Utfordringer i norsk helsetjeneste – aktuell helsepolitikk

• Takk for invitasjonen til å åpne NSHs lederkonferanse 2010. Dette er en viktig møteplass for ledere i norske helse- og omsorgstjeneste.
• Jeg ser av deltakerlisten at det er langt mellom deltakere fra kommunene her. Det er synd, men jeg har latt meg fortelle at det er flere fra kommunesektoren her i år enn tidligere.
• Jeg håper at deltakelsen fra kommunene kan bli enda bedre i årene som kommer. Framtiden for norsk helsetjeneste ligger i at vi klarer å samarbeide og samhandle på langs og tvers av nivåer og virksomheter. 

Klima og helse er de store spørsmålene

• Vi lever i en verden der grensene mellom det nasjonale og de globale utfordringene viskes mer og mer ut. Det gjelder klima- og miljøutfordringene og det gjelder helse.
• Pandemien som vi har bak oss, i alle fall for denne gang, er et eksempel. Virus kjenner som kjent ingen landegrenser.
• Men også når det gjelder overvekt, røyking, diabetes, kols og andre livsstilsykdommer har vi de samme utfordringene over hele kloden.
• Forskjellen ligger i mulighetene for å takle dem. Slik sett er vi godt stilt i Norge, og vi har derfor et ansvar for å bidra til å løse de gigantiske helseutfordringene.

Ros fra WHO

• For et par uker siden møtte jeg generaldirektøren i WHO, Margaret Chan, i Genève. Hun var imponert over den rollen som et lite land som Norge spiller på den internasjonale helsearenaen. 
• Hun trakk fram Norge som en av WHOs viktigste samarbeidspartnere, nettopp fordi vi engasjerer oss så sterkt globalt. Hun mente at Norge var et foregangsland i kampen mot røyking og på vaksineområdet – ikke minst når det gjelder vaksiner til verdens barn.
• Alt dette var hyggelig å høre fra lederen for Verdens helseorganisasjon. Men det at vi har grunn til å være fornøyd, betyr ikke at vi kan lene oss tilbake og hvile på laurbærene. 
• Vi har nok av utfordringer også her hjemme innen folkehelse, sosiale ulikheter, fordeling av helsetjenester og i arbeidet med å bedre kvaliteten på helsetjenestene vår. 

Status for pandemien 

• Utbruddet av ny influensa har holdt store deler av helse-Norge i beredskap i 2009 og inn i 2010. Det har utfordret oss på flere områder som informasjon til befolkningen, prosessen med å skaffe nok vaksiner og logistikken med å vaksinere befolkningen. Jeg vil gi honnør til de mange kommunene og helsepersonellet som gjorde en fantastisk innsats under pandemien i høst.
• Status nå er at verden fortsatt er i en pandemi, men pandemien er ikke aktiv i Norge nå.
• Vi har hatt to influensabølger i Norge siden WHO erklærte pandemi 11. juni i fjor. Først en liten bølge i august-september og så en hovedbølge med topp i november. Den andre bølgen er over nå.
• Vi kan aldri være 100 prosent sikre, men det er lite som tyder på at Norge får en ny stor bølge med pandemiviruset. Mine rådgivere forteller meg at det er fordi en så stor del av befolkningen nå er immune, enten fordi de har gjennomgått sykdom eller er vaksinert.
• Folkehelseinstituttet antar at om lag halvparten av befolkningen er vaksinert. Det er jeg godt fornøyd med.
• Det vil komme nye pandemier. Derfor er det viktig at vi alle kan lære av de erfaringer som er gjort og dermed forbedre vår pandemiberedskap. Departementet arbeider nå med å forberede en bred gjennomgang av hvordan vi taklet pandemien. Mitt mål er at dette arbeidet skal komme i gang raskt.

Forventningsgapet

• Vi skal ikke mer enn noen tiår tilbake i historien i vårt eget land, før de sosiale forholdene og helsetilstanden var ganske annerledes enn i dag.
• Helsefarlige boliger var en stor bekymring.
• Husbanken ble opprettet slik at vanlige folk kunne få lån og bygge sine egne boliger.
• Hus med rennende vann og kloakksystem var et betydelig skritt framover for å bedre folks levekår og minske helseplagene.

