Hvordan står det til med helsa?

Takk for invitasjonen til kartellkonferansen på Gol – en viktig årlig milepæl i den politiske høstsesjonen!

Jeg fikk til en del, og så mye, gjennom 7 år som utenriksminister. Men til Gol kom jeg aldri.

Det gjør meg desto mer fornøyd med starten som Helse- og omsorgsminister. Jeg kommer til Gol og kartellkonferansen etter bare 7 uker!

Det er godt å se både kjente og nye ansikter. Og jeg tenker; så dette er noen av de såkalte ansiktsløse byråkratene som høyresiden raljerer med fra tid til annen! Jeg er stolt av å tilhøre en bevegelse som virkelig verdsetter de som jobber i og for staten – i og for fellesskapet.

Gjennom disse ukene har jeg møtt bredden av norsk fagbevegelse ute i det store helse-Norge. Jeg har bedt om egne møter med de tillitsvalgte, uten ledelsen til stede, for å høre hvordan de ansatte ser på jobben, på faget, på utfordringene på arbeidsplassen.

Det har vært lærerike og nyttige møter. Jeg har hørt om store og små saker, mange av dem følger jeg opp på min kant. Men først og fremst har jeg møtt engasjement og en stolthet for jobben – og en visshet om at dette også er viktig for samfunnet som helhet.

Så takk for anledningen til å si noe om det jeg ønsker å få til i denne jobben.

Jeg vil gjøre det på denne måten:

• Først noen tanker om det store bildet, om hvordan helseutfordringene møter oss som mennesker og som samfunn, og hvordan vi bør møte dette politisk. Jeg tror det er ganske bred enighet om dette hovedbildet i Norge, det er bra og det må vi vite å utnytte for å få til de endringene vi ønsker.
• Så vil jeg snakke om de politiske ulikhetene, for på helseområdet finner vi noen av de største politiske forskjellene mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk. Og disse forskjellene, de blir tydelige når det nærmer seg valg. Helse og omsorg er pekt ut som hovedsaker i valgkampen. Det er bra, det er ikke uten grunn, og jeg gleder meg.

Først til det store bildet.

Ser vi verden under ett ser vi store helseforskjeller mellom land. Vi kan måle dem i forventet levealder, i sykdomsbyrde og i for tidlig død. Men vi kan også se det på samfunnets utvikling. Helse er viktig i seg selv, for hver enkelt, men også avgjørende for hele samfunn.

Og historien forteller om utrolige fremskritt; om utryddelse av sykdommer, bedret folkehelse, forlenget levealder og store oppdagelser innen medisin og teknologi.

Men vi ser også forskjeller, og millioner som ikke har nytt godt av fremskrittene, om dårlig helse som har forsterket fattigdommen for enkeltpersoner og samfunn.

Ikke overraskende er Norge i den aller øverste delen av den globale helsestatistikken. Men til tross for dette, til tross for forskjellene mellom land, har helseministre flere av de samme utfordringene - i rike, mellominntektsland og fattige land.

Vi ser at vi gradvis vinner kampen mot de smittsomme sykdommene. Vi er kommet lenger i de rike landene i nord enn i sør, der mange land og sårbare helsesystemer fortsatt strever mot HIV/AIDS, tuberkulose, malaria og andre tropiske sykdommer.

Men det som virkelig fanger vår oppmerksomhet er fremveksten av de ikke-smittsomme sykdommene som rammer oss – rike som fattige – på helt nye måter.

Det er de langsomme, ikke-smittsomme livsstilssykdommene: hjertelidelser, diabetes, noen krefttyper og lungesykdommer som kols, for å nevne noen. Det er mental helse og psykiske lidelser.

Verdens Helseorganisasjon følger utviklingen og bruker nå sterke ord: Vi er vitne til en epidemi som brer seg til alle land.

Dypere samfunnsendringer ligger i bunn for denne utviklingen: urbanisering, endret kosthold, tobakk, alkohol, manglende fysisk aktivitet.

