Kina og Norge – ulike land med like tanker om helse

I begynnelsen av mai var jeg på offisielt besøk i Kina og det kinesiske helsedepartementet. Før reisen gikk jeg ut fra at min kinesiske kollega står overfor helt andre helseutfordringer enn det jeg møter som helse- og omsorgsminister her i Norge. Men jeg tok feil. Riktignok har Kina store uløste problemer knyttet til smittsomme sykdommer som hiv, tuberkulose og malaria. Men det som slår meg er de sterke likhetene mellom Norge og Kina: En aldrende befolkning med økende helseplager og en kraftig vekst i kroniske sykdommer som kols, diabetes, kreft og overvekt.

Nesten åtte av ti dødsfall i Kina skyldes livsstilssykdommer. Nesten en tredel av verdens røykere (350 millioner) bor i Kina, nesten en firedel av Kinas befolkning er overvektig, og det er stigende forekomst av diabetes og høyt blodtrykk. Jeg fikk også høre om hvor vanskelig det er å rekruttere helsepersonell til landdistriktene. Etter tre tiår med ettbarnspolitikk, er fødselstallene redusert, og befolkningssammensettingen er endret. De neste tiårene vil landet oppleve en sterk økning i andelen eldre.

Jeg hadde flere samtaler med min kinesiske kollega om våre parallelle helseutfordringer. Det interessante er at vi begge mener at løsningen ligger i å styrke primærhelsetjenesten. Dette er kjernen i samhandlingsmeldingen, som jeg skal legge fram for Stortinget i juni i år. Det er også et hovedgrep i den helsereformen som kinesiske helsemyndigheter nå er i gang med.
 
Lucy Chen ved Institutt for global helse ved Peking-universitetet, satte denne merkelappen på dagens kinesiske helsesystem: ”Et fragmentert system som fragmenteres”.  For den delen av befolkningen som kan betale, har Kina førsteklasses, høyspesialiserte helsetjenester. Men siden primærhelsetjenesten er svært mangelfullt utbygd og mangler tillit i befolkningen, så er det stor risiko for at helsesystemet utvikler seg i en negativ spiral: Fragmenterte helsetjenester betyr, i ytterste konsekvens, dårlig kvalitet på helsetjenestene til den enkelte pasient, svært kostbare tjenester og, totalt sett, en dårlig opplevelse både for pasienten og for helsepersonellet som leverer tjenestene.

Uavhengig av hvordan et helsesystem er oppbygd, mener jeg at det er myndighetenes oppgave å organisere helsetjenestene på en slik måte at man opplever minst mulig problemer i samhandlingen mellom tjenestenivåene. Denne utfordringen deler Norge og Kina.

En kinesisk helsereform blir definitivt en av verdens største reformer noen sinne. Bare innenfor ringvei 2 i Beijing (byen har 6 ringveier), bor det flere mennesker enn hele Norges befolkning! Kinas helseminister har altså definitivt større utfordringer enn det jeg har. Forskjellene mellom rik og fattig i Kina er nå blant de største i verden.  Myndighetene ønsker ikke en slik utvikling, og den store utfordringen er å bygge et kostnadseffektivt helsesystem som skal være tilgjengelig, både økonomisk og som et tilbud, for en fjerdedel av jordas befolkning.

Norge og Kina har hatt et formalisert helsesamarbeid gjennom ti år.  Etter min vurdering har avtalen fungert bra i disse årene: Vi har utviklet et nett av kontakter mellom norske og kinesiske helsefaglige miljøer, og gjennom årene er det bygd opp et gjensidig tillitsforhold. Til høsten skal vi fornye samarbeidet. Det er en god anledning til å tenke nytt om hvordan vi best kan videreutvikle kontakten. Jeg mener at vi bør ta utgangspunkt i våre felles utfordringer.
 
Kina har et oppstykket helsevesen, der barfotlegenes helsestasjoner fra 1960- og 70-tallet er kraftig nedbygd i takt med den økonomiske moderniseringen i landet. Jeg tror at det er interessant for kineserne å se nærmere på våre helsemodeller. Den nordiske velferdsmodellens sterkeste side er at den gir alle et minimum av sikkerhet og at vi er gode på systembygging. Jevnlige besøk av kinesiske delegasjoner til Helse- og omsorgsdepartementet kan tyde på det. Norsk helsetjeneste både kan og vil bidra til det store reformarbeidet som pågår i Kina.

Jeg er glad for at Kina ser på Norge som en interessant medspiller i reformarbeidet. Men hvor relevant er slikt samarbeid for norske aktører? Regjeringens Kina-strategi, som utenriksminister Støre og utviklingsminister Solheim presenterte i august 2007, slår fast at det er i Norges interesse å bidra til en positiv sosial utvikling i Kina. Kina er i ferd med å bli en av verdens viktigste stater, og utviklingen internt i landet vil ha betydning for hvordan Kina handler internasjonalt.

Kina-strategien peker på den nordiske velferdsmodellen som en innfallsvinkel til samarbeid mellom våre to land. Besøket styrket meg i troen på at nettopp den nordiske modellen – inkludert vårt helsesystem – kan fungere som alternativ til de mer markedsbaserte løsningene landet har valgt på flere områder. Dette betyr selvsagt ikke at Kina ukritisk kan eller bør kopiere vårt helsesystem. Det norske systemet er kostbart, og det er basert på at vi er relativt få mennesker her i landet. Men flere av modellene vi har utviklet kan fungere som inspirasjon for et Kina som er svært åpent for nye ideer.

Aktiv norsk involvering i arbeidet med Kinas helsereform kan ha positive effekter også på andre områder. Norske bedrifter innen medisinsk utstyr og diagnostikk kan lettere få innpass på det kinesiske markedet, dersom vi framstår som en troverdig helsepartner. Jeg tror også at helse kan være en innfallsvinkel til dialog om menneskerettigheter: Retten til tilgang på helsetjenester er også en menneskerett.

 
Og endelig er det positivt for et lite land som Norge, å ha en god politisk relasjon til verdens største, og kanskje mest spennende, land. Et land som i økende grad tar aktivt del i fora som er viktige for Norge –  som FN og Verdens helseorganisasjon –  og bidrar til utforming av  den globale helseagendaen.