Innlegg NSH lederkonferanse

Kjære alle sammen

Takk for invitasjonen til å komme her å snakke på NSH sin lederkonferanse.

Det er blitt et viktig forum for helseledere og helsetjenesten – og dette er nå tredje året jeg har gleden av å snakke for dere.

Jeg må si at det er morsomt å komme tilbake. For meg er det en viktig arena for å dele noen av departementets tanker, og ikke minst mål.

Vi har lagt bak oss et spesielt år som har preget oss alle. Jeg vil benytte anledningen til å takke dere.

Da terroren rammet Norge 22. juli, gjorde helsetjenesten en fantastisk innsats – både i den akutte og i den mer langsiktige fasen.

Helsepersonell slapp det de hadde i hendene, folk dro hjem fra ferie og trådde til.

Beredskapen fungerte – den akuttmedisinske tjenesten var på plass – de som ble brakt på sykehus fikk god behandling.

Vi har all grunn til å være stolte over innsatsen. Likevel skal vi være åpne for at ting kunne vært løst på en bedre måte – også av helsetjenesten.

Vi så utfordringer knyttet til kommunikasjon og samhandling – i egen tjeneste og med andre nødetater.

Oppfølgingen i kommunene har vært god, men også her har vi sett at det er forskjeller.

Jeg håper inderlig at vi aldri kommer i en slik situasjon igjen.  Vi må likevel lære. Vi må bruke lærdommen til forbedringer, og vi må ha en ydmyk tilnærming i evalueringen som nå pågår.

Vi avventer 22. juli kommisjonenes rapport, men vil også gjøre endringer der vi ser at ting kunne vært løst annerledes.

Igjen takk for innsatsen dere gjorde og fortsatt gjør.

I min hverdag har det vært flere krevende saker og prosesser i 2011. Det er ikke til å komme bort fra at omstillingene som foregår i hovedstadsområdet, har tatt stor oppmerksomhet.

Arbeidet med samhandlingsreformen – blant annet lovarbeidet og de økonomiske virkemidlene som skal til – har også tatt mye tid.

Vi har krevende helsedebatter her hjemme, men når jeg møter kolleger fra andre land i Europa og resten av verden – får debattene også et annet perspektiv.

Den 16. november ble det mørkt i det greske helsedepartementet. PCer og kopimaskiner slo seg av. Strømselskapet stengte av strømforsyningen fordi departementet ikke hadde penger til å betale regningen.  Hellas er i en fortvilt situasjon.

Mens vi de siste årene har kunnet øke helsebudsjettene våre, så gjennomfører flere europeiske land kraftige kutt i helsesektoren.

I Spania er arbeidsledigheten nå på 22 prosent, blant de unge er halvparten uten arbeid. I vårt naboland Sverige er det dramatisk arbeidsledighet blant ungdom, én av fire går uten arbeid.

Finanskrisen virker inn på helsetjenesten – direkte og indirekte. Direkte i form av at mange land nå må kutte i helsebudsjetter og lønninger til sykepleiere, leger og helsepersonell. Men også ved at krisen påvirker folks helse på en negativ måte.

Norge klarte seg godt gjennom den forrige finanskrisen. Fordi vi hadde holdt igjen i gode tider kunne vi bruke mer i dårlige tider.

Vi vet ennå ikke i hvor stor grad finanskrisen vil prege Norge denne gangen. Men vi vet at vi vil merke den også her.

Derfor er det viktig å føre en ansvarlig økonomisk politikk. En politikk som sikrer mennesker en jobb å gå til, og som sikrer norsk industri og næringsliv.

Vi har historisk lav ledighet – 3,3 prosent - det er faktisk mye god helse i det.

Studerer vi helsestatistikken, er tallene svært klare. Norge er blant landene i verden der sjansen er størst for å overleve etter kreft eller hjerteinfarkt er størst. Det er viktig. Men enda viktigere for helsen vår er gode oppvekstvilkår, utdanning og arbeid.

Ser vi på helsetilstanden i rike land, så kommer land med gode velferdsordninger, fellesskapsløsninger og stor grad av utjevning vesentlig bedre ut enn land med større ulikheter.

Satsing på skole, gode oppvekstmiljø, et sikkerhetsnett som gir trygghet for de som faller utenfor – samlet sett bidrar alt dette til bedre folkehelse.

Nettopp dette perspektivet har vært viktig å løfte i den nye folkehelseloven. Derfor blir det også et ansvar for flere samfunnssektorer å tenke ”helse i alt vi gjør”

Bakgrunnen for samhandlingsreformen er vel kjent. I årene som kommer vet vi at det vil bli flere med kroniske sykdommer, flere rammes av demens og kreft som en følge av økt alder, og vi blir flere eldre. Samtidig blir det også færre som kan yte omsorg.

