så fint. Vi skal fremdeles videre. Vi skal møte trafikklys, noen røde og noen grønne, vi skal møte nye påbudsskilt og forbudsskilt og skilt med anbefalt kjøreretning og parkeringslengde. Vi skal aldri komme i mål. Fordi menneskene, faget, samfunnet og kulturen endrer seg. Derfor er den største fare å tro at vi noen gang skal komme i mål med alt.
Men vi skal hele tiden utvikle en bedre tjeneste, i tråd med de utfordringene vi hele tiden står møter.
Brukerorganisasjonene, fagmiljøene, Statens helsetilsyn, Riksrevisjonen og ulike forskningsrapporter viser at vi har utfordringer framover og disse skal vi løse. 
Det er for store variasjoner innen og mellom helseregionene i forhold til hva slags behandlingstilbud som finnes og grad av tilgjengelighet til tjenestene. Dvs. at hva slags hjelp man kan regne med å få, og tiden det tar før hjelpen gis, i for stor grad er betinget av hvor man bor i landet. Generelt har vi utfordringer relatert til blant annet forebyggende tiltak, ventetider til behandling, lavterskeltilbud, oppfølging etter utskriving og kompetansebehov.

En viktig målsetning for 2009 er å gjøre en økt innsats for å bedre tilbudet mennesker med langvarige og sammensatte behov for tjenester.   
I et folkehelseperspektiv utgjør rusmisbruk og psykiske problemer hver for seg betydelige utfordringer. WHO rangerer angst, depresjon og alkohol som de viktigste folkehelseområdene innen psykisk helsevern. Når psykiske lidelser og rusproblemer opptrer sammen utgjør de også en stor behandlingsutfordring. En rapport fra Helsedirektoratet, som i vår påpekte at en gruppe på anslagsvis 4000 personer ikke mottar tilfredsstillende tjenester, bekrefter at vi har en betydelig jobb å gjøre på dette området. I rapporten påpekes det også at menneskene det er snakk om i stor grad har alvorlige problemer knyttet til både rus og psykisk helse, og at de i tillegg har problemer med å nyttiggjøre seg av de tilbudene som allerede eksisterer.

I statsbudsjettet for 2009 har regjeringen satt et ekstra fokus på denne gruppen, og vi innser at vi også må tenke i litt nye baner for å treffe godt med de tiltakene vi iverksetter. Det at så mange faller utenfor de tilbudene som eksisterer er en klar pekepinn på at det er behov for en ny tilnærming. Vi ønsker derfor i 2009 å stimulere til opprettelse av flere såkalte ACT- team. Gjennom å tilby oppsøkende, tverrfaglige tjenester, i samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjenesten, håper vi å nå flere i denne gruppen som til nå synes å ha falt mellom alle stoler.  Prøveprosjektet som nå pågår i Mosseregionen har i det siste fått stor oppmerksomhet, og vi har stor tro på at dette er et steg i riktig retning. Det er allerede utlyst midler til prosjektutvikling og planlegging, og mer kommer i 2009.

Vi er ikke i mål når det gjelder rekruttering av psykologer i kommunene, og her har vi også en utfordring. Et dårlig utbygget psykologtilbud i kommunen rammer mange som kunne fått god hjelp med lav terskel på et tidlig tidspunkt. Vi vet også at psykologene kan tilføre viktig kompetanse gjennom veiledning av annet personell og rådgivning overfor foreldre og pårørende. Vi gjør derfor en ekstra innsats neste år for å nå målene vi hadde satt oss for opptrappingsperioden, ved å sette av midler som skal stimulere til rekruttering av psykologer.

