Åpning Schizofrenidagene

Kjære alle sammen,

Det er flott å møte dere – 1600 russ – dere er så mange at det jeg ser herfra er – ja, simpelthen – russ – og jeg tenker det mange eldre tenker når de ser, hører og møter russ; om innspurt på videregående, kommende feiring og alt som kommer etter, mye glede.

Og her oppe står jeg – og dere ser på meg – og kjenner meg kanskje igjen som han fra TV, var han ikke utenriksminister, og nå helseminister?

Jo, det er rett, det også. Men når vi ser hverandre slik er det mye vi ikke ser, mye vi ikke vet. TV-aksjonen for psykisk helse for noen år siden sa det slik; Ingen er bare det du ser , og det de mente var at det du har inne i det, det du måtte slite med – din psykiske helse – den syns ofte ikke på deg.

Men vi er mye mer enn det du ser. Det er budskapet mitt til dere i dag, vær åpen for at det er slik – når du sliter – ikke slit alene, når andre sliter, vær der for dem. For jeg tror det er mye riktig i dette gamle ordtaket: Den beste medisin du kan gi et annet menneske er et annet menneske!

Med så mange av oss i salen i dag vet vi med sikkerhet – mange av oss her kjenner noen som har hatt eller har psykiske problemer – mange av oss har kjent på kroppen hvordan det er å selv slite psykisk. Det angår alle – men likevel er det ikke alltid så lett å snakke om.

Det er ofte lettere å snakke om fysiske lidelser – for eksempel å fortelle at din bestefar har hatt hjerneslag, din tante dessverre har fått kreft eller at broren din har hatt en kneoperasjon.

Ikke fult så ofte hører vi om en onkel med angst, bestemoren som er deprimert eller at søsteren din har spiseforstyrrelser.

Hvorfor er det vanskeligere å snakke om egne og andres psykiske problemer? Jeg håper slike arrangementer som dette der vi åpent snakker om psykiske lidelser bidrar til å gjøre det enklere å snakke om, enklere å be om hjelp og enklere å hjelpe.

Mellom 15-20 % av barn og ungdom mellom tre og 18 år har symptomer på angst, depresjon eller atferdsforstyrrelser, og halvparten av disse tilfredsstiller kravene til en psykiatrisk diagnose og trenger hjelp.

Det er verdt å minne om: Vi er hele mennesker. Vi har både fysisk og psykisk helse. Vi må ta hensyn til begge!

Det er med psykisk helse som med fysisk helse; den kan være god og den kan være dårlig. Vi vet at den vil variere. Noen ganger kan vi påvirke den selv, andre ganger ikke.

Noen ganger kan vi påvirke andres psykiske helse, både i positiv og negativ retning, og noen ganger kan vi ikke det. Noen ganger har vi behov for profesjonell hjelp for å bli friske, på samme måte som med resten av kroppen.

Jeg har møtt mange ungdommer som er opptatt av psykisk helse. Det er bra at ungdom tørr å snakke om disse utfordringene, og det er bra at ungdom er mer åpne om psykiske lidelser enn det man var før.

Dere vet at man ikke kan tie ihjel psykiske problemer. Flere av dere har opplevd at dagene er vanskelige – at de tunge stundene kommer oftere. Og mange av dere har sikkert opplevd at det kan være vanskelig å være den nærmeste – å være en bestevenn, søster eller kjæreste til en som sliter psykisk. Hvordan skal jeg hjelpe – hva er rett og hva er galt? Hvordan bør en som sliter få hjelp på en best mulig måte?

Jeg vet at flere opplever at det hjelper å snakke med en psykolog, eller helsesøster. Men jeg vet også at flere må vente for lenge for å få hjelp. Dette er en av mine viktigste oppgave som helse- og omsorgsminister. Å sørge for at ungdom som trenger psykisk hjelp skal få hjelp, og at de kan få det raskt, nære der de bor.

Så hører jeg at det er mange som sier at det må være noe ved dagens samfunn som gjør at vi har en økning i antall ungdommer med psykiske lidelser. Jaget, maset, sammenlikningen, nettvirkeligheten som ikke er virkelig.

Kanskje. Men jeg tror ikke alt var bedre før. Jeg tror vi vet mer om dette nå fordi vi er mer åpne om det. Åpenhet og et godt behandlingstilbud gjør at det er flere som får hjelp og behandling nå enn før. Og fordi vi snakker åpent om disse utfordringene så tror jeg enda flere vil be om hjelp og støtte for sine problemer.

Men det er ikke slik at det er helsetjenesten; legene, helsesøstrene eller psykisk helsearbeidere, som alene ar ansvar for å arbeide for en god psykisk helse i befolkningen.

Det er et ansvar som mange må dele. Det er lærerne, det er elevene selv. Det er arbeidsgiverne, det er arbeidstakerne og kollegene selv.

Det er familien, det er vennene, det er naboene. Det er du og jeg.

Jeg er bekymret for frafallet fra videregående opplæring. Jeg er også bekymret for at tallet på unge som uføretrygdes på grunn av psykiske lidelser øker. Det er bra at unge som sliter får hjelp. Men kan vi gjøre noe – sammen – før du havner utenfor både skole og jobb?

Jeg tror at for mange er det bra å være i aktivitet og gå på skolen eller jobben når man har psykiske problemer. Det kan være godt der og da å trekke dyna over nesa, men på sikt hjelper det ikke. Skolene og arbeidslivet må derfor være enda flinkere til å legge til rette for at personer som har en psykisk lidelse skal klare å gjennomføre noe skolegang, eller jobbe litt.

La meg slutte med to oppfordringer:

Den ene er: snakk mer om psykiske problemer. Har du en venn du tror sliter, eller har du tunge stunder selv – forsøk å sette ord på det du føler, og del det. Det hjelper å dele, det hjelper å snakke og det er godt å hjelpe.

Den andre oppfordringen er denne: noen ganger kan det være godt å få hjelp. Har du en venn du gjerne vil hjelpe, men du vet ikke helt hvordan? Det kan hende vennen din har godt av å snakke med en profesjonell. En psykolog, en helsesøster eller en lege. Ikke vær redd for å ta kontakt – og ikke føl at du ikke strekker til som venn dersom du ikke klarer å hjelpe.

De to viktigste grepene for å redusere psykiske lidelser er åpenhet – å snakke om hvordan man har det - og ta vare på hverandre.

Familie og venner kan spille en avgjørende rolle, om vi tør å strekke ut en hånd, og vi tør å spørre hvordan en vi bryr oss om har det, og aksepterer et svar som ikke nødvendigvis er "bare bra".

Jeg ønsker dere en god russetid. Jeg kjenner langt inne et sted mine egne forventninger fra den tiden – det var i 1979! Dere går inn i et spennende år – som er preget av forventninger, press, utfordringer, sosiale aktiviteter og store endringer i hverdagen.

Dere tar siste året på videregående, noen vet hva dere skal etterpå, andre er mer usikre og noen vet bare at dere ønsker å gjøre noe annet. I dag treffer dere venner og skolekamerater hver dag på skolen – om et år vil dere gjøre ulike ting. Noen venner vil dere miste kontakten med – og dere vil få nye venner.

Et slikt år vil bestå av oppturer og nedturer. Det er bra – men det kan også være tøft. Ta godt vare på hverandre i denne tida. Og husk – snakk med hverandre og be om hjelp dersom dere føler dere trenger hjelp.

Lykke til.