• Vi kan trygt si at dette var den tidens store forebyggingsinitiativ.
• I 2010 kan vi glede oss over at vår helsetjeneste er blant verdens beste, og vi skårer høyt i studier om livskvalitet, levestandard og tilfredshet med helsetjenester.
• For sjette år på rad har FN kåret Norge til verdens beste land å leve i. Og to tredeler av oss synes at Norge er nær det perfekte land å bo i.
• Hele 75 prosent av oss setter fastlegen øverst blant tjenester vi er fornøyd med i følge regjeringens nye innbyggerundersøkelse.
• For sykehusene er tallet 70 prosent – bare slått av Folkebiblioteket og Vinmonopolet.
• Kanskje er det ikke så rart at vi er fornøyd? Når mer enn 250 000 ansatte hver dag gjør sitt ytterste for at alle skal få den beste hjelpen som er. Når vi har flest leger per innbygger i Norden, og bruker mer enn dobbelt så mye penger på helse som for ti år siden?
• Samtidig har vi skyhøye forventninger til hva helsetjenesten kan gjøre for oss når vi blir syke. Noen ganger er forventningene langt høyere enn hva medisinen kan innfri og langt høyere enn hva vi har ressurser til.
• Gapet mellom behov og forventninger på den ene siden og ressurser på den andre, blir ikke mindre. Det er jeg helt sikker på.
• Og derfor vil vanskelige spørsmål om hvordan vi skal prioritere ressursene og hva vi kan vi gjøre for å bedre kvaliteten på tjenestene, aldri gå ut på dato.

 

Mer helse for hver krone?

• En av fire kroner på statsbudsjettet går til helse, pleie og omsorg – og pilen har pekt jevnt og trutt oppover i mange år.
• Med så solide økonomiske og menneskelige ressurser skulle vi tro at helsen var på topp i befolkningen. Men faktum er jo at vi har like store utfordringer i 2010 som vi hadde i 1960 – bare i andre former. Datidens sykdommer er på vei ut, og livsstilssykdommer har overtatt - parallelt med at det moderne helse-Norge har vokst fram.
• Vi er et stillesittende folk.  Norske gutter i tiendeklassinger bruker 44 timer foran PC og TV i uken. I 1989 var tallet 15 timer – altså en tredobling på 20 år! For jentene er tallet 31 timer i dag og 13 timer i 1989.
• Det betyr jo at vi beveger oss mindre. Bare halvparten av 15 åringene er i daglig fysisk aktivitet og mellom 50 og 70 år er det bare en av fire som beveger seg nok.
• Og vekten øker. Nesten hver femte jente og hver sjette gutt sliter med for mange kilo, og gjennomsnittsvekten på norske menn har økt med mange kilo på et par tiår. 
•  Dette er dystre og skremmende fakta. Bedre blir det ikke når vi vet at de som har høy utdanning og tjener bra, samtidig er friskest og lever lengst. Og forskjellene ser ut til å øke. I Oslo er det 12 års forskjell i levealder mellom Vinderen i vest og Sagene i øst. I Finnmark er levealderen kortere enn den er i sør. Mens noen går gjennom livet med et minimum av plager, rammes enkelte og deres familier urimelig hardt.
• Jeg er bekymret for den skrantende folkehelsen og de store sosiale helseforskjellene. Dette opptar meg sterkt.
• Jeg har ambisjoner om å gjøre noe på dette feltet i min statsrådstid.

• Klarer vi å løfte helsetilstanden i befolkningen – vil det også bidra til å få ned kostnadene til helsetjenester.

