Åpningsinnlegg – Dialogkonferanse om den nasjonale hivstrategien ”Aksept og mestring” 2009-2014

Kjære alle sammen

Velkommen til denne midtveiskonferansen om regjeringens nasjonale hivstrategi.

Det er gjort store framskritt i hiv og aids- arbeidet det siste tiåret globalt. Tallet på nye hiv-smittede er redusert med omlag 20 prosent. Det er en bragd. Men vi må på ingen måte bli selvtilfredse. Kampen mot hiv er langt fra over. Dette er et område som krever fortsatt politisk innsats for å hindre at de fremskrittene vi har gjort ikke skal stå i fare og for at vi skal lykkes i å nå de ambisiøse målene vi har satt oss. Gjør vi det riktige kan vår tid bli begynnelsen på slutten for denne epidemien på verdensbasis.

Her hjemme viser de nyeste tallene en svak økningen i nye hivsmittede. Økningen har kommet i påviste tilfeller blant menn som har sex med menn og innvandrere smittet før ankomst til Norge. Utviklingen blant MSM i Norge er identisk med den utviklingen vi ser i andre deler av Europa og i Nord-Amerika. Det er bekymringsfylt at antall diagnostiserte hivtilfeller blant MSM fortsetter å øke i Norge og at vi ikke ser tegn til redusert smittespredning i denne gruppen.

Jeg skal gå litt gjennom status og hvor vi er halvveis i strategiperioden og deretter snakke litt om utfordringsbildet og hvilke områder jeg mener vi må ta tak i fremover. Så er dette en dialogkonferanse og det betyr at det ikke er jeg som skal ha alle svarene, men at vi i fellesskap kan finne frem til hvordan vi best kan møte utfordringene vi står overfor fremover.

I de neste to dagene skal vi ha en dialog om hvordan vi kan videreutvikle arbeidet med å gjennomføre regjeringens nasjonale hivstrategi "Aksept og mestring". Det er bred enighet om hovedtrekkene i strategien. Jeg mener også at denne strategiens fortrinn er at den er tverrfaglig og at den involverer mange sektorer. Likevel kan det være utfordrende å arbeide på tvers av seks sektorer og gjennom partnerskap mellom sivilsamfunn og myndigheter. Dialogene dere skal ha i disse to dagene, skal bidra til at alle som deltar her får en større forståelse for andres ståsteder og rammebetingelser, og den skal bidra til å drive arbeidet med regjeringens nasjonale hivstrategi fremover. Konferansen skal munne ut i et viktig bidrag til gjennomgangen av strategien.

Strategien "Aksept og mestring" ble lansert i juni 2009 og som varer ut 2014. Da strategien ble utarbeidet var det klart at for å oppnå et samfunn som aksepterer og mestrer hiv, må utfordringene møtes i flere sektorer enn bare helsesektoren. Det gjelder likefullt i dag. Tilgang på effektive medisiner gjør at hivinfeksjon i dag handler om langt mer enn en alvorlig medisinsk tilstand. Folk lever med hiv i skole og utdanning, på arbeidsplassen, i familieliv og i samfunnslivet for øvrig. Dette stiller følgelig nye krav til oppmerksomhet om temaet hos flere sektorer enn tidligere.

Bak strategien står derfor seks departementer med sitt sektoransvar (Arbeidsdepartementet, Barne, likestillings- og inkluderingsdepartementet, HOD, Justis- og beredskapsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Utenriksdepartementet)

Arbeidet for å redusere stigma og diskriminering og å bidra til at alle som lever med hiv skal ha best mulige livsvilkår må skje i partnerskap mellom sivilt samfunn og offentlige myndigheter, med bred involvering av mennesker som er berørt av hiv. Dette ble vektlagt i utarbeidelsen av strategien og er en viktig premiss i oppfølgingen av den.

Strategien peker spesielt på de områdene der vi må fokusere innsatsen og hvorledes det bør gjøres innenfor eksisterende strukturer, tjenester og tiltak.

Både i Norge og internasjonalt er det en utfordring at hiv i stor grad har vært noe eksepsjonelt og at utfordringene knyttet til hiv i for liten grad ses i sammenheng med beslektede utfordringer.

