Dialogmøte med studenter og ansatte ved Universitetet i Bergen

Starter med video (you tube) Hans Rosling: Norges suksess på 5 minutter

Mot slutten her sier Hans Rosling: Afghanistan i dag er som Norge i 1847. Fra å være blant de fattigste og sykeste, er vi de siste tiårene blitt verdens mest fremgangsrike land.

Det sier litt om vår reise. Og det sier sitt om Afghanistans utgangspunkt. Begge deler gir grunn til ettertanke. Hadde jeg hatt min forrige jobb som utenriksminister, hadde jeg snakket om Afghanistan.

Men jeg er helseminister i Norge. Derfor skal det handle mest om oss akkurat nå.

Men ikke bare. For det er ikke mulig å tenke helse i Norge uten å tenke helse i verden. Knapt noe område illustrerer globaliseringen bedre enn helse.

En influensa fra Mexico fører til at nesten alle nordmenn vaksinerer seg. Teknologiske nyvinninger sprer seg over kloden og gjør uante muligheter tilgjengelige – særlig for de rikeste – som oss.

Vi er vevet sammen. I statistikkene og i Roslings ville ferd gjennom århundrene, så havner vi på toppen. Vi har generelt god helse. Vi har jobb til alle, og vi kan velge utdanning – slik som dere som er studenter ved Universitetet i Bergen.

Om vi er lykkeligst i verden vites ikke.

Men så vet vi dette: Vi må gå bak disse overskriftene og se hva de skjuler.

Da vil vi se at det er store ulikheter i helse mellom folk i Norge – ut fra utdanning og inntekt. Det er vår store utfordring i dag.

Ja, vi lever lenger, gjennomsnittlig levealder øker med nesten to år hvert tiende år. Slik har det vært i mange år. Men nå ser vi trender som tyder på at det stopper opp. For første gang i nyere tid kan det være at dagens unge leve kortere enn foreldregenerasjonen.

Fordi: Også vi treffes av en bølge av livsstilssykdommer. Vi rammes av kreft og vi oppdager at psykisk helse er vel så utsatt som fysisk helse.

Men først et blikk ut i verden:

Da jeg jobbet i Verdens helseorganisasjon før jeg ble utenriksminister, trappet vi opp kampen mot smittsomme sykdommer, som særlig rammer de fattigste.

Vi mobiliserte for vaksiner mot de dødelige barnesykdommene og vi massemønstret tiltak mot hiv, malaria og tuberkulose.

Vi visste at dette var viktig for helse. Men det var dobbelt viktig. Fordi det også var avgjørende for utvikling og kamp mot fattigdom. Det har Norge erfart. Først må helsa opp. Så kan fattigdommen begynne å gå ned. Sant før, sant nå.

Satsingen har vært vellykket. Penger er mobilisert, medisiner distribuert og mange, mange liv er reddet. Det er bra. Tenk på Kinas voldsomme sprang. Mye tyder på at folkehelseforbedringer var selve starten.

Smittsomme sykdommer er fortsatt en utfordring for land i sør. Vi har i det store og hele vunnet kontroll med dem.

Men så ser vi at den aller største helsetrusselen kommer fra en annen kilde: De langsomme, ikke-smittsomme livsstilssykdommene: hjertelidelser, diabetes, noen krefttyper og lungesykdommer som kols, for å nevne noen.

Dette er en epidemi som brer seg over hele verden: i vestlige land og i lav- og middelinntektsland. Utfordringene er de samme.

Det følger av utviklingen: urbanisering, endret kosthold, tobakk, alkohol, manglende fysisk aktivitet.

La meg ta noen tall fra Verdens helseorganisasjon:

60 prosent av alle dødsfall i verden skyldes nå ikke-smittsomme sykdommer, gjerne etter lengre tids sykdom. Og – som en rød tråd – går det et nedslående men samtidig håpefullt perspektiv; vi snakker om sykdommer som kunne vært forebygget og forhindret.

