Utfordringer i helsetjenesten. Hvordan kan sykepleiekompetanse bidra til gode helsetjenester?

Verdiskapningen i helsetjenesten skjer i møtet med den enkelte pasient, - ”ved senga” på sykehuset eller sykehjemmet – eller hjemme hos pasientene. Det er der sykepleierkompetansen får sin ”lakkmustest” – og det er der sykepleierfilosofien skal utøves i praksis.

Sykepleierens skal forebygge, behandle, lindre, rehabilitere og drive opplæring av pasienter og pårørende. Dere har kunnskap og kompetanse i administrasjon og ledelse og arbeider ofte med fagutvikling og undervisning av helsepersonell. Alle disse faktorene bidrar til at dere virkelig innehar en ”breddekompetanse”.   Og la meg bare få sagt det: Det hender  jeg synes kompetanse og kvalitet i helsesektoren i for stor grad blir diskutert ut fra hver enkelt profesjons ståsted.  Men for pasienten er det helheten som teller og dermed evnen til samhandling som teller.  Jeg tror dere representerer en nøkkel til bedre samhandling.
Sykepleieren kan ”kommunisere” med mange faggrupper i sykehus og i kommunehelsetjenesten. I dag utdannes og trenes helsepersonell til å tenke og arbeide tverrfaglig. Denne kompetansen er en viktig forutsetning for samhandlingen mellom yrkesgruppene og mellom forvaltningsnivåene. Sykepleieren kan dermed være den som initierer samarbeid mellom flere faggrupper på sin arbeidsplass, noe som virkelig er nødvendig for å bedre helsetjenesten.

Det viktigste satsningsområde for Helse- og omsorgsdepartementet det neste året er å legge rammene for en samhandlingsreform som skal gå løs på tersklene vi har mellom behandlingsnivåene.  Helseministerens har ambisiøse mål:  ”I april 2009 skal jeg legge fram et forslag til samhandlingsreform.  Det betyr: hvordan pasienten skal få riktig behandling på riktig sted til riktig tid”

Vi bruker mest penger i verden på helse, men vi har ikke verdens beste helsevesen.  Vi får ikke mest mulig helse igjen for hver krone vi sprøyter inn.

Hver fjerde krone (25 prosent) av statsbudsjettet går til helse- og sosialtjenester.  Det vil si 195 milliarder i 2008 fordelt på
- 85 milliarder til kommuner
- 90 milliarder til sykehus
- 20 milliarder over folketrygden til refusjon for fastlege, avtalespesialister, legemidler, psykolog og fysioterapeuter.

60 millarder i vekst fra 2002 til 2008.  Sjøl om økningen skyldes økte priser, flere oppgaver, flere eldre m.m., så må vi konstatere at problemet ikke har blitt løst med enda mer penger og enda flere ansatte.

Helsetilstanden er ulikt fordelt blant folk i Norge.  De sosiale helseforskjellene øker mer enn avtar og vi vet at kroniske lidelser er mest utbredt i grupper med kort utdanning, lav inntekt og blant eldre.  Eks: forskjellene i levealder mellom bydeler i Oslo er 12 år eller mer for menn.

Forhold utenfor helsetjenesten har størst betydning for helse.  MEN helsetjenesten har en helt sentral rolle i å bidra til bedre helse og utjevne sosiale forskjeller.

Så er forholdet at hvis en kommune velger å satse på forebygging og gode løsninger slik at folk blir mindre syke, så er det en ren utgift for kommunen.  Hvis kommunen ikke velger denne kloke løsningen, så sparer de penger. 

I helsepolitikken opplever vi for ofte at systemet står i sentrum – ikke pasienten.  Ansvaret er oppstykket og ofte er det ingen oppfølging etter sykehusopphold.  Særlig utsatte pasientgrupper er:
- Syke eldre med flere alvorlige sykdommer (i snitt har de 6-7 diagnoser)
- Kronisk syke (diabetes, KOLS, allergi, slag, demens, kreft)
- Psykisk syke
- Rusmiddelavhengige
- Terminalt syke som trenger lindrende behandling.

Mange av de gruppene som dominerer i trykket mot helsetjenestene, er avhengig av samhandlingen mellom primærhelsetjeneste, sykehus og omsorgstjeneste.  Dessverre opplever alt for mange at tersklene mellom tjenestene er høye.    Systemet fungerer ikke.  Likevel ser vi mange gode eksempler på god samhandling og at det fungerer, men det er ikke på grunn av, men på tross av systemet.

