Det norske totalavholdsselskaps 150-års jubileum

Det er en stor glede og ære for meg å få overbringe en hilsen fra regjeringen til Det norske totalavholdsselskap ved 150 års feiringen for stiftelsen av selskapets første forening. DNT er i sannhet en av veteranene i det frivillige organisasjonsliv i Norge som har betydd så meget både for den sosiale og politiske utvikling i Norge, og ikke minst som rekrutterings- og skoleringsinstitusjon for folkevalgte.
Og DNT har levert på politikk og politikere. Tusen takk.

Da Asbjørn Kloster i 1859 grunnla en totalavholdsforening i Stavanger hadde Norge alt i nesten 20 år hatt en avholdsbevegelse som hadde som siktemål å begrense skadevirkningene av brennevinsdrikken. Den liberalistiske ånd som preget politikken etter 1814 fikk også virkning på hvorledes myndighetene regulerte produksjon og omsetning av alkohol. Fra 1814 frem til 1840 eksploderte brennevinsforbruket i Norge.

Vi regner fortsatt forbruket på slutten av 1830 årene for ”all time high” i Norge. Det store brennevinsforbruket bekymret mange: Ikke minst hos den voksende industrien som etterspurte stabil arbeidskraft. Den første avholdsbevegelsen i Norge var derfor en bevegelse fra toppen. Oscar den 1, Anton Martin Schweigaard og Johan Welhaven var sentrale medlemmer i denne første avholdsbevegelsen.  Schweigaard, markedsliberalistenes store talsmann i Stortinget på midten av 1800 tallet, oppfattet ikke alkohol som en ordinær vare, men tvert i mot som en vare som skulle undergis markedsregulering for å begrense skadevirkningene. Og det var brennevin som ble drukket, ikke minst hos de minst bemidlede. Fra slutten av 1830 tallet måtte man, etter 20 års frislipp, igjen ty til regulering med en gradvis lovregulering både av produksjon og omsetning av brennevin.  Samtidig ivret mange både i Norge og Danmark for ølproduksjon for å få ned brennevinsforbruket.
Det Kloster gjorde var å rette oppmerksomheten mot at alle former for alkoholholdige drikkevarer, ikke bare brennevin, kunne føre problemer med seg. Det er jo lite nytt under solen. Like fullt kjenner vi igjen argumentene også i dag : Det hevdes at svakere alkoholsorter gir mindre skade, og at pris og tilgjengelighet har lite å si. Vel, hverdagens laboratorium viste oss allerede for 150 år siden det forskerne også forteller oss i dag.

Brennevinsforbruket hadde falt betydelig fra 1840 tallet pga de politiske reguleringene som ble iverksatt. Først utover på 50 tallet kom en økning i ølforbruket bl.a ved fremveksten av store bryggerier som produserte industrielt et såkalt bayersk undergjæret øl.

Det økende engasjementet for avholdssaken i annen halvdel av 1800 tallet var selvsagt nært knyttet til de sosiale og helsemessige følger alkoholbruk kunne medføre. Selv om skadene kunne og kan ramme både fattig og rik, så var det fattigfolk som fikk kjenne virkningene sterkest på kroppen. Dette var en tid med store sosiale og økonomske endringer i Norge. Befolkningen flyttet til byene, søkte arbeid. Trangboddheten var stor, boligstandard var elendig.