Fedme er dobbelt så vanlig i dag som i 1980. Nær en milliard mennesker går sultne til sengs hver dag. Men samtidig er det dette – flere dør av overvekt enn av underernæring. Et tungt paradoks.

42 mill barn under 5 år er overvektige på grunn av stillesitting og usunn mat. 35 millioner av disse bor i lav- og middelinntektsland.

Tobakk er fortsatt den ledende kilden til for tidlig død, og bidrar til mer enn 5 millioner dødsfall i året. Alkohol bidrar til død for 2,5 millioner i året. HIV/AIDS bidrar til sammenlikning til 1,8 millioner dødsfall.

Dette er tunge internasjonale trender. Som truer liv og helse for den enkelte.

Og igjen – dette har sammenheng med utvikling. Når dette slår inn fører det til stagnasjon i økonomisk utvikling for hele samfunn.

Da jeg jobbet i Verdens helseorganisasjon med Gro Harlem Brundtland, så jeg med egne øyne sammenhengen mellom helse og økonomi, mellom helse og nær sagt all annen politikk.

Gjennom sju år som utenriksminister så jeg sammenhengene på det feltet, helses betydning for sikkerhet. Jeg ble mer overbevist enn noen gang om at helse er en avgjørende drivkraft for vekst og utvikling, og for likhet og stabilitet over hele verden.

Som helseminister har jeg mulighet for å gjøre en forskjell. Det er hva vi må streve etter i politikken, å gjøre en forskjell, som en del av demokratiet, som en del av mandatet vi har som regjering.

Livsstilen bidrar til uhelse – også hos oss. Vi har mange utfordringer og noen motbakker som ikke blir slakere, men noen ganger brattere. Globale trender viser seg også her. Det handler ikke om smitte. Men like fullt, noe også vi er en del av.

Vi blir flere eldre. Det bra. Men det betyr også at flere lever med kronisk sykdom.

På 1960-tallet var det 1 av 20 menn i 40-årene som hadde fedmeproblemer. I dag er det 1 av 5.

Over halvparten av 40-åringene og 1 av 5 åtteåringer er overvektige.

Angst, depresjon, søvnvansker og alkohol er de viktige årsakene til sykefravær og arbeidsuførhet.

Og vi beveger oss stadig mindre.f

Bare 1 av 5 voksne er aktive mer enn 30 minutter daglig.

15-årige gutter bruker 70 prosent av tiden foran pc, tv og mobil.

Det er et paradoks, men det er trolig sant: Den mest alvorlige diagnosen vi kan gi oss selv som folk, er denne: Stillesitting.

Fordi vi i økende grad kan vi knytte sykdom til mangel på fysisk aktivitet og usunt kosthold.

Dette er åpenbart et individuelt ansvar – vil mange si. Vi avgjør selv hvor mye vi vil bevege oss. Vi avgjør selv hva vi spiser og drikker. Vi kan ta kloke valg med gode utfall.

Men sykdom henger også sammen med hvordan vi innretter samfunnet.

Vi vet at røykevaner og aktivitet og kosthold varierer systematisk med sosial posisjon. Ja, vi avgjør selv hva vi spiser. Men ingen velger å bli overvektig. Det henger tett sammen med i hvilken grad vi har mulighet for å ha kontroll over eget liv.

Sosiale forskjeller i helse er ikke bare et klassisk fattigdomsproblem. Sosiale ulikheter går i slyngende kurs gjennom alle inntekts-, yrkes og utdanningsgrupper.

Norge er blant landene der forskjellene er minst, men de er slående.

For eksempel er det inntil 10 års forskjell i levealder mellom bydeler i Oslo vest og bydeler i Indre øst. Overvekt blant barn viser seg i tråd med sosiale mønstre.

