Samhandling – et tiltak for å styrke rehabilitering

Takk for invitasjonen. Jeg har skjønt at denne møteplassen er svært viktig for alle som jobber med rehabilitering og habilitering i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Derfor er det svært hyggelig for meg å være her i dag.

Da jeg gikk av som forsvarsminister ble jeg rådet til å ta med meg den skuddsikre vesten til mitt nye departement. Jeg har oppdaget at det er nok av saker å bryne seg på – også etter at svineinfluensaen dempet seg.

Et av feltene der regjeringen møter kritikk for ikke å ha innfridd, er på habiliterings- og rehabiliteringsfeltet. I så måte er jeg kanskje i løvens hule her i dag?

I Stortinget blir jeg møtt med at ingenting har skjedd på det som skulle være det store satsingsfeltet etter sykehusreformen. Og på høringene om samhandlingsreformen i forrige uke, var det flere som mente at reformen ikke innholder grep som sikrer satsing på rehabilitering og habilitering.

Jeg er glad for engasjementet, og jeg lytter til kritikken. Jeg vil på den ene siden besvare den med et ”ja, vi er ikke kommet langt nok på dette feltet”.

Samtidig vil jeg avvise den bastante holdningen om at ingenting har skjedd. Det stemmer ikke, og jeg skal snart komme tilbake til det.

Men jeg er selvsagt ikke fornøyd – vi har en stor jobb foran oss. 

Jeg er åpen og ønsker samarbeid og dialog om et område som angår svært mange brukere og deres pårørende. Jeg møter altså ikke med skuddsikker vest her i dag.

Mange her i salen kjenner Nasjonal strategi for rehabilitering og habilitering. Den ble laget fordi dette feltet ikke hadde den posisjon og prestisje i helse- og omsorgstjenesten som de politiske målene skulle tilsi.  Strategien skulle bidra til å endre dette. Målene var tydelige og handlet om:

Tilstrekkelig med ressurser

At brukerrollen skulle styrkes

At individuell plan skulle løftes fram og bli et godt redskap for brukerne.

Og at kommunal, statlig og privat tjenesteyting skulle ses i sammenheng.

 Etter halvgått løp har vi spurt oss selv: Har vi lykkes?

Ja, det er flere positive trekk – som vi har oppsummert i statsbudsjettet for 2010:

• Aldri før har vi brukt mer på rehabilitering/habilitering
• De regionale helseforetakene har fulgt opp kravet om at rehabilitering skal være en del av behandlingen ved sykehuset. 
• De fleste sykehus har egne rehabiliteringsenheter – også poliklinisk og ambulante team.
• Det er planer for utvikling av rehabilitering og habilitering ved helseforetakene.
• Det har vært 18 prosent vekst i antall opphold ved private rehabiliteringsinstitusjoner fra 2006-2008, og det har vært vekst i tjenester fra private.
• Det er vanskeligere å tallfeste forbedringen i kommunene, fordi ressursene er integrert i det totale tilbudet.  Men det går i positiv retning også her.
• Jeg vil til slutt nevne individuell plan: Ved utgangen av 2008 hadde 16 % av alle som fikk hjemmesykepleie, fått individuell plan. 26 prosent av dem som hadde størst behov, hadde slik plan. Disse tallene er jeg ikke fornøyd med. Her har vi store muligheter for å bli bedre.

Stortingsmeldingen om samhandlingsreformen ble lagt fram i juni 2009. Det var stort engasjement da den kom, og den ble tatt godt imot av brukere, organisasjoner og fagfolk både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten – om enn litt mer avventende der.  

Jeg tror at meldingen satte ord på det som mange har vært enige om: At vi har et fantastisk helsevesen der de aller fleste får svært god hjelp. Men likevel er det en del pasienter som opplever at de faller mellom flere stoler. De får ikke de tjenestene de trenger når de trenger dem, og ofte må de selv finne fram i systemet. Det er ikke enkelt – og det er lett å gi opp.

