Statssekretær Rigmor Aasruds innlegg på Kirkevoldseminaret i regi av Gyldendal Akademisk

Kjære seminardeltakere.

Jeg takker for invitasjonen hit til dette fagseminaret, for å markere Marit Kirkevolds mangeårige forskningsinnsats og sykepleiefaglige arbeid.

Jeg er invitert for å snakke om myndighetenes planer for utnyttelse og videreutvikling av sykepleieres kompetanse, sett i lys av samfunnets behov for omsorgstjenester.

Sykepleiere innehar en breddekompetanse som omsorgssektoren trenger, både når det gjelder tjenesteutøvelse og ledelse. På den ene siden skal sykepleiere forebygge, behandle, lindre, rehabilitere og drive opplæring av brukere og pårørende. På den andre siden har de kunnskap og kompetanse om administrasjon og ledelse og arbeider ofte med fagutvikling og undervisning av helsepersonell.

Omsorgssektorens utvikling i kommunene ledes i dag i stor grad av sykepleiere, enten som ledere eller gjennom administrasjon. Dette innebærer at omsorgssektorens utvikling er gjensidig knyttet til utviklingen av sykepleiernes kompetanse. Dette gjelder ikke minst i møte med fremtidens omsorgsutfordringer.

Utdanningen av sykepleiere er i dag en selvstendig høyskoleutdanning med et sammensatt innhold av både teoretisk og praktisk tilnærming. Ny rammeplan for sykepleierutdanning som kom på plass i år bidrar til å gi ytterligere fleksibilitet ift dagens og fremtidenes utfordringer knyttet til pasientbehandling- og omsorg og andre oppgaver knyttet til yrkesutøvelsen. Utgangspunktet for revisjonen var behovet for mindre detaljerte bestemmelser i et helsevesen i stadig større endring.

Vi har en god dialog med utdanningsmyndighetene ved Kunnskapsdepartementet om dimensjoneringen av sykepleierutdanningene og de andre høyere utdanningene innenfor helse- og sosialfeltet.

Fremskrivninger fra SSB viser at tilgangen på sykepleiere på landsbasis fortsatt vil være god i flere år fremover, men fremskrivningene indikerer en underdekning av sykepleiere fra om lag 10-15 år frem i tid.

Vi har blant annet derfor nedsatt en arbeidsgruppe ledet av Helsedirektoratet som skal se nærmere på ulike tiltak for sikre en fremtidig god tilgang på personell, blant annet sykepleiere. Arbeidsgruppen skal avlevere rapport 30 januar neste år.

Videreutvikling av omsorgstjenestene
Retter vi blikket noen år frem i tid, så ser vi at én av de store utfordringene vi står overfor er veksten i antallet eldre i befolkningen. Dette er nærmere omtalt i Stortingsmeldingen om fremtidens omsorgsutfordringer. Omsorgsmeldingen skisserer fem hovedutfordringer for de kommunale omsorgstjenestene, og den legger samtidig fem strategier for å møte disse.

Kort fortalt stiller de nye brukergruppene krav til nye arbeidsformer og endret kompetanse, og at veksten i tallet på eldre vil kreve en betydelig utbygging av tjenestetilbudet. Statistikken forteller oss at antall personer over 67 år vil mer enn fordobles frem til 2050. Morgendagens eldre vil ha bedre helse og mer ressurser – i form av høyere utdanning og bedre økonomi – å møte og mestre alderdommen med. De vil være mer aktiv og stille andre krav til tjenester enn i dag. Omsorgssektoren må møte disse behovene gjennom videreutvikling og nytenkning.

Jeg vil i denne sammenheng spesielt nevne fire satsinger i Omsorgsmeldingens handlingsplan, Omsorgsplan 2015, som har til hensikt å bidra til videreutviklingen av fag- og arbeidsmiljøet i omsorgstjenestene:
- Flink med folk i første rekke bygger på de gode erfaringene fra Flink med folk, og er et utviklingsprosjekt innenfor tverrfaglig ledelse på områdene psykisk helsearbeid, rus og strategisk kompetanseplanlegging.
- Prosjektet Samarbeid om etisk kompetanseheving skal bidra til å styrke den etiske kompetansehevingen i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
- Undervisningssykehjemmene bidrar til økt kvalitet i omsorgstjenestene ved å fokusere på forskning, fagutvikling og kompetanseheving.
- Det vil i 2009 utvikles en undervisningshjemmetjeneste etter modell av undervisningssykehjem.

God omsorg handler også om hva slags samfunn vi vil ha, om hvordan vi ser på menneskeverdet, og hvordan vi vil innrette og tilrettelegge et omsorgsfullt lokalsamfunn der de kommunale omsorgstjenestene inngår som en del av det hele.

