1.mai-tale i Bergen

Trygve Bratteli sa en gang:

”Da jeg var ganske ung overveide jeg å emigrere til Amerikas forente stater, der nære familiemedlemmer alt var. Denne interesse førte meg til en bok om Amerika, skrevet av en kjent norsk konservativ politiker. Som motto for boken var satt ordspillet: ”Svøm eller synk”. Dette var en hyllest til det daværende barske amerikanske systemet. (…) Den enkelte var henvist til å slå seg fram som best han kunne. Svømte han framover og oppover, var det bra både for ham selv og samfunnet. Men ble han slått ut og sank til bunns, var det hans eget ansvar. Dette var generelt sett ikke noe ansvar for det felles samfunn”.

Avsnittet er hentet fra en tale Bratteli holdt i 1974: ”Filosofien bak velferdsstaten”. Og budskapet er like aktuelt i dag som det var for nesten 40 år siden.

Solidaritet kjenner ingen landegrenser. Slik har det vært siden arbeiderbevegelsens spede begynnelse.

I over 120 år har arbeidere fra hele verden samlet seg på 1.mai under parolen frihet, likhet og solidaritet. Det røde flagget ble deres kjennemerke. Flagget er et symbol for undertrykkelse og kamp, men også for håpet om en bedre og mer rettferdig fremtid.

1. mai er dagen for å se det enkelte medmenneskets verdi. Å se at midt i de store konfliktene, så lever det mennesker. At midt i kampen om samfunnets retning, så er det menneskers liv det handler om; fellesskap, menneskeverd og rettigheter.
Hvert medmenneske bak de store tallene og de store overskriftene forplikter oss på solidaritetens dag. Vi må se menneskene.

I min tid som forsvarsminister møtte jeg flere enkeltpersoner bak de store overskriftene.

Jeg møtte barnesoldater i Tsjad, voldtatte kvinner i Kongo, mennesker fra Darfur som hadde levd årevis i flyktningleire, og kvinner som satt i fengsel i Afghanistan sammen med barna sine, for dommer som er utenkelige i Norge, som bryter med all menneskerett.

For noen er det enkleste å lukke øynene. Stenge ute virkeligheten.
Men vi må våge å dele andres lidelse, og støtte opp om de som håper, uansett hvor i verden de måtte befinner seg. For vi har alle sammen menneskeverd uansett hvor vi bor på kloden.
Og vi er ikke maktesløse.
Med tre enkle ord - ”Folk forandrer verden” – oppsummerer årets 1.mai-aksjonen vår sosialdemokratiske grunnmur. Det er et prosjekt støttet av blant annet Norsk Folkehjelp, som jobber for rettferdig fordeling av makt og ressurser

Til dette arbeidet trengs det bistand. For vår regjering har det vært viktig å nå målet om 1 prosent bistand. Det dreier seg om internasjonal solidaritet. Men enkelte partier ønsker at vi skal vende blikket innover. Fremskrittspartiet mener vi er oss selv nok. At vi skal bruke mindre penger på verdens fattige, og mer på oss selv.
Men ingen er seg selv nok.
For vi kan alle gjøre en forskjell.
Det koster for eksempel en dollar å vaksinere et barn mot meslinger. Meslinger krever flere barneliv hvert år enn all krig og alle naturkatastrofer til sammen.  

I løpet av noen få generasjoner har Norge gått fra å være et av de fattigste landene i Europa til å bli et av verdens rikeste land. Det er flere grunner til det. Vi har vært heldige med våre oljerikdommer. I flere land har olje vært mer en forbannelse enn en velsignelse. Folk får ikke ta del i inntektene. De havner kun i hendene på noen få personer. I Norge har vi alltid hatt et felles mål: å la oljen komme fellesskapet til gode. Vi har brukt pengene på å bygge landet, til trygghet for befolkningen. I dag blir Norge kåret til verdens beste land å bo i. Vi har gratis utdanning, helsevesen for alle og lavest arbeidsledighet i Europa. Ja, mange tror det er oljen som er Norges viktigste inntekt. De tar feil. Det er arbeid som er grunnlaget for vår velferd. Vi lever av hverandres arbeid. Derfor må vi hele tiden sikre at flest mulig er i arbeid. At alle er med. Vår viktigste jobb er å holde arbeidsledigheten lav.