I tråd med samhandlingsreformens intensjoner, må også mennesker som lever med hiv få tilpasset oppfølging i primærhelsetjenesten. I dag er det en tendens til at hivpositive får sine primærhelsetjenester i spesialisthelsetjenesten.

Helsedirektoratet fikk i 2009 ansvaret for å koordinere implementeringen av strategien, blant annet gjennom etablering av en koordineringsgruppe på direktoratsnivå. Det har vært gjennomført tre møter i koordineringsgruppen hittil i strategiperioden, samt bilaterale møter mellom enkelte aktører med ansvar for oppfølging av planen.

Halvveis i perioden kan vi fastslå at det har vært betydelig aktivitet som følge av strategien (jf. statusrapporten). Det har vært iverksatt ulike aktiviteter knyttet til alle åtte delmålene. Jeg vil her nevne noen eksempler på tiltak som har blitt gjennomført:

For å øke kunnskap og bevisstgjøring om hiv i befolkningen er det blitt laget undervisningsmateriale for skolen som også tar opp hiv. Det har vært en styrking av ordningen med distribusjon av gratis kondomer til de under 25 år.

For å redusere stigma og diskriminering knyttet til hiv gis det støtte til organisasjoner som arbeider for rettigheter til personer som lever med hiv. Helsedirektoratet og Helseutvalget for bedre homohelse, har avholdt to nasjonale fagkonferanser om bedre helhetlig oppfølging av hivpasienter.

Å øke testfrekvensen, i særlige sårbare grupper, har vært, og er, en viktig del av arbeidet for å redusere nysmitte av hiv. Både Olafiaklinikken og Brynsenglegene har fått styrket sine tilbud rettet mot menn som har sex med menn (MSM). Kurs- og opplæringstiltak rettet mot innvandrere gjennomføres blant annet av Aksept, Primærmedisinsk verksted og medisinernes seksualopplysning (MSO).

For å redusere mørketallene av hiv er tidlig avdekking av hivinfeksjon svært viktig. Olafiaklinikken har utarbeidet en prosedyreveileder for bruk av hurtigtest for hiv, som kan brukes ved lavterskeltilbud over hele landet. Smittevernboka til Folkehelseinstituttet har et eget kapittel om smitteoppsporing.

For å gi et helhetlig tilbud og fjerne barrierer for tilgang til medisinsk behandling, har Norsk Infeksjonsmedisinsk forening gitt ut faglige retningslinjer for hivbehandling. Folkehelseinstituttet reviderer en brukerhåndbok om hvordan å leve med hivinfeksjon.

For å sikre hivpositives deltakelse i arbeidslivet har NAV en viktig oppgave. NAV arbeider nå etter en metodikk basert på behovs- og arbeidsevnevurderinger for å kunne imøtekomme den enkeltes behov for å komme i arbeid.

Det internasjonale hiv- og aidsarbeidet har i hovedsak ligget til UD og NORAD. De har fulgt opp arbeidet gjennom bistandsprosjekter, i deltagelse i ulike FN organisasjoner og initiert og støttet et utredningsarbeid i regi av UNAIDS om kriminalisering og hivsmitte.

I arbeidet med å styrke forskning, monitorering og evaluering overvåker Folkehelseinstituttet virusresistens for hiv. Norge har deltatt i den europeiske MSM studien EMIS. Helsemyndighetene i de nordiske landene planlegger nå en felles seksualvaneundersøkelse blant ungdom i 2014.

I februar i år ble det holdt en to dagers konsultasjon om temaet kriminalisering av hivsmitte her i Norge. Det var sterkt å høre Robert Suttle fortelle om sine erfaringer med kriminalisering av hivsmitte i USA. Selv om dette på ingen måte er en enkel problemstilling, var Suttles historie illustrerende for hvor viktig det er å se nærmere på dette. «Syseutvalget» vil etter planen legge frem sin innstilling om forholdet til straffeloven i oktober i år.

Dette var noe av det som er iverksatt under strategien.