Det er behov for et enda bedre tilbud for barn og unge. Man regner med at om lag 130 000 familier i dette landet lever med psykisk sykdom og rusproblemer, og at om lag 15 000 barn og unge lever i familier der en av foreldrene er innlagt i sykehus med psykisk sykdom. Mange av disse barna har stor risiko for å få psykiske lidelser eller rusproblemer selv. Mange voksne kunne hatt et annet liv om problemene i barndommen ble tatt på alvor. I mange tilfeller er det kort vei fra å ikke tilby noe, til å gi hjelp som utgjør en stor forskjell. Gjennom skolehelsetjenesten og helsestasjon treffer unge voksne de kan snakke med. Dette er god forebygging, vi vet at det virker, og vi ønsker oss et bedre utbygd lavterskeltilbud, lettere tilgjengelig og med utvidete åpningstider. Vi vil derfor ha spesiell oppmerksomhet mot barn og unge i tiden som kommer, og jeg vil trekke frem følgende: 
• Regionsentrene for barn og unges psykiske helse vil i 2009 prioritere arbeidet med kommunal sektor, og bistå i etablering av familiesentre. 
• Nasjonalt kompetansenettverk for barn ved Sørlandet Sykehus har fått utvidet sitt mandat fra å gjelde barn med foreldre med rusmiddelavhengighet og eller psykiske lidelser, til å omfatte alle barn med alvorlig syke foreldre som er i kontakt med helsetjenesten.
• Det er behov for en strategi for et bedre og mer tilgjengelig kommunalt tilbud til barn og unge som sliter. Dette arbeidet er nå påbegynt, og HOD vil invitere flere departementer som jobber med barn og unge til å være med på en felles satsning.
• Vi har også tatt tak samarbeidet mellom barnevernet og psykisk helsevern for barn og unge. Enkelte steder ser vi at det i større grad bør tas utgangspunkt i barnets behov når tilbudene organiseres.
• I 2007 ble videreutdanning i psykososialt arbeid for barn og unge satt i gang ved 10 høgskoler. Utdanningen har blitt tatt i mot på en veldig positiv måte. Vi har derfor for neste år foreslått å øke bevilgningen til utdanningen, slik at flest mulig høgskoler kan gi dette tilbudet.

Ett annet område som gjennom lengre tid har hatt særlig oppmerksomhet fra bruker- og pårørendeorganisasjoner, fagmiljøer, politikere og media, er tvang i psykisk helsevern. Selv om det er noe tallmessig usikkerhet knyttet til varierende datatilfang og datakvalitet fra de ulike helseinstitusjonene, synes tvangsbruken i Norge å ligge på et relativt høyt og stabilt nivå sammenliknet med andre land. Dette harmonerer dårlig med Opptrappingsplanens fokus på brukermedvirkning, mestring av eget liv, mobilisering av egne ressurser, og viktigheten av integrering i sosiale nettverk, daglig aktivitet og arbeidsrettede tiltak. Helsemyndighetene har iverksatt ulike tiltak for å redusere og kvalitetssikre bruken av tvang i psykisk helsevern. En arbeidsgruppe nedsatt av Helsedirektoratet, hvor blant annet brukere og pårørende er representert, jobber nå med å kartlegge forhold knyttet til den høye forekomsten av tvang. Gruppen skal komme med forslag til bedringstiltak som vil forsterke gjeldende Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern, som Helsedirektoratet har utarbeidet.
Jeg vil også nevne oppdraget SINTEF Helse har fått fra Helsedirektoratet med å undersøke brukerorienterte alternativer til tvang, også kalt BAT-prosjektet. Målsettingen for prosjektet er å undersøke hvilke brukerorienterte alternativer til tvang som kan benyttes i akuttposter på sykehus, og faktorer som har betydning for implementering av alternativene i praksis.
Seks sykehus med til sammen ti akuttposter deltar i prosjektet gjennom lokale kvalitets-/ fagutviklingsprosjekter ved hvert sykehus. Disse er drevet av en lokal arbeidsgruppe bestående av representanter fra personalet og to brukerrepresentanter fra tilhørende lokallag i Mental Helse. Sykehusene har selv valgt tema de vil arbeide med i forhold til brukermedvirkning og tvang. Prosjektet varer fra høsten 2006 til våren 2009 og deltakerne møtes jevnlig på felles nettverksamlinger gjennom prosjektperioden.

I forhold til tvangsproblematikk må det også jobbes systematisk med holdninger og rutiner ved det enkelte tjenestested. Her påligger det et betydelig faglig og moralsk ansvar hos ledere, helsepersonell og saksbehandlere i kommune og NAV med hensyn til å trekke brukere og pårørende enda mer aktivt inn i det tverrfaglige forebyggende arbeidet, i selve behandlingsforløpene og i oppfølgingen etter behandling.