60 prosent av alle dødsfall i verden skyldes nå disse ikke-smittsomme sykdommene. I Norge er tallet nærmere 80 prosent.

Utfordringen er ikke bare dødsfallene, i seg selv. Det er at disse sykdommene ofte fører til redusert livskvalitet over lang tid for den enkelte, nedsatt arbeidsevne og i sum store kostnader for samfunnet.

Jeg skal ikke liste opp statistikken, bare nevne ett tall som sier mye: Tobakk bidrar til mer enn 5 millioner dødsfall i året og er på toppen av listen over årsak til sykdom og for tidlig død.

Til sammenlikning dør 2,5 millioner av sykdommer knyttet til alkohol.

HIV/AIDS – den store smitten - bidrar til 1,8 millioner dødsfall hvert år.

Poenget mitt er dette: Vi må ha en grunnleggende nytenking for å møte denne utfordringen. For vi snakker om langsomme og tunge trender. Vi har vennet oss til at levealderen øker, med et par år pr tiår. Men det kan snu, om vi mister kontroll på denne utviklingen. Da kan de som fødes i dag oppleve at de ikke blir eldre enn sine foreldre.

Som helseminister handler om lag 80 prosent av spørsmålene jeg får i min hverdag om sykehus. Jeg svarer på alle. Men det sier noe om samfunnets oppmerksomhet; vi har fokus rettet mot reparasjonen. Og det trengs.

Men jeg er helseminister og ikke bare sykehusminister.

For vi må tenke slik; målet for god helsepolitikk er ikke hvor mange vi behandler på sykehus, men hvor mange vi kan hjelpe til ikke å komme på sykehus. Trenger du sykehuset skal vi selvsagt gi deg den best mulige behandling. Og dette kommer jeg tilbake til.

Men de ikke-smittsomme sykdommene kjennetegnes ofte ved at de utvikler seg gradvis, og at vi altfor sjeldent tar tak i dem før du har gått gjennom sykehusdøra. Se bare på mediene, det er som oftest når folk passerer målsnora til spesialisthelsetjenesten at en sak om helse blir til en helsesak.

Men problemet er at når du først kommer dit, er du ofte alvorlig syk, livskvaliteten for deg og dine er allerede redusert og det er både vanskeligere og dyrere å behandle.

Den gode nyheten midt oppe i det hele er at nesten alle disse sykdommene og tilstandene kanforebygges– og når vi i arbeiderbevegelsen har tro på at vi kan forme samfunnet, må vi også ha tro på at vi kan gjøre noe med disse utfordringene. At vi politisk kan påvirke dette området av samfunnet.

Politikken for forebygging trenger et kraftig løft for at vi skal klare det.

Kjernen i samhandlingsreformen er å bidra til at vi forebygger bedre, at vi virkelig tar ansvar tidlig, tett på der vi bor, lever og jobber – at ryggraden i primærhelsetjenesten, fastlegen bidrar – og at kommunen virkelig engasjerer seg i tiltak for forebygging.

Så må vi tydeliggjøre politikken i dette. Ja, dårlig helse rammer sosialt ulikt. Og Norge er ikke noe unntak. Når levealderen i Oslo har 10 års variasjon mellom bydeler på vest og øst, ja da handler det om politikk, fordeling og muligheter, eller mangel på muligheter.

Og derfor blir jeg skremt når Høyres ordfører i Oslo ikke ser at dette er et problem. Han sier at dette ikke kan løses politisk. Og dette er ikke noe nytt. Men vi vet at kampen for sosial ulikhet må og kan løses politisk.

Og kjære venner, som helse- og omsorgsminister vil jeg løfte dette. For vi kan ikke bare sitte og se på de store levekårsforskjellene i Oslo. Og når Høyresiden i Oslo ikke vil gjøre noe med problemet, da får vi gjøre det vi kan.

