Samspill rundt en nasjonal strategi

Hvorfor lever svensker lengre enn nordmenn?
Det ene er at vi røyker mer i Norge, det andre er høyere ulykkestall. Hvis vi korrigerer for disse faktorene opphører forskjellene.

Beregninger viser at det i 2002 var 293 000 hjem-, skole-, idretts- og fritidsulykker som førte til personskade eller død. I følge Transportøkonomisk institutt kostet disse ulykkene det norske samfunnet svimlende 167 mrd. kroner per år. 

Det er seks ganger mer enn trafikkulykker som koster noe under 26 milliarder kroner i 2002.

Omkring 1800 personer dør årlig som følge av en ulykke, og det er den største dødsårsaken for personer under 45 år.

Tall fra Norsk pasientregister viste at om lag 318 000 ulike personer fikk behandling i spesialisthelsetjenesten i 2009 som en direkte følge av skader og forgiftninger.

Behandlingen av disse pasientene utgjorde i nærheten av 400 000 (ca. 396 668) liggedøgn ved norske sykehus.

Frem til 2060 vil vi bli omtrent tre ganger så mange eldre. Vi vet at 8-9 % av personer over 65 år utsettes for skader. Med en økende andel eldre vil vi også få flere skader. 

Sammenlignet med andre årsaker til skade og sykdom får ulykker lite oppmerksomhet. Det ligger i en ulykkes natur.
Vi har et utall pasientorganisasjoner for ulike typer sykdom, men vi har for eksempel ingen ”Landsforeningen for vi som glei på glatta og knakk lårhalsen”. Det var kanskje litt fleipete sagt, men det er også noe alvorlig i det.

Forklaringen blir gjerne at det var en uheldig hendelse, den oppleves kanskje som selvforskyldt heller en at det er et område der en kan peke på en på en politiker å si at her har vi et samfunnsansvar.

Likevel, når vi ser på antallet, kostnaden for den enkelte og for samfunnet som helhet er det tydelig at det også på dette området trengs politisk vilje.

En av de mest sentrale målene i samhandlingsreformen er å forebygge mer.
Vi skal være tilstede før sykdom og skade oppstår. På nettstedet til Skadeforebyggende forum fant jeg et sitat fra prosjektet Trygge eldre; å legge år til livet og liv til årene. Det er dette samhandlingsreformen dreier seg om.

I helsetjenesten jobber vi nå spesielt med kvalitet og pasientsikkerhet. Vi skal redusere antallet uønskede hendelser, heve kvaliteten og redusere sykehusinfeksjoner, nettopp fordi det gir så mange gevinster. Og vi ser at det nytter: Ahus f. eks, som har jobbet systematisk med dette og de har redusert antallet sykehusinfeksjoner slik at de nå er i verdensklasse. De kan vise til positive statistikker og at de sparer penger og ikke minst mye lidelse.   

En ulykke er en uønsket hendelse, og vi kan heller ikke se bort fra ulykker når vi skal styrke det forebyggende arbeidet.

Høsten 2009 lanserte vi derfor den nasjonale strategien ”Ulykker i Norge” som skal vare til 2014. Strategien skisserer flere tiltak, og jeg vil trekke frem noen av disse.

Kunnskap er grunnlaget for et godt skadeforebyggende arbeid.
Skal vi forebygge ulykker trenger vi kunnskap. Vi trenger et godt tallgrunnlag som forteller oss noe om hvor og hvordan ulykker oppstår.

Som en del av strategien skal derfor Norsk pasientregister nå også registrere data fra spesialisthelsetjenesten og utvalgte kommunale legevakter om omstendighetene rundt skader og ulykker.

Vi har allerede fått en første rapport med personskadedata fra NPR. Rapporten er basert på skadedata ved Oslo skadelegevakt.  
Den viser blant annet at om lag 4 av 10 personskader som ble registrert ved Oslo Skadelegevakt var fallskader. De to vanligste skadestedene for denne typen skade er bolig og boligområde, og vei, gate og fortau.

Det ble registrert flest fallskader for personer i aldersgruppene 10-14 år og 80 år og eldre.

Vi vet at en betydelig del av ulykker, selvmordsforsøk og voldsskader er knyttet til rus.

I rapporten fra Oslo Skadelegevakt er det registrert over 3000 voldsskader. Menn ble behandlet for voldsskader tre ganger så ofte som kvinner og det var aldersgruppen 15-34 år som oftest ble registrert med voldsskader.

Fordeler en voldsskadene etter registreringstidspunkt viser dataene at omtrent halvparten av voldsskadene ble registrert på lørdag og søndag, og at 4 av 10 skader ble registrert i tidsrommet fra klokka 1 til 4 om natten.

