Tale til fylkesmannsmøte i Sør-Trøndelag

Helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen på fylkesmannsmøte i Trondheim 3. juni. Last ned bildet i stor størrelse fra Flickr.

Kjære alle sammen

Takk for invitasjonen og for en hyggelig introduksjon.

Og takk for muligheten til å treffe fylkesmennene på fastlandet – og sysselmannen på Svalbard.

Dere er vårt viktigste bindeledd til landets 430 kommuner.

Dere tar pulsen på kommunene og har førstehånds kunnskap om hva som skjer lokalt. Det er betryggende når politikken skal omsettes til praksis. Og når dere skal bringe kunnskapen tilbake til oss sentralt.

Fylkesmennene kalles jo populært for statens forlengede arm. Jeg vil tilføye at jeg er helt trygg på at dere har begge hender på rattet i de mange oppgavene dere har overfor kommunene.

Trygghet i rollen var spesielt tydelig under pandemien i fjor høst. 

Da influensaen ble oppgradert til pandemi, var fylkesmennenes oppdrag å samordne arbeidet overfor kommunene på vegne av Helsedirektoratet. Det var en krevende oppgave som der taklet på et forbilledlig måte.

Pandemien har gått over i historien – iallfall for denne gang. Vi må lære av erfaringene. Derfor skal vi gjennomgå og oppsummere hvordan vi håndterte influensa A (H1N1) på alle nivåer. Det er Direktoratet for sivilt beredskap (DSB) som skal koordinere dette arbeidet.

Vi skal lytte til alle som var involvert i håndtering av pandemien. På den måten får vi et bredt og godt bilde av hva som skjedde. Det er mye å lære av kommunene. Derfor har fylkesmennene fått et eget oppdrag: Vi vil vite om det er noen kommuner som har viktige erfaringer som er av nasjonal interesse og som andre kan lære noe av. 

Vi får rapporten fra DSB i løpet av høsten. Anbefalingene skal vi bruke når vi skal lage en ny Nasjonal beredskapsplan mot pandemisk influensa.

Pandemi eller vulkan-aske. To beredskapskriser på et halvt år har lært oss at det er de daglige rutinene og normalsituasjonen som er fundamentet når krisevarselet går. Det betyr altså:

• At vi må ha rutiner og systemer for det vanlige – så vi kan håndtere det uvanlige.
• At vi må planlegge for det umulige.
• At vi må samhandle på tvers av forvaltningsnivåer og geografi

I dette arbeidet er fylkesmennene svært gode å ha. Det er avgjørende at vi klarer å samhandle både lokalt og i helse-Norge som helhet.

Samhandlingsreformen er den neste store fellesoppgaven vi står overfor. 27. april var en milepæl. Da ble stortingsmeldingen behandlet i Stortinget, og vi ble enige om retningen for helsepolitikken i årene framover.

Flere blir eldre, og det er veldig bra. Det er et kvalitetsstempel på vårt samfunn at levealderen har økt med 10 år siden 1950-tallet. To av tre 75-åringer mener selv at de er ved god helse og én av tre er friske til de dør.

Friske eldre er en viktig ressurs som vi ikke utnytter godt nok. Mange både vil og kan stille opp for eldre og andre som trenger hjelp. Selvfølgelig uten at dette skal undergrave det offentliges ansvar.

Men flere eldre betyr også at flere blir syke. Flere får kronisk sykdom og flere overlever sykdom og ulykker – uten å bli helt friske. Det betyr økende behov for helse- og omsorgstjenester, sosiale tjenester og trygdeytelser.

Samtidig blir det færre arbeidsføre til å yte hjelpen. Om noen tiår må hver tredje ungdom velge helse- og omsorgsutdanning for å dekke behovet. I dag gjelder dette hver sjette som skal velge yrke.

Utviklingen er rett og slett ikke bærekraftig – vi har verken personell eller ressurser til å fortsette som i dag.

Vi må legge om kursen og finne nye måter å samarbeide på.

Samhandlingsreformen kommer fordi det er den beste og kanskje eneste oppskriften på hvordan vi kan redde det norske helsevesenet – og det norske velferdssystemet.

Derfor er samhandlingsreformen en av regjeringens mest omfattende satsinger.

