Sykehusreformen 10 år

Kjære alle sammen,

Takk for anledningen til å møte dere – dere er mange – og hele forsamlingen sier sitt om hvilken viktig sektor dere representerer.

Det er ingen tvil om at det ligger mye klokskap i budskapet om at «vi blir til i møte med andre». Jeg tenker at det gjelder også akkurat her og nå.

Det er en omfattende oppgave å styre og lede norske sykehus. Jeg har det politiske ansvaret. Ingen tvil. Helseministeren har det. Å plassere ansvar var en viktig del av reformen da den ble utformet for drøyt ti år siden.

Det handlet ikke om ansvar bare på ett sted. Det handlet om at det er ansvar alle steder. Mange har et kritisk ansvar.

Flere har ansvar og vi må jobbe godt sammen. Dere og jeg må jobbe godt sammen på alle nivåer.

Vi har allerede et sykehustilbud i verdenstoppen. Det viser tallene som Spekter har lagt fram til denne dagen. Det er et omfattende materiale som setter sykehusene våre i et godt perspektiv. Jeg merker meg to sitater som oppsummerer bildet godt:

Det ene lyder: «Det er åpenbart at vi besitter medisinsk kompetanse i verdensklasse, og en rekke medisinske fremskritt har sin opprinnelse i norsk helsevesen.»

Mange kan ta æren for det, fra forskning og utdanning, til den brede organiseringen, og til det avgjørende øyeblikket – behandlingen av pasienten.

Og det andre sitatet lyder: «Vi kan ( )glede oss over forbedringer, om vi samtidig tar inn over oss at vi ennå ikke er i mål».

Dette er treffsikkert sagt. For hele den kjeden av innsats som holder sykehusene oppe, er – hver ny dag, hver ny natt, hver nye vakt – starten på noe nytt og fortsettelsen på noe vi kjenner. En virksomhet som, nesten per definisjon, aldri vil komme i mål, fordi behovene er større, vedvarende og i stadig endring. Det er en erkjennelse vi har med oss.

Samtidig er det dette som gjør helsearbeid og helsepolitikk til det mest spennende arbeidsfeltet i vårt samfunn; at vi stadig er på vei, at vi stadig kan og vil strekke oss, at det hele tiden er forbedringer innen rekkevidde. Og at vi blir kritisk målt hver eneste dag.

Men også dette; som vi kan ta med oss; at folk i Norge gjennomgående er fornøyd med tilbudet ved sykehusene, kanskje aller best uttrykt på denne måten:

De som har vært i nærkontakt med et sykehus, er mer fornøyd enn de som ikke har vært det!

Dere er avgjørende for å gjøre dette mulig, det takker jeg dere for. Men før jeg sier noe mer om norske sykehus, vil jeg si dette:

Hverken dere eller jeg skal glemme at jeg er helseminister – og ikke bare sykehusminister.

Om noen skulle være i tvil: Målet for god helsepolitikk er ikke hvor mange vi behandler på sykehus, det er kanskje snarere hvor mange vi kan hindre at kommer på sykehus.

La meg kort utdype:

Det skal ikke herske noen tvil: Trenger du behandling på sykehus, skal du få den best mulige behandling. Intet mindre.

Men for mange er det slik at om du først må på sykehus, så er det fordi du kan være alvorlig syk, livskvaliteten for deg og dine er allerede redusert, og det er både vanskeligere og dyrere å behandle.

Stort sett så møter alle helseministre det samme bildet verden over: Livsstilssykdommene øker. Men det er store forskjeller i ressursene de ulike landene har til disposisjon for å løse oppgavene.

Den største helsetrusselen i dag kommer ikke fra smittsomme sykdommer, men fra de langsomme ikke-smittsomme sykdommene: hjerte- og karlidelser, diabetes, noen kreftformer, lungesykdommer som KOLS, for å nevne noen. Utfordringen fra psykiske helseproblemer som tar så mye av sykmeldingene i arbeidslivet.

Verdens helseorganisasjon kaller dette en epidemi. Hver femte norske 8-åring er overvektig. Dette går ikke over når hun er 12, 15 eller 20 år. Men overvekt er ikke et norsk fenomen, det er globalt. I USA er tallene langt mer alvorlige. WHO mener Norge ligger 15 år etter USA. Vi er altså på vei dit, men det er ingen god vei. Vår oppgave er å finne andre veier.