Den avholdsbevegelsen som nå vokste fram var, i langt større grad enn de første antibrennevinsforeninger, en bevegelse av folk som sterkest ble rammet sosialt og økonomisk av skadelig bruk av alkohol. Avholdsbevegelsen ble sammen med arbeiderbevegelsen, de frikirkelige og lavkrikelige organisasjoner og norskdomsbevegelsen viktige hjørnesteiner i den brede folkelige deltakelse i det demokratiet som vi har hatt i Norge. Men om organisasjonene var folkelig forankret var de også faglig godt skolert, og godt forankret. Mange leger engasjerte seg. Sentrale skikkelser i Norsk medisin ved 1900 tallets begynnelse stilte sin kunnskap og engasjement til rådighet for avholdsorganisasjonene: Johan Scharfenberg, Ragnar Vogt, Tove Mohr, Rasmus Hansson for å nevne noen.
Den som virkelig førte DNT fram til en stor organisasjon i Norge var også lege, Oscar Nissen. I de 9 årene han ledet selskapet økte medlemstallet fra 7000 til over 80 000. Nissen ble i denne tiden stadig mer politisk radikal. Han gikk ut av DNTs ledelse fordi han ikke fikk forbundet med seg i kravet om en nasjonal forbudslinje overfor alkohol. I stedet engasjerte Nissen seg i det nystiftede Arbeiderpartiet hvor han var formann fra 1906 til sin død i 1911.

Kampen mot alkoholskadene mobiliserte i særlig grad kvinnene og ungdommen, som oftest var den ”3. part” som ble rammet når famlieforsørgeren drakk opp ukelønna. Det behøvde ikke skje mange gangene i året for at kone og barn merket drikkeondet på kroppen.  Derfor var også avholdsorganisasjonene tidlig ute med å likestille kvinner i organisasjonsarbeidet
Det var jo heller ikke så rart at Arbeiderpartiet engasjerte seg sterkt i alkoholpolitikken. Og de gikk også sterkt ut som støttespiller for brennevinsforbudet.

Men alkoholpolitikk er, som mange andre politikk områder, en vanskelig balansegang, og tiden med brennevinsforbud var problematisk, ikke minst fordi man mistet den folkelige støtten til politikken.
Men den lovgivning som vi fikk etter forbudstiden har vi i sine hovedtrekk beholdt. Men den har vært utsatt for press og endringer. For i politikken står man ofte overfor det paradoks at når en politikk virker så ser folk ikke lenger behovene for tiltak som gjør at politikken virker. Ser vi på norsk alkoholpolitikks historie, så er det nettopp disse svingningene vi ser. Innstramninger, liberalisering, innstramning liberalisering.

Avholdsorganisasjonene ble jo svekket etter forbudstiden. Men de har beholdt engasjement og faglig innspill. De har bidratt til rekrutteringen til politikken, til mitt eget parti som til andre partier. Og ser vi DNT har den gjennom årene klart å holde på politikernes interesse.

Blant landsmøtetalere i etterkrigsåra finner vi navn fra mitt eget parti som sosialminister Sven Oftedal, Statsminister Einar Gerhardsen, sosialminister Gudmund Harlem, sosialminister Bjørn Skau og tidligere reisesekretær i DNT og daværende stortingspresident, Guttrom Hansen. 

 De ruspolitiske organisasjonene spiller en viktig rolle i å opprettholde en bevissthet om utfordringene. De skal holde myndighetene i øra, men de skal også vurdere hvordan man vinner oppslutning om tiltak som forskning forteller oss er den rette. I perioder ble vel deler av avholdsbevegelsen oppfattet vel bastante, og gammeldags. Kanskje var man heller ikke alltid like tydelig på å skille mellom krav til politikk på befolkningsnivå for å begrense skade, og egne personlige forpliktelser om å avstå helt fra alkoholbruk. Men det var nok ikke bare bevegelsens egen skyld at et slikt negativt bilde av motstanderen ble skapt. Motstanderne bar nok ved til bålet.
Uansett er inntrykket at de ruspolitiske organisasjonene i dag fremstår med faglig tyngde, samtidig som de representerer et mangfold av tilbud og behov.

Og på ett område har DNT vært meget tidlig ute, til ergrelse for et par andre organisasjoner med de samme initialer: Allerede på 80 tallet sikret Det norske totalavholdsselskap seg domenenavnet til forkortelsen DNT.

Jeg ønsker dere til lykke med jubileet og ser fram til fortsatt samarbeid og kontakt.