Tale fra statsråd Brustad - Helsekonferansen 2008

Kjære alle sammen!

Velkommen til andre dag av Helsekonferansen!

Vi lever i et land med forholdsvis små forskjeller mellom folk – særlig om vi sammenlikner oss med andre land.  Det gjør vi fordi vi har villet det slik.  Verken vår velferd – eller fordeling av velstand – er blitt til av seg sjøl.   Det har skjedd gjennom valg av politisk retning og demokratiske beslutninger. 

Vi skal ikke så langt tilbake i det forrige århundret, før vi hadde et samfunn som ikke maktet å ta vare på for eksempel fattige eldre eller psykisk syke, da for eksempel helsefarlige boliger var en stor bekymring og sjukdomsfremmende levekår var det vanlige. 

Odvar Nordli forteller en historie fra datidas bygde-Norge:
”På grunn av vrangforestillinger var de fleste onga skeptisk til jordmora.  Ikke at hu på noen måte var fryktinngytende.  Men hu bar for det meste på ei diger, brun veske.  I den hadde hu onger som ble delt ut rundt i bygda, vart det sagt.  Der det var nok onger fra før, så små auer med skepsis på jordmora da a gikk forbi.  Det var inga mening i at denne dama gikk rundt og satte att skrikeronger i hytt og pine.  Det var trangt nok som det var i sengebenken og rundt bordet. ”

I datidas Norge var det alminnelige at det store flertallet hadde lite eller ingenting. De helsemessige problemene OG den sosiale nøden førte blant annet til at man starta oppbyggingen av vårt velferdssamfunn. Husbanken ble oppretta, der vanlige folk kunne få lån til å bygge og eie sine egne boliger. Slik fikk vi hus som ikke gjorde oss sjuke – med rennende vann og kloakksystem. Fellesskapet tok på den måten et betydelig skritt for å bedre folks levekår og minske helseplagene. Vi kan kanskje også si at det var blant DEN tidas store forebyggingsinitiativ.

Det store flertallet har det bra i dag, men et lite mindretall har ikke fått tatt del i vårt velferdssamfunn. Fortsatt er folks helse – som mye annet – urettferdig fordelt.  Mens noen går gjennom livet med et minimum av plager, rammes enkelte og deres familier urimelig hardt. 

Vi vet at det er klar sammenheng mellom sosial ulikhet og helseproblemer.
Vi vet at forhold i barndommen – helt fra fosterlivet – spiller en stor rolle for helsa senere i livet. Vi kan konstatere at ”de gamle” sykdommene er på vei ut, og at ”nye” livsstilssjukdommer har overtatt. – som hjerte- og karsykdommer, type 2 diabetes og KOLS, for å nevne noen.  

Regjeringa tar de økende sosiale ulikhetene i helse på stort alvor.
Stortingsmeldinga om utjevning av sosial ulikhet i helse har vakt internasjonal oppsikt, og vi er i god gang med å følge den opp. Jeg fikk dessverre ikke med meg foredraget til Professor Sir Michael Marmot i går, men har hørt at det han bidro med, var svært aktuelt og interessant.
I 2009 kommer den første rapporten om hva vi har gjort. Dette arbeidet skal følges opp hvert år.  Dette er langsiktig arbeid! Også forebygging og folkehelsesatsing må ha et langsiktig perspektiv for å gi resultater på lang sikt.
• For å jevne ut sosial ulikhet i helse må vi må ha innsats på mange områder samtidig: Barnehage til alle, skole og utdanning for alle, skole for alle og likeverdige tilbud i helsesektoren – parallelt med tiltak for enkelte grupper.
• Gratis frukt og grønt i skolen, sunn mat i barnehagene, kostholdsplan, fysisk aktivitet og godt samarbeid med dagligvarebransjen.
• De siste to åra har vi lagt fram flere nasjonale folkehelsestrategier: Kreft, KOLS, tobakk, diabetes, og den aller nyeste som kom i går – på selveste Verdensdagen for astma og allergi: Forebygging og behandling av astma- og allergisykdommer.
• Vi skal ikke lage strategier for strategienes skyld. De skal brukes for å endre folks levevaner og få et bedre liv. Uansett hvilket folkehelseproblem vi snakker om, så er tiltakene for å gjøre noe med dem, de samme. Disse tiltakene skal vi nå samle i én livsstilsstrategi – for at det skal bli lettere å nå fram med budskapet til de som trenger det.

