Sammen for livet – fastleger og helseforetakene på samhandlingslaget

Kjære alle sammen

Takk for invitasjonen til å komme hit å snakke om samhandlingsreformen –  og om fastleger og helseforetakene som en del av det større bildet.

Mitt og regjeringens mål er at pasientene skal få helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet – også i fremtiden. Det betyr at vi må få flere og bedre tjenester ut av de pengene vi bruker på helse- og omsorgstjenesten. Det er det samhandlingsreformen dreier seg om.

1. Vi skal legge større vekt på forebyggende og helsefremmende arbeid, 
2. Mer av helse- og omsorgstjenestene skal ytes i kommunene - nærmere der folk bor og 
3. Tjenestene skal koordineres på en bedre måte.

Samhandling er ikke nytt. Det skjer og har skjedd mye bra samhandling i helsetjenesten gjennom mange år. God samhandling har skjedd mye på tross av systemet – ikke på grunn av systemet.

Nå er vi i gang med selve reformen! Nå gjennomføres dette over hele landet. Vi lagt om finansieringssystemet og vi har fått to nye sentrale lover.

Virkemidlene gjør at kommunene, på en helt ny måte kan tenke helhetlig omkring sine innbyggeres helse.  For første gang etableres det en økonomisk sammenheng mellom det som skjer i en kommune – og det som skjer på et sykehus.

Til nå har det ikke hatt noen betydning verken for kommuner eller sykehus om kommunene har vært gode til å forebygge sykdom eller bygge opp helsetilbud for sine innbyggere.

Kommunene får nå en grunn til å gjøre mer for innbyggernes helse. 

Samhandling skal lønne seg både for kommuner og helseforetak. Det skal disse virkemidlene bidra til. Og det viktigste – samhandling skal være til beste for pasientene.

Jeg vil snakke om tre aktuelle temaer, som er viktig sett i lys av de overordnede målene:

• Fastlegenes rolle i lys av samhandlingsreformen.
• Status i gjennomføringsarbeidet i kommuner og helseforetak
• Og regjeringens videre arbeid med å utvikle helse- og omsorgstjenestene

Legene har en sentral rolle i helsetjenesten. Det er udiskutabelt.

Fastlegeordningen har vært en suksess. Den rager øverst på listen over tjenester befolkningen er fornøyd med – bare slått av Folkebiblioteket og med Vinmonopolet rett bak. 

Det er ingen tvil om at vi skal bygge videre på denne ordningen. Men vi må videreutvikle den i tråd med endringer vi gjør i den øvrige helse- og omsorgstjenesten.

Gjennom reformen får kommunene tilført penger og nye oppgaver. De får mer ansvar, men også bedre muligheter for å forme tjenesten etter hva de trenger i sin kommune.

Fastlegene er nøkkelpersonell i kommunene og helt nødvendige for at kommunene skal lykkes med et godt tilbud til innbyggerne.

Det må være et tett samarbeid i alle ledd og på alle nivåer: mellom fastleger og kommunene, mellom fastlegene og resten av helse- og omsorgstjenesten og – ikke minst – mellom fastlegene og spesialisthelsetjenesten.

Fastlegeordningen er en suksess, men det betyr ikke at alt er såre vel. Det er rom for forbedringer på flere punkter. Dette er dokumentert blant annet i The Commonwealth Fund-undersøkelsen som kom i fjor høst.

I den reviderte fastlegeforskriften har vi tatt hensyn til resultatene fra Commonwealth-undersøkelsen. Derfor har vi foreslått kortere ventetid på time, flere hjemmebesøk og bedre tilgjengelighet på telefon.

God helse i befolkningen er blant samfunnets viktigste ressurser. Samfunnet forandrer seg, og helseproblemene og sykdomsbildet forandrer seg.  Og hva som er mulig å behandle og hva som kan forebygges, endrer seg – i positiv retning.

Tjenestene må holde tritt med utviklingen. Nettopp derfor må vi gjøre endringer, slik at alle i Norge får gode helsetjenester også i fremtiden.  Behovet for endringer gjelder selvsagt også for fastlegeordningen. Hvordan ordningen skal tilpasses fremtidens behov, kan dere fastleger påvirke ved å komme med innspill til forskriftsforslaget som nå er på høring.

Forskriftsforslaget er på ingen måte en kritikk av det viktige arbeidet som allmenlegene gjør. Det er ikke uttrykk for mistillit, slik noen hevder. Jeg vil understreke at allmennlegene her i landet gjør en glimrende jobb.

Men jeg opplever at fastlegenes rolle i det store bildet, er lite synlig i debatten som går om forskriften. Med det mener jeg fastlegenes ambisjonener om å delta i utviklingen av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Og om å være en del av den samlede tjenesten.

Å være del av den samlede tjenesten betyr å ta ansvar også for pasienter som ikke oppsøker fastlegen selv. Jeg snakker ikke om å løpe etter friske folk, slik noen hevder. Vi snakker om mennesker som går rundt med symptomer på at noe er galt – og som av ulike grunner ikke oppsøker legen selv. Det er ikke sikkert at det er legen som skal ringe til pasienten – det kan være sykepleiere eller annet personell som sørger for at diabetikeren får sjekket statusen sin – eller at kols-pasienten får den nødvendige trygghet for å leve et godt liv.

Å være del av den samlede tjenesten betyr også å reise hjem til pasienter som ikke er i stand til å komme seg til legekontoret.

Og det betyr å være lett tilgjengelig og gjøre noe for bli mer tilgjengelig – for eksempel å bruke elektroniske løsninger for timebestilling. 

Fastlegene skal være navet i førstelinjetjenesten. Det er de i dag, og de skal fortsatt være det.

Fastlegenes ansvar for å koordinere det medisinske tilbudet blir viktigere enn noen gang. Det gjelder også fastlegenes nøkkelrolle når kommunene samarbeider med sykehusene.

Forskriften er et virkemiddel for at fastlegeordningen skal fungere enda bedre. Fastlegene har høy kompetanse. Den må vi utnytte enda bedre enn i dag. 

Ingen er tjent med at fastlegene får en uoverkommelig arbeidssituasjon – ikke fastlegene, ikke pasientene, ikke myndighetene.

Forskriften beskriver oppgavene en fastlege skal ha for pasientene på sin liste.  Men oppgavemengden for den enkelte lege må ses i lys av den samlede legekapasiteten i kommunen – altså hvor mange fastleger kommunen har til å dele på oppgavene. Her har vi et stykke vei å gå. Jeg mener det er behov for flere fastleger her i landet.

Det er også viktig hvordan den enkelte fastlege organiserer sin praksis. For eksempel at fastlegene kan avlastes ved å bruke annet personell på en god måte. For eksempel til å følge opp risikopasienter som ikke oppsøker legen selv. Her må kommunene få virkemidler som gjør dette mulig.

Det var et samlet storting som mente at det var nødvendig med endringer i fastlegeordningen.  De viktigste endringene som foreslås i forskriften, er allerede behandlet i Stortinget.

Og jeg minner om at det var et enstemmig Storting som støttet hovedgrepene som er foreslått. Det vil si tydeliggjøring av kommunenes ansvar, et tydelig listeanvar og at vi innfører nasjonale kvalitets- og funksjonskrav.

Jeg har selvfølgelig fått med meg at høringsnotatet har skapt debatt blant fastlegene. Det er bra med engasjement og kritikk som fører til konstruktive innspill. Det er nettopp derfor vi har høringer om viktige helsepolitiske saker – for å få innspill fra alle som er berørt. Og vi skal lytte.

Høringsfristen for forskriften er 22. mars – om et par uker.  Jeg ser frem til å motta innspill fra organisasjoner, enkeltleger, KS, kommuner og andre som er opptatt av fremtidens helse- og omsorgstjeneste.

Og det er klart: Legeforeningens innspill er viktig når vi skal omstille og modernisere tjenestene, slik at de samsvarer med pasientenes behov og samfunnets behov. 

Et sentralt mål i samhandlingsreformen er å bedre pasientforløp og å gi tjenester nærmere der pasienten bor.

Derfor skal kommunene opprette tilbud om øyeblikkelig hjelp døgntilbud  i kommunen. Dette tilbudet må bygges opp gradvis og vi tar sikte på at dette skal være en lovpålagt plikt for kommunene fra 2016.

Øyeblikkelig hjelp døgntilbudet skal være bedre eller like godt som et tilbud i spesialisthelsetjenesten. Tilbudet skal utvikles som et samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste. Også her må det samarbeides. Sykehuset kan ikke endre på sine tilbud før kommunene har opprettet et like godt tilbud.

Ordningen skal gjøre at de som sliter med kjente og langvarige sykdommer, får god og raskere helsehjelp nærmere der de bor. Tilbudet skal fullfinanieres.

I forrige uke lanserte vi veiledningsmatriell for etablering av tilbudet, og regelverk for finansieringen. Det vil kunne være til hjelp for kommunene når det skal planlegge og utvikle tilbudet.

Øyeblikkelig hjelp-tilbudet gir fastlegene mulighet til å legge inn pasienter akutt i kommunal institusjon, dersom det er behov for det. Samtidig vil fastlegene, blant annet som legevaktsleger, få en viktig rolle som medisinsk vaktansvarlige for slike tilbud.

Det er fastlegene som skal avklare hvilke pasienter som er forsvarlig å behandle i deres kommune, og hvem som trenger behandling i spesialisthelsetjenesten.

Jeg vil understreke at det er viktig at helseforetakene bistår faglig, ikke bare i innfasnings¬perioden, men at de er tilgjengelig med støtte til de som arbeider med pasientene som er innlagt for øyeblikkelig hjelp i kommunen.

Menneskene er vår viktigste ressurs. Så også i helsevesenet. Men vi må også ha gode systemer slik at de ansatte får gjort jobben sin. Gode systemer som snakker sammen, og som kan understøtte god pasientbehandling.

Informasjonsteknologi er en grunnleggende forutsetning for effektiv samhandling i helse- og omsorgstjenesten. Dette er en av mine viktigste kjepphester. Vi er blitt bedre, og det arbeides strategisk svært bra med å få kommunikasjonslinjene på plass i helse- og omsorgstjenesten.
Allmennlegene var tidlig ute med å innføre elektronisk pasientjournal.  Det var tilnærmet full dekning blant legene allerede rundt år 2000. Innføringen skjedde uten offentlige tilskudd, insentiver eller påtrykk fra myndigheter. Fastlegene tok selv beslutningen og hele finansieringen.

Fastlegene har også gjort en betydelig innsats å få på plass elektronisk meldingsutveksling, i første rekke legeerklæring og sykmelding. 

Legene vil fortsatt være sentrale aktører for videreutvikling og tilrettelegging av elektronisk samhandling i sektoren.

IKT er et avgjørende virkemiddel for å lykkes med samhandlingsreformen. Det gjelder både for helsepersonell og for brukerne.

Helsepersonell må kunne kommunisere på tvers av nivåer og med hverandre.

Og pasienter i 2012 forventer å kunne bestille time og kommunisere med helsetjenesten på nett. Da må vi legge til rette for det.

Etableringen av Norsk kjernejornal vil være ett av flere løp for å virkeliggjøre dette. Regjeringen skal legge frem en egen stortingsmelding om e-helse i løpet av 2012. I den forbindelse ber vi om innspill - fra alle. Gå inn på ehelse.regjeringen.no og gi oss innspill på hvordan vi skal videreutvikle dette feltet, til beste for pasientene.

I den nye loven om kommunale helse- og omsorstjenester er det stilt krav om samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak. For den delen av pasientforløpet som mange har kalt en ”gråsone” skal det etableres en samhandlingssone.

Loven stiller ikke detaljerte krav om hvordan partene skal samarbeide, men den stiller krav om at partene skal lage felles retningslinjer, for eksempel om rutiner som kommunen skal følge for å henvise til sykehus, og rutiner for når en pasient er klar for utskrivning til kommunen.