Vi har gode indikasjoner på at en mer aktiv involvering av brukere og brukerperspektiver i utviklingen av tjenestene kan dempe behovet for innleggelser generelt og behovet for tvungen medisinering og/eller tvungent psykisk helsevern spesielt. Sammen med et godt utbygget kommunalt helsetilbud og en lett tilgjengelig spesialisthelsetjeneste forankret i DPS-er, kan hjelpen komme både raskere og bedre tilpasset i forhold til hva brukerne selv kommuniserer å ha behov for.

Jeg har nå nevnt noen av de områdene vi skal ha spesielt fokus på fremover. Jeg vil også peke på en annen utfordring, politisk, faglig og allmenneskelig. Filosofer og psykologer peker på at vi i stor grad konstituerer hverandre i hverandres bilde. At det jeg møter min neste med også blir en del av dennes oppfatning av seg selv. Og jeg vil dele med dere noen av mine refleksjoner, knyttet til opptrappingsplanens mål om normalisering og inkludering.
Hvordan konstituerer vi hverandre i det offentlige rom?  Når politikere, fagprofesjoner, fagtiltak eller brukerorganisasjoner ønsker å utvikle nye tiltak eller få mer penger til nye eller eksisterende tiltak, så males, med ganske bred penn, et blide av mennesker uten særlige ressurser, evner eller muligheter. Elendighetsbeskrivelsene er mange, omfattende og personers manglende evner og muligheter tydeliggjøres. Hvis ikke noe (definert av ”bestillergruppen” – ofte i form av penger til tiltak) skjer vil de nærmest gå til grunne. Samtidig fremheves tiltaksapparatets helbredelsesevne med like bred pensel: disse faggrupper, tiltak eller brukergrupper er helt nødvendige for å avhjelpe og bedre gruppens elendighet og er tiltaket som vil gi denne gruppen et bedre liv, bare det får (mer)penger. Dette bidrar til en stereotypisering av hele grupper i det offentlige rom og de blir ofte stående som sannheter i det offentlige rom. Samtidig arbeider den enkelte ansatte i sitt daglige arbeid sammen med pasient/bruker med å kartlegge og hente fram den enkeltes ressurser, motivere arbeidsgivere og –plasser til å ta imot vedkommende. Vi vet også at det offentlige kritiseres for ikke å være flinke på inkludering og mangfold blant ansatte. Den første refleksjonen er: Hvorfor er ikke de tjenestestedene med ansatte som fremhever ressurser og arbeidsevne hos sine brukere/paseinter, de første til å ansette dem i egen tjeneste?
De fleste med helse og sosialfaglig utdanning er kjent med teorien om ros og kritikk: ”du bør rose 5 ganger for hver kritikk du gir dersom du ønsker vekst hos vedkommende”.  Neste refleksjon: Hvilken identitet hos brukere/pasienter bekreftes gjennom negative omtaler i det offentlige rom? Det kan synes som om det ikke bare er 5, men 5 x 5 doser med negativitet, og noen små pust i sivet med positiv omtale og ressurser. Hvordan bidrar disse medie -bildene til å skape normalisering og inkludering? Har politikere, fagpersoner og brukerorganisasjoner noe ansvar for hvilke bilder som skapes i ”det offentlige rom”?
De fleste av dere som sitter her har helse- og eller sosialfaglig utdanning. Å være pasientens/klientens advokat er begreper som lever i disse utdanningene og som hele kunnskapen er bygd opp rundt: Å ivareta pasienten på en god, respektfull måte og gi behandling av god kvalitet er det vi lærer. Da er det nesten et paradoks at man har opprettet brukerorganisasjoner for å ivareta pasientens syn! Hva er det som gjør at vi ikke har en praksis som fanger dette opp, men må ”gå veien om en brukerrepresentant?” I dag snakkes det om å få utdanning og opplæring for brukerrepresentanter, om godtgjøring og lønn for arbeidet. Hvor lenge er en bruker en bruker og når blir denne en ansatt profesjonsutøver? Samtidig er de fleste av dere brukere eller pårørende til brukere i helse- sosialtjenesten. Jeg har vært på sykehus flere ganger, har hatt foreldre med behov for akutt behandling og langvarig pleie. Dette gjelder for de aller fleste av oss. Vi har – alle vi som sitter her, brukererfaring. Hvorfor etterspørres ikke denne? Kunne brukerperspektivet bringes inn ved å tilføye en setning i en hvilken som helst stillingsannonse: ”det er ønskelig at dersom du har egen erfaring med x helseområde, ønsker vi at denne brukes i vurdering og utvikling av tjenesten.”, for eksempel?
Jeg tror at dersom vi skal lykkes med inkludering og normalisering, må vi i større grad fokusere på det allmennmenneskelige. I sum er vi mer lik hverandre, ”de” med psykisk sykdom eller rusavhengighet og ”oss” andre enn vi kanskje tror. Det betyr at vi må arbeide med vår og tjenestestedets egen tåleevne og raushet for det som virker fremmed eller ukjent. Det er kanskje en like stor, om ikke større jobb, som det å skaffe gode rammer for behandling og utvikling av tiltak og programmer, og ikke mindre viktig. 