Den grunnleggende ideen med samhandlingsreformen er enkel: Å bedre folkehelsen. Å forebygge sykdom. Å oppdage sykdom i tide. Å hindre sykehusinnleggelser. Å lære å leve med en sykdom. Å få god hjelp der du bor. Å samordne tjenestene til beste for hver enkelt bruker.  

Etter Stortingets behandling er ballen tilbake i mitt departement. Vi har fått mange bestillinger om hva vi skal fylle verktøykassen med.

Fylkesmennenes rolle blir viktig. Dere skal være pådrivere for at virkemidlene i reformen fungerer i praksis.  Det gjelder økonomi, lov- og avtaleverk, kvalitet i tjenesten og at brukerne får riktig tjeneste på riktig sted til riktig tid.

Folkehelse og forebyggende helsetjenester er viktige hjørnesteiner i samhandlingsreformen. Det er nok flere enn meg som er bekymret for den skrantende folkehelsen. Vi har et inntrykk av at vi nordmenn går på fjelltur hver søndag, men det stemmer ikke.

Jeg er bekymret for den skrantende folkehelsen. Vi er blitt et stillesittende folk. Det er skremmende når gutter i 10. klasse bruker 44 timer foran skjermen i uka – en tredobling på 20 år. Når hver femte jente og hver sjette gutt sliter med vekten. Når bare 1 av 5 mellom 50 og 70 år beveger seg nok.

Fasiten er enkel: Et friskere folk er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Derfor skal vi prioritere forebygging mye mer enn vi gjør i dag, og vi vet at potensialet er stort.

Stortinget har bevilget 230 mill. kroner til å styrke det forebyggende helsearbeidet i kommunene. Pengene er fordelt, og jeg vil si at dette er en god begynnelse.

Pengene skal blant annet brukes til å bygge opp kompetanse og få bedre oversikt over hvilke viktige helseutfordringer kommunen har. Forebygging skal inn i kommunenes ordinære plan- og styringssystemer. Helsedirektoratet og fylkesmannsembetene skal bistå kommunene i dette arbeidet.

Samhandlingsreformen legger opp til at kommunene skal få utvidet ansvar for innbyggernes helse. Det gjelder hele kjeden:  Forebygging, diagnostisering, behandling og rehabilitering. Brukerne skal – så langt det er mulig – få det meste av hjelpen i kommunen.

Lokalmedisinske sentra er viktig for å sikre en tyngre helse- og omsorgstjeneste i kommunene. Gode eksempler er Øya Helsehus i Trondheim og Fosen DMS.

Senteret skal være et knutepunkt i kommunehelsetjenesten og det skal være samhandlingsarena for kommuner og helseforetak.

Med tverrfaglige team for pasientgrupper som mangler tilbud i kommunen i dag, blant annet kronikergrupper.

Med korttidsplasser til bruk før, i stedet for eller etter et sykehusopphold.

Det kan være aktuelt å legge lærings- og mestringssentre til de lokalmedisinske sentrene.

Fastlegene er en suksess. Faktisk skårer fastlegene svært høyt på tjenester som folk er fornøyd med. De ligger på tredje plass i regjeringens innbyggerundersøkelse, bare slått av Vinmonopolet og Folkebiblioteket.

Selvfølgelig skal denne suksessen fortsette. Men ordningen skal videreutvikles. Fastlegene skal kobles tettere til kommunehelsetjenesten – dels gjennom lovverket og dels gjennom forhandlinger. (Bruke eksempel: Sigrun fra Senja)

Det går mot enda mer spesialisering og sentralisering i fremtidens spesialisthelsetjeneste.

Men pilen går også en annen vei. Nemlig mot desentralisering av spesialisthelsetjenester som med fordel kan legges til lokalmedisinske sentra. Vi vil sentralisere det vi må, og desentralisere det vi kan!

Vi vil styrke satsingen på lokalmedisinske sentra og andre lokale samhandlingstiltak.

Derfor er det bevilget 73 millioner til slike tiltak i 2010.

Da søknadsfristen gikk ut i mai, var det kommet over 120 søknader om tilskudd, og rundt 300 kommuner er involvert. Kommunene har vært utrolig positive og åpne for å tenke nytt. Det er flott.

Mangfoldet er stort og mulighetene mange. Kommunene skal stå fritt i hvordan de vil bygge opp tilbudet sitt.