Et godt eksempel er Stjørdal DMS.  De har klart det gjennom at :
- pasientene kommer raskt ut av sykehuset og til DMS’et
- Målrettet trening/rehabilitering; resultatet er at de kan klare seg hjemme
- Spesialistene fra sykehuset drar til sykehjemmet
- dette er et spleiselag mellom regionforetak, sykehusforetak og kommune.  Døgnprisen er høyere enn på ordinært sykehjem, men bare halvparten av hva en sykehusseng koster.

Vi har flere gode eksempler:
- Sykestua i Alta
- Helsepark ved sykehuset i Mo i Rana (under etablering)
- Søbstad helsehus i Trondheim
- Dialyse til distriktene, som på Hamarøy hvor to pasienter pendlet 44 mil tre ganger i uka til en drosjekostnad på 2 millioner kroner pr. år.
- 430 helsearbeidere ved sykehjem i Skien har gått på kurs og lært intravenøs behandling og andre tiltak som reduserer sykehusinnleggelse når beboerne fikk lidelser som urinveisinfeksjon og lungebetennelse.  RHF sponset med 290.000 som nok er langt mer enn inntjent.

Kloke løsninger er mulig når vilje er til stede.  Vi kan bidra med bedre livskvalitet for pasienten, og bedre lønnsomhet for RHF, HF og kommunene.  Nøkkelen er ikke alltid mer penger – en samhandlingsmilliard løser ikke problemet.  Vi må utvikle samhandlingsvilje og –evne.

Det er ingen krise i helse-Norge. I den grad vi har en krise, ligger den i at vi har for dårlig samhandling mellom stat og kommune. Det er tomrom i grenseflaten mellom sykehus og kommunehelsetjeneste. I vårt møte med fagfolk, ledere, pasienter, pårørende, ordførere og andre opplever vi det samme.  De er enige i at manglende samhandling er det største hindret for å gjøre helsetjenesten bedre.  Derfor er det behov for en samhandlingsreform!

Samhandlingsreformen har nå tatt form gjennom:
- Etablering av en prosjektgruppe i departementet hvor fagfolk vi har der er supplert med dyktige fagfolk utenfra – både fra kommunesiden og sykehusene
- Dialogprosjekt hvor brukere, aktører og andre inviteres til å komme med innspill til hvordan vi skal få til bedre samhandling i helse- og omsorgstjenesten
- Ekspertgruppe som ledes av statsråden for å gi han råd underveis i arbeidet.  Gruppen består av 14 personer som ut fra personlige erfaringer og faglig ståsted vil ha verdifulle innspill til statsråden.

Floken som skal løses opp i er knyttet til:
- Finansieringssystemet for ulike deler av helsetjenesten – dagens økonomiske drivere bidrar ikke til samhandling
- Lovverk – juss skal ikke hindre godt samarbeid
- Organisering – kloke løsninger
- Kommunikasjon – det er lov å snakke sammen
- Elektronikk – Den elektroniske motorveien skal på plass.

Hvordan skal samhandling skje på grunn av systemet? Det er spørsmålet som skal besvares i april 2009. Det skal lønne seg å velge kloke og smarte løsninger

Sykepleieren arbeider både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Det gir den fordel at dere kjenner hverandres kompetanse og tenkemåte. Sykepleieren vil derfor kunne knytte kontakt mellom nivåene og ha en nøkkelrolle i arbeidet som premissleverandør for å fremme samhandling.

Jeg vet at mange av dere har erfaring både fra å jobbe i kommuner og i sykehus. Uansett hvor man arbeider, er det lett å tenke at det er ”de andre” som ikke vil samhandle. Hjemmesykepleien synes de får for dårlig informasjon om pleietrengende pasienter som blir utskrevet, og sykepleieren på en sengepost klarer ikke å få informasjon fra sykehjemmet om hva pasienten skal ha av medisiner osv.

Vi som nå jobber med den store samhandlingsreformen må først sette oss ned og se på hva som er ”pasientens faktiske behov”. Først da kan vi bygge gode samhandlingsmodeller. Sykepleiens grunnidé er tuftet over det samme spørsmålet; - pasientens behov må ligge til grunn for sykepleiehandlingene. Vi lager en reform for at tilbudet skal være helhetlig og henge mer logisk sammen. All praksis skal ta utgangspunkt i pasientenes behov for helsehjelp samlet sett fra kommunen og fra sykehuset. Den sykepleiefaglige kompetansen vil her komme til sin rett for å skape gode helsetjenester.