Samhandling
Vi har hatt store ambisjoner om å utvikle en tjeneste som i størst mulig grad er utformet på brukernes premisser, og mange mottar i dag god, viktig og helhetlig hjelp hver eneste dag. Jeg har nevnt at vi skal ha et overordnet mål om å se hele mennesket når vi møter brukere i tjenesten, men jeg vet også at vi her har et stykke igjen å gå. Om vi derfor kan klare å samordne kompetanse og engasjement rundt den enkelte bruker enda bedre, vil vi bevege oss viktige steg i retning et helhetlig og sammenhengende pasientforløp, slik vi etterspurte i opptrappingsplanen.
Samhandling gjør oss bedre – kan man lese i omtalen av denne konferansen på nettet, og dette begrepet har jo neppe vært mer aktuelt enn i dag. Dere kjenner alle til statsrådens arbeid med en ny helsereform, og dere vet også at jeg ikke kan foregripe begivenhetenes gang. Resultatet av statsrådens arbeid skal presenteres i april 2009. Den grunnleggende problemforståelsen må være god og riktig for å kunne foreslå de riktige reformtiltakene. Vi vet at det er mangler i samhandling mellom nivåer og tjenester, og vi holder nå på å analysere nærmere hva i samhandlingen som ikke virker godt nok. 

Dårlig samhandling kan og må beskrives som et organisatorisk og systemmessig problem. Men først og fremst må vi forstå at dette er et problem som gir unødig lidelse og problemer for pasient/bruker og pårørende. Ved å ta utgangspunkt i pasientforløpet, pasienten og brukerens situasjon og behov, der blant annet rusbehandling og psykisk helse er to viktige områder, søkes det nå etter den egentlige kjernen i samhandlingsproblemet. Fra pasientens ståsted er jo det viktigste at det ytes god hjelp, og ikke hvem som gir hjelpen eller hvilken tjeneste eller nivå som er ansvarlig. Pasientene merker raskt svikt i samhandlingen og vi hører at pasienten/brukeren selv i praksis opplever at det er dem, eller deres pårørende, som må stå for mye av den praktiske koordineringen mellom ulike tjenester.  Slik ønsker vi ikke at det skal være.

ET SKOLEEKSEMPEL PÅ OMSTILLING OG SAMHANDLING…

Det er viktig å se hen til de steder hvor man virkelig har lyktes med omstillingsarbeidet knyttet til Opptrappingsplanen for psykisk helse. Ett slikt eksempel - dog langt i fra det eneste - er Jæren DPS.

Her har berørte kommuner vært igjennom en markant omstilling i løpet av planperioden. Bl.a. har det vært kjørt et 3-årig samarbeidsprosjekt mellom Jæren DPS og Klepp kommune, med involvering også fra Hå, Time og Gjesdal, kalt ”Enkelt og greit i lag”. Prosjektet retter seg mot personer med langvarig psykisk lidelse og deres pårørende og drives av ansatte fra både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Disse sørger for at innbyggerne har et ambulant behandlings- og oppfølgingstilbud. De ansatte har felles ansvar for å løse oppgavene som DPS'et og kommunene må samarbeide om. Det vektlegges at Individuell Plan brukes aktivt for å sikre at tjenestene blir i tråd med brukerens behov, og tjenesteytingen foregår hovedsakelig i hjemmet.