Politisk styrt og profesjonelt drevet

• Trendene i folkehelsen og at pasientgrupper ikke får de tjenestene de trenger, kan tyde på at en del av helsekronene ikke brukes der de trengs mest, og at vi ikke vinner mer helse for hver nye krone vi sprøyter inn i sektoren.
• Samhandlingsmeldingen peker på tre viktige grunner til å at vi må tenke nytt:
• Utviklingen er ikke økonomisk bærekraftig
• Tidlig hjelp og forebygging har for liten plass i helsetjenesten
• Pasientgrupper med behov for sammensatte tjenester, opplever brudd og svikt i tjenestene.
• Det er gledelig at det er bred politisk enighet om hva utfordringene går ut på og at vi må endre kursen. Hvilke tiltak helsekomiteen på Stortinget vil gå inn for, blir offentlig om noen uker.
• Og når Stortinget har behandlet meldingen 27. april, begynner jobben for alvor med å utforme framtidens helse- og omsorgstjenester.
• Det er en klar oppgavefordeling mellom politiske myndigheter og tjenestene:
• Politiske myndigheter har ansvar for at virksomhetene får gode rammer og forutsetninger for å utvikle helsetjenester av god kvalitet.
• Dere som er ledere i sykehus og kommuner – skal sørge for at målene nås innen de rammene som er satt. Det er oppdraget.
• Jeg vil understreke at det er en viktig lederoppgave å bygge broer mellom nivåer og ulike miljøer. På den måten åpner dere for samarbeid og samsnakking til beste for brukere og pårørende som er i kontakt med helse- og omsorgstjenestene. 

Kvalitet  - behandling av blodårer i hjertet

• Regjeringen har et høyt mål: Helsetjenesten vår skal ligge helt i front medisinsk og teknologisk. Alle skal få et likeverdig tilbud uavhengig av diagnose, livssituasjon, bosted, personlig økonomi, kjønn og etnisk bakgrunn. Folk skal oppleve at de får tilbud om behandling og pleie med kort ventetid og med størst mulig nærhet til der de bor når de trenger hjelp.
• Men samtidig har vi utfordringer med geografi og befolkningstetthet, og vi må ta hensyn til behovet for å samle spesialiserte miljøer. 
• Jeg vil bruke behandling av tette blodårer i hjertet (PCI) – som et eksempel på at det er nødvendig å sentralisere tilbud som krever avanserte metoder, høy kompetanse, hyppig øvelse og det siste i utstyr.
• Når man faller om på gaten med hjerteproblemer i dag, så er det fullt mulig å gjenopprette blodstrømmen i tette årer, før et akutt hjerteinfarkt rekker å utvikle seg.
• Behandlingen starter allerede i ambulansen som sender EKG trådløst til sykehuset. Spesialistene står klar i mottaket med en gang bilen er framme.
• I 2008 ble det utført mer enn 11 000 slike inngrep, både akutt og planlagt. I 1995 da metoden var ny, var tallet 3250. I dag er det ingen som trekker i tvil at avanserte inngrep av denne typen må gjøres av team som er drillet i det de skal gjøre.
• Det kan høres trygt ut å ha sykehuset i nærheten for å leve et godt liv. Men når det står om livet, blir denne problemstillingen snudd på hodet. Vi kan ikke kreve både nærhet og spisskompetanse på en gang. Kvalitet må være viktigere enn nærhet.
• Med godt utbygd kommunikasjon og ambulansetjeneste over hele landet - både i luften, på veiene og til sjøs – tar det kort tid å komme til spesialistene som kan gi den aller beste behandlingen når det står om livet.

Spesialisthelsetjenestens rolle

• Kreftkirurgi og moderne hjerneslagbehandling er andre eksempler på at sentralisering av tilbudet er det beste for pasientene.
• Vi har kommet langt med sentralisering av kreftkirurgien. Da Helse Sør sentraliserte lungekreftbehandlingen til Rikshospitalet, så økte overlevelsen. Den samme positive utviklingen gjelder for tykktarmskreft.
• Vi kan redde flere liv med avansert teknologi, og teamet må ha trening og gode rutiner for det alvorlige og det spesielle som kan oppstå underveis. Derfor må metoder som krever avansert utstyr og høy faglig kompetanse, samles ved færre sykehus som kan trekke til seg de dyktigste fagfolkene.
• Pasientene skal vite at de får trygge tjenester. Når vi planlegger sykehus framover og hvilke funksjoner som skal være hvor, må vi se hele landet under ett.
• Kortere liggetid i sykehusene, avanserte metoder og mer dreining mot dagbehandling betyr at lokalsykehus, lokalmedisinske sentre og kommunene må rustes til å ta imot pasienter som er ferdig behandlet på sykehuset.
• Det må finnes et opplegg for oppfølging, rehabilitering, omsorg og pleie etter behov – slik samhandlingsreformen legger opp til.

