Om likhet og verdighet

Psykiater Hans Olav Tungesvik har hyggelige ord til meg i Vårt Land 25. oktober, som jeg takker for. Han er opptatt av helsepersonells reservasjonsrett. Tungesvik sier at det i dette spørsmålet er tale om "innleving, forsoning, tilgjeving." Jeg er enig. Dette er holdninger vi ønsker i alle møter mellom pasient og helsepersonell, men også i møte med de som har sitt daglige virke i helse- og omsorgsektoren.

Tungesvik spør om jeg ønsker å omgjøre departementets rundskriv fra oktober i fjor, om fastlegers rett til å reservere seg mot å henvise til abort og assistert befruktning. Jeg har tenkt grundig over den saken, og svaret er at jeg ikke har til hensikt å gjøre det. La meg utdype.

I utgangspunktet mener jeg at dagens regelverk på en god måte balanserer hensynet til kvinnen og hensynet til helsepersonells overbevisning. Kvinnen har sin lovbestemte rett. Legene er ikke tvunget til å utføre eller assistere ved slike inngrep, dersom det vil stride mot deres samvittighet. Det er klokt.

Men en reservasjonsrett må ha grenser, ellers vil det ramme den mest sårbare, nemlig pasienten, som i denne sammenheng er kvinnen. Derfor gjelder ikke retten til fritak for helsepersonell som gir kvinnen stell og pleie før, under og etter aborten. Retten til fritak gjelder heller ikke for henvisning til abort, som er en lovbestemt rett.

Samvittighetsfrihet er et grunnleggende gode. Jeg ser at det kan være krevende for en lege som opplever at det strider mot overbevisningen å henvise til en behandling han eller hun er imot. Men i disse sakene må hensynet til legenes overbevisning veies opp mot hensynet til pasientenes rett til likebehandling og tilgang på helsehjelp. Og i slike saker mener jeg at pasientenes lovfestede rett til helsehjelp må veie tyngst.

Jeg ønsker ikke at kvinner eller jenter skal havne i en situasjon der de opplever å møte en belastende avvisning fra fastlegen, når de velger å bruke en rett de har etter loven. Det kan oppfattes som ekstra belastende å bli bedt om å skifte fastlege, for å få helsehjelp du har rett til etter norsk lov.

Så gjenstår spørsmålet om dette blir et stort problem. Det er ikke kommet mange klagesaker som skyldes at kvinner eller par er blitt nektet henvisning til abort eller assistert befruktning. Det viser en kartlegging fra Helsedirektoratet. Jeg vil ikke argumentere mot smidighet og praktisk tilretteleggelse, som gjør at helsepersonell kan unngå situasjoner som utfordrer deres samvittighet. Men hvor langt reservasjonsretten skal gå, er for meg et prinsipielt spørsmål – uavhengig av antall klagesaker. Statens helsetilsyn minner oss dessuten om at dette er sensitive spørsmål. Mange vil unngå å stå frem med sine opplevelser i en klage til tilsynsmyndighetene. Derfor kan det tenkes at vi ikke kjenner til det reelle omfanget.

Fastlegen er ofte vårt første møte med helsevesenet. Hvert møte mellom pasient og lege er unikt. Det må, som Tungesvik er opptatt av, være preget av innlevelse. Samtidig er det viktig at vi opplever likebehandling. Det helsetilbudet fastlegen gir deg, skal være det tilbudet du har rett til å motta, ikke det fastlegen sympatiserer med. Her mener jeg vi bør være prinsipielle, særlig i en tid med mange kulturelle og verdimessige konflikter. Nettopp i en slik tid blir prinsippet om likhet for loven enda viktigere.