Om forskjeller og underskudd

Hvordan kan velferdsstaten gjøres bærekraftig i en ny økonomisk virkelighet?

Så vidt jeg har hørt og lest har ingen toneangivende politisk retning lagt frem det komplette svar på den utfordringen. Det søkes til høyre og til venstre. I DN 22.10 konkluderer Asle Toje ved Institutt for Statsvitenskap ved Universitetet i Oslo igjen med at den sosialdemokratiske samfunnskontrakten ikke er bærekraftig. Hans

sannhetsvitne denne gang er den amerikanske historikeren Francis Fukuyama.

I en mye omtalt artikkel i Foreign Affairs fra januar 2012 spør Fukuyama om det liberale demokratiet kan overleve middelklassens fall. Som en del av analysen finner han det påfallende at venstresiden ikke har hatt flere nye ideer etter finanskrisen. Jeg vil gi ham delvis rett. Vi har ikke vært gode nok til å fylle tomrommet som har oppstått etter finanskrisen med ideer og tanker som kan brukes felles for flere land. Og gamle sosialistiske modeller er gått ut på dato.

Men Tojes gravferd for sosialdemokratiet blir for enkel, og hans sitater fra Fukuyama er oppsiktsvekkende selektive. Jeg vil mene at det moderne sosialdemokratiet har ideer og prinsipper som sikrer velferdsstatens bærekraft gjennom ansvarlig økonomisk politikk, en inkluderende samfunnsetikk bygget på alles plikter og rettigheter og en pragmatisk vilje til å finne nye løsninger. Det er derfor ikke tilfeldig at stadig flere viser til nordiske erfaringer bygget på sosialdemokratiske grunnverdier, ikke minst ved at de har hindret sterkt økende sosiale forskjeller.

Da er vi ved det som er hovedpoenget ved Fykuyamas artikkel, og som Toje ikke engang nevner: Hva skjer med det liberale demokratiet når middelklassen skrumper inn? I USA er de fleste former for fordelingspolitikk nærmest tabu. Skattepolitikken favoriserer de rikeste på en nesten uvirkelig måte sett med europeiske øyne. Resultatet er en eksplosiv økning i forskjellene. I 1974 la den rikeste prosenten av amerikanerne beslag på 9 prosent av det amerikanske BNP. I 2007 var tallet steget til nærmere 25 prosent. Tall fra US Census Bureau viser at tallet i dag er over 35 prosent og at de siste 80 prosentene disponerte kun 11 prosent av all verdi i USA. Det er klart at noe ryker av slikt.

Til Aftenposten 21.10 sier Tojes kollega på Universitetet i Oslo, professor Karen Helene Ulltveit-Moe, at hun ikke ser noen annen vei ut av denne krisen enn å utvide offentlig sektor og bygge ut tjenestesektoren. Det hele vil fordre en endring av skattesystemet. "De rike betaler for lite i skatt og har råd til å bidra mer", sier hun. Og jeg vil legge til; hadde de rike bidratt mer, hadde USA også kommet langt i å redusere sitt store budsjettunderskudd.

Detter er en tilnærming sosialdemokrater vil nikke til. Den er i sin natur politisk og demokratisk, den viser til at det kreves politiske grep for å bygge gode og verdiskapende samfunn, og en viktig side av denne samfunnsbyggingen er vilje til rettferdig fordeling. Markedet fikser ikke det av seg selv.

Toje skriver at antall offentlige ansatte er blitt en stadig større del av arbeidsstyrken i Norge, og at det vil knekke velferdsstaten. Det er en grunn analyse. Det er for eksempel ikke slik at USAs store ressursbruk innen helse er mindre belastende på økonomien fordi den er kommersialisert. Tvert i mot. Å løse store oppgaver i fellesskap gir langt bedre ressursbruk. I Norge er det siden 2005 ansatt nærmere 100.000 flere i offentlig sektor, først og fremst i kommunene. Vi snakker om lærere, førskolelærere og helsefagarbeidere som alle er med på å løse avgjørende oppgaver, ikke minst til det beste for et konkurranseutsatt næringsliv. Men historien stopper ikke her. For i samme periode er det ansatt over 200.000 flere i privat sektor, altså er 2 av 3 nye jobber kommet her.

"Sosialdemokratiske partier aspirerer ikke til annet enn å vokte en velferdsstat det ikke er grunnlag for", konkluderer Toje. Det er uklart om påstanden gjenspeiler hans mening eller hans forskning. Realitetene gjør det ikke. I Norge har sosialdemokratisk politikk bidratt til lav ledighet, høy sysselsetting, en handlingsregel som sikrer forsvarlig bruk av oljeformuen, reformer som gjør at et rekordhøyt antall kvinner deltar i arbeidslivet og en pensjonsreform som gjør at vi arbeider lenger i livet. Det er politikk som både sikrer fordeling og verdiskaping, det beste grunnlaget for velferdsstaten.