Hva gjør vi så, hvordan innretter vi politikken? La meg løfte fram de fire viktigste satsingene, slik jeg ser det:

• For det første: Tenke helse i bredt – mobilisere samfunnet langt utenfor bare helse – for at vi kan leve lenger med god helse og kortere med uhelse.
• For det andre: Lykkes med god forebygging, god folkehelsepolitikk.
• For det tredje: Tenke nytt om hvordan vi kan sikre en trygg alderdom for alle.
• For det fjerde; hvordan vi kan organisere oss for å ha verdens beste sykehus som kan være der for oss når vi trenger det.

Ganske kort om første punkt: Tenke helse i bredt – langt utenfor helse.

Egentlig sier det seg selv: Mye av opphavet til at jeg får et helseproblem skyldes faktorer utenfor helsesektoren. Tenk på trafikken – trafikkskader. Eller fysisk og psykisk arbeidsmiljø. Eller sykdom som følge av hva du spiser. Eller at du røyker.

Vi må med andre ord forankre folkehelseperspektivet i nesten all politikk.

Og som sagt: Sosiale strukturer i samfunnet er langt på vei avgjørende for hvilke valg vi tar når det gjelder levevaner.

Du og jeg har ansvar for vår egen helse. Men alles helse er samtidig alles ansvar.

En viktig kilde til uhelse ligger i det sosiale spenningsfeltet. Det utfordrer oss til å sette et skarpt lys på hva vi, som samfunn, kan gjøre for å bevare og videreutvikle samfunnets sosiale kapital – som jeg tror er en veldig underkjent samfunnsmedisin.

La meg forklare:

Vi kan en del om betydningen av kapital i samfunnet; om realkapital, finanskapital, humankapital, det er kapital vi kan regne ut og sette to streker under svaret på. Men den kanskje viktigste kapitalen lar seg ikke omregne i tall – det er den sosiale kapitalen.

Et samfunns sosiale kapital forteller om graden av tillit og gjensidighet i et samfunn. Og det forteller om den enkeltes og hele samfunnets sosiale nettverk.

Å ha rikelig med sosial kapital er et personlig gode, men det er også et fellesgode. Stoler jeg på samfunnet rundt meg? Er det noen der for meg om jeg trenger det?

Betydningen av sosial kapital er godt dokumentert: Jo mer integrert vi er i lokalsamfunnet, jo mindre risiko har vi for alt fra forkjølelse til hjerteinfarkt, hjerneslag, kreft, eller depresjon.

Sosial kapital sier noe om motstandskraft og om betydningen av å bli sett, hørt og tatt vare på. Forskere antyder til og med at mangel på nettverk og isolasjon kommer på nivå som risikofaktor som røyking, overvekt, høyt blodtrykk eller mangel på mosjon.

Mennesker som har dårlige sosiale nettverk, har fra to til fem ganger så høy sannsynlighet for å dø av alle tenkelige årsaker, sammenliknet med mennesker som har tette bånd med familie, venner og lokalmiljø.

En nøkkel til sterk sosial kapital er at det ikke er for store forskjeller mellom folk. Folk er ulike, takk for det. Men store forskjeller i inntekt og muligheter er ikke bra for samfunnet – eller for samfunnets helse.

Derfor er politikk for rettferdig fordeling, barnehageutbygging, barnehageplass til en akseptabel pris, en skattepolitikk som fordeler byrdene rettferdig, universiteter som er gratis, et helsevesen som ikke krever betaling i døra – derfor er alt dette bra for helse.

Økende forskjeller er det motsatte – ikke bra for helsa.

Så til punkt to; forebygging og folkehelse

Få andre steder enn Universitetet i Bergen er bedre egnet til å snakke om folkehelse. Her i Bergen satte Gerhard Henrik Armauer Hansen på attenhundretallet i gang et grundig arbeid for å finne årsaken til spedalskhet som rammet så mange mennesker så hardt.

