Sosiale ulikheter i helse finnes også i Norge – hva oppnår vi?

Kjære forsamling

Det er en glede og en inspirasjon å få komme hit til Folkehelsekonferansen 2102.

Noen ganger tenker jeg om arrangementer som dette – hvor mye rommer en slik konferanse?

Til denne konferansen er svaret for meg – nesten alt!

Arbeidet med folkehelse rommer for meg en visjon om samfunnet, et samfunn der vi tar et felles ansvar for alles helse sammen, samtidig som vi har kunnskap og erfaring til å se at vi selv har særlig ansvar for egen helse.

Arbeidet med folkehelse, for meg, handler om å se hele liv – og hele liv rommer verdien av helse og byrden av uhelse.

De fleste av oss stifter bekjentskap med begge deler, både helse og uhelse. Derfor er det alles ansvar og mitt ansvar.

Arbeidet med folkehelse danner et tyngdepunkt i den andre enden av det jeg vil kalle "oppmerksomhetens verdikjede" innen helse. La meg forklare!

Det etablerte tyngdepunktet i oppmerksomhetens verdikjede finner vi i sykehussektoren og i den institusjonsbaserte pleie- og omsorgssektoren. Det er naturlig og lett å forstå.

En sak om helse blir en «helsesak« når den krysser målsnøret inn til spesialhelsetjenesten. Se på mediene, les overskriftene, hør debattene – det er her sakene er: Skandalene, kostnadene, manglene, krisene.

Folkehelse har et videre perspektiv – som tar utgangspunkt i folkets helse og menneskets helse, og ser på det som bør være samfunnets aller viktigste anliggende:

Nemlig: Hvordan hindrer vi at jeg kommer på sykehus? Også for de som jobber i sykehus, er dette et viktig. De sier det samme.

Hvordan sikrer vi at jeg blir sett og kjent tidlig nok til å finne ut at helsen min kan være på vei mot uhelse?

Hvordan tar jeg og de rundt meg – i hjem, familie, nabolag, hjemsted, arbeidsplass – tak i de forholdene som kan trekke livet mitt mot uhelse?

Og ikke minst – hvordan sprenger vi grensene til de andre sektorene – langt utenfor helse – der opprinnelsen til så mange helsehistorier oppstår – fra trafikken, ernæringen, idretten, jobben – og ikke minst; de sosiale nettverkene jeg er en del av – eller ikke er en del av? Begge deler har betydning.

Det er her vi må skape et nytt tyngdepunkt i "oppmerksomhetens verdikjede" – hvor mye som står på spill, og hvor mye det brede folkehelseperspektivet har å si for helse og helsepolitikken – og for hele samfunnet.

Da jeg fikk denne jobben sto dette klart for meg – vi må løfte frem det brede perspektivet. Magneten mot det andre perspektivet er sterk.

Ja, jeg er og skal være sykehusminister med kraft og engasjement for de titusener som jobber i sektoren og gjør et formidabelt arbeid. Og til dem sier jeg: jeg står bak dere.

Jeg skal støtte opp om alle de som har ansvar – medisinsk og administrativt – for at sykehusene våre virker til det aller beste – for pasientene og for alle som jobber der, og dermed for samfunnet.

Jeg skal jobbe hardt for å rette opp mangler, at vi finner dem, trekker lærdom og handler.

Flere skal få behandling, ventetidene skal ned, fristbruddene skal bli færre og vi skal sikre god kvalitet og styrket innsats for pasientsikkerheten.

Vi skal fortsette med banebrytende resultater som vi har sett de siste årene når det gjelder nye behandlingsmetoder og overlevelse etter alvorlig sykdom.

Men jeg skal og må være noe mer – for helse er som sagt noe mer enn sykehus.

Derfor var mitt første reisemål som helse- og omsorgsminister til Helseundersøkelsen i Nord Trøndelag – HUNT – i Levanger - fordi de har dokumentert kunnskap om helheten – om helse-verdikjeden.

Vi som politikere skal tegne et kart for morgendagens helsepolitikk. Det begynner i dag. Skal vi tegne et meningsfullt kart, må vi kjenne terrenget – hva som er folks helse, hvor den er på vei og hva som driver den. Det vet de mye om på HUNT.