Men den aller viktigste innsatsen vi kan gjøre, er å sørge for en god oppvekst for alle unger som fødes i Norge. Vi må ha et våkent blikk og være klar for tidlig innsats: Helsestasjon, skolehelsetjeneste, lavterskeltilbud. Spesielle tiltak for de som trenger mer hjelp.
• Barn av psykisk syke og rusmiddelmisbrukere er av de som har aller dårligst utgangspunkt: Lovendring – helsepersonell må få større ansvar for disse barna, bli sett og få hjelp!
• Ventetidsgarantien fra 1. september. Sørlandet sykehus har nesten ikke ventetider. De har rykket hjelpen langt fram mot hjelpeapparatet i kommunene.  

For en tid tilbake besøkte jeg Gatehospitalet i Oslo – som Marit Myklebust fortalte om i går. Der møtte jeg folk som har rusa seg i årevis, og som hadde gått ut og inn av ulike behandlingstilbud hele livet. De var utslitt av livet de levde, de var sårbare og hadde mistet tilliten til helsetjenesten og de fortalte om møter med vårt helsevesen der de opplevde mangel på respekt og uverdige holdninger. De fortalte om hvordan det er å føle at de ikke er noe verdt, og opplevelsen av og ikke å bli tatt på alvor.

I Gatehospitalet blir de møtt med et varmt hjerte og høy faglig kompetanse – dette er et lavterskeltilbud som er spesielt opprettet for dem. Og de som jobber der, framhever det gode samarbeidet de har med sykehusene og andre lavterskeltilbud. Når sykehuset skal skrive ut en pasient med rusproblemer, tar de ofte kontakt med Gatehospitalet for oppfølging. Gatehospitalet vil gjerne rydde plass til dem, men må av og til be om å få et par dager på seg. Det får de, og det ordner seg.

Det er slike lavterskeltilbud og slik samhandling vi skal ha for alle som trenger det.  God kvalitet handler om at det ikke er hull og svikt i overgangen mellom forskjellige tjenester som pasientene trenger for å leve et godt liv. Noen av de meste uverdige hendelsene skjer ofte i overgangen mellom tjenestenivåene. 

Den lokale helsetjenesten er grunnmuren – den er nærmest pasienten og tar seg av det aller meste den enkelte trenger av helsetjenester. I dag henvises trolig for mange pasienter til spesialisthelsetjenesten og tallet øker. Vi må snu denne utviklinga, slik at brukerne får den hjelpen de skal ha på riktig nivå. Det betyr at vi må flytte mer av oppmerksomheten over i primærhelsetjenesten:
• Det krever god organisering lokalt og gode rutiner for samhandling.
• Det krever god tilgang på nødvendig helsepersonell som ønsker å bli i jobbene sine.
• Og stabil fastlegedekning, gode legevaktordninger og bedre legedekning i sjukehjemmene. Det ser lyst ut
o Første gang er vi nå over 4000 fastleger – nå har vi 4012. Bare 75 hjemler er ikke besatt. Til sammenlikning var det 277 ledige hjemler i 2001. Fastlegeordningen har altså virket bra for å få flere fastleger i distriktene.
o Et anna gledelig trekk er at flere kvinner velger å bli fastlege.
o I Sogn og Fjordane er nå nesten alle fastlegestillinger besatt. Kommunene har lagt seg i selen for å gjøre det attraktivt å være fastlege. Interkommunalt legevaktsamarbeid som letter vaktbelastningen, er et viktig tiltak her.
o Vi har satt mål om 50 prosent økning i legetimer i sykehjemmene innen 2010. Jeg har bedt kommunen fastsette egne normer for legedekning i sin kommune. Det har de nå gjort, og det ser ut til at regjeringas anslag treffer godt. Jeg håper at disse tallene vil veie tungt når kommunen skal vurdere behovet for flere legestillinger.