Samhandlingsreformen

• Når samhandlingsreformen skal gjennomføres betyr det at sykehus og kommuner får nye roller og nye oppgaver på en del områder. Sykehusene skal i enda større grad enn nå legge vekt på å behandle sykdom, mens kommunene skal utvikle tjenester innen forebygging, rehabilitering, oppfølging, pleie og omsorg. 
• Noen ganger kan oppfølging og kontroll av pasienter som har vært på sykehus, gjøres av fastlegen. Jeg har bedt de regionale helseforetakene om å utrede hvordan de kan øke polikliniske konsultasjoner for nyhenviste pasienter og få ned andelen kontroller. Det skal også utredes hva slags kompetanse det er behov for i primærhelsetjenesten for å ta over en del av kontrollene.
• De regionale helseforetak har også i oppdrag å utvikle, eventuelt videreføre arbeidet med nasjonale planer – for store pasientgrupper. Det vil si pasienter med de hyppigste kreftformene, pasienter med hjerneslag og pasienter som trenger tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet.  Planene skal omfatte både kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste og krever samarbeid på tvers av nivåene.

Sigrun fra Gryllefjord – Senjalegene

• Samhandlingsreformen handler i stor grad om voksende pasientgrupper som syke eldre, kronikere, mennesker med psykiske lidelser og rusmiddelavhengige. Dette er mennesker som har behov for trygg og tett oppfølging der de bor og ofte behov for sammensatte tjenester. Det betyr at vi må bygge opp en sterk og stabil primærhelsetjeneste med gode fagfolk, tverrfaglige team og en sterk og stabil fastlegeordning.
• Som jeg sa tidligere, så er befolkningen godt fornøyd med fastlegene, men mange steder er det dessverre slik at fastleger kommer og går – stabiliteten og forutsigbarheten mangler. 
• Moren til stortingsrepresentant Tove Karoline Knutsen – hun heter Sigrun Knutsen - kan navnet på 70 leger som har vært i Torsken kommune de siste årene. Det er sannsynligvis ingen som husker navnet på henne.
• Prosjektet "Senja-legen” har heldigvis endret på dette. Dette er et unikt samarbeid mellom fem kommuner på Senja.
• Nå er legesituasjonen stabil med det antall leger man trenger til å dekke behovet.  ”Det er håp om at legene nå kan bli kjent med både ho mamma og andre folk i kommunen, og til og med vite ka de heter når de møte dem på legekontoret”, sier Tove Karoline.

Behandlingskjeder nytter

• Det finnes flere gode eksempler på behandlingskjeder som koster mindre enn det man ellers tilbyr pasienter i det ”normale” systemet. Når samhandling er satt i system er det mulig å oppnå til dels dramatiske forbedringer i tilbudet.
• Stjørdal DMS er et godt eksempel som jeg besøkte nå i januar. Avdelingen er et samarbeid og spleiselag mellom sykehuset Levanger, Stjørdal kommune og Helse Midt-Norge.
• Pasientene skrives tidlig ut av sykehus, de må stå opp og spise i stuen, trene for å bedre funksjon og deretter hjem. Gjennomsnittlig liggetid er 10 dager. 

• Forskning viser gode resultater:

• Redusert dødelighet
• Færre reinnleggelser
• Mindre behov for hjelp
• Flere klarer seg selv

 

Samarbeid på langs og tvers

• Det er et stort løft for den enkelte kommune å etablere slike tilbud før, istedenfor eller etter sykehus. Men når flere kommuner samarbeider, er det mulig å få til.
• Kommunene må tenke nytt om hvordan de kan organisere seg for å få gode tilbud til pasientene. De må inngå avtaler med hverandre og med helseforetakene de vil samarbeide med.