Hver femte norske 8-åring er overvektig. I USA er tallene langt mer alvorlige. WHO mener vi ligger 15 år etter USA. Så vi er altså på vei dit, og det er ikke noen god vei.

Mat dominert av salt, sukker og fett bys frem i alle sammenhenger, over alle disker og i alle automater, særlig til de unge.

Vi kan i økende grad knytte sykdom til mangel på fysisk aktivitet og usunt kosthold. Dette er åpenbart et personlig ansvar.

Men sykdom henger også sammen med hvordan vi innretter samfunnet.

Vi vet at røykevaner, aktivitet og kosthold varierer systematisk med sosial posisjon.
Ja, vi avgjør selv hva vi spiser og drikker. Men ingen velger å bli overvektig. Det henger tett sammen med i hvilken grad vi har kunnskap og mulighet for å ha kontroll over eget liv og ta de gode valgene.

Vi må gjenreise ambisjonene i folkehelsepolitikken. Det går som en rød tråd gjennom den samfunnsbyggingen arbeiderbevegelsen ledet an i, skritt for skritt å gjennomføre tiltak og reformer for bedret folkehelse – for alle, ikke bare de få – på arbeidsplassene gjennom bedret arbeidsmiljø – og i samfunnet – ved helsestasjonene, sykehusene og på skolene.

Vi må hente tilbake den inspirasjonen, den motivasjonen.

Jeg mener det haster – det haster med tiltak mot en bevegelse som ser ut til å være langsom, men veldig seig.

Vi hadde mot til å utfordre tobakksindustrien.
Her var LO og Hotell- og restaurantarbeiderforbundet avgjørende aktører. De så hva røyking betydde for helsa til medlemmene deres. Det hadde ikke blitt noen røykelov uten fagbevegelsens engasjement.

Vi ser at dette gir resultater. Nå må vi ha mot til å utfordre andre deler av industrien, også de som leverer produkter som salt, sukker, fett og alkohol.

Det er en mer sammensatt og krevende dagsorden. Det er sterke motkrefter. Vi vinner ikke frem med moralisme og hevede pekefingre. Jeg tror mer på forståelig kunnskap og tilrettelegging. Der det ligger til rette for det, kan vi samarbeide med nærings- og nytelsesmiddelindustrien om å dreie utviklingen over på et sunnere spor – gjennom samarbeid. Her lytter jeg gjerne til råd fra NNN, som har medlemmer som står midt i dette.

Men vi skal heller ikke gi opp den demokratiske retten til å vedta reguleringer. Når kunnskapen forteller oss at noe er farlig for folk, særlig barn, vil de forvente at de blir beskyttet.

Vi arbeider nå med en Stortingsmelding om folkehelse, den første siden 1990-tallet. Vi må tenke helse i et bredere perspektiv. Listen er lang; barnehagene, skolen, byplanlegging, idrett, kultur, arbeidsplassen, møte med mektige næringsinteresser, trafikken.

Dette går til kjernen av politikken, til betydningen av rettferdig fordeling og vilje til omfordeling. For Norge er også et samfunn med tydelige sosiale ulikheter i helse.

Derfor må vi ha en politikk for rettferdig fordeling, barnehageutbygging og priser familier kan bære, en skattepolitikk som fordeler byrdene rettferdig, skole og universiteter som er gratis, en helsetjeneste som ikke krever betaling i døra.

For alt dette er samtidig god helsepolitikk.

Og vi må ha en eldrepolitikk som forbereder oss på at de eldre som gruppe er i sterk forandring. Det blir flere eldre og gruppen er mer mangfoldig med ulike ønsker og behov.

Vi skal jobbe for å nå omsorgsplanens mål, om nye årsverk, om styrket opplæring, om tilskudd til sykehjemsplasser. Vi er i rute og vi holder både kurs og farten oppe.

Og vi må tenke nytt. De aller fleste av oss ønsker å bo lengst mulig hjemme når vi blir eldre, klare oss selv, leve egne liv. Her trengs nytenking, hvordan bistår samfunnet med det?