Sykepleierne har allerede i mange år hatt en koordinerende rolle i sykehusenes pasientbehandling. Primærsykepleier er et kjent begrep.
Primærsykepleiemodellen i sykehusene karakteriseres ved at en fast sykepleier er tillagt det helhetlige ansvaret for planlegging, utøvelse og evaluering av den daglige sykepleie til en bestemt gruppe pasienter under oppholdet. Grunnprinsippet er helhetlig omsorg, kontinuitet, ansvars- og beslutningsmyndighet, samt samarbeid med pasienter og pårørende og direkte kommunikasjon med det tverrfaglige behandlingsteamet. En slik modell er i tråd med lovverket og med sykepleiernes verdigrunnlag. Modellen sikrer en individuell tilnærming til pasienter og pårørende, og legger til rette for et godt tverrfaglig samarbeid med klare ansvarsforhold.

Jeg er kjent med at NSF har foreslått å innføre en ”fastsykepleier” i kommunene. Jeg forstår forslaget dit hen at denne modellen har sin parallell til primærsykepleiemodellen. Jeg kan ikke her uttale meg om hvorvidt samhandlingsreformen vil foreslå en slik modell.  Som kjent står også kommunene fritt i dag til å organisere sykepleietjenesten etter egne forutsetninger og behov. Det er imidlertid et interessant innspill til modelltenkningen for samhandling.

Retter vi blikket noen år frem i tid, så ser vi at én av de store utfordringene vi står overfor er veksten i antallet eldre i befolkningen. Statistikken forteller oss at antall personer over 67 år vil mer enn fordobles frem til 2050. Morgendagens eldre vil ha bedre helse og mer ressurser – i form av høyere utdanning og bedre økonomi – å møte og mestre alderdommen med. De vil være mer aktiv og stille andre krav til tjenester enn i dag. Dette vil både skape behov for nye arbeidsformer, endret kompetanse og en betydelig utbygging av dagens tjenester. Her vil sykepleiernes kompetanse kunne bidra til at framtidens helse- og omsorgstjenester blir gode.
God omsorg handler også om hva slags samfunn vi vil ha, om hvordan vi ser på menneskeverdet, og hvordan vi vil innrette og tilrettelegge et omsorgsfullt lokalsamfunn der de kommunale omsorgstjenestene inngår som en del av det hele.

Jeg mener det er fire viktige forhold som vil prege og kjennetegne morgendagens omsorgstjenester:
Aktiv omsorg
Framtidas omsorgstjeneste vil ha en mer aktiv profil. Den vil være en aktivitets- og omsorgstjeneste.
Smått er godt
Alt som nå bygges og moderniseres ved hjelp av det nye investeringstilskuddet til sykehjem og omsorgboliger skal tilpasses mennesker med demens. Dette handler ikke bare om arkitektur. Det handler også om hvordan tjenestetilbudet organiseres. Små enheter der folk går i hele stillinger sikrer nærhet, trygghet og kontinuitet og er godt både for de som trenger hjelp og for de ansatte.
Lokal forankring
Omsorgstjenestens store fortrinn og styrke er at den har nærhet til brukerne og deres omgivelser, og samhandler tett med familie og pårørende. Disse tjenestene skal ha lokal forankring og bygges nedenfra. Den kommunale omsorgstjenesten er imidlertid både avhengig av hva som skjer i spesialisthelsetjenesten og hvordan den frivillige og i hovedsak familiebaserte omsorgen endrer seg.
Hele livsløpet
Den nye omsorgstjenesten dekker nå hele livsløpet fra barneboliger til sykehjem, og det drives heldøgns tjenestetilbud både i institusjon og hjemmetjenester.

”En helsetjeneste av høy kvalitet bygges først og fremst av kunnskapsrike ansatte med høy helsefaglig kompetanse, der empati og omsorg er viktige fundament” sier forbundsleder Lisbeth Normann til tidsskriftet Sykepleien.
Dette utsagnet kan jeg slutte meg til.
Med dette ønsker jeg lykke til videre med konferansen. Takk for oppmerksomheten.