Verdens Aidsdag 1. desember 2012

Kjære alle dere, det har vært fint å dele denne tiden sammen med dere her i dag.

Verdens aids-dag faller sammen med at vi i vår del av verden går inn i adventstiden.

Det er en tid for nettopp å la tankene vandre, hvor vi skal ta oss tid til refleksjon og ettertanke. V

i markerer dagen i solidaritet med de som lever med hiv i andre land, hvor hverdagen og virkeligheten for de som er hiv-positive er en helt annen enn her.

Mens vi i Norge kan tilby effektiv behandling til alle som er smittet, er lang fra slik i andre deler av verden.

Bare i løpet av det siste døgnet ble i omlag 7000 mennesker smittet av hivviruset, og om lag 6000 mennesker døde av aids. 

Verden over utgjør kvinner en stadig større del av hiv-positive. For kvinner er hiv og aids ofte nært knyttet opp til maktesløshet og brudd på rettigheter.

Denne urettferdigheten, og vi må - og vil gjøre noe med.

Derfor er det også viktig å bruke vårt internasjonale engasjement også til å kjempe for bedre vilkår for hiv-positive i andre land.

På dagen i dag markerer vi også at det er 30 år siden vi oppdaget HIV-viruset.

Jeg har tenkt på, og kan godt huske 30 år tilbake - til starten på 80 tallet.

Jeg husker alle frykthistoriene, historier  om hvordan hiv til og med kunne smitte gjennom håndhilsing. Og jeg husker sterke historier om mennesker som døde av aids i ensomhet.

Mye har skjedd siden den gang, både når det gjelder kunnskap, helsetilbud og våre holdninger.  Men selv om vi har kommet langt, på disse og andre områder har vi fortsatt et stykke å gå.

Selv om det å leve med Hiv i Norge ikke behøver å være veldig mye annerledes enn å leve med en annen kronisk sykdom oppleves det ikke alltid slik.

Til tross for store medisinske fremskritt gjennom 30 år, frykter mange hiv-positive diskriminering og utstøtelse, og opplever mange skammen og stigma som en større belastning enn sykdommen i seg selv.

Det er mye vi kan kjøpe oss til, men toleranse kan vanskelig kjøpes.

Toleranse må skapes gjennom møysommelig jobbing, der noen har en tøffere jobb enn andre.

Jeg vil derfor også bruke dagen i dag til å minnes og takke de som gikk i front. De som har gått - og de som fortsetter går foran.  For økt toleranse og inkludering. De som tidlig fikk hiv og som var åpne om sykdommen.

Mange av dem er ikke blant oss lenger, og vi skylder dem å føre dere engasjement videre.

Derfor gledet og inspirert det meg å se det store engasjementet fra så utrolig mange frivillige organisasjoner og mennesker på Jernbanetorget og Oslo S i dag. Fargerike og mangfoldige. Dette store mangfoldet er en utrolig styrke, og noe dere som jobber med saken og vi som samfunn kan være stolte av.  Det gir tro på fremtiden.

Det har også stikkeaksjonen gjort. De siste dagene har mange strikket solidaritetskuler, fra Alta til Lindesnes har det strømmet inn hjemmestrikkede solidaritetskuler, jeg har også strikket.  Jeg synes dette engasjementet er en viktig å formidle, fordi det viser at hvis folk blir invitert inn, ønsker de å være med på å bidra til å skape inkluderende og tolerant samfunn som fullt ut mestrer hiv.

Tilslutt vil jeg vil takke alle dere som bidrar i arbeidet for å skape et slikt samfunn, både gjennom å utfordre oss myndigheter og gjennom aktivt, for mange helt frivillig arbeid for å forebygge hiv-smitte og bedre livsvilkårene for de hiv-positive.