Stor frihet forutsetter et godt regelverk som ansvarliggjør kommunene. Det arbeider vi med nå.
Vi skal ha en ny folkehelselov. Den skal erstatte dagens regelverk på dette området. Det vil si lov om fylkeskommuners oppgaver i folkehelsearbeidet og det som står om folkehelse i lov om kommunehelsetjeneste.

Den nye loven skal regulere alt folkehelsearbeid i kommuner, fylkeskommuner og staten.

Folkehelse skal bli en mer sentral del av samfunns- og arealplanleggingen i kommunene. Derfor må folkehelseloven og plan- og bygningsloven sees i sammenheng. Det betyr at fylkesmannens rolle som planmyndighet blir enda viktigere framover.

Den nye folkehelseloven må ses i sammenheng med en ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester som vi også arbeider med nå. Den skal erstatte dagens kommunehelsetjenestelov og sosialtjenestelov.

Det skal gå tydelig fram at kommunen har et helhetlig ansvar for folks helse og velferd. Det gjelder hele behandlingskjeden.

I dag har vi et uoversiktlig regelverk for å klage på helse- og sosialtjenester i kommunene. Fylkesmannen er riktig adresse for klagene, men klagen går til ulike avdelinger avhengig av hvilken lov klagen sorterer under.

Dette skal vi rydde opp i. Vi skal forenkle regelverket slik at det blir lettere både for brukere og helsepersonell å klage.

Det kommer også en ny lov om ”samkommuner” fra Kommunal- og regionaldepartementet. Den skal gjøre det lettere å etablere tiltak på tvers av kommunegrenser. Dette er en god måte å skape formalisert samarbeid.

Det skal bli obligatorisk for alle kommuner og helseforetak å inngå forpliktende samarbeidsavtaler. Det kan for eksempel være avtaler om pasientforløp. Eller konkrete avtaler om utskrivingsklare pasienter. Eller avtale om å informere hverandre om utbyggingsplaner. For å nevne noen eksempler.

I nasjonal helse- og omsorgsplan skal vi konkretisere hvordan alt henger sammen med alt i hele helse- og omsorgstjenesten. Vi må få felles forståelse for kompleksiteten i tjenestene. Da kan det bli lettere å få brikkene til å falle på plass. 

Helse- og omsorgsplanen skal legges fram som en stortingsmelding slik at de folkevalgte kan beslutte hvilke virkemidler vi skal sette inn.

Det gjelder blant annet økonomiske virkemidler og finansiering. Stortinget kom ikke til enighet her. Vi arbeider nå med modeller for finansiering, og jeg vil legge fram et forslag i nasjonal helse- og omsorgsplan. I tillegg jobber vi med en mulig opptrappingsplan.

Rekruttering og kompetansebygging blir et viktig tema i planen. Helsepersonell er den suverent største og viktigste ressursen vi har. Allerede i dag er det rundt 250.000 som jobber i helse- og omsorgstjenesten. Vi har et lite tidsvindu nå til å lage strategier og planer.

Vi skal få unge mennesker til å velge helsetjenesten som yrkesvei og vi skal tenke kreativt rundt hvordan vi skal rekruttere voksne inn i tjenesten.

Cirka 1. oktober sender jeg på høring samtidig:

• Forslag til ny lov om folkehelse
• Forslag til ny lov om helse- og omsorgstjenester i kommunene
• Høringsbrev vedrørende plan for helse og omsorgstjenester.

Vi legger opp til en bred høringsprosess.

Fylkesmannsembetene er viktige høringsinstanser både for lovforslagene og forslag til ny nasjonal helse- og omsorgsplan.

Vi er allerede godt i gang gjennom Omsorgsplan 2015, og ambisjonene er store: Fram mot 2015 skal det komme ytterligere 12 000 nye årsverk i pleie- og omsorgssektoren, og vi skal sikre full sykehjemsdekning.

De siste ukene har pressen vært svært opptatt av omsorgstjenesten og forholdene for eldre. Vi får inntrykk av at det er fullstendig stillstand og manglende innsats i omsorgstjenesten. Jeg mener absolutt at det ikke er grunnlag for å trekke slike konklusjoner.

For 50 år siden var dekningsgraden på institusjonsplasser 6,4 prosent. I dag er den på langt over 20 prosent for eldre over 80 år, når vi ser på omsorgsplasser med heldøgns bemanning.
Fram til 2009 har vi hatt en rekordartet vekst i nye årsverk til omsorgtjenestene. Det mest gledelige er at mer enn 80 % av de nye årsverkene består av personell med helse- og sosialfaglig utdanning. Det er positivt.

