Kommuner og helseforetak forén dere. Slik blir takten og retningen

Helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen besøkte tirsdag 25. mai Tromsø og Samhandlingskonferansen. Foto: Hugo Kolstad, UNN.

Kjære alle sammen  

Det er godt å komme hit til Nord-Norge. Riktignok hører jeg klingende nordnorsk dialekt hver dag fra nabokontoret. 

Men lyset, lufta, kontrastene, humøret, pessimismen, optimismen, fisken, kysten, fjellene – er ferskvare og nytes ved disken!

Gjerne på samme sted som ledere, medarbeidere og tillitsvalgte i det nord-norske helsevesenet! Så tusen takk for invitasjonen.  

Og takk for hyggelig introduksjon fra fylkesmann Svein Ludvigsen. Det rapporteres at den tidligere Høyre-fiskeriministeren gjør en utmerket jobb som den rødgrønne regjeringens representant i Troms. 

I 200 dager har jeg vært helse- og omsorgsminister. Det har vært en fantasisk reise hver dag. Både mentalt og fysisk.

Jeg har møtt glede. Jeg har møtt håp. Jeg har møtt sykdom i dens første fase. Jeg har møtt sykdom i dens siste fase. Jeg har møtt tårer. Jeg har møtt sorg. Jeg har møtt alle følelser et liv kan by på.

Og jeg har fått møtt dere. Dere som er det virkelige helse-Norge. Ansatte i kommuner, i helseforetak. Ledere. Tillitsvalgte. Administratorer. Helsepolitikere. Dere spiller på A-laget i et av verdens beste helsesystemer.

Allerede i min første uke som helse- og omsorgsminister, ble det tydelig at jeg leder en nasjonal beredskapssektor.

Svineinfluensa og pandemi var overskrifter fra dag 1.

Men hvem ville trodd at en askesky fra en vulkan på Island skulle sette helse-Norge i beredskap – fordi ambulansefly og helikoptre ble stående på bakken?

Men hva skjedde? Sykehus og kommuner reagerte spontant. Sammen klarte vi å styrke den akuttmedisinske beredskapen så å si over natten – både til lands og til vanns.

Fem ambulanser dro fra sykehus i Helse Sør-Øst og Helse Midt og opp til Finnmark.

I en blogg i Finnmark Dagblad kunne vi lese: ”Velkommen skal dere være.  J Nord er sør, øst er vest. Hele greia henger sammen og heter Norge J”.

Bedre kan det neppe sies.

Jeg var imponert over hva som var mulig å få til så raskt. Men først og fremst var jeg utrolig stolt over å lede denne sektoren.

Pandemi eller vulkan-aske. To store beredskapskriser på et halvt år har vist oss:

• At vi må planlegge for det umulige.
• At vi må ha rutiner og systemer for det vanlige – så vi kan håndtere det uvanlige.
• At vi må samhandle på tvers av geografi og forvaltningsnivåer

27. april var en gledens dag. Ja, vi fikk på plass delelinjen i Barentshavet  – det er det absolutt grunn til å feire. Men for pasientene var det like stort at Stortinget behandlet samhandlingsmeldingen, og ble enige om retningen for hvor vi skal gå.

Samhandlingsreformen har allerede gitt mange resultater. Systemene har begynt å snakke bedre sammen. Vi møtes oftere og mer målrettet. 

• Det etableres lokalmedisinske sentre.
• Kommuner samarbeider tettere.
• Kommuner og sykehus samarbeider tettere.

Vi er allerede i gang. Og Nord-Norge har lenge vært helt i front. Dere har på sett og vis blitt tvunget til å etablere gode samhandlingstiltak mellom kommuner og sykehus, fordi det ofte er lang avstand til sykehus og fordi klimaet kan være barskere enn mange av oss kan forestille seg. 

Det er ikke vanskelig å finne gode eksempler på samhandling i denne landsdelen.  Jeg bruker ofte og gjerne Nord-Norge når jeg trenger inspirerende eksempler:  

Alta var tidlig ute. De har hatt lokalmedisinsk senter og brukt telemedisin siden 1990-tallet. Dette er et spleiselag mellom Finnmark HF og fire nabokommuner. Med 14 ambulerende spesialister og godt utbygde kommunehelsetjenester under samme tak.

I tillegg til Alta er det fem distriktsmedisinske sentre i Helse-Nord. Og flere er under planlegging.

