Tale fra statsråd Brustad – Legeforeningens landsstyremøte 2008

Kjære alle sammen!

Takk for invitasjonen!

Vår helsetjeneste er blant de beste i verden. Det bidrar kanskje også til at vi har forventninger i verdensklasse til hva vi kan og hva vi skal få til. Hvert år øker vi gjennomsnittsalderen vår med 70 dager. Spedbarnsdødeligheten har sunket med en tredel i løpet av ti år, og den ligger på et svært lavt nivå - internasjonalt sett.
Vi er også blant de land i verden som bruker mest penger på helsetjenester. Bare i år har det vært en vekst på 3,5 milliarder kroner. Vi har svært god legedekning, med 3,7 leger per 1 000 innbyggere, Sverige har 3,4 og Finland har 2,4 leger per 1 000 innbyggere. Stadig flere får behandling, samtidig som ventelistene har vært relativt stabile. Det gjøres fantastisk mye bra arbeid av flotte fagfolk i alle deler av helsetjenesten – folk som altfor sjelden får den ros og omtanke de fortjener. Da er det jo spesielt hyggelig at 82 prosent mener at legene gjør en god jobb – i følge undersøkelsen Legeforeningen offentliggjorde i går. Jeg slutter meg til rosen!

Sosial ulikhet og folkehelse
En av våre fordeler er at vi lever i et land med forholdsvis små forskjeller mellom folk – særlig når vi sammenlikner oss med andre land.  Vi skal ikke så langt tilbake i det forrige århundret – da vi hadde et samfunn som ikke maktet å ta vare på fattige eldre og psykisk syke, da helsefarlige boliger var en stor bekymring og da sjukdomsfremmende levekår var det vanlige. Verken vår velferd eller fordelingen av velstand – er blitt til av seg sjøl. Det har skjedd gjennom valg av politisk retning og demokratiske beslutninger. 

Helseproblemene og den sosiale nøden i forrige århundre, førte til oppbygging av velferdssamfunnet slik vi kjenner det i dag. Husbanken ble oppretta slik at vanlige folk kunne få lån til å bygge og eie sine egne boliger. Vi bygde hus som ikke gjorde folk sjuke – med rennende vann og kloakksystem. På den måten tok fellesskapet et betydelig skritt for å bedre folks levekår og minske helseplagene. Vi kan med rette si at dette var den tidas store forebyggingsinitiativ.
I dag kan vi konstatere at datidas sjukdommer er på vei ut, og at nye livsstilssjukdommer som dere kjenner godt, har overtatt.

Det store flertallet har det bra i Norge i dag – iallfall materielt sett. Men et lite mindretall har ikke fått tatt del i velferdssamfunnet. Fortsatt er folks helse urettferdig fordelt og det er påvist klar sammenheng mellom sosiale forskjeller og folks helseproblemer. Mens noen går gjennom livet med et minimum av plager, rammes enkelte og deres familier urimelig hardt.

Derfor mener jeg vi må se de sosiale helseforskjellene og utviklingen folkehelsa i sammenheng, blant annet ved å øke innsatsen innen forebygging – som vekt på kosthold i barnehage og skole, gratis frukt i skolen og mer fysisk aktivitet.
Men det har ikke manglet på kritiske røster mot denne satsinga blant våre politiske motstandere. Kritikken går på at vi heller bør konsentrere politikken om sjukehus, ikke tiltak for å bedre folkehelsa. At engasjerte og reflekterte mennesker tilsynelatende ikke forstår sammenhengen mellom forebygging og behandling – det kan en bare undre seg over!

Sosiale helseforskjeller rammer ungene hardest. Og vi må starte der. Barn og unge er det viktigste vi har. Derfor må vi sørge for en god oppvekst for alle unger i Norge – som første prioritet. Dette krever våkent blikk og tidlig innsats på flere områder. La meg gi et par eksempler: 
• Barn av psykisk syke og rusmiddelmisbrukere er av de som har aller dårligst utgangspunkt: Regjeringen har foreslått en lovendring slik helsepersonell får plikt til å følge opp disse barna i langt større grad enn i dag.  I tillegg en barneansvarlig person ved avdelinger som har med de syke voksne å gjøre.
• Ventetidsgarantien for barn og unge og rusmiddelavhengige under 23 år, som Stortinget har vedtatt, er på plass fra 1. september. Det er avgjørende viktig at vi greier å lykkes her.