Tobakk bidrar til mer enn 5 millioner dødsfall i året, over dobbelt så mange som ved hiv/aids. Angst, depresjon, søvnvansker og alkohol er de viktigste årsakene til sykefravær og arbeidsuførhet.

Sykdom kan i økende grad knyttes til mangel på fysisk aktivitet og usunt kosthold.

Det er åpenbart et individuelt ansvar å gjøre noe med det. Vi avgjør selv hvor mye vi vil bevege oss, hva vi spiser, og hva vi drikker.

Men sykdom henger også sammen med hvordan vi innretter samfunnet.

Røykevaner og aktivitet og kosthold varierer systematisk med sosial posisjon. Det har vi mye data på. Det henger sammen med i hvilken grad vi har kunnskap og mulighet for å ha kontroll over eget liv og ta de gode valgene.

Levealderen i Oslo varierer med ti år mellom bydeler i vest og øst. Forskningen ved Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag – som er anerkjent verden over – maler dette bildet ut for oss: Av en befolkning der de økonomiske forskjellene er små sett i internasjonal sammenheng, så er det klare sosiale ulikheter i helse.

Derfor dette: Politikk for forebygging og folkehelse er og må være helseministerens daglige prioritet, samfunnets fokus, fellesskapets oppmerksomhet.

Det er nesten en slitt sannhet – at det er bedre å forebygge enn å reparere. Men det er veldig, veldig sant, og veldig, veldig viktig at vi lykkes med det. Igjen; ikke isolert og alene i Norge, men i et internasjonalt samarbeid.

Dere kjenner samhandlingsreformen. Glem ikke at kjernen i samhandlingsreformen er å bidra til at vi forebygger bedre, at vi virkelig tar ansvar tidlig, tett på der vi bor, lever og jobber – at ryggraden i primærhelsetjenesten, fastlegene, bidrar – og at kommunen virkelig engasjerer seg i tiltak for forebygging.

Til våren legger jeg frem en folkehelsemelding, den første på en del ti-år, som går på tvers av sektorer: skole, samferdsel, miljø, kultur og de frivillige. Vi er i gang med innspillskonferanser og samtaler landet over for å løfte oppmerksomheten, og for å spisse innsatsen. Dere er velkommen til å bidra! Dette er ikke en trussel mot sykehusene!

Kjære venner,

Så til sykehusene, viktige som de er for pasientene, for samfunnet og som arbeidsplass for mange – viktige for alle.

Jeg ser på mine reiser hvor mye som er bra – og hvor mye vi må ta vare på. Jeg kommer til å fortsette å snakke om det, alt som går bra. Nettopp fordi de gode nyhetene ikke får førstesider og hovedoppslag.

Ja, det er ventetid. Jeg ser at Spekter til denne konferansen mener at mediene bruker tallene for ventetid på en måte som nesten grenser til desinformasjon. Jeg er enig: For antallet som venter, kan ikke sees uavhengig av størrelsen på det helsesystemet pasientene venter i. Og i et slikt perspektiv har aldri ventelistesituasjonen vært bedre.

Når helsekøene i Norge øker, er det ikke fordi ventetidene går opp, men fordi vi er i stand til å hjelpe stadig flere, og flere får henvisning. Da blir det en større gruppe som venter på hjelp – som befinner seg på veien mellom fastlegen og sykehuset.

Dette er først og fremst en god nyhet: at vi kan hjelpe flere og at stadig flere får hjelp. Det er lengden på ventetiden vi jobber med å få ned – og som stadig går nedover. Her er det fortsatt mye å rydde opp i.

Antall behandlete er nesten doblet de siste ti årene. Vi behandlet 1,4 millioner flere pasienter i 2011 enn i 2005. Antall henviste pasienter øker betydelig, samtidig som ventetidene går ned. Nå følger vi tallene måned for måned, ventende i forhold til antall behandlete er gått ned med over 11 prosent fra 2008 til 2012.

Igjen: fremskritt, men fortsatt fullt trykk for å få ned unødig venting.

De medisinske fremskrittene er betydelige.

Forslag til statsbudsjett for 2013 forteller om fortsatt bred satsing på sykehus.