Steinar Krokstad på HUNT som tegner bilder av dette terrenget, med data fra de tre HUNT-undersøkelsene, leverte sterke argumenter for at det bør bli en fjerde undersøkelse og kanskje en femte.

Dette handler ikke bare om Nord-Trøndelag – men om hele nasjonen, trøndere er faktisk som nordmenn flest.

I sin presentasjon trakk Krokstad frem en artikkel jeg skrev i Dagbladet i august 2005 under tittelen "Gjenreis sosialmedisinen".

Jeg har lest den om igjen og står hundre prosent ved det jeg skrev. Det handlet om folkehelse. Det handlet om sosiale ulikheter i helse, og om komplekse sammenhenger:

For det første: Dette er ikke bare et klassisk fattigdomsproblem. Sosiale ulikheter går i slyngende kurs gjennom de fleste inntekts-, yrkes og utdanningsgrupper, vi trenger tiltak som når alle.

For det andre: vi kommer ikke forskjellene til livs om vi gjør dem til et problem for helsesektoren alene. Alle dere vet det. Og det må gjentas ofte.

Og for det tredje; dette kan ikke bare handle om individuelle livsstilsvalg, fordi sosiale strukturer i samfunnet er så viktige for å bestemme hvilke valg vi tar. Derfor er jeg glad for å være her i dag.

Dette er for meg fortsatt et utgangspunkt for arbeidet med folkehelse – en prioritet for regjeringen og en prioritet for meg som helseminister.

Mye er skjedd de siste årene. Denne regjeringen har i begge perioder satt utjevning av sosial ulikhet først på dagsorden.

Strategiene våre kan oppsummeres i én setning: «Rettferdig fordeling er god folkehelsepolitikk».

Det er det folkehelsearbeid handler om. La meg omtale noen erfaringer fra de siste årene:

I 2007 la vi frem Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. Denne stortingsmeldingen er helsedelen i regjeringens utjevningspolitikk.

Strategien peker på at fordelingen av helse i befolkningen følger bestemte hovedmønstre. Jo bedre økonomi du har, jo bedre er helsen.

Det er ingen tvil om at det står dårligere til med folkehelsen i grupper som har lav inntekt og kort utdanning. Det behøver ikke å være slik.

Derfor må rettferdighet handle om forhold i samfunnet som virker inn på helse og sykdom.

Det må handle om så grunnleggende forhold som hvordan vi deler velferden i samfunnet. Det handler om arbeid, om oppvekst og utdanning, økonomiske levekår, bolig, miljø, sosiale nettverk. Og om selvrespekt, makt og tilhørighet.

Det handler om å ta ansvar og om å dele ansvar på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer.

Vi følger feltet tett i departementet. Den årlige rapporten om arbeidet med å utjevne sosiale helseforskjeller, viser at det er positive utviklingstrekk som påvirker fordelingen av helse i befolkningen.

Inntektsforskjellene blir mindre.

Å investere i oppvekst og utdanning er å investere i god helse. En god barndom varer gjerne livet ut.

Barnehagedekningen er nå 90 prosent. 95 prosent av 5-åringene med minoritetsbakgrunn går i barnehage. Det er et viktig bidrag til folkehelse og like forutsetninger når barna begynner på skolen.

Den positive trenden vi nå ser, er resultat av en bevisst omfordelingspolitikk og velferdsordninger som når ut til alle.

Perspektivet er ofte snevert. Det som er viktig med folkehelsearbeid er at vi kan bredde perspektivet langt ut over det som handler om helse.

Vi har gjennomført viktige reformer som også har betydning for helsen:

NAV-reformen (Arbeids- og velferdsreformen) der målet er å få flere i arbeid og aktivitet - og færre på stønad. Sykefraværet er på vei ned. Det skjer i en periode med høy sysselsetting og lav ledighet – det er bra.

Pensjonsreformen som skal sikre at vi er lenge i arbeid. Dette har vi gjort da vi ikke var i krise, og fått til med god trepartsdialog.

Samhandlingsreformen som legger økt vekt på helsefremmende og forebyggende arbeid. Flere må gis mulighet til flere leveår med god helse.

Samhandlingsreformen er så avgjørende fordi:

§ Vi blir flere eldre, § flere lever med kroniske sykdommer og flere rammes av demens og kreft. § Samtidig kan en mindre andel av befolkningen yte omsorg.