Armauer Hansen kunne dra nytte av verdens første landsomfattende pasientregister. Dette startet i 1856 og registrerte alle spedalske i landet og ga en vitenskapelig kilde til kunnskap om utbredelse og årsak til sykdom.

Kunnskap fra registre, stå-på-kraft og ikke minst nye mikroskoper gjorde at Armauer Hansen oppdaget lepra-bakterien - her i Bergen - og påviste at den var årsak til sykdommen.

Siden er det bygget sten på sten, og WHO er i gang med det de beskriver som sin "final push" mot sykdommen.

Som politikere skal vi tegne et kart for morgendagens helsepolitikk. Da må vi, som Armauer Hansen, kjenne terrenget. På samme måte som han klarte å koble statistikk fra register, med funn i mikroskopet, som igjen ga mulighet til effektiv sykdomsbekjempelse så må vi som politikere spørre hva som er folks helse, hvor den er på vei og hva som driver den.

Av det vi ser, kommer det en tydelig konklusjon: Vi må mobilisere for forebygging og folkehelse. Det er ganske opplagt, men ikke like lett. Blant annet fordi oppmerksomheten om helse trekker så tungt i en annen retning.

La meg forklare:

Arbeidet med folkehelse danner for meg et tyngdepunkt i den andre enden av det jeg vil kalle "oppmerksomhetens verdikjede".

Blyloddet i oppmerksomhetens verdikjede finner vi i sykehusene. Det er lett å forstå. En sak om helse blir en helsesak når den krysser målsnora inn til sykehuset. Se på mediene, les overskriftene, hør debattene – det er her sakene er: Skandalene, kostnadene, manglene, krisene.

Folkehelse har et videre perspektiv – det tar utgangspunkt i folkets helse og menneskets helse. Folkehelse ser på det som bør være samfunnets aller viktigste anliggende.

Nemlig: Hvordan hindrer vi at jeg kommer på sykehus? Også for de som jobber i sykehus, er dette et viktig poeng. De er enige med meg – og det er ingen kamp om kundene.

Hvordan sikrer vi at jeg blir sett og kjent tidlig nok til å finne ut at helsen min kan være på vei mot uhelse?

Hvordan tar jeg og familie, nabolag, hjemsted, arbeidsplass, tak i de forholdene som kan trekke livet mitt i retning uhelse? Slik at jeg kan snu kursen før jeg må på sykehus?

Må jeg på sykehus vil jeg forvente god behandling. Noen ganger har vi ikke noe valg. Men det finnes langt flere valg enn mange tror.

Sliter jeg med overvekt, med dårlig pust som følge av røyking – eller strever jeg med tunge tanker og depresjon – ja da er det avgjørende å ta tidlig tak i det.

Havner jeg på sykehus er det fordi tilstanden er blitt så alvorlig at den virkelig er til byrde for meg. Og veldig dyr for samfunnet.

Det er her vi må skape et nytt tyngdepunkt i "oppmerksomhetens verdikjede". Vi må løfte frem det brede perspektivet. Magneten mot det andre perspektivet er så sterk.

Utviklingen vi står midt oppe i, har ikke skjedd plutselig. Det har kommet langsomt. Årsakene er komplekse, svarene er sammensatte – og i tillegg; mektige næringsinteresser står rede til å kjempe imot med effektive mottiltak.

De som selger tobakk og alkohol. De som selger og markedsfører mat og drikke med altfor mye sukker, fett og salt.

Disse næringsinteressene viker ikke for argumenter om folkehelse. De må møtes med en fast politisk vilje. Politikken står ikke uten seire, som mot tobakksindustrien de siste tiårene.

Som samfunn trenger vi en stor samtale om hvordan vi kan mobilisere meningsfullt mot de «langsomme» krisene. Det er litt som med klima. Vi ser en krise i sakte film utspille seg. Men de tradisjonelle virkemidlene virker ikke. Vi får ikke resultater over natta. Det er seige løp. Vi må være utholdende. Noen sier demokratiet er dårlig egnet for slikt. Jeg er uenig. Det er her vi trenger demokratiet aller mest.