Jeg har flere ganger besøkt Gatehospitalet i Oslo – et lavterskeltilbud for folk som har rusa seg i årevis, og som har gått ut og inn av ulike behandlingstilbud hele livet. De jeg har møtt, var utslitt av livet de har levd, de var sårbare og hadde mistet tilliten til helsetjenesten. De fortalte om hvordan det er å føle at de ikke er noe verdt, og opplevelsen av og ikke å bli tatt på alvor.
Ved Gatehospitalet blir de møtt med et varmt hjerte og høy faglig kompetanse.  Og de som jobber der, framhever det gjensidig gode samarbeidet de har med spesalisthelsetjenesten når en rusmiddelavhengig trenger oppfølging etter behandling i sjukehus. 

Menneskene som trenger Gatehospitalet, trenger også lav terskel til helsetjenesten, ellers ville de nok ikke ha oppsøkt hjelp. Det er slike lavterskeltilbud og slik samhandling vi skal ha på enda flere områder – skolehelsetjeneste for ungdom, helsestasjon for voksne og gode opplegg for innvandrere som ofte opplever en høy terskel inn til helsetjenesten.  

Jeg vet at Legeforeningen i går la fram en rapport om helsetjenester til ikke-vestlige innvandrere – med en 10-punkts plan for hvordan tilbudet skal bli bedre. Jeg vil si at det er svært prisverdig at Legeforeningen har engasjert seg i hvordan vi skal tilrettelegge helsetjenesten for et flerkulturelt samfunn. For her snakker vi om grupper som ofte blir dårlig ivaretatt i helsetjenesten – og som derfor ikke får likeverdige helsetjenester slik målet er.

Omstilling for bedre kvalitet
Hva er så det viktige framover? Vi er ikke i mål med RHF-modellen. Men modellen er heller ikke et mål i seg selv, men et verktøy. Den er ikke klar for å bli sendt på skraphaugen, men det betyr ikke at alt er såre vel –  det er rom for endringer og justeringer også her. Det jobber vi med.

Den fantastiske utviklinga innen medisin og teknologi de siste 10-15 årene, tilsier at vi må være omstillingsdyktige for å levere tjenester med stadig bedre kvalitet. 
Men hva er god kvalitet? Det er når pasienten får riktig behandling på riktig sted til riktig tid: Det er å få god hjelp i kommunen og ved sykehus når det er nødvendig. God kvalitet er å bli møtt med gode holdninger og respekt i helsetjenesten – uansett bakgrunn. Det er når neste ledd i kjeden står klar til å overta – uten brudd og opphold. Det er når epikrisen sendes ut med et tastetrykk – idet pasienten skrives ut fra sykehuset. God kvalitet er å lære av feil slik at de ikke skjer igjen.
Men god kvalitet er også at vi kan høste gevinstene av bedre pasientforløp, færre reinnleggelser og god samhandling mellom tjenester og personell. 

Men et betimelig spørsmål er: Får vi god kvalitet for alle de pengene vi bruker på vårt helsevesen? Dessverre ligger vi etter andre land på flere områder, for eksempel når det gjelder overlevelse etter enkelte kreftoperasjoner og kvalitet i slagbehandling. Flere sjukehus utfører altfor får operasjoner til å bli gode nok.

Dette holder ikke! Vi skal forandre for å forbedre – for å få god kvalitet i alle ledd fra første kontakt med kommunehelsetjenesten til sjukehuset og tilbake.
Derfor skal vi utvikle helsetjenesten langs to linjer: Vi skal sentralisere og spesialisere når det trengs – og vi skal desentralisere når det er nødvendig.

Vi er kommet et stykke på vei med sentralisering av kreftkirurgi – men fortsatt kan vi og bør vi gjøre mer her.  Jeg har nå bedt de regionale helseforetakene om å gjennomgå og endre det kirurgiske behandlingstilbudet ved endetarmskreft, tjukktarmskreft og brystkreft. Målet er helt klart å sentralisere mer.

Samtidig skal vi desentralisere av samme grunn – bedre kvalitet.
Lokalsjukehusa må innrette sine tjenester for å ivareta de store og økende pasientgruppene, framfor alt kronisk syke eldre mennesker. Det er også aktuelt med elektiv kirurgi, lindrende behandling, dialyse og tilbud for psykisk syke og rusmiddelavhengige – for å nevne noe. Dette er pasienter som trenger tett oppfølging og nærhet til tjenestene og slik behandling skal skje ved lokalsjukehusene.

Det er alvorlig når en rapport fra Helsetilsynet viser at 50 prosent av akuttmottakene ikke er organisert på en god og forsvarlig måte. Spesielt gjelder det for kronisk sjuke pasienter.
Når pasienter i en kritisk fase ikke får god nok hjelp, så skal vi gjøre noe for å få dette på plass. Jeg har hatt et eget foretaksmøte med RHFene, og de har fått pålegg om å ordne opp. Helsedirektoratet skal også se på hvordan kvaliteten ved akuttmottakene kan bli bedre.

