Hva har historien lært oss og hva med rusfeltet i fremtiden?

Kjære alle sammen.

Takk for invitasjonen og gratulerer med 20 viktige år. 

Fagrådet for rusfeltet gjør en viktig jobb. Dere har satt dette feltet på dagsorden ved å samle fagfolk til spennende konferanser. Og dere har utfordret oss politikere, forskere og fagfolk i en lang rekke aktuelle og friske debatter 

Jeg vil berømme dere for det utrettelige engasjementet dere viser. Sommerens terrorhandlinger har nettopp vist oss hvor viktig det er med fri meningsbrytning og debatt – verdier vi må hegne om og stimulere. Fagrådets stemme er et viktig bidrag i demokratibyggingen.

På en jubileumskonferanse er det naturlig å ta noen tilbakeblikk og samtidig rette blikket fremover. Som dere vet, skal regjeringen legge frem en stortingsmelding om rusmiddelpolitikk i 2012. 

Der vil vi trekke opp linjene for fremtidens rusmiddelpolitikk og legge strategier for å lykkes. 

Innholdet i meldingen er ikke på plass ennå, men jeg vil forsøke å dele noen av mine tanker så langt i arbeidet.

Det skjedde mye i tiden etter at Fagrådet ble stiftet i 1991. Flere viktige stortingsmeldinger ble lagt frem på 90-tallet, og meislet ut innholdet og retningen for rusmiddelpolitikken vi driver i dag. 

I 1992 ble retten til helse- og sosialtjenester for mennesker med rusmiddelproblemer slått fast. Det skjedde gjennom stortingsmeldingen om tiltaksapparatet for rusmiddelmisbrukere. Samtidig avviklet vi den statlige særomsorgen for mennesker med rusmiddelproblemer. 

Noen få år senere la regjeringen Jagland frem en stortingsmelding om narkotikapolitikken. Her varslet regjeringen at den restriktive narkotikapolitikken skulle fortsette. Det var bred politisk enighet om at vi fortsatt skulle ha forbud mot besittelse, bruk og omsetning av narkotika.

Samtidig varslet regjeringen en mykere linje. Forebyggende tiltak fikk en viktig plass. Særlig gjaldt dette tiltak for å redusere HIV-smitte blant  injiserende rusmiddelbrukere. For fremtiden skulle metadon være et supplement til annen behandling av tungt belastede opiatbrukere. 

Utviklingen har gått i retning av en mer balansert rusmiddelpolitikk. På den ene siden er det nødvendig med restriksjoner for å redusere de negative konsekvensene av alkohol- og narkotikabruk. Samtidig har det vært nødvendig å bygge ut lavterskeltiltak for de tyngst belastede brukerne. Ved at hjelpen er lett tilgjengelig for alle, så når vi frem til langt flere. 

I 2004 kom rusreformen. Mennesker med rusmiddelproblemer fikk lovfestede pasientrettigheter og ble likestilt med alle andre pasientgrupper. Det er mye som tyder på at rusreformen har bidratt til å endre folks holdninger til mennesker med rusmiddelproblemer.  Det gjelder også helsepersonell.  

Jeg er sikker på at denne balanserte tilnærmingen har vært viktig for å lykkes bedre på rusfeltet. Det har vi fått bekreftet gjennom Opptrappingsplanen for rusfeltet.  

I tiden fremover skal vi sluttføre, oppsummere og vurdere Opptrappingsplanen. Noen av tiltakene vil være fullført, andre vil kreve langsiktig oppfølging. Etter Opptrappingsplanens utløp i 2012 vil det fortsatt være behov for forebygging og videre satsing i kommunene - i tråd med intensjonene i samhandlingsreformen. Det er det bred politisk enighet om.

Pressen skaper ofte inntrykk av at rusproblematikken  er lik det som skjer på Plata i Oslo og i Nygårdsparken i Bergen. Altså om de mest belastede rusmiddelavhengige og om bruk av heroin i behandlingen.  

Rusmiddelpolitikk handler selvfølgelig om dette, men også om mye, mye mer. Det handler om ulovlige rusmidler – men like mye handler det om alkohol, som jo er et lovlig rusmiddel. 