Vi trenger nye og oppfinnsomme partnerskap mellom offentlig, privat og frivillig sektor, partnerskap som må til for å trenge inn i de sosiale sammenhengene som spinner helse for noen og uhelse for andre – lenge før vi dukker opp i statistikkene for stykkpris og dødsfall i sykehusene.

Til våren kommer vi med en stortingsmelding om folkehelse. Folkehelsearbeid handler om hvordan vi deler velferden i samfunnet vårt. Om oppvekst og utdanning, økonomiske levekår, bolig, miljø, sosiale nettverk, tilhørighet og ressurser som gir den enkelte og fellesskapet evner til å mestre hverdagen.

Så til mitt tredje punkt – kanskje det som er lengst unna dere – hvordan sikre en trygg alderdom for alle?

Langt frem for dere – men dere skjønner poenget – dere har foreldre og besteforeldre og noen har oldeforeldre. Vi blir flere eldre. Er ikke det bra? Tenk hvilket uttrykk det er for at samfunnet blir bedre – at helsa blir bedre. Vi har en landslagssjef i fotball som er over 70!

Og styrelederen her i Helse Vest, Oddvar Nilsen, er 72 og få gjør jobben hans etter ham!

Det er ganske opplagt egentlig: For hvis det er slik at vi legger på et par år i levetid med jevne mellomrom så vil jo det ekstra året kommer på tampen av livet.

Det store bildet er at de fleste eldre er friske og livskraftige. Som vil jobbe lenger. Leve aktive liv. De siste 20 årene har vi faktisk fått 40 prosent flere eldre over 80 år. Men det er ikke blitt flere som trenger hjelp og pleie.

Det gir meg grunn til å spørre om ordet eldreomsorg er et godt begrep?

For bildet av omsorgstrengende er ikke bildet av gamle mennesker. Det er tallet på omsorgstrengende under 67 år som har økt. Som er rammet av sykdom, som lever med skader etter ulykker.

Omsorg har ikke noe med alder å gjøre, det har med behov å gjøre. Alle som trenger omsorg skal være trygge på at de får omsorg, enten vi er unge eller eldre. Behovene blant eldre er like forskjellige som i andre aldersgrupper.

Jeg tror derfor at trygt og aktivt eldreliv er et bedre begrep enn eldreomsorg.

De aller fleste ønsker å klare seg selv, hjemme hos seg selv – lengst mulig. Vi trenger et løft for å bidra til det.

Til våren legger jeg frem en annen stortingsmelding – som jeg vil kalle innovasjonsmeldingen. Her kaster vi blikket 40 år tilbake i tid – og 40 år fram i tid.

Det vi ser er at på 40 år har årsverk for de som jobber med helse og omsorg i kommunene, vokst fra 20 000 til 130 000 årsverk.

Disse tjenestene er blitt til som et svar på mange av de utfordringene vi har stått overfor: Et stort behov for arbeidskraft, at kvinnene kom ut i arbeidslivet, og veksten i tallet på eldre.

Dersom det skjer like mye de neste 40 årene – vil alt se helt annerledes ut. Det må være utgangspunktet når vi skal planlegge framtiden.

Det er ikke nok bare å gange opp tallet på sykehjemsplasser med veksten i antatt omsorgstrengende – og så tro at vi har en plan.

Hvis vi skulle forlenge trenden med hvordan vi løser oppgavene i dag, og si at vi skal gjøre det på samme måten om 20, 30 eller 40 år – så har vi et stort problem. Da måtte hver fjerde av dere som sitter og hører på meg, velge omsorgsyrker. Og så hver tredje i neste generasjon.

Stemmer det? Nei – og det vil aldri stemme om vi tenker sånn.

Vi må tenke nytt. Vi må endre organiseringen og legge til rette for at folk holder seg friske lenger enn i dag.