I Rana kommune har de satt av en hel etasje ved sykehuset til rehabilitering og utskrivingsklare pasienter.  ”Helseparken” er flott eksempel på samarbeid mellom Rana kommunen og Helgelandssykehuset HF.

På Senja har vi fått Senja-legene. Fire kommuner bestemte seg for å samarbeide om bedre helsetjenester til innbyggerne. Hver for seg var de for små. Men sammen kunne de løfte mer. Før Senja-legene hadde Sigrun 72 leger på 10 år. Hun kunne navnet på alle, ingen kunne navnet på henne. Men nå møter Sigrun den samme legen hver gang hun trenger det.

Fra 2009 er 16 sykestuer i Finnmark med på en forsøksordning med aktivitetsbasert finansiering av spesialisthelsetjenester som utføres i kommunale sykestuer.

Samhandlingsreformen kommer ikke fordi noen har fått en fiks idé. Samhandlingsreformen kommer fordi det er den beste og kanskje eneste oppskriften på hvordan vi kan redde det norske helsevesenet.

Den grunnleggende ideen er enkel og har bred oppslutning: Med eldrebølgen må vi forebygge sykdom og sikre flere friske år for alle. Vi må oppdage sykdom i tide. Og spesialisthelsetjenesten skal brukes når det ikke er andre alternativer.

Alt dette er det enighet om. Nå er tiden inne for å gjennomføre de konkrete grepene. Politisk ledelse i Helse- og omsorgsdepartementet har kanskje tiårets vanskeligste jobb. Men vi har også tiårets viktigste jobb: Vi skal ta visjonen inn i virkeligheten. Vi skal sørge for at de fine bildene blir hverdag i helse-Norge.

Det er ikke enkelt. Det er rett ut sagt krevende. Helse- og omsorgstjenesten er 1/5 del av statsbudsjettet og har over 200 000 ansatte. Det er helse og omsorg i 430 kommuner og i våre helseforetak. Det meste er offentlig, men også med innslag av frivillige og private aktører.

Utviklingen med flere eldre og flere med kronisk sykdom gjør at flere vil trenge helse- og omsorgstjenester. Samtidig blir det færre arbeidsføre til å yte hjelpen.

Hvis vi ikke gjør endringer i dag, så må hver tredje ungdom velge helse- og omsorgsutdanning for å dekke behovet om noen tiår. I dag gjelder dette hver sjette som skal velge yrke.

Derfor må vi finne nye måter å arbeide på i helsetjenesten og nye måter å samarbeide på.

Utviklingen er rett og slett ikke bærekraftig – vi har verken personell eller ressurser til å fortsette som i dag.

Jeg er bekymret for den skrantende folkehelsen. Klarer vi å løfte helsetilstanden i befolkningen – så vil det også bidra til å få ned kostnadene til helsetjenester.

Vi må endre kursen i helse-Norge. Det er helt nødvendig. Det handler selvfølgelig om penger, men like mye om å endre helsetjenesten i takt med endrete behov og ny kunnskap.

Dette er bakgrunnen for samhandlingsreformen – en av regjeringens mest omfattende satsinger. Det klarer vi ikke på en dag. Eller med ett grep. Men samhandlingsreformen er en retning. Nå handler det om å fylle opp verktøykassen.

Vi har tre overordnete mål med samhandlingsreformen:

• Vi skal redusere sykelighet ved mer og bedre forebygging
• Vi skal gjøre helsetjenestene mer helhetlige og koordinerte 
• Vi skal dempe veksten i forbruk av sykehustjenester ved å ruste kommunene til å levere en større del av tjenestene.

Etter Stortingets behandling er ballen tilbake i mitt departement. Vi har fått mange bestillinger fra de folkevalgte om hva vi skal fylle verktøykassen med. Verktøy som vi skal bruke for å sette samhandlingsreformen ut i livet.

Og vi er allerede i gang:

Vi styrker statens satsing på lokalmedisinske sentre og andre lokale samhandlingstiltak.

For 2010 ble det bevilget 33 millioner til slike tiltak og i revidert statsbudsjett har vi plusset på med 40 millioner kroner. Altså 73 millioner for i år – en veldig god start.

Og pengene skal brukes. Jeg er veldig glad for at kommunene har vært så positive og åpne for å ta nye tak. Da søknadsfristen gikk ut 7. mai var det kommet over 120 søknader om tilskudd, og rundt 300 kommuner er involvert.