Jeg mener det er fire viktige forhold som vil prege og kjennetegne morgendagens omsorgstjenester:
- Aktiv omsorg
Framtidas omsorgstjeneste vil ha en mer aktiv profil. Den vil være en aktivitets- og omsorgstjeneste.
- Smått er godt
Alt som nå bygges og moderniseres ved hjelp av det nye investeringstilskuddet til sykehjem og omsorgboliger skal tilpasses mennesker med demens.
Dette handler ikke bare om arkitektur. Det handler også om hvordan tjenestetilbudet organiseres. Små enheter der folk går i hele stillinger sikrer nærhet, trygghet og kontinuitet og er godt både for de som trenger hjelp og for de ansatte.
- Lokal forankring
Omsorgstjenestens store fortrinn og styrke er at den har nærhet til brukerne og deres omgivelser, og samhandler tett med familie og pårørende. Disse tjenestene skal ha lokal forankring og bygges nedenfra.
Den kommunale omsorgstjenesten er imidlertid både avhengig av hva som skjer i spesialisthelsetjenesten og hvordan den frivillige og i hovedsak familiebaserte omsorgen endrer seg.
- Hele livsløpet
Den nye omsorgstjenesten dekker nå hele livsløpet fra barneboliger til sykehjem, og det drives heldøgns tjenestetilbud både i institusjon og hjemmetjenester.

Sykepleiens bidrag til mer samhandling
For pasientene og brukerne er det helheten som teller, og dermed evnen til samhandling. Jeg tror sykepleierne representerer en nøkkel til bedre samhandling. Sykepleieren kan ”kommunisere” med mange faggrupper i sykehus og i kommunene.

I dag utdannes og trenes helsepersonell til å tenke og arbeide tverrfaglig. Denne kompetansen er en viktig forutsetning for samhandlingen mellom yrkesgruppene og mellom forvaltningsnivåene. Sykepleieren kan dermed være den som initierer samarbeid mellom flere faggrupper på sin arbeidsplass, noe som virkelig er nødvendig for å bedre omsorgstjenestene.

Samhandlingsreformen
Det viktigste satsningsområdet for Helse- og omsorgsdepartementet det neste året er å legge rammene for en samhandlingsreform som skal gå løs på tersklene vi har mellom behandlingsnivåene. Helse- og omsorgsministeren har ambisiøse mål: ”I april 2009 skal jeg legge fram et forslag til samhandlingsreform. Det betyr: hvordan pasienten skal få riktig behandling på riktig sted til riktig tid”

Det er ingen krise i helse-Norge. I den grad vi har en krise, ligger den i at vi har for dårlig samhandling mellom stat og kommune. Det er tomrom i grenseflaten mellom sykehus og kommunehelsetjeneste. I vårt møte med fagfolk, ledere, pasienter, brukere, pårørende, ordførere og andre opplever vi det samme. De er enige i at manglende samhandling er det største hindret for å gjøre helse- og omsorgstjenesten bedre. Derfor er det behov for en samhandlingsreform!

Samhandlingsreformen har nå tatt form gjennom:
- Etablering av en prosjektgruppe i departementet hvor fagfolk vi har der er supplert med dyktige fagfolk utenfra – både fra kommunesiden og sykehusene
- Dialogprosjekt hvor brukere, aktører og andre inviteres til å komme med innspill til hvordan vi skal få til bedre samhandling i helse- og omsorgstjenesten
- Ekspertgruppe som ledes av statsråden for å gi han råd underveis i arbeidet. Gruppen består av 14 personer som ut fra personlige erfaringer og faglig ståsted vil ha verdifulle innspill til statsråden.

Floken som skal løses opp i er knyttet til:
- Finansieringssystemet for ulike deler av helsetjenesten – dagens økonomiske drivere bidrar ikke til samhandling
- Lovverk – juss skal ikke hindre godt samarbeid
- Organisering – kloke løsninger
- Kommunikasjon – det er lov å snakke sammen
- Elektronikk – Den elektroniske motorveien skal på plass.

Hvordan skal samhandling skje på grunn av systemet? Det er spørsmålet som skal besvares i april 2009.

Det arbeider sykepleiere både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten, og mange sykepleiere har gjerne en erfaring fra begge virksomheter. Dette gir den fordel at dere kjenner hverandres kompetanse og tenkemåte. Sykepleieren vil derfor kunne knytte kontakt mellom nivåene og ha en nøkkelrolle i arbeidet som premissleverandør for å fremme samhandling.

Sykepleiens grunnidé er tuftet på at pasientens og brukerens behov må ligge til grunn for sykepleiehandlingene. Vi som nå jobber med den store samhandlingsreformen vil også ta utgangspunkt i ”pasientens eller brukerens faktiske behov”. Først da kan vi bygge gode samhandlingsmodeller. Vi lager en reform for at tilbudet skal være helhetlig og henge mer logisk sammen, der all praksis skal ta utgangspunkt i pasientenes og brukernes samlede behov for helse og omsorg, enten dette utøves i kommuner eller helseforetak.


Sykepleierne vil både som yrkesgruppe og fagkompetanse være svært sentral i den videre utviklingen av omsorgstjenestene, både i møte med fremtidens omsorgsutfordringer og i et samhandlingsperspektiv. Sykepleiefaget vil ikke være uberørt av denne utviklingen, men vil i likhet med andre yrkesgrupper bli nødt til å endre seg i møte med endrede krav og behov.

Takk for oppmerksomheten.