Svaret ligger i frivillighet, i evnen til å utvikle vår sosiale kapital, i å utvikle ny teknologi, i forskning og kunnskap.

For det fjerde; hvordan vi kan organisere oss for å ha verdens beste sykehus som kan være der for oss når vi trenger det?

Mange av dere tenker nok sykehus når dere tenker helsetjenester.

Sykehus er viktig når vi blir syke. Og jeg er selvfølgelig også sykehusminister.

Her i Norge kan vi være stolte over å være i verdenstoppen når det gjelder å behandle alvorlige sykdommer. Universitetet i Bergen og Universitetssykehuset på Haukeland er blant bidragsyterne til dette.

Bare siden dere gikk på barneskolen for 10-15 år siden, har det vært en formidabel utvikling i hva som er medisinsk teknologisk mulig.

Mer enn 28 000 nordmenn rammes av kreft hvert år. Nå lever nesten to tredjedeler av pasientene mer enn fem år etter en kreftdiagnose.

Slik var det ikke for få år siden. Før lå vi middels an, men nå har vi gått forbi våre naboland.

Antallet som dør av hjerte- og karsykdommer er redusert med over en tredjedel, og i overlevelse etter hjerteinfarkt, er vi i verdenstoppen blant annet fordi den akutte behandlingen er samlet til Bergen og fem andre steder i landet.

Ved å samle den mest krevende behandlingen av alvorlige sykdommer på færre sykehus, kan man bygger opp effektive fagmiljø som kan bruke dyrt, avansert utstyr, og som vet akkurat hvordan de skal utføre et inngrep eller en prosedyre. Også her er det sånn at øvelse gjør mester.

Sykehusdebattene går høyt om dagen. Hvilket sykehus skal gjøre hva, er et viktig punkt når vi diskuterer organisering av sykehus i Norge.

Jeg vil imidlertid advare mot å tro at vi bare kan organisere oss til bedre sykehus, for meg er det det som er best for pasienten som må stå i fokus. De siste ukene har det på ny kommet en rekke nye og gamle reformforslag til omorganisering av sykehus-Norge - med til dels omfattende og uante konsekvenser. De to forslagene jeg reagerer mest på er

1. å flytte styringen fra landsdelene og inn til et nytt helsebyråkrati i Oslo, og
2. å opprette et helsemarked hvor kommersielle får tilsynelatende fri tilgang til sykehusbudsjettene.

Jeg mener at det første er et svært ulogisk svar på debatten som har rast. Alle ser at det har vært utfordringer med sammenslåingen av sykehus i Oslo-regionen. Og som så ofte ellers får det som skjer i og rundt hovedstaden ofte mediene til å tro at sånn er det ellers i landet også.

Men det er ikke sånn. I vest, i midt og i nord ser vi gode utviklingstrekk, økonomi i balanse, nye investeringer og god regional ansvarsdeling. Hvordan skal det løse sykehusutfordringer knyttet til sykehus i Oslo å fjerne makt og myndighet over Vestlandets sykehus fra Vestlandet? Et slikt forslag hjelper verken Oslo eller Bergen.

Hvis det er noe norske sykehus ikke trenger nå så er det en opprivende debatt om overordnet organisering. Ingen modell er hugget i stein, den må tilpasses og justeres under veis. Men som jeg ser det er det ikke noe av det som ikke er bra i sykehus-Norge som ikke kan løses av det som er bra i sykehus-Norge.

Og da vil jeg mener at ideen om overordnede retningslinjer forankret i Stortinget kombinert med regionalt ansvar for ansvarsfordeling – det er i grove trekk en riktig modell. Nittifem prosent av et pasientforløp skjer i regionen. Da har jeg tiltro til at de vet best om vest i vest. Om nord i nord. Osv.