Vi vil:

• løfte kvalitet og pasientsikkerhet, slik vi utdyper i en stortingsmelding som kommer før jul.
• lage gode systemer som sikrer rask innføring av nye behandlingsformer og medisin-teknisk utstyr
• sikre god samhandling og bruk av IKT, slik vi omtaler i en annen stortingsmelding om kort tid, med store muligheter for bedre tjenester til pasienten, og bedre arbeidsvilkår for dere som er ansatt i sektoren
• Og ikke minst: vi må sikre god rekruttering

For å lykkes med alt dette, må vi ha solid og forutsigbar finansiering fra fellesskapet.

Vi må sikre god organisering – med arbeidsdeling og gode lokale tilbud der folk bor, og spesialisering der det er nødvendig for å sikre kvaliteten. Det er dette som har utviklet seg i ti-året siden 2001; kombinasjonen av spesialisering og desentralisering.

De av oss som er friske, ønsker å ha et akutt beredskapssykehus rett ved siden av der vi bor. De som er syke, vet bedre.

For å lykkes, må fellesskapet ha hovedansvaret.

Ønsker og behov vil alltid overgå tilbudet. Vi kan ikke la pris, tilbud og etterspørsel avgjøre hva slags hjelp vi gir – hvor vi gir den og hvor mye ressurser vi bruker på det.

Det er ikke markedet som skal prioritere i norsk helsevesen. Demokratiet må prioritere. Og demokratiet må organisere.

Det er ti år siden staten overtok ansvaret for sykehusene og organiserte dem som foretak. På denne konferansen kommer det kunnskap til å gjøre opp status.

Her er min vurdering:

For det første har jeg et avslappet forhold til selve modellen, for modellen kan ikke være målet, den må være midlet. Måten vi organiserer på, kan ikke være hugget i stein, vi må kunne tilpasse og justere underveis, slik vi har gjort siden 2001. Mye har skjedd og mye vil skje.

Men min grunnholdning er denne; det er ingen uløste oppgaver, ingen ambisjoner vi ikke kan nå med dagens organisering, slik den er blitt tilpasset og justert over tid.

Dagens organisering sikrer noe viktig, la meg nevne fem forhold:

For det første; at vi gjennomfører Stortingets vilje, at helseministeren har det politiske ansvaret, at vi har god og regionalt forankret politisk styring av et likeverdig helsetilbud over hele landet.

For det andre; at vi holder tritt med den teknologiske utviklingen, og behandler flere pasienter både gjennom spesialisering og desentralisering av tilbudene og kan stille dem til rådighet for alle.

For det tredje; at vi har regional tilhørighet og folkevalgt forankring, og kunnskap om regionale forhold. Hele 90 til 95 prosent av et pasientforløp skjer innen regionen. Organisering i regioner bidrar til å bedre pasientforløpene innad i regionen, gjennom god fordeling og arbeidsdeling mellom sykehusene.

For det fjerde; ikke minst at vi har fått orden i sykehusenes økonomi, med nytt rom for investeringer og nysatsinger – tenk på hvor vi var i 2005, med milliardunderskudd. Nå går sykehussektoren i balanse, og det investeres som aldri før. Det gjør stort inntrykk på meg å merke forskjellen når jeg besøker et sykehus i balanse og når jeg møter ett som ikke er det. Det er stor forskjell på hva man har oppmerksomheten på.

Og for det femte; at vi har god styring og prioritering ved beredskapssituasjoner. Det har vist seg å være viktig.

Dette er et godt utgangspunkt for videre utvikling – med oppmerksomheten på det viktigste: Det leddet der vi møter pasienten.

Vi trenger ingen ny debatt etter min mening, om overordnet organisering. Sykehusene trenger det ikke, heller ikke pasientene!

Ja, det er utfordringer i Helse Sør-Øst og i Oslo-regionen. Jeg tror vi er på god vei til å løse dem. Men jeg tror ikke det hjelper pasientene i sør-øst å avvikle samordning i sør-øst – og i hvert fall ikke å legge ned Vest, Midt og Nord, der det på alle måter fungerer godt om dagen, vi ser gode utviklingstrekk, økonomi i balanse, nye investeringer, og god regional ansvarsdeling.

Tar vi bort det regionale leddet, vil vi få en sentralisering av styringen. Da må vi bygge opp et nytt og, sannsynligvis, mye større administrativt apparat sentralt, et nasjonalt sykehusdirektorat eller noe liknende.