Ved å ta i bruk menneskelige ressurser har vi klart å skape et av verdens beste velferdssamfunn. Som gir frihet, trygghet og evne til fornyelse. Men velferdsstaten er ikke perfekt, den har også sine feil og mangler.  Det er sosialdemokratiets oppgave å hele tiden være samfunnskritiske.

• Vi må få med alle de ungdommene som hvert år dropper ut av skolen.
• Hjelpe de bostedløse
• Gi rusavhengige et verdig liv, og gjøre det vi kan for barn som utsettes for omsorgssvikt og overgrep
• Og vi må jobbe for å utjevne de sosiale forskjellene

Det er en æresak for oss i Arbeiderpartiet å fortsette å tak i utfordringene, og gjøre samfunnet bedre for deg og meg. Derfor må vi må fortsette å bygge landet i fellesskap.

Uten en bevisst satsing på et sterkt norsk næringsliv, klarer vi ikke å bygge landet. Dette handler om fremtidige generasjoners mulighet til å leve gode liv. Krisen i internasjonal økonomi er ikke over, selv om bølgene har lagt seg litt. Tilbakeslag på ett kontinent skaper arbeidsledighet på et annet. Den internasjonale stormen har også rammet Norge. Vi har en liten, åpen økonomi der halvparten av det vi lager, blir solgt til utlandet. Vi er en del av det globale fellesskapet, og vi påvirkes når etterspørsel og priser faller på markedet. Men samtidig er vi det landet som har kommet best gjennom krisen. Det kommer ikke av seg selv.

Regjeringen iverksatte allerede i 2008 tiltak for å unngå en varig økning i arbeidsledigheten. Vi har tatt i bruk de kraftigste virkemidlene i Europa. Vi kunne bruke penger som vi hadde spart opp i gode tider. Tiltakene kom i rett tid og var sterke nok. Nå er arbeidsledigheten i overkant av 3 prosent og er dermed lavere nå enn den i gjennomsnitt har vært i Norge de siste 20 årene. Det er gledelig. Men den økende ungdomsledigheten er bekymringsfull. I Norge er den på 8 prosent. Vi ser de samme trekkene i resten av Europa. I Sverige er ungdomsledigheten over dobbelt så høy som i Norge, i Spania over 40 prosent. Dette er svært alvorlig. For hva slags start i livet gir vi de unge, når de ikke får bruke sin utdanning og sin arbeidskraft?

Ingen ting er viktigere for å bekjempe forskjeller enn arbeid. Ingen ting er mer effektivt for et inkluderende samfunn enn å få folk i jobb.

Ingen ting har betydd mer for kvinners deltakelse i arbeidslivet.

Ingen ting gir oss sterkere rygg til å bære framtidens velferdsutfordringer enn arbeid. Arbeid til alle vil for oss alltid være jobb nummer én.

Hver fjerde nordmann bor på Vestlandet, og det er her 40 prosent av eksporten finner sted, og da er til og med olje og gass holdt utenfor. Vi selger alt fra fisk, energi, reiseliv, høyteknologi til kunnskap. Ta for eksempel Mongstad, et av Europas største byggeprosjekt innen miljøteknologi, og helt avgjørende i kampen mot klimautfordringene.  Eller turisme, for med vår unike natur er det hele 16.000 personer i fylket som har sin daglige inntekt fra reiseliv.
Ja, Hordaland er et utsatt fylke når det internasjonale markedet bryter sammen. I fjor mistet nesten 2000 personer jobben i Hordaland som følge av finanskrisen, for det meste innenfor industri. Denne uken kunne vi for eksempel lese om 69 ansatte ved Borge Garveri på Osterøy som mistet jobben.

En kald vinter og en sterk kronekurs gjorde at bedriften gikk konkurs. Og det er alvorlig når vi ser at eksporten i Hordaland falt med 14 prosent i fjor. Likevel: Hordaland er fremdeles Norges fremste eksportfylke, og har i dag en arbeidsledighet langt under landsgjennomsnittet. Men I år er det heldigvis flere bedrifter uttrykker forsiktig optimisme. Og for to dager siden la regjeringen frem en tiltakspakke for verftsindustrien for å sikre og videreutvikle kompetanse i maritim sektor til markedene snur igjen. Tiltakspakken skal stimulere til innovasjon, forskning og omstilling. Slik kan vi sørge for at de står sterkere i konkurransen når markedene tar seg opp igjen.

