Tillit er en forutsetning for god folkehelse

Det meste går bedre om vi møtes med, og møter andre med tillit. Forskning antyder at tillit og sosiale nettverk også har stor betydning for helsen. Ja, kanskje er isolasjon og mangel på nettverk risikofaktor på linje med røyking, overvekt, høyt blodtrykk eller mangel på mosjon.

Tillit har derfor betydning for folkehelsen. Alle har ansvar for egen helse. Men fellesskapet har også ansvar for alles helse. Skal vi lykkes med å forebygge en bølge av livsstilssykdommer, trengs en mobilisering for folkehelse. En slik mobilisering må trekke på mange gode krefter, langt utover helsesektoren. Ikke minst må vi mobilisere nærmiljøet. I politisk forstand betyr det kommunen. I mange norske kommuner vet de hvor viktig dette arbeidet er. Det handler om forebygging av fysiske og psykiske lidelser, menneskers mulighet for å leve fullverdige liv, og om å ta i bruk menneskelige og økonomiske ressurser.

I lys av dette er det tankevekkende å lese Anne Enger, Fylkesmann i Østfold, i VG 18.10. Anne Enger erfarer at nasjonale myndigheter stiller for mange "målbare" krav til kommunale og regionale myndigheter. Hun viser til gjennomføringen av samhandlingsreformen og arbeid for folkehelse, og påpeker at dette krever fleksibilitet, raushet og arbeid på tvers av grenser og sektorer. Entusiastiske krefter i kommunene "trenger tillit for å finne kreative løsninger, ikke teknokratiske løsninger med målbare indikatorer fra sentralt hold", skriver Enger.

Hun setter fingeren på noe avgjørende. Tillit er, som Anne Enger sier, grunnleggende. Og tillit kan ikke vedtas. Som helse- og omsorgsminister er jeg opptatt av at tillit må få mer fremtredende plass som norm og standard i alt helsearbeid, fra forebyggende innsats i kommunen til behandling av pasienter på sykehus og sykehjem. Det må ikke bli slik at detaljerte krav og mål fra sentrale myndigheter svekker tilliten og kveler kreativiteten.

Det betyr ikke at vi kan se bort fra mål og resultater. Helsesektoren bruker en så stor del av samfunnets ressurser at fellesskapet må stille overordnede krav til bruken av dem. Tydelige mål og forventede resultater skal bidra til at vi mottar mest mulig likeverdige tilbud. En årsak til at det er blitt økt oppmerksomhet på mål, er også at vi har rettigheter som pasienter og brukere av helsetjenester. Det er de fleste av oss for. En konsekvens av økte rettigheter er at rettighetene kan tydeliggjøres, og i noen tilfeller at det kan etterprøves at loven er oppfylt. Det blir skjemaer å fylle ut av slikt.

Utfordringen er å finne en balanse. Jeg opplever en kritisk debatt knyttet til målstyring ikke minst knyttet til kvaliteten på mål og resultatkrav. Jeg ønsker den debatten velkommen. I kjernen kommer spørsmålet om hvordan vi virkelig kan måle kvalitet. Mye kan måles. Men tillit, nærhet, omsorg, innlevelse – alt dette er kvaliteter som vanskelig lar seg måle. Desto mer kan de føles og erfares.

Jeg leser Anne Engers innlegg som en understreking av nettopp dette. Som fylkesmann fører hun tilsyn med at innbyggerne i Østfold får gode tjenester og at lovverket etterleves. Men hun sier også fra om at mål og regler kan ha motsatt effekt, de kan passivisere og svekke det engasjementet vi trenger for å lykkes med et løft for folkehelsen.

Etter den nye folkehelseloven skal kommunene selv velge sine mål og tiltak for å fremme befolkningens helse på kort og lang sikt. Slik bør det være. Den enkelte kommunen vet best hva dens innbyggere trenger for å leve gode, lokale liv. Folkehelseloven gir kommunene ansvar, samtidig som den åpner muligheter for en koordinert folkehelsesatsing der alle sektorer er med, ikke bare helse. Det kreves god ledelse, forankrede planer og gjennomføringskraft. Mange kommuner har tatt utfordringen med stort engasjement.

Statens rolle er i hovedsak å bistå og støtte arbeidet som skjer i kommunene, ikke å kontrollere dem. Denne støtten gis blant annet gjennom Nasjonalt folkehelseinstitutt som lager folkehelseprofiler for hver enkelt kommune og hvert fylke. Her kan kommunene selv hente ut kunnskap og bruke den til gode tiltak. Helsedirektoratet kan gi råd og veiledning og formidle gode eksempler. Sist, men ikke minst, skal Anne Enger og hennes kolleger blant fylkesmannsembetene være pådrivere for kunnskapsbasert folkehelsearbeid lokalt og regionalt.

Å lykkes med folkehelsesatsingen er et løft vi må klare. Tunge trender i samfunnet peker mot mer ensomhet, livsstilssykdommer som diabetes, kols og økning i psykiske lidelser. Norge er et land med små økonomiske forskjeller. Likevel finner vi de tydeligste sosiale forskjellene innen helse. God fordelingspolitikk er god folkehelsepolitikk. Jeg har tillit til at kommunene vil være i front i denne dugnaden.