Dette er terrenget. Vi bygger en helse- og omsorgstjeneste som kan møte disse utfordringene. Vi begynner nå.

§ Som sikrer gode pasientforløp § Som bygger robuste tjenester med god kvalitet – nå og for fremtiden§ Og som satser og løfter folkehelsen – for et friskere folk.

Det er mye oppmerksomhet om uenigheter i helsepolitikken. Men dette tror jeg faktisk det er bred politisk enighet om.

Og endelig; vi lagde Folkehelseloven, som er viktig for å få til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, og som utjevner sosiale helseforskjeller.

Loven ble ikke klekket ut i departementene. Den ble bygd opp på innspill og erfaringer fra de kommunene som har fått til folkehelsearbeid.

Mange av dere som bidro, er her i dag. Det var ved å lytte til dere at folkehelseloven ble mulig. Vi må hente erfaringer fra de som har skoene på.

Loven er klinkende klar på at folkehelse er et felles ansvar. Et ansvar som skal løftes opp på politisk nivå.

Loven pålegger de lokale folkevalgte å ha oversikt over helseforhold, og ta stilling til hva slags tiltak som må prioriteres først.

Jeg vil berømme Nasjonalt folkehelseinstitutt. De har laget folkehelseprofiler for hver eneste kommune og for alle fylkene. Profilene skal suppleres med regional og lokal kunnskap. Dette følges opp. Det erfarte jeg på besøk i Sarpsborg tidligere i uka der jeg fikk høre om Østfold Fylkeskommunes systematiske arbeid.

Dette er kunnskap som bereder grunnen for god handling. Med disse dataene kan kommunene få et bilde av hvor de skal legge inn trykket.

Dette er å jobbe kunnskapsbasert.

Å jobbe kunnskapsbasert er en forutsetning for å vite hvor skoen trykker, for å finne gode løsninger, for å dele god kunnskap.

Jeg nevnte folkehelseprofilene.

Jeg vil også nevne Sykepleierforbundet som vil gå i bresjen for et kunnskapsbasert helsevesen. Det er bra, jeg svarte forbundet at jeg er med. Og la meg legge til i kunnskaps- og erfaringskjeden, databankene på HUNT, pasientsikkerhetskampanjen og meldeordningene, kvalitetsregistrene – for å nevne noen.

Forholdene ligger dermed til rette for kunnskapsbaserte helsetjenester – og det skal bli enda bedre. Det tar vi opp i stortingsmeldingen om elektronisk samhandling som kommer i høst. Det er avgjørende.

Og ikke minst – det er stort engasjement og bevissthet blant fagfolk, folk flest, og jeg vil særlig nevne frivillig sektor. De ønsker vi tettere samarbeid med.

I går signerte fornyingsministeren på vegne av regjeringen, en avtale om samarbeid med frivilligheten og den ideelle sektoren. Et godt grunnlag for samspill.

«Helse i alt vi gjør» er selve kjernen i folkehelsearbeidet.

Utfordringen er å ivareta hensynet til folkehelsen i all politikk og å samarbeide bedre for å nå velferdsmålene.

Men la oss også notere utfordringene, noen motbakker som ikke blir slakere, men noen ganger brattere.

Det blir særlig tydelig når vi ser på hva levevaner gjør med folks helse:

Vi kan i økende grad knytte sykdom til levevaner som kosthold, fysisk aktivitet, kosthold, røyking og alkohol.

Å møte noen av disse utfordringene handler om å utfordre sterke næringsinteresser. Som ikke viker for argumenter om folkehelse, som må møtes med en fast politisk vilje på vegne av folkehelse og folks helse.

Over halvparten av 40-åringene er overvektige og nærmere 1 av 5 lider av fedme – slik helsemyndighetene definerer det. WHO har satt forebygging av ikke-smittsomme sykdommer som diabetes, kreft, hjerte- og karsykdommer og kols på dagsorden, og vi følger opp i Norge.

Angst, depresjon, søvnvansker og alkoholskader er et stort samfunnsproblem, og viktige årsaker til personlig lidelse, sykefravær og arbeidsuførhet.