Hvordan kan vi utnytte ny teknologi til å gi eldre større trygghet og bedre råderett over sine liv, der de ønsker? Hvordan tenker vi nye partnerskap med frivilligheten, med kulturlivet?

Dette blir hovedtema i debatten og i en stortingsmelding om innovasjon i omsorgen som kommer til våren. Dette vil skape en ny dagsorden for eldre og for omsorgspolitikken i Norge.

Så kjære venner,

vil jeg også snakke om sykehusene, viktige som de er i vårt samfunn, for pasientene, og som en stor arbeidsplass for titusener.

Jeg ser hvor mye som er bra – og hvor mye vi må ta vare på. Og jeg kommer til å fortsette å snakke om det, alt som går bra, fordi det ikke er dette som når overskriftene.

Over 80 prosent av oss er fornøyd med sykehusene. Og det sier sitt; de som har vært i nærkontakt med et sykehus er mer fornøyd enn de som ikke har vært det!

Siden 2005 har vi behandlet 1,4 millioner flere pasienter, og overlevelsen for alvorlige kreft- og hjertediagnoser øker.

Sykehusene våre er i verdenstoppen når det gjelder å behandle alvorlige sykdommer.

De siste 10-15 åra har det vært en formidabel utvikling i hva som er medisinsk-teknologisk mulig.

Mer enn 28 000 nordmenn rammes av kreft hvert år. Nå lever nesten to tredjedeler av pasientene mer enn 5 år med en kreftdiagnose. For få år siden lå vi middels an, nå har vi gått forbi våre naboland.

Antallet som dør av hjerte- og karsykdommer er redusert med over en tredjedel, og vi er i verdenstoppen i overlevelse etter hjerteinfarkt. Det skyldes jo veldig mye bra arbeid!

Og denne utviklingen skal fortsette, vi må satse riktig, samle ressursene, holde styringen, og ikke minst satse videre:

Vi vil:

• løfte kvalitet og pasientsikkerhet, slik vi utdyper i en Stortingsmelding som kommer før jul. Mye er ugjort og vi må ta tak i det, sammen med de ansatte i sektoren – på lag med dem
• sikre gode tilbud til våre eldre i samarbeid med kommunene
• sikre et likeverdig helsetilbud i hele landet
• lage gode systemer som sikrer rask implementering av nye behandlingsformer og medisinsk utstyr
• sikre god samhandling og bruk av IKT, slik vi omtaler i en annen Stortingsmelding om kort tid, med stort potensial for bedre tjenester til pasienten og bedre arbeidsvilkår for de ansatte
• Og ikke minst: vi må sikre god rekruttering

For å lykkes med alt dette må vi ha solid og forutsigbar finansiering fra fellesskapet.

Vi må sikre god organisering – med en arbeidsdeling og gode lokale tilbud der folk bor og spesialisering der det er nødvendig for å sikre kvaliteten.

De av oss som er friske ønsker å ha et akutt beredskapssykehus rett ved siden av der vi bor. De som er syke, vet bedre...

Vi må ha sterke robuste fagmiljøer – med godt utstyr og god teknologi – også det for å sikre kvaliteten.

Vi må få ned ventetidene, der er vi på god vei, de går nå ned, måned for måned.

For å lykkes må fellesskapet ha hovedansvaret.

Innen helse vil ønsker og behov alltid overgå tilbudet. Vi kan ikke la pris, tilbud og etterspørsel avgjøre hva slags hjelp vi gir – hvor vi gir den og hvor mye vi bruker på det.

Det er ikke markedet som skal prioritere. Demokratiet må prioritere. Og demokratiet må organisere.

Og organiseringen av norske sykehus blir i sannhet debattert, og fagbevegelsen er og har vært engasjert. Det er bra, og engasjementet bør skjerpes nå, på vei mot valget

Jeg har et avslappet forhold til selve modellen, for modellen kan ikke være målet, den må være midlet, og selv om vi har en type organisering kan ikke den være hugget i stein, vi må kunne tilpasse og justere underveis, det er min holdning.

