God kvalitet og pasientsikkerhet er vår viktigste oppgave nå

Takk for invitasjonen til å åpne den fjerde konferansen om Helse i Utvikling – der kvalitet og prioritering er rammen. 

Denne type arena er helt avgjørende for å få en god helsedebatt i Norge. Vi bruker svært mye tid på å diskutere hvor bygninger skal ligge, hva slags finansieringsformer vi skal ha, og hvordan vi skal organisere oss, men vi bruker alt for lite tid på å diskutere hva innholdet i tjenestene skal være.

Alle her vet godt hva som er hjørnesteinen i regjeringens helse- og omsorgspolitikk: Vi skal alle ha samme tilgang til helsetjenester, og vi skal alle være trygge på at vi får god behandling når vi blir syke.  

Det aller viktigste vi kan gjøre for å få til riktig prioritering, er å sørge for et sterkt offentlig helsevesen. Det gjelder ikke bare at vi skal ha gode budsjetter – behandlingen skal også være tilgjengelig uten lang ventetid og med topp kunnskapsbasert kvalitet.

Like viktig er det å arbeide systematisk for å redusere de sosiale helseforskjellene. 

Rådet fortjener honnør for å sette innvandreres helse på dagsordenen. Norske studier viser at forskjellige grupper innvandrere har ulike helseproblemer. Til dels har de dårligere helse enn norskfødte med to norske foreldre. Rådets initiativ er et viktig innspill for å redusere mulige helseforskjeller.

Debatten om prioritering handler i stor grad om å bruke ressursene riktig – til beste for pasientene. Vi bruker dobbelt så mye som EU-landene, men heller ikke Norge kan bruke ubegrenset. 

En uansvarlig økonomisk politikk er dårlig for folkehelsen. Det at vi nå har et statsbudsjett som gjør at folk kan ha trygghet for arbeid og hjem, er avgjørende for helse og livskvalitet. Samtidig vet vi at vi ikke har ubegrenset med helsepersonell.

Prioritering handler ikke nødvendigvis om å velge bort. Det handler like mye om å gjøre gode valg. Gjennom gode prioriteringer er det mulig å styrke helsetjenesten. 

Samhandlingsreformen er en prioriteringsreform. Med samhandlingsreformen tar vi stilling til hvordan vi kan bruke ressursene på en enda bedre måte – slik at de kommer flere til gode, og slik at vi klarer å skape en rettferdig helsetjeneste i fremtiden.

I ny folkehelselov tydeliggjør vi kommunens ansvar for å prioritere folkehelsearbeid. Ny kommunal helse- og omsorgslov skal bidra til å sikre helhetlige tjenester, gjennom felles prioriteringer for helse- og sosialtjenestene.

Prioritering handler om langt mer enn penger. Vi må først og fremst arbeide for at færrest mulig blir syke. Derfor må vi se på måten vi organiserer helsetilbudet på. Vi må forebygge mer og reparere mindre.

Vi vil styrke tilbudet til grupper med kronisk sykdom; som diabetikere, kols-pasienter, mennesker med psykiske lidelser, rusproblemer og muskel- og skjelettlidelser. 

Dette gjør vi best ved å satse på rehabilitering, og ved å legge flere helsetjenester nærmest mulig brukerne.  Derfor vil vi styrke helsetjenestene i kommunene, både med penger og personell.

Forebygging og folkehelse handler om mer enn det helsetjenesten kan gjøre alene. Nøkkelen til en bedre folkehelse og reduserte sosiale helseforskjeller ligger i det forebyggende arbeidet. Dette arbeidet skjer hovedsakelig utenfor helsetjenesten. 

Blant annet må vi styrke innsatsen mot røyking, få flere i fysisk aktivitet og få flere til å velge et sunnere kosthold. 

Neste år legger vi frem den første stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet. Meldingen skal omfatte kvalitet og pasientsikkerhet i hele helse- og omsorgstjenesten og i tannhelsetjenesten. 

Målet er bedre kvalitet og bedre bruker- og pasientsikkerhet i alle ledd av tjenestene. Vi vil legge bred kvalitetsforståelse til grunn, og se på hva dette betyr – sett fra ulike synsvinkler og med ulike aktørers øyne.

• Hvilke krav stiller for eksempel pasienter, brukere og pårørende til brukervennlighet.  
• Hva slags valgfrihet skal brukerne skal ha?
• Hva kan vi gjøre for at brukerne virkelig skal oppleve at de deltar i utformingen behandlingstilbudet? 
• Hvordan skaper vi helhetlige og koordinerte tjenester?
• Hvordan kan vi skape åpenhet og transparens?
• Hva skal til for at pasienter og brukere opplever sikkerhet og trygghet på alle nivåer?

Fra årsskiftet er omsorgssektoren innlemmet i rådets mandat. Jeg er glad for at rådet har valgt å engasjere seg i sykehjemmene og hva som er god kvalitet på dette tilbudet. 