Fram til nå er det ingen regjering som har klart å gjøre noe fundamentalt for å endre situasjonen. Derfor har denne regjeringen lagt fram samhandlingsreformen som en stortingsmelding – altså at Stortinget må bestemme hvilke tiltak som må til for at pasientene skal få rett behandling på rett sted til rett tid.

Jeg er glad for at det er bred politisk enighet om hva utfordringene består i.

Men tiltakene er fortsatt til diskusjon i helse- og omsorgskomiteen i Stortinget. Jeg  har god dialog med komiteen om dette.

Mange av dere som er her, har kanskje vært med på høring den siste uken og fått sagt hva dere mener må til for at samhandlingsreformen skal bli til det beste for de som bruker og de som utøver tjenestene.

Samhandlingsmeldingen er ment som et rammeverk for at vi skal bli gode på tjenester til de som trenger det mest – det gjelder også innen rehabilitering og habilitering.

Grunnen til at regjeringen satte i gang arbeidet med reformen var erkjennelsen av at mange pasienter ikke får de tjenestene de trenger – når de trenger det.

Vi snakker ikke om sykdommer og lidelser som vi fort blir friske av. Samhandlingsreformen handler først og fremst om mennesker med sammensatte kroniske lidelser som er avhengig av et bredt spekter av tjenester – både i spesialisthelsetjenesten og i kommunen. Det kan være for resten av livet eller for en periode.

Jeg vil nevne tre viktige grunner til at vi trenger samhandlingsreformen:

• Pasientens behov for koordinerte tjenester blir ikke møtt. Kjeden av tjenester er stykkevis og delt og samhandling svikter i alle ledd.
• Vi legger for liten innsats i å begrense og forebygge sykdom
• Og det er et viktig økonomisk argument: Utgiftene til helsetjenester går rett i taket. Samtidig blir vi ikke et friskere folk. Vi må stille spørsmål ved om helsekronene brukes riktig. Svært mye av ressursene går til å behandle folk som er blitt syke – det er bra og det skal vi fortsette med. Men samtidig må vi vri ressursbruken i retning av tiltak for å unngå at folk blir syke og for å begrense sykdom.

Helsevesenet har fått nye utfordringer. Flere blir gamle og lever lengre med sin sykdom. Mye ressurser brukes på relativt få pasienter – altså dyre og dårlige tjenester til dem som trenger det mest. 

Tendensen er at:

• Infeksjonssykdommer har gått kraftig ned siden 1900-tallet
• Hjerte- og karsykdommer har gått ned. Men vi vet ikke hvordan utviklingen blir)
• Livsstilssykdommer som diabetes, KOLS, overvekt, psykiske lidelser og rusavhengighet, øker kraftig. Det er vår største utfordring.

Min påstand er at rehabilitering er samhandling. Vi lykkes ikke med rehabilitering og habilitering hvis vi ikke lykkes med samhandlingsreformen. 

Målgruppene for rehabilitering og habilitering er de samme som jeg har nevnt for samhandlingsreformen.

Det blir flere syke gamle og flere med kroniske sykdommer. Vi kan redde flere mennesker etter ulykker, og det er flere barn med medfødte funksjonshemninger som overlever.

Dette er et kvalitetsstempel på velferdsstaten, men det krever også at vi gjør det som er mulig for at alle kan delta i samfunnet på lik linje, så langt det er mulig.

Når brukerne er så vidt forskjellige, så sier det seg selv at målet for rehabilitering og habilitering spenner over et vidt spekter. Det kan være:

• Langvarig rehabilitering etter en trafikkulykke
• Eldre som skal lære å klare seg hjemme etter et lårhalsbrudd
• Mennesker som skal tilbake i arbeid etter sykdom
• Å klare å leve et godt liv med en psykisk sykdom
• Å mestre livet med diabetes eller KOLS
• Å komme seg ut av et rushelvete
• Og for barn som blir født med alvorlig funksjonshemming: Å leve et best mulig liv og kunne delta i samfunnet. 