Når det gjelder det andre forslaget – om offentlig finansiering av private, kommersielle helsetilbud, så er jeg ikke i mot det fordi jeg er i mot private. De fleste fastleger er private, og vi kjøper private sykehustjenester for 11mrd i året enten det er for eksempel det ideelle sykehuset Haraldsplass eller for eksempel det kommersielle Aleris.

Forskjellen i Frp og Høyres forslag er at de vil opprette et nytt helsemarked hvor pengene fritt følger pasienter og diagnoser som i et forsikringsselskap. Dette er et farlig forslag for kvaliteten i helsetjenesten, fordi vi trenger sterke universitetssykehus eid av fellesskapet, sterke kommuner og sterke lokalsykehus. Vi trenger en ansvarsdeling som klart og tydelig forankrer ansvaret til å prioritere hos det offentlige.

Da kan ikke de kommersielle helseaktørene fritas fra prioriteringer eller faglig planlegging og gis et sugerør inn i helsebudsjettene uten kontroll.

Det som er grunnleggende for meg er at tjenestene skal høy kvalitet og at pasientene skal få trygge og sikre tjenester. Der firer vi ikke. Regional styring, statlig eierskap, solide fagmiljøer og samarbeid med ideelle og private er alle virkemidler for å oppnå dette.

Og la oss huske: De viktigste løsningene på det vi er opptatt av når vi blir syke ligger ikke i Departement eller i Stortinget, men i tjenestene selv. Møtet mellom pasient og behandler, og hvordan vi legger til rette for gode og trygge pasientforløp er det viktigste. Her må ansatte, avdelinger, sykehus og regioner jobbe sammen.

Om noen uker skal vi legge frem to stortingsmeldinger som handler om dette. Den ene er om kvalitet og pasientsikkerhet. Den andre er om IT i helsetjenesten og digitale tjenester.

Begge meldingene trekker opp de lange linjene for hvordan vi skal organisere helsetjenestene og hvordan vi skal få til god samhandling i helse- og omsorgstjenesten for gi deg rett behandling når du blir syk.

Og felles for de fire punktene jeg har vært gjennom:

Til slutt: Hvordan sikrer vi at vi tar et felles ansvar for like rettigheter? At det ikke er din sosiale posisjon eller lommebok som avgjør hvilke helsetilbud du får – men det at du er en del av det norske fellesskapet med plikter og rettigheter?

Dette er et viktig spørsmål å reflektere over for dere studenter. Enten dere leser medisin, realfag, samfunnsvitenskap, teknologifag, humaniora eller andre fag: Dere må trenge dypere i kunnskapen, forstå mer, se sammenhenger, utfordre gamle sannheter, og løfte frem nye.

Kunnskap er et middel til å utvikle et trygt og godt samfunn med like muligheter for alle.

Kunnskap handler også om hvilke verdier vi bygger samfunnet vårt på – hvordan vi tar vare på de svakeste, og sørger for rettferdig fordeling av ressurser og velferdsgoder.

Det som driver meg som helseminister, er visjonen om at alle kan bruke sine muligheter. Storheten i at det skal gjelde alle. At samfunnet som fellesskap skal gi muligheter og legge til rette for muligheter.

At politikkens mål er å bidra til rettferdighet. At vi som mennesker har både plikter og rettigheter. Ikke det ene uten det andre.

Helse er av betydning for alt dette. Utvikling i folkehelsen går som en rød tråd gjennom historien om norsk samfunnsbygging.

For meg er det slik også i dag, og kanskje aldri viktigere enn i dag, å ha det som et stort politisk prosjekt, fordi mulighetene er så mange, ressursene alltid begrensede og fordi kilden til store forskjeller oppstår nettopp her – i helse.

Derfor må vi jobbe for å snu trendene som peker i gal retning, møte utfordringene fra livsstilssykdommene – og satse på forebygging, forebygging, forebygging – slik at vi kan leve lengst mulig med helse, og minst mulig med uhelse. Intet mindre.

Det ser jeg på som min viktigste oppgave som helse- og omsorgsminister.