Tallene gir oss viktig kunnskap. En arbeidsgruppe som er etablert skal nå jobbe på tvers av flere direktorater. De skal samarbeide om en rapport med arbeidstittelen ”Skadebildet i Norge”.  Kunnskapen vi får gir oss grunnlag for å sette i verk tiltak, og målrette de.

Vi må se på hvordan ulykker rammer.
For regjeringen er det et sentralt mål å utjevne sosiale helseforskjeller. Nøkkelen til å utjevne sosiale helseforskjeller ligger nettopp i det forebyggende arbeidet.

I studier som har sett på dødelighet av ulykker er det en tendens til at ulykker varierer med sosial bakgrunn. Vi må derfor også se om ulykker rammer sosialt ulikt, slik at dette også kan inngå som en del av arbeidet for å utjevne sosiale forskjeller i helse.

Det skadeforebyggende arbeidet må ha en lokal forankring.
Skadeforebyggende forums prosjekt ”trygge eldre” er et godt eksempel på potensialet som ligger i det lokale skadeforebyggende arbeidet. I alt har 16 kommuner deltatt i prosjektet. Det har prøvd ut ulike fallforebyggende tiltak basert på lokale forutsetninger.

La oss ta et eksempel.
Operasjoner etter hoftebrudd er en av de mest kostbare operasjonene i spesialisthelsetjenesten. Ligge- og opptreningstid er lang.

Men kostnaden for eldre som får et slikt brudd er kanskje ennå større. Tap av balanse, funksjon og mobilitet gjør at de klarer seg dårligere etter et slikt brudd. Ofte kan isolasjon bli en følge av dette og kanskje også tap av sosialt nettverk med ensomhet som konsekvens. Noe brutalt blir det av og til sagt av helsepersonell at et hoftebrudd for en eldre kan være begynnelsen på slutten.

Vi har derfor ikke råd til å ikke forebygge hoftebrudd når vi vet at enkle tiltak som sandstrøing om vinteren, enkle hjelpemiddler og hoftebeskyttere kan være med å forebygge.

I hver kommune av kommunene som deltar i arbeidet med ”trygge eldre” er det etablert et tverrsektorielt samarbeid.  Helsetjeneste, eldreinstitusjoner, idrettslag, frivillige organisasjoner med flere, blir involvert.

Skal vi tro statistikken, og det må vi jo, virker tiltakene.
Resultatet viser at kommunene som deltar i ”trygge eldre” ligger klart under landsgjennomsnittet for antall hoftebrudd. 

Vi vil derfor videreutvikle den sentrale faglige støtten til lokalt skadeforebyggende arbeid. Både til lokal skaderegistrering og utvikling av kunnskap om ulykker og effektive tiltak.

Vi vil bidra til at det blir lettere for landets 430 kommuner å jobbe med skadeforebygging, blant annet gjennom å utvikle et veiledningsmateriell i lokalt skadeforebyggende arbeid.

Det sier seg selv at med så mange små kommuner, blir det regionale og kommunale samarbeidet viktig.

Skal vi lykkes er vi avhengig av samhandling.
Samarbeid på tvers, mellom kommuner og mellom aktører på regionalt plan, utgjør et viktig grunnlag for forebygging, en sunn befolkning og en bærekraftig kommune.  Her utgjør Skadeforebyggende forum et sentralt nettverk og de gjør en viktig jobb med å spre metodikken fra Trygge lokalsamfunn.

Vi må også styrke samarbeidet mellom det frivillige, det offentlige og næringslivet. Vi må skape gode møteplasser mellom det private og det offentlige. Et eksempel er rus- og kriminalitetsforebyggende samarbeid ved natteravnene i Bergen, der Vesta viser et enormt engasjement.

De frivilliges innsats er utfyllende til den offentlige innsatsen.  De frivillige organisasjonene er innovative, de har mange gode ideer og evner å omsette de i praksis, og ikke minst og kanskje viktigst: de frivillige evner å engasjere.

Jeg har lyst å takke Skadeforebyggende forum for den gode jobben de gjør. Dere skaper nettverk og bygger kompetanse, som nettopp denne konferansen er et eksempel på.

Arbeidet med forebygging og folkehelse skal styrkes.
For det ulykkesforebyggende arbeidet, som for forebygging generelt gjelder det å snu innsatsen fra behandling til forebygging i alle ledd. Dette er en stor utfordring, også på kommunalt nivå. Men - hvordan skal staten hjelpe kommunen med dette?

I år er det 150 år siden fikk vi Sunnhetsloven.
Denne loven er en av våre viktigste samfunnsbyggende lover, som gjorde det klart at befolkningens helse også er et samfunnsansvar.

På 1980-tallet kom kommunehelsetjenesteloven som skulle sikre at folkehelsearbeid ble bedre forankret i lokalsamfunnet.