Arbeidet i prosjektet bygger på brukerkunnskap i kombinasjon med tradisjonell fagkunnskap. Det er opprettet et eget brukerforum med representanter fra hele Jæren og fra Mental Helse som vil arbeide aktivt for at brukermedvirkningen og brukerkunnskapen blir ivaretatt på en hensiktsmessig måte.

Jæren DPS’ opptaksområde er på 80 000, antall sengeplasser er totalt 36 (12 på 5-døgnspost, 24 på 7-døgnspost). Likevel er det aldri overbelegg. Et spesielt innovativt tiltak som må nevnes her er opprettelsen av brukerstyrte døgnplasser.  Det særegne ved dette tiltaket er at alle som oppsøker tjenesten ønskes velkommen, det stilles ikke spørsmål om hvorfor vedkommende tar kontakt. Kjente pasienter med store oppfølgingsbehov kan komme direkte inn i et trygt miljø uten å vente. Særlig to forhold peker seg ut som viktige suksessfaktorer for tilbudet, jf. Tidsskrift for Den norske legeforening (2008; 128:32-5): ”Ved å etablere en kontraktfestet pasientrettighet øker pasientens autonomi, og ved å senke terskelen for innleggelse skapes økt trygghet for pasienten og de pårørende. Dette er trolig forklaringen på paradokset at økt tilgjengelighet gir lavere forbruk”

Totalforbruket av liggedøgn og antall døgn med tvangsinnleggelse viste en klar nedgang etter at tilbudet ble etablert. Over en treårsperiode fra 2005 fant det sted en reduksjon fra 181 til 88 liggeuker registrert under tvungent psykisk helsevern, mao. over 50% nedgang! Et annet interessant funn er at hele 41 av 100 pasientopphold begrenser seg til 1 døgns varighet, de fleste på hverdager. Til å begynne med var det motstand i organisasjonen mot dette tilbudet, men etter at ordningen ble etablert sier så vel ansatte som brukere og samarbeidspartnere seg fornøyd.

DPSet har ellers ambulant akutteam med telefonvakt 24 timer 7 dager i uka, med utrykning fra morgen til ettermiddag, innbefattet helger. Lege, politi, familie/pårørende og venner bruker teamet aktivt.

Jeg har nevnt satsingen på ACT- team. Dette er et eksempel på organisering av horisontal og vertikal samhandling. Jeg har også nevnt Jæren DPS, det er et annet eksempel. Vi ønsker for fremtiden at dette skal være noe mer enn bare eksempler. Jeg vil oppfordre dere alle til å fortsette å evaluere hvordan dere arbeider sammen, og jeg er glad for at dere er samlet her for å gjøre nettopp det. Dere har nå fått høre flere spennende innlegg, og flere kommer. Det å få spredt kunnskapen om hvordan det jobbes og tenkes andre steder enn hvor man arbeider selv er grunnleggende for å kunne samhandle.

Avslutningsvis vil jeg få gjenta noe av det jeg startet dette innlegget med; Når øremerkingen av midler til psykisk helsearbeid faller bort fra 2009, skal regjeringen følge nøye med på utviklingen videre. Det ønsker vi også at dere gjør, dere som ser tjenesten innenfra og naturligvis kan følge denne utviklingen bedre enn noen. Samtidig er det viktig å huske at penger alene ikke kan løse de utfordringene vi har. Vi bruker i dag mer penger på psykiske helsetjenester enn noe annet land vi kan sammenligne oss med. Når tilbudet ikke er optimalt på enkelte områder, er ikke dette fordi vi har brukt for lite penger, men fordi vi ikke har brukt dem på riktig måte. Derfor skal vi se fremover, og sammen arbeide systematisk for en god psykisk helse i befolkningen og et godt tilbud til de som trenger det.

Og sist men ikke minst; jeg vil også benytte anledningen til å berømme dere alle sammen, for det arbeidet dere har gjort for dette feltet de siste årene. Stå på videre, dere gjør en viktig jobb! Lykke til!