Åpning primærmedisinsk uke

Det kjennes godt og trygt å komme hit – til allmennlegene!

Svært mange av dere allmennleger er fastleger. Det er flott å tenke på hvordan dette begrepet – fastlegen – er blitt en del av det norske vokabularet. De aller fleste har én. På linje med en del andre livsnødvendigheter.

Odd Nordstoga synger om at "en farfar i livet bør alle ha". Det er jeg enig i. Og en fastlege – kan vi legge til.

I dag kan vi si at dere er en suksess. Fastlegene var tenkt å utgjøre ryggraden i helse-Norge. Det er blitt en sterk rygg, dere er blitt flere og ryggen enda sterkere.

Dere både hjelper mange og dere utgjør den primærmedisinske førstelinjen. Det gjør at dere både hjelper og erfarer. Begge deler virker.

Dere sitter med unik kunnskap om helsen til mange enkeltmennesker. Og dermed vet dere så mye om det enkelte menneske og summen av det hele – om tilstanden til folkehelsen i landet.

Og på toppen av det hele – dere skårer høyt på popularitetsmålinger – ikke alle i Helse-Norge gjør det.

Folk har tillit til at de får god hjelp når de oppsøker fastlegen sin – for små eller store plager. Tillit er ikke gitt, nedfelt, garantert. Den må vinnes, fortjenes, erverves – hver dag.

At man har tillit betyr at dere også har et stort ansvar – ansvar for at dere gjør gode faglige vurderinger, ansvar for at pasientene får hjelp på riktig nivå og ansvar for at de følges opp uten nødvendig opphold og brudd.

Dere har ansvar for ansatte og for pasientene. Og da kan vi legge til; dere har et samfunnsansvar:

Vi har som samfunn og fellesskap store ambisjoner for helse- og omsorgstjenestene. Tjenestene skal ha god kvalitet, være tilgjengelige innenfor akseptabel ventetid, og de skal nå ut til alle, uavhengig av sosial bakgrunn. Det er fellesskapets anvar.

Jeg vil dvele ved det siste – hvordan helse og uhelse rammer, og tildeles i befolkningen.

I 2005, noen uker før jeg ble utenriksminister, skrev jeg en artikkel som het Gjenreis sosialmedisinen. Det var bygd på erfaringene fra Verdens helseorganisasjon der jeg fikk se helse i et globalt perspektiv – og fra erfaringene som generalsekretær i to år fra Norges Røde Kors, der jeg fikk se deler av virkeligheten i helse-Norge.

Da jeg ble helse- og omsorgsminister fikk jeg meg forelagt det jeg skrev i august for litt over sju år siden. Jeg leser den om igjen, og vil vedstå meg hvert ord. Det handlet om folkehelse. Det handlet om sosiale ulikheter i helse, om komplekse sammenhenger og om behovet for å handle – helsefaglig og politisk. Ikke det ene uten det andre.

Sosiale forskjeller i helse er ikke bare et klassisk fattigdomsproblem. Sosiale ulikheter går i slyngende kurs gjennom alle inntekts-, yrkes og utdanningsgrupper, vi trenger tiltak som når alle. Norge er blant landene der forskjellene er minst, men de er slående.

For det andre: vi kommer ikke forskjellene til livs om vi gjør dem til et problem for helsesektoren alene. Alle dere vet det. Og det må gjentas ofte; så mye som havner hos oss – hos dere – oppstår jo langt utenfor helsesektoren selv.

Og for det tredje; dette kan ikke bare handle om individuelle livsstilsvalg, fordi sosiale strukturer i samfunnet er så viktige for å bestemme hvilke valg vi tar. Ja, vi har ansvar for vår egen helse. Men fellesskapet har ansvar for alles helse.

Kilden til uhelse ligger i det sosiale spenningsfeltet. Det utfordrer oss til å sette et skarpt lys på hva vi, som samfunn, kan gjøre for å bevare og videreutvikle samfunnets sosiale kapital.