Samhandlingsreformen handler om å bygge en helsetjeneste som kan møte disse utfordringene, og sikre gode tjenester til de som rammes av sykdom nå og i årene fremover. 

Med samhandlingsreformen løfter vi frem folkehelse fordi vi har et stort potensial for å forebygge sykdom. Men også fordi mennesker med kroniske sykdommer kan leve gode liv med litt hjelp og veiledning.

Ikke minst handler samhandlingsreformen om å bygge en robust og god helsetjeneste også for fremtiden.

Vi må derfor se hvordan vi kan fornye og forbedre. I dette arbeidet er det tre områder som er sentrale for mitt arbeid i 2012.

Det første er altså samhandlingsreformen som nå er i en viktig fase. Det er avgjørende at kommuner og sykehus finner tonen, ser nytten av å samarbeide og finner løsninger til beste for pasientene.

Det andre området er kvalitet og pasientsikkerhet. Det har vært imponerende å se resultatene vi kan oppnå med målrettet arbeid og vekt på kvalitet og pasientsikkerhet.

Det siste er e-helse. Her kreves det et grunnarbeid for å sikre gjennomgående strukturer og systemer som snakker sammen. God informasjonsflyt er avgjørende for god pasientflyt og god pasientbehandling.

I året som har gått har vi reist selve byggverket for samhandlingsreformen. Viktige visjoner og mål er blitt virkelighet. Lovverk er vedtatt, forskrifter er iverksatt og nå er arbeidet i gang i kommunene.

Mange kommuner var godt i gang da startskuddet gikk 1. januar.  Fristen for kommuner og helseforetak til å bli ferdig med første del av samhandlingsavtalene gikk ut i disse dager.

Jeg har hørt fra mine folk at det har vært krevende forhandlinger over hele landet. Men de har også understreket at det har vært utrolig lærerikt for begge parter. De har fått bedre forståelse for hverandres utfordringer.  

For en uke siden åpnet den nye REO-avdelingen (rehabilitering og omsorg) i Narvik. De skal ta imot utskrivingsklare pasienter. De har fast lege, sykepleiere, fysioterapeut, hjelpepleiere og ergoterapeut. 

– Vi gleder oss, sier Marianne Bakkejord i avisoppslaget.

– Det har vært en gledelig stor interesse for å arbeide ved avdelingen, kan enhetsleder Snorre Slyngen fortelle og skryter av staben som ”kremen”.

Hvis det er noen fra Narvik her, kan jeg avsløre at jeg kommer og besøker dere i løpet av våren.

Et annet godt eksempel på samhandling er Bokn kommune som tilbyr de eldre over 75 år forebyggende hjemmebesøk. Hjemmebesøket blir utført av en sykepleier, fastlegen blir koplet inn der sykepleieren vurderer at det er et behov.

Besøket fokuserer på den eldres egne ressurser. Målet er å gi råd og legge til rette så eldre mennesker kan være aktive og klare seg selv så lenge som mulig. Slik vi alle ønsker.

Alderdommen fører med seg utfordringer. Vi er kanskje ikke like lette til beins som før, hører litt dårligere, ser litt dårligere. Balansen er ikke helt den samme. For noen vet vi at dette fører til isolasjon og en negativ spiral.

Forekomsten av depresjon er høyere blant eldre. Av og til handler dette kanskje om å bryte vonde sirkler, som ikke trenger å være så vanskelige å bryte.

Dette handler også om folkehelse. Forebygging er ikke noe vi bare skal drive med i ungdommen, det skal vi drive med i alle deler av livet. Og det har stor verdi. For eksempel kan en 70-åring få flere gode leveår med 30 minutter fysisk aktivitet hver dag.

I arbeidet med samhandlingsreformen har jeg blitt møtt med problemstillingen om eldre ikke skal få sykehus når de trenger det. Selvsagt skal eldre det. At eldre, særlig i sykehjem, ikke alltid får det medisinske tilsynet de burde fått, er en utfordring allerede i dag. Derfor har det vært viktig for oss å styrke legeårsverkene i sykehjem.

Men det er ikke alltid at sykehus er det eneste saliggjørende. Målet er å gi hjelp tidlig, før sykdom oppstår. Bryte negative sirkler, justere medisiner i tide slik målet med hjemmebesøk er.