Men det er likevel utfordringer knyttet til å få til et bredt samarbeid og en omforent forståelse av roller, ansvar og prioriteringer blant alle aktørene som har interesser og ansvar inn i strategien. For eksempel ser vi at det er flere aktører i sivilsamfunnet som ønsker å bidra mer til å oppnå målene i strategiplanen. Det er veldig positivt, men det er også en utfordring å få god samhandling mellom alle aktørene. Vi bruker store ressurser på å følge opp strategien, men vi må også prioritere mellom de prosjektene som foreslås. Prosjektene som initieres må kunne bidra til måloppnåelsen i strategien. Vi må også huske på at vi bruker langt mer ressurser innenfor det ordinære hjelpeapparatet enn vi gjorde på 1990-tallet. Jeg håper denne konferansen kan bidra til en bedre prioritering og fordeling av oppgaver, slik at vi får de resultatene vi alle sammen ønsker.

Det er også behov for å gjennomgå planen i lys av FN deklarasjonen av 2011 og på bakgrunn av denne vurdere en revisjon av strategien i løpet av 2012. I fellesskap har FN satt seg viktige, men ambisiøse mål som vi må følge opp. Helsedirektoratet vil gjøre en slik gjennomgang i samarbeid med strategiens koordineringsgruppe, og denne midtveiskonferansen er et viktig bidrag i dette arbeidet.

I Norge har vi en konsentrert hivepidemi, det vil si at det er enkelte grupper i samfunnet som rammes disproposjonalt når det gjelder antallet som smittes og som lever med hiv. I 2011 utgjorde kategoriene menn som har sex med menn (msm) og flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente fra enkelte land, til sammen nesten 80 prosent av alle nye tilfeller diagnostisert med hiv. Det primærforebyggende arbeidet må avspeile denne realiteten og innsatsen må rettes dit forebyggingspotensialet er størst. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke også skal forebygge generelt. Vi må gjøre begge deler.

Helsevesenet har et særskilt ansvar for å sørge for gode helsetjenester og bidra til god og relevant forebygging og informasjon. Men en viktig del av arbeidet, det likemannsbaserte forebyggingsarbeidet og innsatsen for å styrke mestring og myndiggjøring av marginaliserte grupper som er sårbare for hiv, kan ikke og skal ikke skje i offentlig regi.

Hiv har en spesiell historie, som har til ført smitteangst, stigma og diskriminering. Men hiv er også et virus som har gått fra å føre til tidlig død, til en alvorlig kronisk lidelse man kan leve et langt og godt liv med. Denne endringen fører til at vi i større grad må behandle hiv på samme måte som andre alvorlige sykdommer, ved at det offentlige tjenesteapparatet skal være rustet til å gi mennesker som er berørt av hiv god og relevant oppfølging. Samtidig vet vi at HIV-smitte kan forebygges, og at tiltak nytter. Vi må få en mer integrert innsats i tjenestene heller enn å sikte mot å håndtere hiv-tematikk isolert, da får vi et bredere nedslagsfelt for forebygging. Dette er først og fremst viktig for å gi et best mulig tjenestetilbud, men også for å bekjempe stigmatisering. Et godt eksempel på slik integrert innsats er seksualundervisningen som gis i skolen. Kunnskap om hiv er en essensiell og naturlig del av denne, men er også kun ett av mange andre emner som må vektlegges.

Siden strategien ble skrevet, har vi fått ny forskning om hvordan vellykket medisinering bidrar til å forebygge smitteoverføring, såkalt behandling som forebygging. Denne tilnærmingen utfordrer, og kan stå i motsetning til, det viktige forebyggingsarbeidet som handler om å begrense risiko gjennom sikrere sex-praksis. Her må vi ha to tanker i hodet samtidig.

Et samfunn som mestrer hiv, er et samfunn der alle som er berørt av hiv får gode livsvilkår, og støtte til å leve med viruset på best mulig måte. Dette er også forebygging.

Internasjonalt står vi ved en korsvei, der vi ser at hiv kanskje kan utryddes i løpet av de neste generasjonene. Hvis vår tid virkelig skal være begynnelsen på slutten av epidemien – vil dette kreve økt testing, økt kondombruk, økt seksuell autonomi spesielt for sårbare grupper, og økt tilgang til medisiner. Norge støtter viktige internasjonale initiativer for å nå målene om økt tilgang til medisiner.

Når vi nå øyner slutten på den nasjonale strategiens første tre år er det viktig å identifisere sterke og svake sider, ta opp nye problemstillinger til en dialog og et rådslag om hvor vi går videre sammen. Er det behov for å justere kursen på noen områder, ja så gjør vi det.

Lykke til med konferansen!