Jeg tror det blir mer byråkrati, ikke mindre. OECD-tall peker på at utgiftene til administrasjon utgjør 0,8 prosent av utgiftene til helsetjenesten (kommuner, helseforetak, sentral forvaltning) mens snittet i OECD er 3 prosent.

Når vi ser på befolkningsutviklingen, og særlig veksten rundt de store byene, ser vi at sykehusene vil være i konstant omstilling i årene som kommer. Og da vil jeg mene at ideen om overordnete føringer, forankret i Stortinget, kombinert med regionalt ansvar for ansvarsfordeling – i grove trekk er en riktig tilnærming.

Men vi skal ta tak i det som ikke fungerer så godt, og arbeide for å forbedre oss ytterligere.

Helt grunnleggende er at tjenestene skal ha høy kvalitet og at pasientene skal få trygge og sikre tjenester. Der firer vi ikke.

Sykehussektoren er langt på vei i økonomisk balanse. Det er nesten historisk, og det gjør at vi nå kan vi styre på andre krav, som nettopp bedre kvalitet, redusert feilbehandling, riktig prioritering, enda kortere ventetider.

Det er dette vi må arbeide for!

Jeg har besøkt en rekke sykehus siden jeg ble helseminister. Jeg har møtt ledelsen og tillitsvalgte. Opplevelsen av utfordringsbildet er til dels sammenfallende, men preges også av rollen man har.

Over alt møter jeg et stort engasjement og en stor ambisjon; for arbeidet – og for pasienten. Det er bra, det er tillitsvekkende.

Men det er også utfordringer, jeg kjenner igjen mye av det som kommer frem i FAFO-studien til denne konferansen.

Jeg ser og hører at de som jobber i førstelinjen, tettest på pasienten – opplever at det er for store avstander til beslutningene, til ledelsen.

Jeg ser og hører at målene for styringen, hver virksomhets mål og mening, i for liten grad oppleves å være eiet og utviklet der – på sykehuset. Igjen; tettest på pasienten.

Jeg ser og hører mange ledere på mange nivåer. Jeg får det klare inntrykket av at vi må snu på rekkefølgen, og erkjenne at den viktigste lederen i det daglige – det er mellomlederen – hun som gjør klar til operasjonen, organiserer akuttmottaket, klargjør klinikken. Det er hun alle vi andre må være til for.

Og så ser og hører jeg at mange på sykehusene mener det blir for mye rapportering, for mye detaljstyring. Det blir «for mye tid ved skrivebordet og for liten tid ved sykesengen», som en tillitsvalgt i Fagforbundet sa det til meg.

Hvordan nærmer vi oss dette?

La meg ta det i rekkefølge:

Jeg ønsker at sykehusene skal styres etter klare signaler fra Storting og Regjering. De signalene skal være overordnete. De kan omfatte tydelige mål – som å få ned ventetid og å prioritere heltid foran deltid. Men det bør ikke bli en uoverkommelig smørbrødliste av detaljerte signaler.

Jeg ønsker at innsatsen fremover rettes mot innholdet i tjenestene, på en ambisjon for kvalitet og pasientsikkerhet

Jeg ønsker at vi – og jeg som minister – skal bruke krefter på å tilrettelegge for at ledere og ansatte i sykehusavdelinger og poliklinikker får best mulig rammebetingelser for å gjøre jobben – nettopp der pasientene er.

Så ser jeg at dette er et dilemma, den rette graden av styring. Vi ønsker et system basert på tillit og tydelig ansvar, på den enkelte arbeidsplass. Og vi ønsker å sende klare signaler om hva samfunnet forventer. Lik behandling i hele landet.

La oss huske at mye av den rapporteringen som skjer, er et resultat av at vi stiller krav, at vi har rettigheter som pasienter, – som nettopp fordi de er rettigheter og garantier, også skal kunne dokumenteres og etterprøves. Det skal vi ta vare på.

Men det oppstår samtidig et krysspress. FAFO-undersøkelsen og Spekters egen vurdering peker på at summen av signaler, mål og rapporteringer kan bli for stor, for byråkratisk, for arbeidskrevende – at det kan ta oppmerksomheten bort fra pasienten.

Noen knytter dette til debatten om hvordan offentlig sektor styres. Om det mye omtalte New Public Management.