Men min grunnholdning er denne; det er ingen uløste oppgaver, ingen ambisjoner vi ikke kan løse og nå med dagens organisering, slik den har blitt tilpasset og justert over tid.

Og dagens organisering sikrer noe viktig, fem forhold:

For det første; at vi kan gjennomføre Stortingets vilje og ha god og regionalt forankret politisk styring av et likeverdig helsetilbud over hele landet. Slik at pasienten kan føle at det er tilgang på den beste behandlingen over hele landet.

For det andre; at vi holder tritt med den teknologiske utviklingen og behandler flere pasienter gjennom både spesialisering og desentralisering av tilbudene.

For det tredje; at vi har regional tilhørighet og folkevalgt forankring og kunnskap om regionale forhold – at vi kan se sykehusenes arbeidsdeling i sammenheng. Mellom 90 og 95 prosent av et pasientforløp skjer innen én og samme region. Den regionale organiseringen bidrar til å bedre pasientforløpene innad i regionen gjennom god fordeling og arbeidsdeling mellom sykehusene i regionen.

For det fjerde; at vi har fått orden i sykehusenes økonomi med nytt rom for investeringer og nysatsinger – tenk på hvor vi var i 2005, med milliardunderskudd, nå går sykehussektoren samlet sett i balanse og det investeres som aldri før.

Og for det femte; at vi har god styring og prioritering ved beredskapsbehov. Det har vist seg å være viktig.

Dette er et godt utgangspunkt for videre utvikling.

Jeg vil advare mot å kaste sykehusene inn i en ny debatt om organisering. Sykehusene trenger ikke det nå.

Ja, det er utfordringer i Helse Sør Øst og i Oslo-regionen, selv om jeg tror vi er på god vei til å løse dem. Men jeg tror ikke det hjelper sør øst å legge ned vest, midt og nord, der det fungerer bra.

Tar vi bort det regionale leddet, vil vi få en sentralisering av styringen. Da må vi bygge opp et nytt og sannsynligvis mye større administrativt apparat sentralt, et nasjonalt sykehusdirektorat eller noe liknende.

Jeg tror det blir mer byråkrati, ikke mindre. (OECD-tall om byråkrati.)

Større avstander, ikke færre. Vi mister den regionale forankringen, muligheten til å se regionale sammenhenger.

Når vi ser på befolkningsutviklingen, og særlig veksten rundt de store byene, ser vi allerede nå at sykehusene vil være i konstant omstilling. Ja, takten vil etter all sannsynlighet øke framover.

Nettopp da er den regionale forankringen viktig når tjenestetilbud skal utformes, strukturendringer skal gjennomføres, budsjetter skal fordeles og når investeringsbeslutninger skal tas.

Et regionalt, administrativt nivå med nær kontakt og god dialog med kommuner og fylkeskommuner, og tett oppfølging av sykehusene er et pluss vi ikke bør snu til et minus ved å flytte alt til hovedstaden.

De vet best i vest hva som skal til i sin region, og i nord og midt hva som trengs der.

Så dagens organisering gir oss mulighet til god politisk styring.

Men kjære venner - det er behov for forandringer.

Jeg hører og ser at de som jobber der i førstelinjen, tettest på hovedpersonen – pasienten – opplever at det er for store avstander til beslutningene, til ledelsen.

Jeg hører og ser at målene for styringen, hver virksomhets mål og mening, i for liten grad oppleves å være eiet og utviklet der – på sykehuset, igjen; tettest på pasienten.

Jeg hører og ser mange ledere på mange nivåer. Jeg mener vi trenger å snu på noen viktige rekkefølger og se at den viktigste lederen i det daglige – det er mellomlederen – hun som gjør klar til operasjonen, organiserer akuttmottaket, klargjør klinikken. Det er hun alle vi andre må være til for.