Det handler om forebygging, behandling og oppfølging. Og det handler om deg og meg og vårt forhold til og bruk av rusmidler. 

Det handler om trafikkulykker og vold. Det handler skader i fylla og om hjemmeulykker hvor legemidler er medvirkende årsak. 

Rusmiddelpolitikk handler om fattige bønder som tvinges til å dyrke narkotika, om undertrykkelse, krig og terror. 

Det handler om pårørende, om bekymringer, nattevåk og stor sorg. 

Det handler om flinke folk som bryr seg, men også om fordommer og fordømmelse. 

Vi er alle berørt og det finnes ikke enkle svar. Men det finnes svar som vi må søke i samarbeid, lokalt, nasjonalt og internasjonalt. 

Rusmiddelpolitikk dreier seg om at hver og en av oss må tenke gjennom vårt forhold til rusmidler. Det dreier seg om hvordan vi er overfor mennesker som strever  - eller overfor pårørende til rusmiddelavhengige. 

For mennesker med rusmiddelproblemer handler det om å ha et sted å bo, om meningsfylte aktiviteter, om noe å leve av, og om at noen bryr seg om hvordan de har det. 

Mange rusmiddelavhengige står utenfor arbeidslivet. De har økonomiske problemer og opplever  seg sosialt ekskludert. Flere har heller ikke fast bolig. Av de mer enn 6000 bostedsløse i Norge, er det hele 60 prosent som sliter med rusmiddelproblemer. 

Mitt første budskap her i dag er at en god rusmiddelpolitikk må handle om å forme en helhetlig politikk. Om betydningen av å forebygge og være tidlig ute. Vi skal selvfølgelig legge vekt på behandling, men samtidig intensivere arbeidet med å forebygge rusmiddelproblemer. 

Så handler det hva som er betydningsfullt for det enkelte menneske når vi skal tilby gode tjenester. Det handler om mer enn helsetjenester. En god rusmiddelpolitikk omhandler også gode og trygge boforhold, meningsfylte aktiviteter og arbeid, og å bidra til gode nettverk. 

En av de sterkeste tilbakemeldingene vi har fått i arbeidet med stortingsmeldingen så langt, har vært betydningen av å ha et hjem – et sted å bo. 

Mitt andre budskap er at vi faktisk har kommet langt på rusfeltet i Norge. Vi må bygge videre på det som virker, men samtidig øke oppmerksomheten mot og avslutte det som ikke fungerer. Vi må oppsummere erfaringer og resultater som skal danne grunnlag for en rusmiddelpolitisk strategi. 

Så langt må vi kunne si at vi er på rett vei. Det er viktig å videreutvikle og spre kunnskap om effektive og gode tiltak. 

Opptrappingsplanen for rusfeltet har vært en omfattende satsing, blant annet på forebygging og tidlig intervensjon. Det er satt i gang nærmere 150 tiltak, og vi har tilført rusmiddelfeltet vel en milliard kroner. Pengene er brukt til akuttiltak, støttekontakt, tillitspersonarbeid og til å skaffe folk bolig. Slike tiltak skal vi videreføre også til neste år.

Aldri har så mange fått rusbehandling, og vi ser heldigvis at ventetiden til behandling er på vei ned. Ventetiden til rusbehandling har gått ned fra 78 dager i snitt i 2009 til 76 dager i 2010 for pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp. To dager kan synes lite, men pilen peker i riktig retning. Men vi er selvføling på langt nær i mål.  

Jeg er bekymret for det økende alkoholforbruket. Alkohol er den nest viktigste risikofaktoren til sykdom og tidlig død. Sammenliknet med andre land i Europa har vi et lavt forbruk, men forbruket i Norge øker dessverre – en utvikling vi er alene om.  Det er alarmerende. 

Fra 1995 til 2009 har alkoholforbruket økt fra 4,8 til 6,7 liter ren alkohol per innbygger over 15 år.  Og jentene er i ferd med å ta igjen guttene. 