• Det kan være avtaler om:

• Kjøp av tjenester
• Interkommunalt samarbeid
• Vertskommune samarbeid

• Samkommune samarbeid

Økonomiske insitamentre

• Jeg har omtalt noen gode eksempler på at samhandling fungerer og vi får stadig informasjon om at samhandling er i full gang allerede og har vært det lenge. Ofte er det ildsjeler som er i sving, og det finnes kreative krefter i ledelsen ved helseforetak og i kommunene som ser de store fordelene ved å samarbeide.
• Men skal vi få alle kommunene til å tenke nytt om hvordan de kan samhandle for at innbyggerne skal få best mulig helsetjenester, så må vi gjøre noe med finansieringsordningene.
• Økonomiske insentiver er helt nødvendig for å få til en reform: Vekst i kommunale rammer er en forutsetning, og for å stimulere til forebyggende helsetjenester har alle kommuner fått noe midler på årets statsbudsjett.
• Men det viktigste på finansieringsområdet er å få kommunene til å tenke alternativt om bruk av spesialisthelsetjenester. Til dette trengs økonomiske insentiver som kommunal medfinansiering.
• Kommunal medfinansiering innebærer at kommunene får overført deler av tilskuddene som i dag går til sykehusene. Dette skal motivere kommunene til å tenke nytt om hvordan de kan påvirke forbruket av spesialisthelsetjenester, for eksempel ved å bygge opp gode tilbud for dem som er for syke til å være hjemme og for friske til å ligge på sykehus.
• I Stortingsmeldingen har vi foreslått en kommunal medfinansiering på 20 prosent for alle typer innleggelser.
• Inntil et annet alternativ kommer opp som blir vist å være bedre, er dette regjeringens forslag.

 

Utskrivingsklare pasienter

• Det er svært mange utskrivingsklare pasienter ved norske sykehus. De trenger ikke lenger det spesialiserte tilbudet som sykehuset har, men de er ikke i stand til å klare seg hjemme.
• Fra 2012 skal kommunene ha ansvar for de som er utskrivingsklare fra første dag. Ressurser som i dag brukes på sykehus skal overføres til kommunene.
• Departementet arbeider med kriterier for hva en utskrivingsklar pasient er. For somatiske pasienter er det relativt enkelt å finne kriterier, men det er vanskeligere for pasienter med psykiatriske diagnoser.
• Det er ikke bestemt hvor store beløp vi snakker om. Det er mange beregninger som må gjøres og det jobber departementet med.

Tjenester av høy kvalitet

• OECD-rapporten Health at a Glance 2009 viser at helsetilstanden i Norge generelt er god – slik jeg har vært inne på tidligere.
• Men rapporten viser også at kvaliteten på tjenestene ikke alltid samsvarer med de enorme ressursene vi bruker på helsetjenester. Spørsmålet er om vi får god nok kvalitet ut av hver krone? En kompetent befolkning som den norske, krever god kvalitet. Derfor er det viktig å evaluere om helsetjenesten leverer gode resultater.
• Det er ikke så lett å definere god kvalitet, men de fleste av oss vet hva det er når vi opplever det.
• For pasientene – uansett bakgrunn – er god kvalitet å bli møtt med respekt og bli lyttet til og tatt med på råd. God kvalitet er at behandlingen faktisk virker. Det er når neste ledd i kjeden står klar til å overta – uten brudd og unødige opphold. Og god kvalitet er når epikrisen kan sendes ut med et tastetrykk idet pasienten skrives ut fra sykehuset. God kvalitet er å lære av feil slik at de ikke skjer igjen.
• Helsedirektoratet seks knagger for hva som kjennetegner gode helsetjenester er nyttige å legge seg på minne i alt kvalitetsarbeid. Tjenestene skal være:
• Virkningsfulle
• Sikre og trygge
• Involvere brukerne
• Samordnet
• Tilgjengelige og rettferdig fordelt
• Ressursene skal utnyttes effektivt