En stabil rente og kronekurs er avgjørende for arbeidsplassene langs vestlandskysten. Vi må ikke svekke næringslivets evne til å konkurrere. Det er en fare for arbeidsplassene. Derfor er Fremskrittspartiets politikk en trussel mot Vestlandet. De ønsker å bruke mye mer oljepenger enn det økonomien tåler. De vil fjerne bompengestasjoner. De ønsker å bygge ned offentlig eierskap. Siv Jensen nevnte ikke finanskrisen én eneste gang på landsmøtet for to uker siden. I stedet brukte Frp 3 dager på å diskutere bompenger, eiendomsskatt og alt annet de er imot. På toppen av det hele manet Hordaland FpU til kamp for reduserte alkoholavgifter. Det er ikke slik vi tar vare på arbeidsplassene og bygger landet.

I Bergen har også Fremskrittspartiet sagt klart ifra at de er mot bompenger. Det fikk Høyre og Krf merke for et år siden.

Da valgte FrP å gå ut av Byråd fordi de ikke kunne stemme for en forlengelse av Bergensprogrammet. Etter å ha vært ute et år, valgte Frp å gå inn igjen for et par uker siden. På den måten mener de at de slipper partiet å stå til ansvar for politikk det er motstander av. Øistein Christoffersen, ny samferdselsbyråd, vil ikke starte i jobben før 23. juni, dagen etter åpningen av Bybanen. Det er et hån mot Bergen og byens befolkning. Bybanen er det enkeltprosjektet som enklest kan møte miljøproblemene som Bergen. Det viste denne vinteren. Høyresiden i Bergen er for valgfrihet, men dette ble vel kanskje litt mye? Høyre viser en total mangel på respekt overfor bystyret når de nå ønsker Frp velkommen tilbake i byråd.

Men en ting Byrådet ikke skifter mening om, er det én ting som er sikkert: Privatisering og konkurranseutsettingen i Bergen kommer til å tilta i omfang under dagens Byråd. Først er det hjemmesykepleien som står for tur. Videre ønsker de å privatisere sykehjem, skole og SFO.

I tillegg foreslår idrettsbyråden å innføre egenbetaling ved kommunale idrettsanlegg, samtidig som hans partileder Erna Solberg støtt og stadig snakker om verdien av god folkehelse. Er det kanskje dette som skal finansiere halvering av eiendomsskatt?

Høyresiden snakker om valgfrihet. Men det er kun valgfrihet for noen få. For vi vet at privatisering på sikt vil føre til et todelt samfunn. Politikk handler om å ta ansvar for hele befolkningen. Ikke bare for de som klarer seg best og har mest fra før.

Vi må unngå at vi om 20 år spør oss selv: ”Hvorfor gjorde vi ikke mer for å hindre et todelt samfunn”? For alt vi beslutter i dag har betydning for hvordan landet vårt vil se ut i fremtiden. Det er ikke de små enkeltsakene som havner i historiebøkene. Det er de langsiktige løsningene. Som den over 100år lange kampen for faglige rettigheter. Og den historiske avtalen som ble inngått denne uken, enigheten om delelinjen mellom Norge og Russland, som den rødgrønne regjeringen fikk på plass. Avtalen gir økt sikkerhet og nye muligheter, og vil være viktig i generasjoner fremover.

Bratteli avsluttet sin tale i 1974 med disse ordene:

”Det samfunn menneskene former de neste 10- 15 år vil bli noe vesentlig annet enn et øyeblikksbilde av dagens velferdssamfunn. Vi vet ikke en gang om det da fortsatt vil bære dette navn: velferdsstat.”

Brattelis ord er tankevekkende. Vi må slå ring om velferdsstaten. Vi må jobbe for den hver dag.

Gjennom 120 år har internasjonal arbeiderbevegelse stått sammen. Vi har kjempet for 8- timers dag. For kvinnelig stemmerett. For en obligatorisk videregående skole. For AFP. Nå står kampen om likelønn. Vi vant alle disse kampene, vi endret samfunnet til det bedre.

Arbeiderpartiet vil fortsatt stå sammen med LO og fagbevegelsen for sterke velferdssamfunnet, arbeid til alle og et trygt arbeidsliv. I fellesskap med forandrer vi Norge. I fellesskap bygger vi landet på verdiene frihet, likehet og solidaritet. Sammen skal vi løfte blikket ut over egne landegrenser. Sammen forandrer folk verden.

Gratulerer med dagen.