Mange nordnorske kommuner har søkt. Og flere av dem har gode sjanser for å nå opp. Svaret kommer i løpet av sommeren.

Vi skal ha på plass et godt lovverk – et lovverk som ansvarliggjør kommunene.

Nå setter vi i gang med å lage Norges første folkehelselov. Den skal gi kommunene en bedre plattform for å forebygge sykdom.

Vi lager nå en ny kommunal helse- og omsorgslov. Den skal erstatte dagens lov om kommunehelsetjeneste og sosialtjenesteloven.

Med den nye loven innfører vi et sørge-for ansvar for kommunene – slik det i lovverket som regulerer spesialisthelsetjenesten.

Det skal bli obligatorisk for alle landets kommuner og helseforetak å ha et avtalefestet og forpliktende samarbeid. Men vi kan ikke ha 430 avtaler. Kommunene må og skal samarbeide.

Det kommer en ny lov om ”samkommuner” fra Kommunal- og regionaldepartementet. Den skal gjøre det lettere å etablere tiltak på tvers av kommunegrenser.

Helse- og omsorgstjenesten er et puslespill som er vanskelig å få oversikt over. I den nye nasjonale helse- og omsorgsplanen skal vi konkretisere hvordan alt henger sammen med alt i helse- og omsorgstjenesten. Med felles forståelse av sammenhengene skal det bli lettere å få brikkene til å falle på plass. 

Vi kan ikke realisere alt vi vil gjøre i 2012, men alle virkemidlene skal beskrives i helse- og omsorgsplanen.

Helsepersonell er den suverent største og viktigste ressursen vi har, og det er avgjørende at vi klarer å rekruttere dyktige fagfolk til de store oppgavene.

Derfor blir rekruttering og kompetansebygging et viktig tema i helse- og omsorgsplanen. Vi vet at det blir stor mangel på personell når det blir langt flere syke eldre om få år. Vi har et lite tidsvindu til å lage strategier og planer. Vi skal få unge mennesker til å velge helsetjenesten som yrkesvei og vi skal tenke kreativt rundt hvordan vi skal rekruttere voksne inn i tjenesten.

Vi er allerede godt i gang gjennom Omsorgsplan 2015, og ambisjonene er store: Fram mot 2015 skal vi etablere ytterligere 12000 nye årsverk i pleie- og omsorgssektoren, og vi skal sikre full sykehjemsdekning.

Stortinget kom ikke til enighet om økonomiske virkemidler og finansiering. Vi arbeider nå med modeller for finansiering. Jeg kan her og nå slå fast at det kommer til å bli en eller annen form for kommunal medfinansiering, men eksakt hvordan modellen blir, er ikke avklart. Jeg vil legge fram et forslag til høsten i nasjonal helse- og omsorgsplan. I tillegg jobber vi med en mulig opptrappingsplan.

Jeg ser også for meg at de regionale helseforetakene må bruke mer midler til samhandling.

Vi vil ha lokalmedisinske sentre i hele landet.  Sentrene skal ikke erstatte lokalsykehusene.  Her er regjeringens politikk krystallklar:

• Ingen lokalsykehus skal legges ned.
• I klartekst betyr det: Der det er lokalsykehus i dag – skal det fortsatt være lokalsykehus.
• Lokalsykehuset skal stå – med mindre det bygges nytt sykehus for å erstatte gamle sykehus. For eksempel slik det skal gjøres i Østfold.
• Det er også helt klart at akutt- og fødetilbud skal være nær der folk bor. Selv om slike tilbud ikke gis ved alle sykehus.
• Når folk blir akutt syke skal de få rask hjelp, på rett sted. Når kronikerne trenger langvarig behandling – skal de få det i nærheten av der de bor. Derfor snakker vi om arbeidsdeling mellom sykehus.

De lokalmedisinske sentrene skal etableres for å sikre at vi får en tyngre kommunehelsetjeneste. Lokalmedisinske sentre skal bli den nye samhandlingsarenaen mellom kommuner og sykehus.

Det skal være tverrfaglige team rundt fastlegene som kan hjelpe pasientgrupper som mangler tilbud i kommunen i dag. Og det kan bygges opp korttidsplasser ved sentrene til bruk før, i stedet for eller etter et sykehusopphold.

Det kan være aktuelt å legge lærings- og mestringssentre til de lokalmedisinske sentrene, slik at flere kan lære å mestre livet med kronisk sykdom.

Det går mot enda mer spesialisering og sentralisering i framtidens spesialisthelsetjeneste. Det har med kvalitet i tilbudet å gjøre.