Jeg hører og ser at mange grupper på sykehusene mener det blir for mye rapportering, for mye detaljstyring, «for mye tid ved skrivebordet og for liten tid ved sykesengen», som en tillitsvalgt fra Fagforbundet sa det til meg.

Hvordan nærmer vi oss dette?

La meg ta det i rekkefølge:

Jeg ønsker at sykehusene skal styres etter klare signaler fra Storting og Regjering. De signalene skal være overordnete. Men de kan også være tydelige. I foretaksmøtene og oppdragsdokumentene gir vi for eksempel klare signaler om å redusere deltid, at nye stillinger skal utlyses som hele stillinger og at konkurranseutsetting ikke skal svekke lønns- og pensjonsforhold. Det er demokratiets vilje.

Men så må vi konsentrere innsatsen framover på innholdet i tjenestene, på en ambisjon for kvalitet og pasientsikkerhet, og hjelpemidlene for de som skal utøve tjenesten i det ytterste ledd, nærmest pasientene.

Vi – og jeg som minister – skal bruke krefter på å tilrettelegge for at ledere og ansatte i sykehusavdelinger og poliklinikker får best mulig rammebetingelser for å gjøre jobben - nettopp der.

Så ser jeg at dette er et dilemma, den rette graden av styring. Vi ønsker et system basert på tillit og tydelig ansvar, på den enkelte arbeidsplass. Og vi ønsker å sende klare signaler om hva samfunnet forventer. Her kan det komme et krysspress.

Vi ønsker økt oppmerksomhet om kvalitet. Det må måles, og det må rapporteres. Men vi må rydde opp i den rapporteringen som er unødvendig og som ikke brukes.

Jeg hører dette fra både ansatte og ledere, og fra Fagforbundet. De opplever mer byråkrati, mer rapportering. Dette vil jeg ta tak i.

Mye av den rapporteringen er jo resultat av at vi stiller krav, og at vi som pasienter har rettigheter som kan dokumenteres og etterprøves. Det skal vi ta vare på.

Men jeg vil ha kunnskap om omfanget, forstå rekkevidden, skape et grunnlag for å rydde opp, slik at tiden kan gå til det viktigste, til pasienten, til forskning, til utvikling.

Vi forbereder derfor nå et prosjekt om måling og rapportering, der arbeiderne selv trekkes med for å kartlegge og vurdere det som rapporteres. Vi trenger tall for å følge utviklingen,fange opp hva som virker og hva som ikke virker, på en del utvalgte arbeidsplasser. Men tallene skal være relevante og føles meningsfulle. (Avklart med Fagforbundet, NSF, Dnlf.)

Sykehussektoren er langt på vei i økonomisk balanse – nå kan vi styre på andre krav – vi må sette fokus på kvalitet: Redusere feilbehandling. Prioritere riktig. Kortere ventetider.

Da må vi etter min mening i større grad ansvarliggjøre hvert enkelt sykehus, hver enkelt arbeidsstasjon. Vi trenger klarerere stedlig ledelse.

Regionene skal være tilretteleggere for dette. Ikke et detaljstyrende mellomledd.

Og så tror jeg vi skal være ærlige: Det vil alltid være engasjement, trykk og til tider konflikt rundt noe så viktig som driften på et sykehus. Vi kan ikke oppheve det. Det er heller ikke bare negativt. Men vi kan ikke tillate at det utvikler seg slik at det går utover kjerneoppgaven, driften – innsatsen for pasienten.

Så skal vi følge opp de mange sakene vi sammen setter på dagsorden, i dialog med fagorganisasjonene: Samarbeid for å redusere deltidsandelen for sykehusansatte – flere faste heltidsansatte som et viktig virkemiddel for kontinuitet, kvalitet og dermed pasientsikkerhet.

Dette har vi fulgt opp i oppdragsdokumentet til de regionale heleforetakene.
Og resultatene begynner å komme. Mindre sykefravær bidrar i samme retning.