Samarbeid er blitt et ord med innhold det siste året, og mye spennende er på gang – det får vi høre mye om i dag. Jeg er glad for engasjementet vi ser i kommuner og i helseforetakene. Alle skjønner at vi må spille på lag. Vi er på vei, men ikke i mål. Noen av tiltakene vi har satt i gang:
• Nasjonal rammeavtale om samhandling med KS, som jeg har tett og god kontakt med.  Vi ønsker flere slike lokale avtaler.
• Nasjonal IKT-strategi som skal knytte sykehus og kommuner i helse-Norge sammen. Dette er viktig. For eksempel er bare 20 prosent av epikriser, eResept og prøvesvar elektronisk – mens 80 prosent er på papir. Vi må jobbe for at dette forholdstallet snus!
• Ambulante team: Spesialistene kommer til pasientene, det kan være  røntgentjenester, geriatri, lindrende behandling, habilitering og rehabilitering.
• Praksiskonsulenter: Nå har vi 133 praksiskonsulenter som jobber deltid i sjukehus og som binder sykehus og kommuner sammen.
• Opptrappingsplanen for psykisk helse går ut i år. Men utløpsdatoen betyr ikke noe for aktiviteten og trykket på dette feltet. Nå må kommunene fortsette alle de gode tiltakene som er i gang som et resultat av opptrappingsplanen.
• Vi har gode erfaringer med distriktspsykiatriske sentre. Vi har 75 slike sentre med tilbudet nærmere brukeren enn da vi hadde store psykiatriske sentralsykehus.
• Flere steder etableres det nå distriktsmedisinske sentre, som er et godt bidrag til å desentralisere tjenester i områder der det er langt til nærmeste lokalsykehus. Hittil har arbeidet vært preget av ildsjeler, nå er tida inne for å systematisere dette arbeidet.
• Det er trygt å føde i Norge –  men samtidig har vi utfordringer på flere områder. Gravide kvinner og deres familier trenger sammenhengende og gode tjenester før, under og etter fødselen. Vi har derfor satt i gang arbeid med ei ny Stortingsmelding om svangerskaps- fødsels- og barselsomsorgen.  En helt fersk rapport fra Statens helsetilsyn bekrefter at dette arbeidet er nødvendig: De har vurdert tilsynserfaringer fra små fødeavdelinger, og har funnet risikofaktorer knyttet til mangelfull kommunikasjon og samhandling mellom personellgruppene. Det er også uklare regler for å velge ut hvilke kvinner som skal føde ved de små fødeavdelingene. Også store fødeavdelinger har liknende utfordringer, men det er de små avdelingene som er særlig sårbare. Dette er forhold som er viktig å ha med i arbeidet med stortingsmeldingen. Det skal være trygt å føde i Norge – både for de som føder normalt og de som får komplikasjoner.  Jeg har også oppnevnt nye medlemmer i Nasjonalt råd for fødselsomsorg, der også brukerne er godt representert. Rådet skal sjølsagt komme med faglige innspill til stortingsmeldinga og være mine rådgivere i spørsmål som angår svangerskaps-, fødsels- og barselsomsorgen.

Kvalitet i helsetjenester
Vi ser en rivende utvikling innen medisinsk teknologi, genforskning, nye medisiner og behandlingsmetoder. Det gjør at stadig flere står i kø – men det er i bunn og grunn bra. Det betyr at vi kan behandle flere, noe som og gjør at folk kanskje venter seg mer av helsetjenesten enn vi har muligheter til å innfri. Ventetidene er relativt stabile, til tross for at flere henvises. I hverdagen ser vi dette i form av mer dagbehandling ved sykehusene, telemedisin, ny teknologi, et økende informasjonsbehov og mer aktive og deltakende pasienter.
Utviklingen tilsier at vi må være omstillingsdyktige. Vi må omstille fordi vi skal ha tjenester med stadig bedre kvalitet. Og for å forsikre oss om at vi også i framtida skal ha et av verdens desidert beste tilbud – i en helsetjeneste som er finansiert over felleskassa. En helsetjeneste som alle skal kunne nyte godt av, der pasienten ikke skal bekymre seg for om pengene i lommeboka strekker til. Det er menneskers helsetilstand som skal være avgjørende for hjelp og behandling, ikke bakgrunn, bosted, hudfarge eller hvor mye penger man har.
 
Vi ligger i verdenstoppen med ressurser til helsetjenesten, og vi et godt dekket med kompetent personell. Men et betimelig spørsmål er: Får vi god kvalitet for alle de pengene vi bruker på vårt helsevesen? Bare i år er det en realvekst på 3,5 milliarder kroner.

Personell og penger er sjølsagt viktig, men det er også organisering og arbeidsdeling.  Mye er svært bra, men vi ligger noe etter i overlevelse for enkelte kreftformer. Vi kan bli bedre i slagbehandling sammenliknet med andre land. Riftskader ved fødsel er det altfor mange av, og pasienter har noe lavere tilgang på utprøvende kreftbehandling, sammenliknet med andre land.
Ved halvparten av akuttmottakene er det usikkert om pasientene får faglig forsvarlig undersøkelse i følge Statens helsetilsyn.
Det skjer for mange feil og uheldige hendelser: Ut fra internasjonale tall regner vi at det hvert år er om lag:
• 2 000 dødsfall
• 15 000 varige skader.
• Og at 40-50 prosent av disse kan unngås!