 

Rehabilitering er en prosess – over kortere eller lengre tid – som krever samarbeid mellom flere aktører for å nå målet.  Rehabilitering skal ikke være noen særtjeneste i helsetjenesten.  Tilnærmingen må handle om hva vi kan gjøre for at det skal bli enklere å planlegge og gjennomføre gode pasientforløp uten bruidd – i alle deler av helsetjenesten.

I samhandlingsreformen trekker vi opp fem hovedgrep som skal svare på de store utfordringene. Jeg skal komme tilbake til innholdet i hver av dem:

• En klarere pasientrolle
• En ny kommunerolle
• Økonomiske insentiver
• En ny rolle for spesialisthelsetjenesten
• Tydeligere prioriteringer

Og i tillegg kommer IKT, forskning og kompetanse

Jeg vil starte med IKT, fordi elektronisk samhandling er nøkkelen for å få til samhandling mellom nivåene og instansene

• IKT skal på plass i alle deler av helse- og omsorgstjenesten. 
• Her er vi fortsatt på et nivå som vi ikke kan være bekjent av i 2010.
• Det er et vell av systemer og applikasjoner som ikke kommuniserer.
• Mange kommuner er ikke tilknyttet helsenettet
• Lover og forskrifter er ikke tilpasset kravene til en moderne, elektronisk helsetjeneste.

Med Norsk helsenett som ble opprettet 1. juli 2009, skal vi få fart i arbeidet.

Nasjonal kjernejournal er et viktig tiltak. Kjernejournalen inneholder den mest nødvendige informasjonen om pasienten. Bare helsepersonell som trenger det, skal få tilgang til begrenset informasjon.

Eksempel: Legevaktlegen kjenner ikke pasienten og kan ved hjelp av kjernejournal få viktig informasjon om medisinbruk, allergi etc.

Feilmedisinering er et stort problem. 10 prosent av alle innleggelser i indremedisinske avdelinger skyldes komplikasjoner av feilmedisinering. Kjernejournal er et viktig tiltak her.

En klarere pasientrolle:

Det er de som bruker tjenestene som kjenner hvor skoen trykker og som har viktig erfaring å ta med for å få til gode og helhetlige pasientforløp.

Derfor har vi foreslått at pasienter og brukerorganisasjoner skal delta i arbeidet med pasientforløp og påvirke hvordan vi skal gjøre dette.

Koordineringsfunksjon: Her er vi ved et kjernepunkt. Forutsetningen for god rehabilitering og habilitering er nettopp at tjenestene ”snakker sammen”, slik at det er et opplegg klart når pasienten kommer fra sykehuset og trenger oppfølging over tid. Mange brukere opplever at det ikke er noen koordinering i det hele tatt, eller at det ikke fungerer bra nok. Jeg vet at mange ønsker seg en egen koordinator som kjenner brukerne godt. Her har vi ikke landet ennå.

Individuell plan er en svært god idé med de beste intensjoner. Men tiltaket har ikke fungert så bra som vi kunne ønsket. Men noen steder får de det til, og det er mye å hente dersom de gode erfaringene kan brukes av andre. Individuell plan er brukerens egen plan, og tiltakene skal skreddersys etter brukerens behov. Det forutsetter at de blir sett, hørt og verdsatt.

Helsedirektoratet er opptatt av å gjøre individuell plan til et godt verktøy for samarbeid. Den største utfordringen er veien fram til planen: Å samle fagfolk fra ulike felt og få til en god samhandlingsprosess.

Vi skal gjennomgå regelverket med tanke på hvordan pasienter og deres organisasjoner skal få en tydeligere rolle i pasientforløp.