IKT skal på plass

• Da jeg begynte som helse- og omsorgsminister i fjor høst, ble jeg slått av hvor dårlig stelt det er med IKT i helsetjenesten. Jeg nøler ikke med å si at vi befinner oss på et nivå som vi ikke kan være bekjent av i 2010.
• Vi har ikke den fjerneste mulighet for å lykkes med samhandling og systematisk kvalitetsarbeid hvis den elektroniske infrastrukturen mangler og vi ikke har gode data om sykdom og folks helse. Jeg tenker på elektronisk kommunikasjon og helseregistre. Det svikter på begge disse feltene i dag. Her tar vi et skikkelig tak.
• Elektronisk samhandling er selve nøkkelen for å få til bedre og tryggere tjenester på alle nivåer i helsetjenesten. IKT skal på plass i alle deler av helse- og omsorgstjenesten.
• Og jeg er glad for å kunne si at vi er godt i gang. Norsk Helsenett ble etablert i fjor og skal sørge for å få fart i arbeidet med IKT-infrastruktur.
• De viktigste prioriteringene fremover;
• Helsenett og gode tjenester i nettet,
• Brukerrettede digitale tjenester:  Elektronisk timebestilling, fjernkonsultasjon/ telemedisin, tilgang til egen elektronisk journal, helseinformasjon , pasientportal, mine resepter, fastlegebytte, fritt sykehusvalg
• Nasjonal kjernejournal. I kjernejournalen skal det bare ligge begrenset informasjon som kan være livsnødvendig for legen i akutte tilfeller. Et eksempel kan være legevaktleger som skal behandle pasienter de ikke kjenner eller som hun ikke kan kommunisere med.

Helseregistre  

• Kunnskap er et vesentlig grunnlag for bedre helsetjenester, bedre forebygging og bedre samhandling. Vi må forske for å finne årsaker til sykdom og tidlig død og for å følge med i helsetilstanden til folk. Helseregistre er nødvendig for å gi oss den kunnskapen vi trenger for å forbedre tjenestene.
• Kunnskap basert på data fra Kreftregisteret har bidratt til å bedre kvaliteten på behandling og overlevelse for mange grupper kreftpasienter. Men for andre store sykdomsgrupper har vi ikke tilsvarende kunnskap. Det er også store mangler i datagrunnlaget for primærhelsetjenesten. 
• Vi vet ikke hvor mange som får diabetes og hjerteinfarkt hvert år og vi vet ikke nok om årsakene. Vi vet heller ikke nok om hvilke behandlinger som virker best og hvilke sykehus som lykkes best. Mangelen på kunnskap bidrar til å opprettholde sosiale og geografiske forskjeller i tilbudet til store grupper av pasienter.
• Heldigvis har vi mange gode sentrale helseregistre, men det er store utfordringer knyttet til disse, blant annet når det gjelder kvalitet og aktualitet. Jeg mener det er fullt mulig å ivareta personvernet i de sentrale registrene. Risikoen for at taushetsbelagte opplysninger kommer på avveie, er svært liten.
• Om kort tid skal vi sende på høring en forskrift om informasjonssikkerhet når det gjelder tilgang til helseopplysninger i pasientjournaler. Forskriften skal bidra til enda sikrere behandling av helseopplysninger – også ved tilgang på tvers av nivåene.
• Regjeringen har foreslått å etablere et nasjonalt register over hjerte- og karlidelser. Det krever endringer i helseregisterloven og dette forslaget er nå til behandling i Stortinget.
• Vi har også på høring et forslag til strategi og handlingsplan for nasjonale helseregistre.  De sentrale helseregistrene og nasjonale medisinske kvalitetsregistre skal være et vesentlig virkemiddel for å nå målene våre.
• Visjonen er at vi om ti år skal ha oppdatert og sikker kunnskap om kvalitet på behandling av sykdommer som har stor utbredelse i befolkningen og om helsetilstanden i befolkningen.