For mange eldre er det den daglige aktiviteten i hjemmet som bidrar til at de holder seg friske. Vi må tilrettelegge for at eldre kan leve gode, deltakende og aktive liv lengst mulig.

De siste dagene har det også rast en debatt om departementets forslag til fastlegeforskrift. La meg si til alle som er bekymret. Vi sender et forslag på høring fordi vi vil ha innspill. Og vi er opptatt av å lytte og ha dialog.

Fastlegeordningen er en viktig ordning. Vi bruker 5 mrd kroner på ordningen. Da må vi også kunne stille noen krav. Vi er opptatt av tilgjengelighet. Kortere ventetid på time, bedre tilgjengelighet på telefon og  flere hjemmebesøk. Også er vi opptatt av at fastlegene er tilgjengelige for alle på sin liste.

Selv om folk er svært fornøyde med ordningen, må vi være åpne for at den kan forbedres, i likhet med mange andre områder i helsevesenet.

Akkurat det synes jeg er viktig å få frem. Over de siste årene har norsk helsevesen gjennomgått en viktig kvalitetsheving.

Blant annet har det skjedd mye når det gjelder behandlingsresultatene etter brystkreft, lungekreft og livmorhalskreft.

For behandlingen av brystkreft, livmorhalskreft og lungekreft har vi gått fra å være middels til å bli best i Norden.

På andre kvalitetsindikatorer, som overlevelse etter hjerneslag og hjerteinfarkt, har vi blant de beste resultatene i verden. Vi skal ha en helsetjeneste som ligger i front medisinsk og teknologisk.

Dette må gi oss motivasjon for å forbedre oss ytterligere.

For å heve kvaliteten ytterligere trenger vi å vite noe om tingenes tilstand i dag. Vi må måle kvalitet for å se hvor vi trenger å legge på trykket, og for å måle fremgang.

At 4700 dødsfall i norske sykehus kan knyttes til skader, er skremmende tall. Moderne medisin og behandling har en risiko, og mange av skadene oppstår som følge av komplikasjoner vi ikke rår over.

Likevel viser tallene fra pasientsikkerhetskampanjen at vi kan forbygge omtrent halvparten.

For et par uker siden markerte vi 1-årsdagen for pasientsikkerhetskampanjen ”I trygge hender” med en stor konferanse i Stavanger. Da kunne vi også legge frem tall som viste årsaken til skader.

På topp troner legemidler og infeksjoner, og det siste utgjør en hovedtyngde.

I forbindelse med markeringen besøkte jeg ortopedisk avdeling ved universitetssykehuset i Stavanger. Gjennom målrettet arbeid og enkle tiltak hadde de i løpet av et år klart å halvere antall infeksjoner.

På Ahus kan de også vise til gode resultater for å forebygge infeksjoner.

Mange aktiviteter er i gang gjennom pasientsikkerhetskampanjen. I 2011 ble det gjennomført pilotprosjekter ved flere sykehus, blant fastleger og i sykehjem. I 2012 skal tiltakene som har gitt best resultater, spres over hele landet.

Vi har gode resultater så langt. Det viktige nå er at dette ikke bare blir en kampanje. Arbeidet med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet må integreres og bli en del av den daglige rutinen i alle deler av helsetjenesten.

Vi må ikke glemme kommunehelsetjenesten i kvalitetsarbeidet. Her er det store utfordringer og trolig også store mørketall.

Kvalitet handler mye om ernæring og kunnskap om ernæring til syke mennesker. Særlig gjelder det eldre i sykehjem og i pleie- og omsorgstjenesten.

Pårørende er en viktig ressurs. De må tas med på råd og lyttes til.

Helseledere i alle deler av helsetjenesten har en viktig rolle for at arbeid med pasientsikkerhet skal bli en selvfølgelig del av alt kvalitetsarbeid i helse- og omsorgstjenesten.

Det har vært egne prosjekter om ledelse, og kampanjen tilbyr gode verktøy for ledere som arbeider med pasientsikkerhet.

Fra myndighetenes side har vi styrket læringsperspektivet i meldeordningen ved at flere meldinger skal meldes til Kunnskapssenteret. Det skal skje fra 1. juni i år. Vi vil systematisere feilmeldinger, avdekke systemsvakheter og gi tilbakemeldinger. 

I regjeringens oppdragsdokument til sykehusene i 2012 er kvalitet og pasientsikkerhet helt sentralt. Kvalitetsresultater vil være en viktig del av vår oppfølging og eierstyring av sykehusene i dialog med foretaksstyrene.