Ny framtidig kommunerolle

Kommunene får en svært sentral plass i den nye reformen.Kommunene skal ha:

• Sørge for-ansvar for primærhelsetjenester
• De skal bidra i finansiering av sykehusinnleggelser
• De får en strategisk rolle i analyse og langsiktig planlegging og ikke minst – i å sikre kompetanse til kommunene. Dette er en av de største utfordringene som er verdt et lengre innlegg i seg selv.
• Kommunene må lage planer for folkehelse og forebyggende helsetjenester. I år har Stortinget bevilget 230 millioner kroner som en start. Det blir ikke så mye på hver, men målet er at kommunene skal komme i gang.
• Kommunene skal utvikle tiltak for å dempe presset sykehusene.
• Og de må inngå forpliktende avtaler om samarbeid med helseforetakene.

Noen pasienter har omfattende behov for rehabilitering hele livet. Andre har store behov en periode, og noen trenger noe hjelp og støtte for å klare seg selv.

Kommunene skal sørge for:

• Tilbud før, i stedet for og etter sykehusopphold. Det kan være døgnplasser for observasjon, etterbehandling, rehabilitering og habilitering og for lindrende behandling.
• Tverrfaglige team, herunder ambulante team, blant annet innenfor kols, diabetes og andre sykdommer som forverrer seg hvis pasienten ikke lærer seg å mestre et liv som kronisk syk. 
• Lærings- og mestringstilbud og egenbehandling 
• Helsetjenesten er viktig men flere instanser må samarbeide. Ofte må løsninger søkes utenfor helsetjenesten – i NAV, pp-tjenesten, skole, barnehage osv.
• Folkehelsearbeid, med vekt på samfunnsmedisinske oppgaver

Fastlegenes rolle i kommunehelsetjenesten

Fastlegene har og skal fortsatt ha en viktig rolle i kommunehelsetjenesten for å få til god forebygging, behandling og rehabilitering.  Fastlegene skal fungere i et team med andre yrkesgrupper – her skal de ha en tydelig rolle. I forbindelse med reformen skal vi se nærmere på:  

• Hvilke oppgaver fastlegene skal ha i kommunene.
• Finansiering av ordningen
• Og hvilken rolle fastlegene skal ha i det tverrfaglige teamet

Økonomiske insentiver er helt nødvendig for å få til reformen

Regjeringen har foreslått en kommunal medfinansiering på 20 prosent for alle typer innleggelser i sykehus

Inntil et bedre alternativ kommer opp, er dette regjeringens forslag.

Kommunal medfinansiering innebærer at kommunene skal få overført deler av tilskuddene som i dag går direkte fra staten til de regionale helseforetakene. De kan bruke pengene til å betale for sykehusinnleggelser eller de kan bruke dem til å vurdere hvordan de kan påvirke innbyggernes forbruk av spesialisthelsetjenester. 

Altså et insentiv til å tenke nytt om hvordan de kan utvikle et alternativt tilbud i kommunen.

Kommunene vil ikke kunne fullfinansiere alternative kommunale tilbud gjennom denne ordningen. Den må derfor kombineres med vekst i kommunes øvrige inntekter slik at de får nok midler til å utvikle alternative tilbud.

Derfor vil regjeringen legge til rette for at en større del av veksten i helsebudsjettene skal komme i kommunene i årene som kommer.

Utskrivingsklare pasienter

 Det er svært mange utskrivingsklare pasienter som tar opp senger i sykehusene. Det er ikke bra – verken for dem eller for samfunnet.

En viktig grunn til at de blir liggende i sykehus, er at det ikke er noe tilbud for dem som er for dårlige til å være hjemme og for friske til å være på sykehuset.

Fra 2012 skal kommunene ha ansvar for de som er utskrivingsklare fra første dag.

Ressurser som i dag brukes på sykehus skal overføres til kommunene.

Dette skal skje i form av en rammebevilgning

Departementet arbeider med kriterier for hva en utskrivingsklar pasient er. For somatiske pasienter er det relativt enkelt å finne kriterier, men det er vanskeligere for pasienter med psykiatriske diagnoser.