Det har blitt reist spørsmål om hvem som kan motta tilskudd etter investeringsordningen. Slik det står i Omsorgsmeldingen er det ”kommunen som skal søke Husbanken om tilskudd.  Men tilskuddene skal også kunne videreformidles til humanitære organisasjoner og andre som tilbyr egne boligløsninger med omsorgstjenester på non-profit-basis”.

Slik dagens regelverk er fortolket faller ikke boligbyggelagene inn under denne videretildelingsordningen. Det betyr at hvis for eksempel NBBL skal kunne motta tilskudd måtte også ISS og Norlandia og andre kommersielle aktører motta tilskudd.

Borettslag er en viktig og riktig måte å organisere eierskap til bolig på. Jeg vil derfor ta initiativ til en gjennomgang av regelverket for ordningen for å sikre at vi ikke har vært unødvendig restriktive i tolkingen.  Jeg skal også ha et møte med Husbanken i nær fremtid og drøfte dette, sammen med KRD.

Kommunene har fortsatt høy aktivitet knyttet til investeringstilskuddet til sykehjem og omsorgsboliger. Og svært mange kommuner jobber godt med tiltakene i Demensplanen og Kompetanseløftet.

Jeg vet at fylkesmannsembetene har høy oppmerksomhet på å nå målene på disse områdene, og det er viktig.

Fylkesmennene har hatt en viktig rolle i oppfølgingen av psykisk helse og rusfeltet i kommunene. Det skal dere fortsatt ha.

Opptrappingsplanen for psykisk helse ble avsluttet i 2009. Øremerkede tilskudd ble avløst av rammetilskudd og større handlefrihet for kommunene.

Flere steder har kommunene taklet denne overgangen svært bra. Men det er fortsatt betydelig behov for at fylkeskommunene følger opp og veileder kommunene når det gjelder innhold og kvalitet.

Vi er nå inne i det siste året av opptrappingsplanen for rusfeltet. Også her har dere hatt en sentral rolle.  I 2010 tildeles kommunene i overkant av 300 mill kroner til rustjenester, og det er fylkesmennene som har ansvar for søknadene og fordeling. Resultatet gjøres kjent for kommunene om kort tid.

Vi har fått til mye i løpet av opptrappingsplanperioden, men det gjenstår fortsatt store utfordringer. Riksrevisjonen og Helsetilsynet har påpekt manglende tilgjengelighet, kapasitet, kompetanse og kvalitet og de har påpekt at det er liten sammenheng i tjenestetilbudet, spesielt til personer med rusmiddelproblemer. Både rus og psykisk helse er typiske felt hvor samhandlingsreformen er viktig. Vi har ikke råd til å glippe mellom de ulike forvaltningene.

Helsetilsynets rapporter er ikke oppløftende lesning. Jeg vil berømme Helsetilsynet – både i fylkene og sentralt – for det arbeidet de gjør med å avdekke feil og mangler i tjenestetilbudet. Skal vi lykkes med å bedre kvaliteten i helsetjenesten er vi avhengig av tilsyn og at vi lærer av uheldige hendelser og erfaringer.

Tilbudet på rusfeltet skal bli bedre. Vi skal bruke de neste årene på å bygge opp kapasitet og kompetanse innen forebygging, holdningsarbeid, behandling, rehabilitering og ettervern.

Vi skal ruste opp en ny kommunehelsetjeneste. Derfor må samhandlingsreformen, Omsorgsplan 2015 og tilbudet til mennesker med rusproblemer og psykiske lidelser må sees under ett.

Det er viktig at dere som fylkesmenn kan bidra til et slikt helhetsperspektiv.

Samhandling i et moderne helse-Norge er ikke mulig uten gode elektroniske løsninger.

Det er et klart mål i reformen at all dokumentasjon og informasjonsutveksling skal foregå elektronisk. Informasjon må være tilgjengelig for de som trenger det!

Så selvsagt og så enkelt, men samtidig så vanskelig.

Vi er for dårlige på elektronisk kommunikasjon i dag. Det gjelder mellom sykehus og kommuner, mellom kommuner, mellom helsepersonell og mellom brukere og helsepersonell. 

For eksempel er bare drøyt halvparten av kommunene tilknyttet Norsk Helsenett (234 kommuner).