Vi blir flere eldre. Det er positivt. Men det betyr også at flere lever med kronisk sykdom. Samtidig blir det, relativt sett, færre i arbeid som kan hjelpe når det trengs.

En stor del av sykdomsbyrden henger sammen med hvordan vi lever, men sykdom henger også sammen med hvordan vi innretter samfunnet.

Vi vet at røykevaner og aktivitets- og kostvaner varierer systematisk med sosial posisjon. På HUNT fikk jeg for eksempel vite at vi har verdensrekord i sosial ulikhet i røyking.

Ingen må tro at dette handler om karakterbrist – det handler om systematiske forskjeller som henger sammen med manglende muligheter for å ta kontroll over eget liv. Det er et dypt alvorlig politisk tema.

På denne konferansen kommer også Sir Michael Marmot fra University College i London. Han er det verdt å lytte til. Hans budskap er at et rettferdig samfunn forutsetter at alle gis mulighet til å ta kontroll over eget liv.

Marmot har inspirert arbeidet med folkehelsestrategien, som vi er godt i gang med.

Det handler om å sørge for at barn og unge får en god start i livet. Dette er viktigst av alt. En god barndom varer livet ut.

Det handler om å skape et rettferdig arbeidsmarked og gode arbeidsforhold for alle.

Det handler om å utvikle sunne og bærekraftige lokalsamfunn.

Det handler om hva vi kan gjøre for å inkludere minoriteter og mennesker fra andre kulturer.

Folkehelse berører bredt. Hele politikkperspektivet er viktig. Derfor er så mange departementer og sektorer involvert i arbeidet med strategien.

Avslutning

Kilden til uhelse ligger i det sosiale spenningsfeltet. Det utfordrer oss til å sette et skarpt lys på hva vi, som samfunn, kan gjøre for å bevare og videreutvikle samfunnets sosiale kapital.

Et samfunns sosiale kapital forteller om graden av tillit og gjensidighet, og om hver enkelt og hele samfunnets sosiale nettverk.

Å ha rikelig med sosial kapital er et personlig gode, men det er også et fellesgode. Stoler jeg på samfunnet rundt meg?

Betydningen av sosial kapital er godt dokumentert:

Jo mer integrert vi er i lokalsamfunnet, jo mindre risiko har vi for alt fra forkjølelse til hjerteinfarkt, slag, kreft eller depresjon. Det sier noe om motstandskraft og om jeg blir sett, hørt og tatt vare på.

Det er faktisk slik at betydningen av sosiale nettverk har stor betydning for helsen – ja noen antyder at mangel på nettverk og isolasjon kommer på nivå som risikofaktor som røyking, overvekt, høyt blodtrykk eller mangel på mosjon.

Mennesker som har dårlige sosiale nettverk, har fra to til fem ganger så høy sannsynlighet for å dø av alle tenkelige årsaker, sammenliknet med mennesker som har tette bånd med familie, venner og lokalmiljø.

Dette skaper vi ikke politisk, men vi må det med oss inn i lokalsamfunnet og all politikkutforming.

Det er et langsiktig mål for regjeringen å redusere sosiale helseforskjeller, uten at noen grupper får dårligere helse.

En nøkkelstrategi er å legge vekt på hva som bygger sosial kapital i hele samfunnet. Strategier som legger til rette for et inkluderende samfunn som fremmer vilkår for både kroppens og sinnets helse.

Strategier som inkluderer og integrerer alle typer mennesker: Mennesker med en annen kultur, mennesker som er eller har vært syke, de som opplever ensomhet, som skal finne seg til rette i samfunnet, pårørende til psykisk syke og rusavhengige – kort sagt alle mulige mennesker i alle deler av livet.

Vi trenger nye og oppfinnsomme partnerskap mellom offentlig, privat og frivillig sektor. Slike partnerskap må til for å trenge inn i de sosiale sammenhengene som spinner helse for noen og uhelse for andre – lenge før vi dukker opp i statistikkene for stykkpris og dødsfall i sykehusene.

Dere, kjære venner, er viktige i dette arbeidet – som ledere, planleggere og fagfolk i kommuner og i forvaltningen, som forskere og lærere, som studenter, og som tillitsvalgte og medarbeidere i frivillige organisasjoner.

Lykke til med konferansen!