De idealene som lå i denne loven er meget gode, men folkehelse forble helsesektorens ansvar, og ikke en oppgave for alle de andre sektorene i kommunen - på tross av andre intensjoner. 

Gro Harlem Brundtland sa ”Alt henger sammen med alt” Folkehelsearbeidet understreker dette på en god måte.
Professor Peter Hjort er en norsk guru i folkehelse.
Han sier i sine foredrag at bare 10 % av helse handler om det som skjer i helsesektoren. De resterende 90 prosentene handler om skole, om oppvekst, kultur, trygghet og så videre.
Skal vi lykkes med folkehelsearbeidet og styrke det forebyggende arbeidet må vi ha et sterkere fokus denne delen som bidrar til god helse og trivsel.

Om kort tid vil jeg derfor fremme forslag om en ny lov om folkehelse.
Formålet med loven er å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse og utjevner sosiale helseforskjeller.
Loven skal sikre bedre prioritering av folkehelsearbeidet, mer systematisk og langsiktig arbeid og bedre samordning.

I Nasjonal helse- og omsorgsplan vil vi nærmere beskrive tiltak for å gjennomføre loven, og hva staten vil gjøre for å hjelpe kommunene og fylkeskommunene i arbeidet med folkehelse. Vi ønsker oss en bred høring om helse og omsorgsplanen, og vil i løpet av oktober sende den ut for innspill. Jeg inviterer også dere til å komme med gode ideer og forslag.

Helse i alt vi gjør, er et motto vi har valgt for å synliggjøre at det man foretar seg i politikk og forvaltningen på alle nivåer har en helsemessig betydning. Med ny folkehelselov ønsker vi nettopp å løfte fram dette perspektivet. Helse i alt vi gjør er både beskrivende, dvs. at det faktisk er helse i alt vi gjør, i politikken og i forvaltningen.

Men det er også normativt. Vi skal arbeide for at det blir mer helse i alt vi gjør. Her snakker vi om å utvikle ny politikk, utvikle virkemidler, kompetanse og bevissthet. I forslaget til lov stilles det videre krav om at (folke)helsehensyn skal ivaretas i alle kommunens aktiviteter.

Folkehelsearbeidet foreslås å inngå i plansystemene etter plan- og bygningsloven, i alt arbeid som gjøres skal en også ha et helseperspektiv.
 
Det stilles krav til langsiktig og systematisk innsats for å forebygge.
Innsatsen skal bygge på lokale utfordringer og lokale forutsetninger, og det er den enkelte kommunen som gjør prioriteringene. 

Hva som er nødvendige tiltak vil selvfølgelig avhenge av hva som er den enkelte kommune og fylkeskommunes utfordringer. Men dersom det er en stor økning i antall lårhalsbrudd i kommunen er dette noe som kommunen ikke kan velge å forholde seg passiv til. Det må foretas en vurdering av hva årsaken kan være og mulige tiltak må vurderes.

Dette er en lov for lokalt og regionalt folkehelsearbeid, men den slår også fast hva som er statens forpliktelser, bl.a ovenfor kommuner og fylkeskommuner. 

Staten tar sikte på å gjøre tilgjengelig et sett med nøkkeldata for den enkelte kommune og fylkeskommune som grunnlag for kommunal og regional planstrategi, samt bistå i analyse av data slik at de er forståelig og beslutningsrelevante.

Det skal også følges opp med veiledere, bl.a. om hvordan sikre at helsehensyn blir ivaretatt i planlegging.

Vi håper loven kan bidra til et langsiktig, systematisk og kunnskapsbasert folkehelsearbeid, som er godt forankret lokalt. Jeg er kanskje ikke veldig objektiv, men jeg må likevel få lov å si at jeg synes det er en veldig god ide med en slik lov.

Som dere skjønner får dere rikelig anledning til å mene noe i høst, både om ny helhetlig folkehelselov og innspill til helse- og omsorgsplanen.

Dere er en forsamling som sitter nærmest å vite hva som vil fungere godt når det gjelder ulykkesforebyggende arbeid og jeg håper dere vil bidra inn i høringsprosessene som nevnt. 

Jeg vil avslutte med å takk for å få lov å komme hit. Fordi dere sitter med felt-erfaring er dette også en viktig arena for meg å formidle hvordan vi har tenkt om det skadeforebyggende arbeidet fremover. Jeg ønsker et godt samarbeid med dere – nettopp samhandling mellom oss rundt en nasjonal strategi som en av de tingene som står sentralt for å lykkes.  

Jeg startet med et spørsmål om hvorfor svenskene lever lengre enn nordmenn og viste til røyking og ulykker som årsak. Jeg er ikke opptatt av å slå svenskene på alle statistikker men å gjøre noe på disse to områdene til vårt felles beste i landet vårt.

Lykke til videre!