Det er ikke bestemt hvor store beløp vi snakker om. Det er mange beregninger som må gjøres og det jobber departementet med.

Mange utskrivingsklare pasienter trenger rehabilitering i ulik grad. For mange er det snakk om å klare seg hjemme med eller uten hjelp. Det er et stort løft for den enkelte kommune å etablere slike tilbud. Men når flere kommuner samarbeider, er det mulig å få til.

I arbeidet med samhandlingsreformen er spørsmålet om sammenslåing av kommuner framme i debatten. Det er ikke veien å gå for denne regjeringen. Men kommunene må tenke nytt om hvordan de kan organisere seg for å få gode tilbud til pasientene.

• Øya helsehus tilbyr helhetlige omsorgs- og behandlingstilbud på tvers av forvaltningsnivåene.  De legger vekt på livskvalitet, aktivitet, mestring, trening og muligheter, så pasientene kan komme hjem til seg selv etter oppholdet.
• Senjalegene er et samarbeid om legetjenesten i Berg, Lenvik, Torsken og Tranøy. Flere leger søker seg nå til Senja, fordi det er mer attraktivt å være del av fellesskap. 

Spesialisthelsetjenestens rolle i samhandlingsreformen

Samhandlingsreformen vil også bety at det blir endringer i spesialisthelsetjenestens rolle.

Målet er at spesialisthelsetjenesten i større grad skal konsentrere seg om det de kan best – spesialiserte helsetjenester.

Spesialisthelsetjenesten må utvikle nye typer tilbud som bidrar til at kommunene kan gjøre sin del av jobben. Sykehusene skal veilede kommuner og samarbeid om enkeltpasienter og utvikling av tjenester

Kommunene skal overta ansvaret for en del oppgaver som spesialisthelsetjenesten har ansvar for i dag. Vi skal tilstrebe riktigere oppgavefordeling mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten og avklare hvem som skal gjøre hva.

En slik gjennomgang vil berøre tilbudet som gis i sykehus, i private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner og i kommunene.

Fremdriftsplanen for samhandlingsreformen

• 2009: Helsenett SF er på plass og under utvikling.
• 2010: Vi er i gang med å skrive Nasjonal helse- og omsorgsplan – et virkemiddel for å få til en samlet nasjonal helse- og omsorgspolitikk.
• 2010: Ny helse og omsorgslov er under arbeid og skal sendes på høring i 2010.
• 2011: Ny finansieringsmodell skal etter planen legges fram i 2011.
• 2012: Ny finansieringsordning og ny helse- og omsorgslov skal implementeres.

Avslutning

Som jeg sa innledningsvis, er det ingen tvil om at vi har et stykke vei å gå før vi kan si oss fornøyd med rehabiliterings- og habiliteringstilbudet.

Men halvveis i strategiperioden har vi faktisk oppnådd positive resultater å bygge videre på. Det er altså ikke helt svart i tunnelen slik enkelte vil ha det til.

En viktig grunn til at vi ikke har kommet lenger, er at det har vært mange snubletråder som har hindret dem som har prøvd å få på plass helhetlige pasientforløp – uten svikt og brudd.

Samhandlingsreformen er jobb nummer en for meg. Jeg har stor tro på at tiltakene som Stortinget kommer fram til, er mye svaret på hvordan brukere som trenger det, skal få et godt rehabiliterings- og habiliteringstilbud.

Det handler om organisering, finansieringsordninger, om lovverk, om faglige krav og – ikke minst – om kultur og holdinger.

Betydningen av god kultur og holdninger må ikke underkjennes. Samhandlingsreformen er en strategi som kan vedtas. Men en kultur for samhandling kan vi ikke vedta. Den må bygges systematisk. 

Dette byggeprosjektet er et felles ansvar for alle som må samhandle for å lykkes med god rehabilitering og habilitering for mennesker som trenger det.

Lykke til med konferansen REHAB 2010.