Vi kan en del om betydningen av kapital i samfunnet; om realkapital, finanskapital, humankapital – og i økende grad – betydningen av sosial kapital.

Et samfunns sosiale kapital forteller om graden av tillit og gjensidighet, og om hver enkelt og hele samfunnets sosiale nettverk.

Jeg tror fastlegen vet noe om det. For tilgang på en fastlege, nær der jeg bor, en som kjenner meg igjen, kan historien min – det handler om trygghet, tillit og tilhørighet. Intet mindre.

Å ha rikelig med sosial kapital er et personlig gode, men det er også et fellesgode. Stoler jeg på samfunnet rundt meg?

Betydningen av sosial kapital er godt dokumentert:

Jo mer integrert vi er i lokalsamfunnet, jo mindre risiko har vi for alt fra forkjølelse til hjerteinfarkt, slag, kreft eller depresjon. Det sier noe om motstandskraft og om jeg blir sett, hørt og tatt vare på.

Det er faktisk slik at betydningen av sosiale nettverk har stor betydning for helsen – ja noen antyder at mangel på nettverk og isolasjon kommer på nivå som risikofaktor som røyking, overvekt, høyt blodtrykk eller mangel på mosjon.

Mennesker som har dårlige sosiale nettverk, har fra to til fem ganger så høy sannsynlighet for å dø av alle tenkelige årsaker, sammenliknet med mennesker som har tette bånd med familie, venner og lokalmiljø.

Det er viktig å erkjenne at det er tunge trender i samfunnet vårt, som peker mot mer ensomhet, krevende integrering, presset fra rus, og usunn livsstil, økningen i psykiske lidelser – løsningen på dette må finnes langs kjente og ukjente stier.

Vi må tørre å tenke basert på erfaringer – og kunnskapsbasert. Men vi må også tørre å tenke nytt.

Dette er en utfordring for fellesskapet, for lokalsamfunnet, og for helsepersonell. Jeg vet dette er ting som opptar dere som allmennleger.

En nøkkelstrategi er å legge vekt på hva som bygger sosial kapital i hele samfunnet – det vil si strategier som legger til rette for et inkluderende samfunn som fremmer vilkår for både kroppens og sinnets helse.

Vi trenger nye og oppfinnsomme partnerskap mellom offentlig, privat og frivillig sektor. Slike partnerskap må til for å trenge inn i de sosiale sammenhengene som spinner helse for noen og uhelse for andre – lenge før vi dukker opp i statistikkene for stykkpris og dødsfall i sykehusene.

Vi skal bli enda bedre på hvordan vi deler velferden i samfunnet vårt. På oppvekst og utdanning, økonomiske levekår, bolig, miljø, sosiale nettverk, tilhørighet og ressurser som gir den enkelte og fellesskapet evner til å mestre hverdagen. En god fordelingspolitikk er god folkehelsepolitikk.

Det er lite jeg kan si om medisin som fag, men mitt politiske perspektiv er viktig.

Allmennlegetjenesten er hjørnesteinen i helsetjenesten. Eller ryggraden. Dere har en utfordrende rolle, dere er portvoktere – eller portåpnere for knappe goder. Det må være slik. Dere blir tillagt ansvar og forventninger knyttet til å løse utfordringer, også utenfor den tradisjonelle medisinen.

Vi har lykkes med mye på helseområdet, men forventningene gjør at vi hele tiden må jobbe hardere for at tjenestene skal bli bedre. De må hele tiden tilpasses et samfunn i rask endring.

Derfor er det så viktig at dere og medarbeiderne deres kommer sammen og diskuterer faget, oppdraget og handlingsbetingelsene – og jeg vil legge til: samfunnsforståelsen av hvem vi er og hvor vi skal.

Jeg ser frem til å samarbeide med dere og ønsker dere en inspirerende faguke.