Å begrense tilgjengeligheten til alkohol har påvist effekt. Det kan være gjennom avgifter, bevillingssystem, begrensede salgs- og skjenketider og monopolordninger. 

En helt fersk studie fra Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) i 18 norske byer viser at en times økning i skjenketiden, fører til 17 prosent flere voldstilfeller om natten i helgene. Undersøkelsen er møtt med sterke innvendinger og viser hvilket minefelt dette er. 

Selv om Norge skårer lavt på bruk av ulike rusmidler i sammenliknende studier, så har vi for høye tall for overdosedødsfall og sprøytemisbruk. Vi må legge en klar plan for å få ned disse tallene. 

Samtidig mener jeg at vi i større grad må finne alternativer til straff for personer som bruker narkotika. I sommer fikk justisminister Knut Storberget og jeg overlevert en rapport fra en arbeidsgruppe som har utredet dette spørsmålet, og som bygger på forslagene til Stoltenberg-utvalget. 

Mitt tredje budskap, er at vi må slå et slag for samhandlingsreformen – også når det gjelder rusfeltet. Samhandlingsreformen har bred støtte i fagfeltet, politisk og i samfunnet. 

Regjeringens mål er at alle skal få helhetlige og sammenhengende tjenester, tilpasset den enkeltes behov. Er det en gruppe som vil få glede av denne reformen, så er det mennesker med rusmiddelproblemer. 

Mer og bedre forebygging og tidlig intervensjon er kjernepunkt i samhandlingsreformen. Det krever god samhandling på tvers av nivåene i helsetjenesten, og mellom ulike instanser i kommuner og spesialisthelsetjeneste. 

Vi må også få oversikt over helsetilstanden i kommunene – vi må få frem tall som kan brukes i planlegging og gjennomføring av nye tiltak. Den nye folkehelseloven stiller slike krav, og sentrale helsemyndigheter har en viktig rolle i å fremskaffe tallene for kommunene.

Dessverre er det store variasjoner i hvordan kommunene følger opp folk som ruser seg. Ventetidene til behandling varierer, og vi må erkjenne at vi ikke lykkes så godt med å skape sammenhengende forløp gjennom systemet. Her kan vi uten tvil bli langt bedre.   

Den nye helse- og omsorgstjenesteloven legger til rette for mer og bedre samhandling mellom ulike tjenester. Loven stiller krav til kvalitet og forsvarlighet og at brukere med langvarig behov for tjenester, skal få oppnevnt en koordinator til å holde i trådene. Dette er ikke minst viktig for mennesker med rusmiddelproblemer. 

Det finnes spennende prosjekter lokalt. For eksempel har kommunene i Værnes-regionen satt i gang interkommunalt samarbeid om lokalmedisinske sentre, som også inkluderer rus og psykisk helse. Det har vært mulig ved hjelp av tilskuddsmidler som følger samhandlingsreformen. 

Samhandling angår alle sektorer og alle aktører i helse- og omsorgssektoren. Men like viktig er justissektoren, barnevernet og arbeids-, utdannings- og velferdssektoren.  Forebyggende innsats må inkludere familie, skole og fritid. 

Det skal være ”helse i alt vi gjør”. Tiltakene må virke sammen enten vi snakker om forebygging, skadereduksjon, kontroll og hjelp, tilgjengelighet eller regulering.

Jeg har møtt mange mennesker, bruker- og pårørendeorganisasjoner, og ulike interesseorganisasjoner. Mange er opptatt av nettopp dette – at vi må sikre en helhetlig politikk og en helhetlig strategi på rusfeltet. 

Vi har fått tydelige signaler om at vi må legge like mye trykk på levekår og betydningen av bolig, arbeid og aktivitet - som vi gjør på helsetjenester. Dette tar jeg med meg inn i regjeringen. 

Nok en gang – gratulerer med dagen. Det er flott å se at så mange vil delta i markeringen av Fagrådets 20 første år! 

Jeg er glad for at vi i Norge har mennesker med høy kompetanse, stort engasjement og vilje og evne til å finne nye løsninger på de store utfordringene vi har på rusfeltet. 

Lykke til med konferansen!