Jeg kan forsikre om at ingen lokalsykehus skal legges ned. Men mange sykehus må regne med endring i oppgavene de skal utføre.  Det gjelder også for akuttjenesten. 

For et år siden fikk jeg rapporten om ”Lokalsykehusenes akuttfunksjoner i en helhetlig behandlingskjede”. Vi har gått grundig gjennom rapporten og foreslått endringer i hvordan akuttjenestene skal organiseres – i en sak som nå ligger i Stortinget:

• Det første vi foreslår er å opprette flere felles akuttmottak – som innebærer samlokalisering av kommunens legevakt og akuttmottaket. Det vil si at pasienten har ett sted å henvende seg og at videre tiltak avgjøres i mottaket.

For de sjukehusa som fortsatt skal ha akuttfunksjoner foreslår vi to typer: 
• Akuttmedisinsk tilbud ved lokalsykehus skal være tilpasset lokale forhold. Som et minimum må det være indremedisinsk akuttberedskap og anestesileger i døgnberedskap pluss tilgang på røntgen og lab. Og her skal jeg skynde meg å si at avstand og tilgjengelighet er viktig – det er forskjell på Finnmark og Oslo i så måte.

• Lokalsykehus med traumebehandling. Vi foreslår at lokalsykehus som skal ta imot hardt skadde pasienter, skal ha spesialtrente traumeteam og være organisering for å ta imot denne typen pasienter.

Fastlegene og primærhelsetjenesten
Skillet mellom det som er sykehusets oppgaver og det den lokale helsetjenesten skal gjøre, blir stadig tydeligere. Sykehuset skal ta seg av alvorlig sykdom mens førstelinjen skal ta seg av folks helse i hverdagen – og være portvakt til spesialisthelsetjenesten. Det betyr økte krav til arbeidsdeling, strengere krav til prioritering, det betyr endret struktur og organisering og ikke minst at vi må ha fullt trykk for at samhandling hele tiden er en del av helsepersonells hverdag – herunder IKT! I 2008 kan vi ikke lenger være bekjent av at samhandlinga stopper opp, fordi helsepersonell – i sykehus og lokalt – ikke er på nett med hverandre.

Det er bra at allmennlegetjenesten nå settes på dagsorden.  Sykehusene har fått mye oppmerksomhet i den senere tid. Så la meg bare slå fast: Den lokale helsetjenesten er og skal være grunnmuren i helsetjenesten.

For første gang har vi nå over 4 000 fastleger (4 012). Bare 75 hjemler står ubesatt. Dette er positive tall, men dessverre så har ikke antall fastleger økt mer enn tilsvarende økning i befolkningen. I tillegg er det flere oppgaver å løse, og dermed flere medisinske oppgaver for fastlegene.
Antall fastleger over 55 år er doblet på seks år – fra 600 til 1 200 i fjor. Det betyr at mange fastleger blir pensjonister om få år, og det står ikke en lang kø av nye leger for å overta. 

Utfordringen er altså å få kommunene til å opprette flere fastlegehjemler, rekruttere flere stabile fastleger til ledige hjemler og få mer legeressurser til sjukehjemsmedisin.

Hvordan gjør vi det? Jeg mener tida er inne til å tenke nytt omkring hvordan vi skal løse alle oppgavene som krever tverrfaglig samarbeid og bedre samhandling – innad i kommunene og mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.   Jeg har store forventninger til at allmennlegene engasjerer seg for å få til dette – og jeg er glad for at temaet topp aktuelt i Legeforeningen.

Sjølsagt er det også kommunens ansvar, men jeg vil understreke at legene må ta sin del av ansvaret for å påvirke kommunen til å søke om flere legehjemler.

Jeg kan opplyse at det hittil ikke er noen som har fått nei på slike søknader. Trondheim har nylig søkt – og fått – ni nye legehjemler. Og Oslo har søkt om 13 nye hjemler, som særlig skal styrke legedekningen på sykehjem. Dette er gledelige søknader som vi gjerne vil ha flere av!

Jeg har forståelse for at det ikke alltid er lett for fastlegen å forlate kontoret for å gjøre andre oppgaver. Dere har ansvar der dere er, og vi må være gjerrige på hva vi bruker legenes kompetanse til.

Men jeg vil invitere dere til høyttenkning: Kanskje kan fastlegene organisere seg slik at de jobber i bredere faglige team som er samla på ett sted. Kanskje kan andre yrkesgrupper gjøre oppgaver som ikke trenger legefaglig kompetanse, slik at legene i større grad kan ta seg av allmennlegeoppgaver utenfor legekontoret?