Vi må arbeide for å kvalifisere både dagens arbeidstakere og ikke minst framtidens arbeidstakere. Bedre samhandling mellom yrkesgruppene i sykehusene, rett kvalifikasjon på rett plass.

Mange av de som jobber deltid i helsesektoren er kvinner uten formell utdanning. Samarbeidet mellom Fagforbundet og Spekter for å øke andelen heltidsstillinger, må også inkludere ulike kompetansetiltak.

Vi gir også klare føringer om at sykehusene skal ta inn flere lærlinger.

Og her kommer jeg til å være enda tydeligere. Vi må sikre læreplasser til våre helsefagarbeidere på sykehusene. Det investeres for milliarder av kroner hvert år i sykehusbygg. Også her må vi sikre at dette skal gjøres med lærlinger på byggeplassen.

Det vil vi nå ta med i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene.

Kjære venner,

La meg avslutte med å snakke om utfordringene mot fellesskapets ansvar for å sikre likeverdige tilbud til alle. For det er det dette handler om.

Innledningsvis sa jeg at helseutfordringene kommer fra langt utenfor helsesektoren. Da er det slik at politikk utenfor helse også kan påvirke helsa.

Jeg mener at Høyre og Frp´s økonomiske politikk, deres familiepolitikk og deres arbeidslivspolitikk ikke gir gode bidrag til å nå de målene vi setter for folkehelsa.

Skattelette til de rikeste vil gi velferdskutt og et dårligere offentlig helsevesen.

Kutt i overføringene til kommunene vil ramme tiltak som bidrar til å utjevne sosiale ulikheter i helsa. Svekke samhandlingen.

Økte barnehagepriser vil føre til færre barn i barnehagene, og et mer brutalt arbeidsliv, og kutt i sykelønnen vil definitivt ikke fremme en god helse.

Men jeg blir virkelig bekymret som helseminister når jeg leser hva Høyre nå foreslår.

De vil bruke offentlige penger til å bygge ut nye private sykehustilbud i Norge.

I programutkastet kaller Høyre det "fritt behandlingsvalg". Fine ord dette – både "fritt" og "valg", det føyer seg inn i rekken av gode ord som "trygghet" og "mangfold" som Høyre nå bruker som bindestreksord til nesten alle forslag de har.

Rekken av forslag om skattekutt, kutt i trygd og privatisering skal alt altså lede til noe som skal bli trygt, fritt og mangfoldig. Vi må tydeliggjøre for velgerne hva dette betyr. For virkeligheten blir en annen.

Mens de offentlige sykehusene må prioritere hardt hver eneste dag, foreslår Høyre frislipp for kommersielle aktører som skal kunne sende regningen til det offentlige helsevesenet.

Vi snakker med andre ord om en offentlig finansiert oppstart av en lang rekke private tilbud. Men det er ikke sånn at slike tilbud bare dukker opp med sin kapasitet; pengene og fagfolkene må jo komme fra et sted, ja dette er penger som vi heller bør satse på å styrke og videreutvikle fellesskapets sykehustilbud. Ikke flytte pengene derfra og ut i et kommersielt marked.

Erfaringen viser at slike private, kommersielle sykehus gjennomfører enklere og lønnsomme behandlinger. Men alle behov er ikke enkle og lønnsomme.

Resultatet er at det offentlige sitter igjen med de omfattende og kompliserte operasjonene. De sammensatte lidelsene.

Resultatet er at fagmiljøene ved de store sykehusene svekkes, det gjør også akuttberedskapen og opplæring av nye spesialister.

Eksempel. Brystkreft. Brystrekonstruksjon. Stavanger.

Resultatet er at de offentlige sykehusene tappes for ressurser, uten å kunne påvirke tilbudet som ytes. Omsatt i praksis vil forslaget føre til oppstykkede fagmiljøer, og i et lite land blir vi da veldig sårbare, for ofte er fagmiljøene små.