Et av kravene vi har stilt i år er forløpstider i kreftbehandlingen. Det er et ambisiøst mål, men jeg mener det er viktig å sette slike ambisiøse mål. Tilliten til et offentlig helsevesen er avhengig av at vi klarer å levere etter folks forventninger.

Vi forventer at vi får rask hjelp når vi rammes av alvorlig sykdom. Forløpstidene bygger på faglige vurderinger. Sykehus som har jobbet med å fjerne flaskehalser, organisere arbeidet bedre har vist at det er mulig å redusere forløpstidene.

Undersøkelser har vist at pasienter først og fremst er opptatt av å få et unnskyld og en ærlig forklaring når skade har skjedd. De ønsker en sikkerhet for at hendelsen tas alvorlig slik at andre ikke skal oppleve det samme.

Åpenhet kan være krevende, men jeg har grunnleggende tro på at åpenhet skaper tillit, derfor fortsetter vi med det.

Jeg vil igjen trekke frem og rose sykehuset i Østfold for å være det første helseforetaket som begynte å legge ut informasjon om alvorlige saker og hendelser på sin egen nettside, og oppfordrer andre til å la seg inspirere av deres eksempel.

Skader og feil skjedde også tidligere. Forskjellen er at vi nå kan si noe mer nøyaktig om omfanget. Vi kan si noe mer nøyaktig om hva de skyldes. Og på bakgrunn av det kan vi sette i verk mer presise tiltak.

Grunnlaget for forbedring legges, og slik vil det bli tryggere å være pasient i morgen enn det er i dag.

I arbeidet med stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet vil ønsker vi innspill, erfaringer eller konkrete forslag fra dere. Det er dere som sitter på den mest verdifulle kunnskapen. Om dere er leverandører, fra kommunehelsetjenesten, sykehus eller er pasient eller pårørende og har en viktig historie å fortelle. Vi ønsker at dere deltar slik at den vi får et best mulig grunnlag for en viktig stortingsmelding.

På nettsiden Kvalitet og pasientsikkerhet kan dere gi deres innspill

Regjeringen skal i år legge frem en stortingsmelding om helsetjenester i en digital hverdag.

Meldingen skal vise hvordan informasjons- og kommunikasjonssystemer i helse- og omsorgssektoren kan bidra til å heve kvaliteten i alt vi gjør, både i forebygging, behandling, rehabilitering og omsorg.

Gjennom gode e-helse løsninger skal vi få til effektiv samhandling og bedre utnyttelse av ressursene. Helse- og omsorgssektoren er informasjonsintensiv, men fremdeles preger papir hverdagen i norske helseinstitusjoner. Det gir verken den beste pasientsikkerheten, eller god utnyttelse av personellressursene. Derfor satser vi betydelig på IKT. Nasjonal kjernejournal, helseportal, standardisering 

Disse temaene skal tas opp i stortingsmeldingen om IKT og e-helse som kommer i 2012.

Som jeg sa innledningsvis så er det hyggelig å komme hit. Å være helseleder er kanskje en av de mest krevende lederrollene enten man er i offentlig eller privat sektor. Å knytte nettverk og dele erfaringer er viktig.

I år fyller foretaksmodellen ti år. Regjeringen, og jeg, er blitt beskyldt for manglende politisk styring med sykehusene. Det er en påstand jeg er sterkt uenig i. Hvilke mål en ønsker å styre på, hva som bør være politiske vurderinger og hva som bør være faglige vurderinger er også et valg. Det kan også bli for mye politisk styring. Jeg mener at årene da fylkeskommunen drev sykehusene er et eksempel på dette. Det må være en balanse.

Antall senger, hvor ulike avdelinger eller sykehus ligger sier ikke nødvendigvis noe om kvaliteten i helsetjenesten. Men i mangel av andre tall og data er det ofte det vi ender opp med å diskutere. En slik debatt gagner ikke pasientene.

Det er kvaliteten på tjenestene som til slutt avgjør om folk overlever sykdom og blir friske. Derfor stiller vi også økte krav til måling av kvalitet i sykehus. Vi kommer også til å gjøre det i andre deler av helsetjenesten. For eksempel når det gjelder kvalitet hos fastleger.

Vi må ha en offensiv tilnærming til rekruttering fremover. Vi trenger flere til å jobbe i helsesektoren, både i sykehus og i kommuner.

Vi skal ha en aktiv politikk for å få dette til. Men vi er også avhengig av at dere ledere ser viktigheten av å utvikle medarbeidernes engasjement og kompetanse.

For når alt kommer til alt er det de ansatte som er den viktigste suksessfaktoren for samhandling, kvalitet og pasientsikkerhet – og ikke minst gjelder det for pasientene.