Men pilen går også en annen vei. Nemlig mot desentralisering av tjenester som med fordel kan legges til lokalmedisinske sentra – ambulant eller permanent.

Vi vil koble fastlegene tettere til kommunehelsetjenesten. Dels i lovverket og dels i forhandlinger. Fastlegeordningen er en suksess både for pasientene og legene. Faktisk skårer fastlegene svært høyt på tjenester som folk er fornøyd med. Fastlegene ligger på tredje plass i regjeringens innbyggerundersøkelse, bare slått av Vinmonopolet og Folkebiblioteket. Selvfølgelig skal denne suksessen fortsette. Men ordningen skal videreutvikles slik at fastlegene blir bedre integrert i kommunehelsetjenesten.

Så til sist: Elektronisk samhandling. Dette opptar meg sterkt.

IKT-løsninger som ”snakker sammen” på kryss og tvers i helse-Norge er selve nøkkelen til god samhandling.

Så selvfølgelig, men samtidig så vanskelig.

Sett under ett er vi for dårlige her i landet på elektronisk kommunikasjon i dag. Det gjelder over alt: mellom sykehus og kommuner, mellom kommuner, mellom helsepersonell og mellom brukere og helsepersonell. 

Derfor er det gledelig å kunne si at Helse Nord generelt har kommet langt når det gjelder elektronisk samhandling.

Epikriser og prøvesvar er i flere år blitt sendt elektronisk fra sykehusene til legekontorene i nord.

Kommunene i Troms og Ofoten og UNN HF har gått sammen om å få til elektronisk samarbeid på kryss og tvers i regionen for å få til sammenhengende pasientforløp mellom sykehus og kommuner.

Lenvik og Tromsø er hovedsamarbeidskommuner i det nasjonale programmet for elektronisk meldingsutveksling.

Dere er også kommet langt med telemedisinske tjenester som nå er blitt rutine i helseregionen. Og den akuttmedisinske kjeden har tatt i bruk videokonferanse for å yte akuttmedisinsk behandling på distanse.

Og jeg vil nevne Kvæfjord kommune med sine 3000 innbyggere som i år ble nominert i konkurransen om å bli årets eKommune. Det er godt gjort og et slags unntak fra regelen:  For trenden er at jo større kommunene er,  jo bedre er de på IKT. For ordens skyld: Det ble Bærum kommune som ble kåret til årets eKommune for tredje gang.  

Målet mitt er at all dokumentasjon og informasjonsutveksling skal foregå elektronisk både i kommuner og helseforetak. Det er særlig tre budskap jeg vil legge vekt på:

For det første: Det handler ikke om teknologi. Det handler om  ledelse – ikke ressurser og kommunestørrelse. Ledelsen i kommunene må komme på banen!

For det andre: IKT må prioriteres på budsjettene. Det er hele tiden en kamp om knappe midler. Men elektronisk samhandling vil lønne seg på sikt – for alle.

For det tredje: Dere må samarbeide. Alle må komme seg på nett og benytte standardiserte løsninger. Og dere må være villige til å dele kunnskap og samarbeide om innkjøp, drift og vedlikehold.

Rett behandling på rett sted til rett tid. Det er undertittelen på stortingsmeldingen om samhandlingsreformen. Brukerne skal – så langt det er mulig – få hjelp der de bor – altså i kommunene.

Befolkningen skal være trygg på at helse- og omsorgstjenesten er der når de trenger det.

I oktober sender vi flere høringsbrev fra mitt departement. Det er ny helse- og omsorgslov, ny folkehelselov og ny nasjonal helse- og omsorgsplan. 

Jeg vil her og nå si at jeg vil ha innspill fra alle dere som har meninger, innspill og ideer til hvordan vi skal utvikle gode helsetjenester både i kommunene og i sykehusene. 

Det er viktig at Stortinget har et solid grunnlag når de skal behandle lover og planer våren 2011.

La meg presisere: 1. januar 2012 er startdatoen for ny kommunal helse- og omsorgslov, økonomiske virkemidler, nytt avtaleverk og endringer i organiseringen av allmennlegene.  Det er ingen endringer i denne framdriftsplanen.

Vi må endre kursen og vi må endre takten for å utvikle en helsetjeneste som er tilpasset framtidens behov. Det haster.

Lykke til med en spennende konferanse – jeg gleder meg til å være til stede store deler av dagen.