Resultatet er også et voksende helsebyråkrati som skal godkjenne og kontrollere, og betale ut offentlige penger etter stykkpris. Det flytter ansvaret for å prioritere vekk fra demokratiske organer og fagmiljøer, og over til såkalt ledig kapasitet i markedet.

Sykehusene behandler flere pasienter enn noen gang. De får ned ventetidene, måned for måned. Det viktigste er å fjerne flaskehalser og få til bedre samarbeid mellom sykehusene.

Så kjøper jo sykehusene allerede tjenester fra ideelle, frivillige og private aktører - for rundt 11 milliarder kroner årlig. Men det viktige er at valget, prioriteringen, ligger hos det offentlige. Med Høyre og Frps forslag vil vi se et nytt helsemarked hvor pengene følger pasienter og diagnoser som i et forsikringsselskap.

De sier de vil sette pasienten i sentrum. Men når pengene følger pasienten, er det pengene som settes i sentrum. Markedet fungerer til mye, men ikke til å styre sykehusene.

Så dette handler ikke om valgfrihet, det er starten på en todeling, der den nye, private delen får startfinansiering av det offentlige. Men gradvis vil disse private sykehusene tilby nye tjenester mot betaling.

Kjære venner,

I sum handler ikke det om frihet og mangfold. Frihet er dette: å vite at når du trenger helsehjelp, så er den tilgjengelig og den er god. Og at tilbudene lever opp til kravene om likeverdige tjenester, og at du som pasient kan etterprøve at du fikk det du hadde rett til og krav på.

Kan du være trygg på pasientrettighetene dine, dersom den som behandler deg kan gå konkurs?

Kan du være trygg på at noen vil rydde opp dersom det skulle oppstå komplikasjoner som går utover det A4-tilbudet du har kjøpt på den private klinikken?

Så til sist – for alt henger som kjent sammen med alt: Høyre og Frp vil åpne opp dette private markedet og de vil startfinansiere det med offentlige midler. Samtidig vil de gjennomføre skattekutt på et sted mellom 25 og 100 milliarder kroner.

Det vil ramme det offentlige helsevesenet – de offentlige sykehusene og ikke minst, det vil ramme velferdstilbudet i kommunene.

Det vil føre til mindre folkehelsearbeid, færre behandlinger og dårligere velferdstilbud i kommunene – der folk bor. Det betyr større sosiale forskjeller.

De sier de snakker om mennesker, ikke milliarder.

Men når denne politikken gjennomføres, så vendes brøken tilbake til noe gjenkjennelig: Det blir milliarder fremfor mennesker.

Det er en politikk vi vil bekjempe.

Vi er for en sterk offentlig helsetjeneste, som er tilgjengelig for alle med gode og likeverdige tilbud.

Vi er mot H/Frps politikk for privatisering og kommersialisering. Vi er for en offentlig helsetjeneste som svarer på behovene for folk i Norge. Vi ønsker altså ikke markedstenking inn i helsetjenesten.

Vi vil redusere de sosiale forskjellene, ikke se på en politikk som øker dem.

Kjære venner,

Samfunnet som fellesskap skal gi muligheter til alle.

Politikkens mål er å bidra til rettferdighet.

Utvikling i folkehelsen går som en rød tråd gjennom historien om norsk samfunnsbygging. Arbeidslivet er en viktig arena for nettopp dette.

For meg er det slik også i dag, og kanskje aldri viktigere enn i dag, å ha det som et stort politisk prosjekt, fordi mulighetene er så mange, ressursene alltid begrensede, og kilden til store forskjeller oppstår nettopp her – i helse.

Derfor må vi jobbe for å snu trendene som peker i gal retning, møte utfordringene fra livsstilssykdommene – og satse på forebygging slik at vi kan leve lengst mulig med best mulig helse, og minst mulig uhelse. Intet mindre.

Det ser jeg på som min viktigste oppgave som helse- og omsorgsminister.

Og her håper jeg å spille på lag med hele fagbevegelsen!