Spesielt dårlig stelt er det i pleie- og omsorgssektoren. Der brukes det i liten grad elektroniske hjelpemidler – det gjelder også for kommunene som er med i Norsk Helsenett.

Dette er alvorlig – spesielt fordi det er pleie- og omsorgstjenesten som står for det meste av kontakten med helseforetakene ved inn- og utskriving av pasienter.

IKT-bruk i norske kommuner varierer. Trenden er nokså klar: Jo større kommunene er, desto bedre er de på IKT.

Men det finnes oppløftende unntak: Kvæfjord kommune i Troms med sine 3000 innbyggere, ble i år nominert i konkurransen om årets eKommune. Kommunen nådde ikke helt opp, men kom på en fin 2.plass.

Elektronisk samhandling handler ikke om teknologi. Det handler om ledelse, om å prioritere IKT og samarbeide om gode løsninger.

Her har dere en viktig rolle. Fylkemennene må være pådrivere og motivere kommunene til å satse på IKT og eHelse. Dette kan ikke understrekes sterkt nok.

Vi lykkes ikke med samhandling uten elektronisk samhandling på kryss og tvers i helse-Norge.

En viktig sak til slutt når jeg har dere samlet i én sal.

Det handler om gamle vannrør og risiko for forurenset drikkevann. Folkehelseinstituttet skriver svart på hvitt i folkehelserapporten 2010 at arbeidet med å skifte ut dårlige vannledninger går så sakte at problemet med forurenset drikkevann høyst sannsynlig vil øke i årene framover.

For noen tiår siden var ikke dårlig vannkvalitet noe problem. Nå er det et problem. Se for eksempel til Giardia-utbruddet i Bergen for noen år siden.

Enkelte kommuner har rustet opp vannverkene sine de siste årene. Det er bra. Men det gjenstår en del utfordringer spesielt for de små vannverkene.

Dette ligger ikke under mitt område, men vannkvalitet handler i høyeste grad også om folkehelse.

Det er viktig at alle ansvarlige myndigheter gjør sitt for at drikkevannet skal være trygt. Det er kommunene som har ansvar for å vedlikeholde ledningsnettet og for å finansiere arbeidet over det kommunale avgiftssystemet. Det bør ikke stå på økonomi. Vi forventer god vannkvalitet.

Rett behandling på rett sted til rett tid. Det er undertittelen på stortingsmeldingen om samhandlingsreformen. Brukerne skal – så langt det er mulig – få hjelp der de bord. Altså i kommunene.

Men samhandling er på ingen måte noe nytt.  Vertskommunen for fylkesmannsmøtet er et godt eksempel på en kommune som tenkte samhandling lenge før det kom en stortingsmelding om saken.

Trondheim kommune og St. Olavs hospital har veldig flotte behandlingskjeder for slagpasienter, for etterbehandling og for demente. De sparer penger og senger. Og ikke minst: Det er utrolig bra for pasientene og de pårørende.

Disse eksemplene er blitt til på tross av systemene, mer enn på grunn av systemene. Det er nettopp denne erkjennelsen som gjør det nødvendig med en samhandlingsreform.

Det er et krevende arbeid vi har foran oss, og det skal vi klare som et felles løft.

Fylkesmennenes rolle som knutepunkt og bindeledd til kommunene er svært viktig.

La meg presisere: 1. januar 2012 er startdatoen for ny kommunal helse- og omsorgslov, for økonomiske virkemidler, nytt avtaleverk og endringer i organiseringen av allmennlegene.  Det er ingen endringer i denne framdriftsplanen.

Nå skal vi endre kursen. Det handler selvfølgelig om penger, men like mye om å endre helsetjenesten i takt med endrete behov og ny kunnskap. Det haster.

Jeg er imponert over entusiasmen og innsatsviljen jeg møter på reiser rundt i landet.  For noen uker siden var jeg i Hedmark og møtte ordførere og sykehusfolk. Direktøren ved sykehuset Innlandet, Morten Lang-Ree, stilte spørsmålet: ”Hvor hadde vi vært i dag uten vilje til nytenkning?”

Han viste dette bildet fra Sanderud psykiatriske sykehus på 1950-tallet. Kontrasten til dagens helse-Norge er tankevekkende. (Pluss AGSEs egne ord)

Lykke til med resten av fylkesmannsmøtet.