Tannlegene har tenkt i tilsvarende baner og de har derfor trukket inn tannpleierne, som er blitt en svært viktig ressurs. Tannpleiere utfører oppgaver som tannlegen ikke behøver å gjøre selv, det vil si oppgaver som ikke krever fem års universitetsutdanning.

I Sverige og Finland har de opprettet slike tverrfaglige løsninger (vårdcentraler). Kanskje bør vi hente erfaringer fra våre naboland?  Spørsmålet er: hvordan kan vi på en mest mulig kostnadseffektiv måte organisere allmennlegenes ressurser, uten at tilgjengeligheten til fastlegen blir dårligere? Som sagt er jeg svært interessert i høyttenkning sammen med Legeforeningen.

Samhandling
Samhandling er blitt et ord med tydeligere innhold det siste året, og alle er enige om at vi må spille på lag for å få det til. Jeg er glad for engasjementet jeg ser i kommuner, i helseforetakene og i organisasjoner – blant annet i Legeforeningen. Vi arbeider med å få til en samla politikk på dette området:
• Vi har inngått en nasjonal rammeavtale med KS som skal legge grobunn for lokale avtaler. 
• Jeg har nylig lagt fram en ny nasjonal IKT-strategi der hovedmålet er å få trykk på jobben med å knytte sjukehus og kommuner i helse-Norge sammen.
• Flere steder opprettes det nå distriktsmedisinske sentre med desentraliserte spesialisthelsetjenester.
• Vi har rundet 75 distriktspsykiatriske sentre med tilbud nær brukeren.
• Ambulante team - altså at spesialistene kommer til pasientene – er satt i system innen røntgentjenester, geriatri, lindrende behandling, for å nevne noe. I dag er det refusjonstakst for lindrende kreftbehandling i hjemmet, og flere fagområder skal inkluderes i den nye ISF-ordningen for poliklinikk som gjelder fra 2009.

Jeg vil særskilt nevne praksiskonsulentene som dere kjenner godt til. Jeg har forstått det slik at de fleste er fastleger, og hittil er det 133 fordelt på alle helseforetaka. Det er prisverdig at Legeforeningen har jobbet svært bra med å få på plass denne ordningen – som også kan brukes på andre områder – for eksempel innen rusomsorgen – slik blant annet Aker sykehus har fått til. Jeg vil gjerne inngå et samarbeid med Legeforeningen om å få en mer aktiv politikk på dette området.

Vi trenger langt flere leger som er opptatt av geriatri og sjukehjemsmedisin. Jeg har bedt kommunene fastsette en norm for legetjenester i sykehjem. Det har de gjort, og Helsedirektoratet går nå gjennom de ferske tallene. Slike tall bør veie svært tungt når kommunen skal lyse ut nye hjemler for fastleger.

Jeg vet at dere er opptatt av avtalespesialistenes framtid. Regjeringa mener at denne legegruppa er en viktig og nødvendig del av helsetjenesten på svært mange områder. Vi har ingen planer om å avvikle denne ordningen – det vil jeg understreke her og nå. Men avtalespesialistene må bli en mer integrert del av hele pasientforløpet – det vil si som en form for annenlinjetjeneste ute i byen som tar seg av mindre alvorlige sjukdommer – mens sjukehuset er tredjelinjen. Dette vil kreve at vi ser på finansieringsordningen til avtalespesialistene – og det er vi godt i gang med. 

Avslutning
Helsetjenesten får stor oppmerksomhet i pressen – ofte er det enkeltsaker som rører hjertene til folk. Det kan jeg forstå og det skal vi ta på alvor. Men det er langt derfra til å skape et inntrykk av at helsetjenesten er i konstant krise med nedskjæringer, lange køer og ventetider. Det gir et helt feil bilde av situasjonen. Aldri har det vært brukt så mye penger på helsetjenester, aldri har så mange fått behandling – og aldri har vi hatt så mange engasjerte og dyktige folk til å fylle oppgavene i helsetjenesten. 

Men det skal selvsagt ikke være noen sovepute. Vi både kan og skal bli bedre på mange områder – for mennesker med psykiske lidelser, rusmiddelavhengige, mennesker med demens, for innvandrere  –  kort sagt mennesker som har behov for tett oppfølging uten brudd og hull i overgangen mellom tjenestene. 

Det er hvordan vi behandler de svakeste blant oss som viser hva slags samfunn vi har.  Vi vil ha et samfunn som inkluderer alle, et samfunn der alle mennesker får den helsehjelpen de trenger, uansett hvor de bor, bakgrunn, hudfarge og hvor mye penger de har i lommeboka.