Det er en viktig debatt som jeg gjerne deltar i, her vil jeg bare si dette:

Husk at helsesektoren organiseres og finansieres for en stor del av fellesskapet. Da må vi ha rutiner for å rapportere tilbake til fellesskapet om at pengene er forsvarlig brukt, og at brukeren får resultater.

Kall det «old» eller «new», men vi må ha «management» av offentlig sektor, og av helsesektoren.

Og når det gjelder helsesektoren – og særlig sykehusene – så var vi tidlig ute. Kvalitetsmåling i sykehusene ble trolig innført omkring 1850 av legen Ignaz Semmelweiss som påviste sammenhengen mellom håndhygiene og smitte av barselfeber.

Og Florence Nightingale, som neppe hadde hørt om New Public Management, målte en rekke kvalitetsindikatorer: som overlevelse, areal per pasient, tilgang til medisinsk utstyr – og hun målte før og etter forbedringstiltak. Hun klarte å vise at tiltakene hadde effekt, – så mye at pressen, myndighetene og Dronningen. Alle ble overbevist.

Det er et stykke derfra til situasjonen i dag, der vi har et stort antall indikatorer på mål vi vil nå. Hvor mange har vi?

Antallet medisinske indikatorer på nasjonalt nivå er, så vidt jeg kjenner til, ikke høyere i Norge enn i andre land vi sammenlikner oss med. Antall indikatorer sier heller ikke så mye om byrden med å rapportere på dem.

Det er ulikt hvordan data innhentes. Land med flere indikatorer, men bedre systemer, ikke minst bedre IKT, kan ha mindre plunder med dette enn andre land med færre indikatoerer og dårligere systemer.

Men så må vi altså legge til en skog av forhold som også rapporteres og dokumenteres: lokalt, til helsemyndighetene, til HELFO, skatteetaten, egne kvalitetssystemer, revisjon, og på toppen kommer at sykehusene er under oppsyn av rundt 13 hyggelige tilsyn. Også fra kommunene meldes det om at kravene til rapportering og dokumentasjon har økt de senere årene.

Det blir arbeid av slikt – arbeid og merarbeid. Jeg hører dette både fra ansatte og ledere. De opplever mer byråkrati, mer rapportering. Dette må vi ta tak i.

Vi trenger sterke meninger. Men vi trenger kunnskap om omfanget for å forstå rekkevidden, skape et grunnlag for å rydde opp, slik at tiden kan gå til det viktigste, til pasienten, til forskning, til utvikling.

Derfor forbereder vi nå et prosjekt om måling og rapportering, der de ansatte selv trekkes med for å kartlegge og vurdere det som rapporteres.

Vi trenger tall for å følge utviklingen, fange opp hva som virker og hva som ikke virker, på en del utvalgte arbeidsplasser, både i sykehus og i kommunene.

På dette grunnlaget kan vi lære noe viktig; om tiltak som kan gjøre rapportering enklere og mer automatisert – tiltak som kan avdekke og rydde opp i dobbeltrapportering – tiltak som kan finne ut hvordan de ansatte kan bli mer involvert i bruken av resultatene – tiltak for hvordan rapportering som ikke omhandler pasientene, kan reduseres.

Jeg har luftet dette initiativet for noen av de sentrale arbeidstakerorganisasjonene som har reagert positivt. I dag utfordrer jeg dere – i ledelsen – og Spekter – til å være med.

Så, ut over dette, ønsker jeg større oppmerksomhet på å ansvarliggjøre hvert enkelt sykehus, hver enkelt arbeidsstasjon. Vi trenger, tror jeg, klarerere stedlig ledelse, de som jobber i førstelinjen, må oppleve at de har kyndig ledelse innen rekkevidde.

Regionene skal være tilretteleggere for dette. Ikke et detaljstyrende mellomledd.

Og så tror jeg vi skal være ærlige: Det vil alltid være engasjement, trykk og til tider konflikt rundt driften av sykehus. Vi kan ikke oppheve det. Det er heller ikke bare negativt. Men vi kan ikke tillate at det utvikler seg slik at det går utover kjerneoppgaven, driften – innsatsen for pasienten.

Jeg er overbevist om at mye av frustrasjonen over rapportering og måltall skyldes at systemene for samhandling mellom tjenestene er for dårlig utviklet.