Når systemet svikter

• I Norge skal vi være sikre på at de får trygg helsehjelp dersom vi blir syke.  Men dessverre skjer det ofte uønskede hendelser i pasientenes møte med helsetjenesten.  Jeg skal nevne tre eksempler:
• Tre av fire sykehjemsbeboere risikerer å bli feilmedisinert på grunn av dårlig journalføring og dårlige rutiner.  Det kom fram da Helsetilsynet hadde tilsyn med medisineringen i sykehjem over hele landet.
• Hver tiende innleggelse i indremedisinske avdelinger skyldes feilmedisinering ofte på grunn av mangler eller feil i opplysninger om pasienten. For mange syke eldre, kan selv små avvik i medisineringen være forskjellen mellom liv og død.
• Ved hvert tiende sykehusopphold skjer det uønskede hendelser som verken burde eller skulle skje. Dette kan føre til unødig lidelse.
• Dette er noen eksempler på alvorlig systemsvikt – som forekommer både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene.  Slik skal vi ikke ha det i en moderne helsetjeneste.  Antall uønskede hendelser i helsetjenesten skal ned. Og det vil jeg prioritere høyt.
• I styringsdialogen med regionale helseforetakene har vi lagt vekt på å ha et systemperspektiv på pasientsikkerhet. Det betyr at vi ikke er opptatt av å finne syndebukker blant de ansatte.  Vi har perspektiv på organisasjonen som utløste hendelsen. Det skal være åpenhet om hendelsene for å lære av dem slik at de ikke skjer igjen.
• Selv om systemperspektivet begynner å feste seg i helsetjenesten, er det likevel et godt stykke igjen før vi har en helsetjeneste med en kultur som er preget av åpenhet om feil og hvordan vi kan lære av og forebygge uønskede hendelser.
• Vi skal gjennomføre en pasientsikkerhetskampanje høsten 2010 eller i begynnelsen av 2011. De regionale helseforetakene har fått i oppdrag å delta i utformingen av kampanjen. I mellomtiden forventer jeg at sykehusene bruker uønskede hendeler til læring og forbedring slik jeg har bedt dem om i oppdragsdokumentet for 2010.

Saken ved Sykehuset Asker og Bærum

• Svikt skjer også innad i helseforetakene Vi har en dagsaktuell sak som berører verdier rundt prioritering, kvalitet og ikke minst tillit til helsetjenesten.
• Jeg tenker på saken ved sykehuset Asker og Bærum, der bindende frister for når pasienter skal kalles inn til kontroll og behandling, er blitt endret i sykehusets datasystem. Kanskje har dette hindret alvorlig syke pasienter i å få nødvendig helsehjelp i tide.
• Jeg ser svært alvorlig på saken. Slike feil skal ikke kunne skje. Saken viser at vi aldri kan være grundige nok når det gjelder å få på plass gode og sikre nok systemer for oppfølging av pasienter.
• Politiet og Helsetilsynet gransker nå hva som er skjedd, og jeg har bedt de regionale helseforetakene om å gå gjennom alle rutiner og systemer. Saken minner oss om at pasientene og deres rettigheter er viktigst i alt vi gjør.

Kompetanse og rekruttering

• De stadige påminnelsene om at vi lever lenger og har god helse, er riktig og viktig. Det er et kvalitetsstempel på vårt samfunn at levealderen har økt med 10 år siden 1950-tallet. To av tre 75-åringer mener selv at de er ved god helse og én av tre er friske til de dør. Jeg misliker ordet eldrebølgen – og enda verre er det å høre ”eldretsunamien”.
• Slike ord gir bare negative signaler – vi må huske at de friske eldre er en stor ressurs som vi ikke utnytter godt nok. Det ligger store muligheter i å la eldre stille opp for syke eldre eller andre som trenger hjelp. Selvfølgelig uten at dette skal undergrave det offentliges ansvar.
• Helsepersonell er den suverent største og viktigste ressursen vi har i helsetjenesten vår. Fremtidens helsetjeneste står og faller med om vi klarer å rekruttere dyktige fagfolk til de store oppgavene.
• Vi vet at det blir stor mangel på personell når  antall syke eldre øker om få år. Vi har et lite tidsvindu til å lage strategier og planer for å få unge mennesker til å velge helsetjenesten som yrkesvei og til å tenke kreativt rundt hvordan vi skal rekruttere voksne inn i tjenesten.
• For det blir ikke aktuelt å importere helsepersonell fra utviklingsland. Disse landene trenger hver eneste helsearbeider selv. WHO har regnet ut at det mangler mer enn 4 millioner helsearbeidere bare i Afrika og Asia for å fylle gapet. Og det kommer til å bli verre også der, hvis ikke noe blir gjort. Vi skal iallfall ikke støvsuge verden for helsearbeidere.
• Vi må klare oss med dem vi har – og det skal vi få til.  Men det betyr også at vi må bruke personellet vårt optimalt. Samtidig som vi må bli bedre på å bruke teknologi der hvor det er aktuelt.