Vi skal videreutvikle spesialisthelsetjenesten langs to linjer: 
Vi skal sentralisere og spesialisere tjenester når det trengs – for å få bedre kvalitet.
Det er vist at nye metoder som utblokking av blodårer ved hjerteinfarkt, slagbehandling og kreftkirurgi gir best kvalitet og overlevelse når behandlingstilbudet er samla ved få sykehus. 
Vi er kommet et stykke på vei med sentralisering av kreftkirurgi – men fortsatt kan vi og bør vi gjøre mer her.
Jeg sender derfor i disse dager et brev til de regionale helseforetakene der jeg ber dem gå gjennom det kirurgiske behandlingstilbudet ved behandling av visse kreftformer (blant annet endetarm og tykktarmskreft). Målet er å sentralisere mer. Jeg har fått ferske NPR-tall fra 2007 som viser at flere sykehus utfører altfor få operasjoner til å bli gode nok – noen er helt nede i én operasjon i året.  Det holder ikke! Vi skal gjøre dette på færre sykehus.

Samtidig skal vi desentralisere mer – også av hensyn til kvaliteten: Når det ikke er nødvendig med avansert behandling, skal pasientene få oppfølging og behandling der de bor, for eksempel: lindrende behandling, cellegift, dialyse,  rehabilitering, enklere kirurgi. Behandling for de voksende gruppene – som kronikere og eldre pasienter, skal skje ved lokalsjukehus.

Jeg kan forsikre alle om at ingen lokalsykehus skal legges ned. Men mange sykehus må regne med endring i oppgavene – slik at tilbudet er tilpasset pasientenes behov og at det holder høy kvalitet. Det gjelder også akutt- tjenesten. Her er ambulanse og helikoptertjenesten helt sentralt. Folk skal ha trygghet for å få god hjelp når de trenger det både i bygd og by.

Kvalitet i tjenestene
• Akuttmottakene: Det er alvorlig når Helsetilsynet viser at 50 prosent av akuttmottakene ikke er organisert på en forsvarlig måte, spesielt for de eldre, kronisk syke pasientene. Jeg har hatt et eget foretaksmøte om dette, og har gitt RHFene pålegg om å ordne opp. Helsedirektoratet har også fått i oppdrag om å se på hvordan akuttmottakene kan bli tryggere og bedre. Jeg følger dette nøye.
• Prehospitale tjenester: Jeg har oppnevnt et utvalg som skal spesielt på ambulansevirksomheten. 
• Nasjonale retningslinjer for prioritering og kvalitetsregistre er viktig for å få til god kvalitet og prioritering. Arbeidet med kvalitetsregistre satser vi sterkt på i tida framover og skal bygge opp flere registre i nær framtid.  Endetarmskreft er et godt eksempel. Her har man drevet systematisk registrering av operasjonsteknikk, behandling og oppfølging i mange år. Og det har resultert i betydelig forbedret overlevelse for pasienter med denne sjukdommen. 
Dette er viktig kvalitetsarbeid og slike registre skal vi få til for flere sjukdomsgrupper.
• Pasientsikkerhet: Vi har opprettet enhet for pasientsikkerhet som ligger ved Kunnskapssenteret. Målet er å få til rutiner som er så gode at feil ikke skjer. Det planlegges også en kampanje for å øke bevisstheten om pasientsikkerhet her i Norge.  Vi må bli flinkere til å lære av de feil vi gjør!

Avslutning
Helsetjenesten får stor oppmerksomhet i pressen – ofte er det enkeltsaker som rører hjertene til folk. Det kan jeg forstå og det skal vi ta på alvor. Men derfra til at det skapes et inntrykk av at helsetjenesten er i konstant krise med nedskjæringer, lange køer og ventetider – er det et drøyt stykke. Det gir et feil bilde av situasjonen. Aldri har det vært brukt så mye penger på helsetjenester, aldri har så mange fått behandling. Og køene – de viser at vi har behandling å tilby der vi tidligere ikke hadde noe tilbud.

Men det skal selvsagt ikke være noen sovepute for regjeringa at vår helsetjeneste er i verdenstoppen. Vi både kan og skal bli bedre på mange områder: For mennesker med psykiske lidelser, rusmiddelavhengige, mennesker med demens, unger med foreldre som sliter med rusproblemer eller psykiske lidelser – kort sagt mennesker som har behov for tett oppfølging uten brudd i overgangen mellom tjenestene og der samhandling er avgjørende for tilbudet de får.

Det er hvordan vi behandler de svakeste blant oss som viser hva slags samfunn vi har.  Vi vil ha et samfunn som inkluderer alle, et samfunn der alle mennesker får den helsehjelpen de trenger, uansett hvor de bor, hva slags hudfarge de har og hvor mye penger de har i lommeboka.

Halldis Moren Vesaas har satt ord på dette i diktet Tung tids tale:
Det heier ikkje eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys.
Ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm!