Satsing på dobbeldiagnosetilbud – gjennom retningslinjer, samhandling og økonomi

Takk for invitasjonen til denne konferansen – om et viktig tema.

Det dreier seg om mennesker som daglig bærer byrden med store problemer og tilleggsbelastinger. Hverdagen og livet oppleves nok svært krevende, og mange passer ikke nødvendigvis inn i et såkalt ”A-4-liv” og vårt etablerte hjelpeapparat.

Som samfunn, medborgere og som hjelpere utfordres vi i møtet med mennesker med sammensatte problemer og hjelpebehov. Uansett hvor krevende det måtte være, har vi en plikt til å møte enkeltemennesket med respekt og verdighet.

Jeg forstår behovet for å bruke diagnostiske termer – det hjelper oss til å systematisere og inntrette hjelpetiltakene best mulig. Samtidig er det alltid en fare i dette. En fare for at vi ikke i tilstrekkelig grad ser mennesket bak diagnosen eller diagnosene og at vår respons blir deretter – automatisert og ikke i tilstrekkelig grad lyttende og observant.

Derfor tror jeg møtet med det enkelte mennesket er så viktig, betydningen av å forsøke å lytte og forstå. Samtidig må vi så langt råd er innrette hjelpetilbudene slik at vi samhandler og har etablert systemer og samarbeidsformer lokalt som sikrer et tilbud som av den enkelte oppleves som helhetlig og tilgjengelig. Så enkelt, og så vanskelig.  

Møte med mennesker med samtidig lidelser utfordrer oss på mange måter. Det handler om  behandlingsmetoder, samhandling, organisering, kompetanse, holdninger og innholdet av tilbudet.

Brukere  med både rusmiddelproblemer og psykiske lidelser har vært og er kanskje fortsatti for stor grad kasteballer mellom de ulike delene av tjenesteapparatet.

Situasjonen i Norge i dag er dessverre fortsatt slik at mange  med såkalte ROP- lidelser ikke opplever å få et helhetlig behandlings- og oppfølgingstilbud for sine sammensatte lidelser.

Altfor ofte ser vi fortsatt at disse pasientene enten får tilbud om behandling for sine psykiske lidelser innenfor det psykiske helsevern, eller at de får tilbud om behandling for sine rusmiddelproblemer innen tiltaksapparatet for personer med rusmiddelproblemer.

Forskning og erfaringer fra psykisk helse feltet og rusfeltet viser med stor tydelighet at en psykisk lidelse ofte kan medføre betydelig rusmiddelmisbruk og motsatt.

Flere kartlegginger viser at opptil 70 % av de innlagte pasientene ved akutt-psykiatriske avdelinger hadde et til dels omfattende rusmisbruk i tiden forut for innleggelsene.

Tilbudet til personer med ROP-lidelser er vesentlig forbedret de siste årene, blant annet gjennom tiltak i Opptrappingsplanen for psykisk helse og Opptrappingsplanen for rusfeltet.

Som del av Opptrappingsplan for rusfeltet gis det i år 420 mill kr i tilskudd til kommunale rustiltak.

Tilskuddet bidrar til å styrke tilbudet til personer med omfattende rusmiddelproblemer og eller psykiske lidelser.

Vi har fått til mye, men fortsatt lykkes vi ikke alltid med helhetlige og sammenhengende tjenester.Det er også store variasjoner i hvordan kommunene og spesialisthelsetjenesten følger opp brukergruppen.

Jeg er derfor meget tilfreds med at Helsedirektoratet nå sist desember ga ut ”Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig rus- og psykisk lidelse – ROP-lidelse.

Undertittelen til retningslinjen er: Sammensatte tjenester – samtidig behandling. Dette gir en meget god beskrivelse av kjernen i hvordan man bør møte mennesker med samtidige lidelser. Helsedirektoratet anbefaler integrert og samtidig behandling etter en oppsatt plan. Jeg tror det er klokt.

Som mange her sikkert allerede er godt kjent med innholder denne retningslinjen anbefalinger på viktige områder som:

• Brukermedvirkning og pårørende
• Utredning, kartlegging og diagnostisering
• Behandling og oppfølging i kommunene og i spesialisthelsetjenesten

Så vil jeg gjerne framheve at denne retningslinjen ikke bare har fokus på de rent helsemessige sidene. At det også anbefales å undersøke og hjelpe med betydningsfulle levekårsfaktorer som bolig, arbeid, familie osv.  mener jeg er grunnleggende viktig og nødvendig.Vi må forholde oss til det hele mennesket for å gi best mulig hjelp.

I alt gir Helsedirektoratet 93 anbefalinger på de områdene som nevnt ovenfor og som ikke minst understreker nødvendigheten av samhandling, samtidighet i tjenestene/behandling og at brukerne/pårørende aktivt må trekkes inn i den enkelt pasient/bruker sin rehabiliteringsforløp.

Som dere vet, skal regjeringen legge frem en stortingsmelding om rusmiddelpolitikk.

Det er mange grunner til å legge frem en stortingsmelding nå. Det er 15 år siden forrige melding, og den omhandlet bare narkotika. Mye har skjedd siden den gang.

Nå har vi muligheten til å oppsummere erfaringer og resultater, som grunnlag for en fremtidighelhetlig  rusmiddelpolitisk strategi.

Sist, men ikke minst, skal vi vurdere Stoltenberg-utvalgets rapport og hva som kom frem i høringen.

Utvalgets forslag om å sikre tydelig ansvars- og arbeidsdeling mellom psykisk helse og rusmiddelfeltet oghvordan  tjenestene samlet sett skal ha ansvaret, er særskilt interessant i denne sammenheng.

Så er det åpenbart at Samhandlingsreformen er en viktig ramme også for innsatsen på rusfeltet. Dette vil vi forsøke å tydeliggjøre i stortingsmeldingen.

Regjeringens mål med samhandlingsreformen, er at alle skal få helhetlige og sammenhengende tjenester som er tilpasset den enkeltes behov. De viktigste grepene i reformen er at vi skal satse mer på forebygging og tidlig intervensjon, og det skal legges til rette for god samhandling innen og mellom kommuner, helseforetak,yrkesgrupper og pasientene/brukerne/pårørende.

Det finnes ingen quick-fix for disse utfordringene, men vi mener at utfordringene best løses gjennom virkemidlene i samhandlingsreformen. For det første vil jeg slå fast at, i den grad noen har trodd noe annet, samhandlingsreformen gjelder også for personer med rusmiddelproblemer og eller psykiske lidelser

Psykisk helse og rus er et viktig fokus for reformen, dette kommer klart fram både i nytt regelverk og i nasjonal helse- og omsorgsplan. Komiteen understreket også dette i sin behandling av regjeringens forslag.

Med ny helse- og omsorgstjenestelov legger vi til rette for mer og bedre samhandling. Vi stiller krav til kommunene om kvalitet, tilgjengelighet, forsvarlighet og brukerinnflytelse, og vi stiller krav om koordinator til brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester.

Jeg tror dette er en riktig vei å gå også når det gjelder mennesker med  psykiske lidelser i kombinasjon med rusmiddelproblemer: De  har et særlig behov for tilgjengelige, individuelt tilpassede og kontinuerlige tjenester -  samtidig, fra kommunene og spesialisthelsetjenesten.

Helse- og omsorgsdepartementet har sett behov for å bruke noe mer tid til å vurdere om og hvordan finansieringsordningene i reformen kan brukes i forhold til psykisk helsevern og rusbehandling.

Det er viktig at vi ikke innfører økonomiske insentiver som undergraver ønsket omstilling på feltet. Vi er allerede i gang med å utrede disse spørsmålene i samarbeid med Helsedirektoratet.

Når det gjelder mennesker med samtidige lidelser, så mener jeg direktoraet sine retningslinjer gir en god faglig ramme for et framtidig bedre hjelpetilbud. Samtidig  vil jeg understreke hvilke forhold som jeg mener er særlig viktig å fokusere på i tiden framover: Sørge for mer individuelt tilpassede, helhetlige, sammensatte og samtidige behandlingstilbud i tråd med samhandlingsreformen og de nasjonale retningslinjene.

Styrke samarbeidet mellom kommunale tiltak, tiltak innen spesialisthelse¬tjenesten og private aktører – unngå at pasientene blir kasteballer!

Bruk av individuell plan må stå helt sentralt! Retten til koordinator. – tiltak som styrker tilgjengelighet må vektlegges.

Mer oppsøkende tjenester der det er behov for dette.

Så trenger vi mer kunnskap, kompetanse og forskning både om kartlegging, behandlingsmetoder og oppfølging og rehabilitering.

Bygge ned barrierene mellom behandlings- og tilrettelagte oppfølgingstilbud for pasienter med psykiske lidelser og pasienter med rusmiddel¬avhengighet.

Ettersom det har vært mye fokus på TEDD – Tverrfaglig enhet for dobbeldiagnoser – ved Vindern DPS, Diakonhjemmets sykehus, vil jeg avslutningsvis knytte noen kommentarer til dette.

Som mange sikkert er klar over har statsråden fått flere henvendelser fra Stortinget i sakens anledning ,og Fagrådet har selv sendt brev til statsråden om samme sak.

I dette svaret viser  statsråden til at Helse Sør-Øst opplyser at alle pasienter med ROP-lidelser vil få et godt, forsvarlig og egnet tilbud i Oslo.

Videre er det fra Helse Sør-Øst sin del gitt forsikringer om at ingen pasienter som har vært tilknyttet TEDD vil stå uten tilbud i tiden som kommer.

Oslo Universitetssykehus er som kjent inne i en omfattende omstillingsprosess som også berører psykisk helsevernfeltet og tverrfaglig spesialisert behandling. I forbindelse med denne prosessen har Helse Sør-Øst tatt initiativ til etablering av et samarbeid mellom de tre sykehusene, OUS, Lovisenberg Diakonale sykehus, og Diakonhjemmets sykehus, for å vurdere en felles områdefunksjon for pasienter med ROP-lidelser.

Helse Sør Øst RHF har bedt Diakonhjemmet Sykehus om å lede arbeidet. Oppdraget skal være ferdig utredet innen 1.juni. 

Samtidig med et slikt arbeid vil Diakonhjemmets sykehus planlegge etablering av dedikerte ambulante tjenester til ROP-pasienter.

I tillegg vil sykehuset utvikle et tettere samarbeid med sine bydeler innenfor prosjektet PSYKSAM – dette ikke minst for at ROP-pasienter i størst mulig grad skal gjøres i stand til å kunne bo hjemme.

Jeg har forstått at Helse Sør-Øst selv vil gi en kort redegjørelse for dette.

Takk for oppmerksomheten og lykke til med høringskonferansen!