• Dersom økt levetid gir flere friske år, så vil arbeidskraftbehovet øke med vel 125 000 årsverk fram mot 2050. Det innebærer mer enn en dobling i forhold til i dag. I dag velger hver 6. ungdomsskoleelev helse- og omsorgsfag. I 2035 må hver tredje velge dette som yrkesvei hvis vi skal dekke behovet.
• Muligheter for å utvikle kompetansen sin og styrke seg faglig er det som oftest rangeres høyt i medarbeiderundersøkelser. Dette igjen er med på å skape arbeidsglede og jobbtrivsel – som igjen kan bidra til å redusere sykefravær.
• Og som mange her vil være kjent med, har Regjeringen utarbeidet en egen kompetanse- og rekrutteringsplan for den kommunale helse- og omsorgstjenestens personellutfordringer – Kompetanseløftet  – som er en del av Omsorgsplan 2015.
• Å lykkes med å rekruttere, beholde og videreutvikle medarbeidere blir helt sikkert en kritisk suksessfaktor for samhandlingsreformen.
• Vi – både politikere og ledere - må sørge for at helse- og omsorgstjenesten er attraktive arbeidsplasser, med gode utviklingsmuligheter og gode arbeidsvilkår – en sektor som folk vil søke seg til og bli værende i yrket.

 

Sykefravær

• Helse- og omsorgsektoren ligger høyt på sykefravær, nesten 3 prosent høyere enn gjennomsnittstallene for det totale sykefraværet i Norge.
• I helse- og sosialtjenesten var sykefraværet henholdsvis 10,3 og 9,6 prosent de to første kvartalene i 2009 mens tallene for det totale sykefraværet var 7,7 og 7,1 prosent.  Tallene skjuler trolig også store variasjoner mellom ulike yrkesgrupper.
• Å få ned det høye sykefraværet og hindre at folk støtes ut fra arbeidslivet er en prioritert oppgave for regjeringen og for meg som helse- og omsorgsminister.
• Og jeg vil understreke at dere som er ledere i helse- og omsorgstjenesten, har et særlig ansvar for å gjøre noe for å få tallene ned.
• Regjeringen har nedsatt et eget utvalg under ledelse av Kolbjørn Almlid som skal utrede disse spørsmålene.
• I løpet av 2010 skal jeg også holde et eget seminar med de regionale helseforetakene for å se hvordan vi både kan få ned sykefraværet i vår sektor.
• Jeg vil også be om at det utarbeides egne handlingsplaner for hvordan man kan få ned sykefravær i hvert enkelt helseforetak.

Vi skal lykkes med samhandlingsreformen.

• Den ligger nå i Stortinget og skal behandles 27.april. Innstillingen ventes klar i mars.  En vellykket reform krever både juridiske, organisatoriske og finansieringsmessige endringer i helsesystemet vi har i dag. Og det krever at den elektroniske motorveien gjennom helse-Norge er på plass.
•  
• Noen milepæler framover
• 2009: Helsenett SF er på plass og under utvikling.
• 2010: Stortinget behandler meldingen 27. april.
• 2010: Vi er i gang med å skrive Nasjonal helse- og omsorgsplan som en stortingsmelding. Den følger opp Nasjonal helseplan som går ut i 2011.
• 2010: Ny helse og omsorgslov er under arbeid. Den skal sendes på høring i 2010. Nytt lovverk skal tydeliggjøre kommunens ansvar og nye rolle i et helhetlig helsevesen.
• Det skal gjøres juridisk rydding. Kommunens ”sørge for-ansvar” skal presiseres i den nye loven, mens pasientenes rettigheter blir beskrevet i pasientrettighetsloven
• 2011: Ny finansieringsmodell skal etter planen legges fram i 2011
• 2012: Reformen trer i kraft.
•  
• Lykke til med en spennende konferanse.