Arbeidet med å inngå samarbeidsavtaler mellom sykehus og kommuner, er i god gjenge. Første del av avtalene skulle være i mål ved utgangen av januar.  Alle avtalene er ikke formelt behandlet i HF styrer og kommune-styrer, men det er en god prosess.

Disse avtalene gir en god ramme for samhandlingen lokalt, og mange pasienter får nå et bedre forberedt tilbud i kommunen ved utskriving.

For å ivareta likeverdigheten i samarbeidet om avtalene, har vi, i samarbeid med KS, opprettet en nasjonal tvisteløsningsnemnd som skal håndtere uenighet mellom partene.

Nasjonalt har regjeringen og KS inngått en intensjonsavtale om gjennomføring av samhandlingsreformen. Vi har etablert et styrings- og gjennomføringsopplegg som sikrer dialog og samordning mellom staten og kommunesektoren i gjennomføringsfasen.

Jeg har stor tro på at disse grepene er fornuftige

Det rapporteres allerede fra flere steder i landet at kommunene er blitt flinkere til å ta imot utskrivningsklare pasienter fra sykehus. Dette gjør at sykehusene kan behandle flere, køene går ned og de som er ferdigbehandlet får raskere rehabilitering og videre behandling nærmere der de bor.

Et godt eksempel på dette er Fredrikstad kommune. Denne kommunen har ikke lenger utskrivningsklare pasienter på sykehuset. Østfold helseforetak skryter av kommunen. Sykehuset har nå fått økt kapasitet til ta unna pasienter som tidligere måtte vente lenge på nødvendig behandling.

Jeg vil berømme helseforetak og kommuner for at de er kommet så langt. Fra de signaler vi får, synes det som prosessene de fleste steder har vært gode.

Jeg er sikker på at jobben som nå er gjort, og arbeidet med å få på plass resten av avtalepakken, vil bidra til et bedre samarbeid på tvers av nivåene til det beste for pasientene.

Vi har ett av verdens beste helsevesen. Det må vi ikke glemme. Samtidig: Internasjonale undersøkelser viser at Norge ikke skårer så godt som vi kunne ønske på når det gjelder koordinering, kvalitetssystemer, insentiver, tilgjengelighet og elektronisk funksjonalitet - i forhold til land det er naturlig å sammenlikne oss med. Dette skal vi gjøre noe med.

Regjeringen arbeider derfor med en stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet. Meldingen vil være en videre oppfølging av samhandlingsreformen, og et samlet grunnlagsdokument for den videre helsepolitikken.

Rekruttering av personell blir en stor utfordring fremover. Skal vi nå de ambisiøse målene med samhandlingsreformen er tjenestene nødt til arbeide mer tverrfaglig. Fagmiljøene må bli større, slik at kommunene blir mer attraktive arbeidsplasser. Kunnskapsdepartementet har nylig lagt frem stortingsmeldingen om velferdsutdanningene. Tverrfaglig samarbeid er kjernebudskapet i denne meldingen.

Samhandlingsreformen er mer enn en helsereform. Det er en samfunnsreform.

Det dreier seg om å legge til rette for en fremtidig bærekraftig velferdsstat der befolkningen også i fremtiden skal få gode tjenester av høy kvalitet.

Den høye kvaliteten vi har på tjenestene i dag, hadde ikke vært mulig uten en tjeneste med svært mange dyktige helsearbeidere.

Verdiskapingen skjer mellom helsepersonell og pasienter, og jeg er stolt av å være helseminister for tjenester som leverer godt, og som viser høy etisk standard i møte med mennesker som trenger helsehjelp. Dette vil alltid være det viktigste suksesskriteriet for suksess, også i fremtiden.

Vi er i gang med å gjennomføre samhandlingsreformen. Og jeg vil understreke at vi er godt i gang. Jeg vil følge nøye med på hvordan reformen virker i kommuner og ved sykehusene. Og vi vil selvfølgelig endre på virkemidlene dersom det er nødvendig.

Mye er bra i dag, men vi kan ikke hvile på laurbærene. Vi må endre tjenestene i takt med at utfordringsbildet er i endring.

Takk for meg!