Hva er da bred kvalitetsforståelse for de som har sine kjære på sykehjem? 

En datter sier: ”Jeg vil jo bare at de skal ta vare på mamma –  du vet, ta godt vare på henne. Både medisinsk og på det personlige plan. Jeg vil at hun skal være ren, at hun skal spise godt, og at hun får hjelp til å gå på toalettet når hun trenger det. Jeg vil at hun skal få hjelp til å vaske og gre håret, og pusse tennene. Jeg vil at hun skal få hjelp til å sitte eller ligge godt og at hun har rene klær på seg. Jeg vil at hun skal ha brillene sine, gebisset sitt og høreapparatet sitt.”

Dette er grunnleggende ting som vi alle tar som en selvfølge, men dessverre er det ikke alltid slik. 

Med andre ord: Bred kvalitetsforståelse omfatter også livskvalitet og mestring i siste fase av livet. Er det bedre å være på sykehjem enn å være hjemme? Hva er i så fall bedre på sykehjemmet? 

Jeg ser frem til å få gode og kloke råd fra rådet om hva som er god kvalitet på sykehjem. 

Kvalitet og pasientsikkerhet er temaer som engasjerer mange. Vi vil ha innspill fra alle, og vi skal bruke nettet for å nå ut.

I løpet av høsten skal utvalgte temaer legges ut på våre nettsider, slik at alle kan komme med innspill. Det gjelder pasienter og brukere, ansatte i tjenestene, utdannings- og forskningsinstitusjonene, for å nevne noen.

Det er ofte snakk om hva slags behandling vi må prioritere bort. Jeg mener det viktigste er å gjøre noe med at vi gir behandling som er effektløs, eller i verste fall skader pasienten. Ofte skjer skader på grunn av enkle feil som lett kunne unngås.

Uønskede hendelser er først og fremst tragisk for pasienter og pårørende som rammes, og for personellet som er involvert. 

Men uheldige hendelser vil også bidra til å svekke omdømmet og befolkningens tillit til sykehusene våre.

Selv om vi neppe kommer dit at det ikke skjer uønskede hendelser, så vil arbeidet med å gjøre tjenestene trygge, tilgjengelige og av god kvalitet, være en av de viktigste oppgavene fremover.

Kvalitet og pasientsikkerhet er ikke bare helsepersonellets ansvar – det er også et særdeles viktig ledelsesansvar. 

Jeg har derfor gjort viktige grep for å forankre kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeidet i ledelsen.   

Fra 1. januar 2012 blir det lovfestet å ivareta systematisk arbeid med kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet. Det gjelder både for spesialist- og kommunehelsetjenesten.

Ledelsens ansvar blir tydelig. Det innebærer blant annet å legge til rette for systematisk kvalitetsarbeid og ha oversikt over kvalitets- og pasientsikkerhetsresultater, og ikke bare oversikt over økonomien.  

Vi skal styrke arbeidet med å måle kvalitet på behandlingen, og vi skal offentliggjøre resultatene.

I sommer presenterte jeg nye nasjonale kvalitetsindikatorer på viktige områder: Disse var 30 dagers overlevelse etter hjerteinfarkt, lårhalsbrudd og hjerneslag, og ventetid fra henvisning til behandlingsstart for brystkreft, tykktarmskreft og lungekreft. 

Flere nasjonale kvalitetsindikatorer er under arbeid. Vi arbeider også med enkle løsninger for å offentliggjøre resultatene. 

Helsetilsynet og revisjoner som helseforetakene selv har gjennomført, har avdekket mange eksempler på svikt i bruk av pasientadministrative systemer. Det har blant annet ført til at pasienter har falt ut av ventelisten, eller ikke blitt innkalt til kontroll.  

Det skal ikke skje svikt i det pasientadministrative arbeidet. Derfor har vi etablert et eget prosjekt for å bedre kvaliteten på disse systemene, og det skal lages en handlingsplan for forebygge at det skjer svikt. 

Åpenhet skaper tillit. Sykehuset i Østfold fortjener honnør for at de legger ut informasjon om alvorlige saker og hendelser på sin egen nettside. Meldingene er anonyme. De beskriver hendelsen og hvilke tiltak sykehuset har gjort for å unngå at det skal skje igjen. Ikke minst hvordan de skal bruke hendelsene i forbedringsarbeidet.  

Da jeg hadde gleden av å åpne den forrige konferansen om Helse i utvikling i januar i år, pekte jeg på at rådet har ansvar for at hver og en av oss skal bli tryggere på at det gjøres kloke valg for kvalitet og prioritering i helsetjenesten. 

Det er fortsatt like viktig at vi et system som kan møte utfordringene og de krevende dilemmaene – slik rådet gjør.

Jeg ønsker dere lykke til med en spennende konferanse.