Stikkord er bruk av IKT – informasjon og kommunikasjonsteknologi.

Her skjer det mye. Vi skal få til løft som gjøre at helsepersonell får tilgang til nødvendige pasientopplysninger som henvisninger, epikriser, legemiddelbruk, prøvesvar, røntgenbilder osv.

Så – til sist:

Vi har en spennende dagsorden i helse-Norge. Sykehusene vil alltid stå i sentrum for samfunnsdebatten. Ikke minst i et valgår. Det er demokratiets styrke.

Vi som stiller til valg skal stå i den debatten – og den tar vi ikke her – men la meg nevne ett forhold, nemlig betydningen av at fellesskapet har et ansvar for å sikre likeverdige tilbud til alle.

Og derfor også et hovedansvar for finansieringen. Jeg er bekymret for forslaget som kommer, om å bruke offentlige penger til å bygge ut nye private sykehustilbud i Norge, i retorikken skal dette gjøres for å ta unna ventetid, men i realiteten vil det handle om noe annet.

Vi snakker om forslag om frislipp for kommersielle aktører som skal kunne sende regningen til det offentlige helsevesenet.

Men det er ikke sånn at slike tilbud bare dukker opp med sin kapasitet; pengene og fagfolkene må jo komme fra et sted. Jeg mener at dette er penger vi bør bruke til å styrke og videreutvikle fellesskapets sykehustilbud ytterligere. Fjerne flaskehalser. Bedre kapasiteten. Ikke flytte pengene derfra og ut i et kommersielt marked.

Erfaringen viser at slike private, kommersielle sykehus gjennomfører enklere og lønnsomme behandlinger. Men alle behov er ikke enkle og lønnsomme.

Resultatet er at det offentlige sitter igjen med de omfattende og kompliserte operasjonene. De sammensatte lidelsene.

Resultatet er at fagmiljøene ved de store sykehusene svekkes, det gjør også akuttberedskapen og opplæringen av nye spesialister.

Resultatet er at de offentlige sykehusene tappes for ressurser, uten å kunne påvirke tilbudet. I praksis vil forslaget føre til oppstykkete fagmiljøer, særlig i et lite land hvor vi blir veldig sårbare, fordi fagmiljøene ofte er små.

Resultatet er også enda mer helsebyråkrati som skal godkjenne og kontrollere, som skal betale ut offentlige penger etter stykkpris. Det flytter ansvaret for å prioritere vekk fra demokratiske organer og fagmiljøer, og over til såkalt ledig kapasitet i markedet.

Sykehusene kjøper allerede tjenester fra ideelle, frivillige og private aktører – for rundt 11 milliarder kroner hvert år. Det er bra. Men det viktige er at valget – prioriteringen – ligger hos det offentlige.

Med forslaget om frislipp vil vi se et nytt helsemarked hvor pengene følger pasienter og diagnoser, som i et forsikringsselskap.

Og så hevdes det at dette vil sette pasienten i sentrum. Men når pengene følger pasienten, er det pengene som settes i sentrum. Markedet fungerer til mye, men ikke til å styre norske sykehus.

Kjære venner,

Debatt og ordskifte er bra, ikke minst om noe så livsviktig som sykehus.

Politikkens mål er å bidra til rettferdighet og mulighet for alle.

Kunnskap er et middel til å utvikle et trygt og godt samfunn med like muligheter. Helse har betydning for alt dette. Utvikling i folkehelsen går som en rød tråd gjennom historien om norsk samfunnsbygging.

Arbeidslivet er en viktig arena for nettopp dette. Derfor er dere viktige i denne fortellingen!

For meg er det slik også i dag – og kanskje aldri viktigere enn i dag – å ha satsingen på folkehelse som et stort politisk prosjekt, fordi mulighetene er så mange, ressursene alltid begrensede, og fordi kilden til store sosiale forskjeller oppstår nettopp her – i helse.

Samarbeid og samhandling – på tvers av nivåer og virksomheter – i arbeidslivet, i primærhelsetjenesten, i sykehusene. Vi må Samarbeide om å snu de negative trendene, møte utfordringene fra livsstilssykdommene med offensive strategier, slik at vi kan leve lengst mulig med best mulig helse, og kortest mulig med uhelse.

Det ser jeg på som min viktigste oppgave som helse- og omsorgsminister.

Takk for oppmerksomheten!