Ansvar eller likegyldighet

Hva gjør vi når vi får overbevisende kunnskap om det som gjør oss syke og reduserer livskvaliteten? Lar kunnskapen ligge? Nei! Det er både uansvarlig og usolidarisk å være likegyldig.

 La meg begynne med en brutal selvfølgelighet; en dag skal vi alle ende livet, og helsepolitikkens mål er ikke å fornekte det. Tvert i mot mener jeg vi trenger et mer naturlig forhold til døden, som er den mest naturlige konsekvensen av at vi lever.

 

Politikken skal bidra til at årene vi lever er gode, mest mulig fri for sykdom og med gode muligheter for livskvalitet. Der vil hver og en av oss måtte ta ansvar. Men vi lever i samfunn. Vi har et felles ansvar.

 

En stor studie om den globale sykdomsbyrden tegner et tydelig bilde av hva som ligger foran oss. Vi utvikler kroniske lidelser og dør av sykdommer som skyldes for liten aktivitet, for mye sukker, salt og fett, røyking og alkohol. Stikkord er kreft, KOLS, diabetes, muskel- og skjelettsykdommer og psykiske lidelser som øker i omfang.

 

Vi lever kanskje i gjennomsnitt like lenge. Men flere av årene vi lever blir preget av uførhet og redusert livskvalitet. Et tydelig kjennetegn i dette bildet er økende sosiale forskjeller i helse, som i Oslo der levealder mellom bydeler kan variere med opptil 10 år.

 

Hvordan tar vi ansvar i møte med denne kunnskapen? Hvilken rolle har politikken i forhold til helse der våre egne livsstilsvalg er så viktige?

 

Det er en selvfølge at din egen helse er ditt ansvar. Mange på høyresiden i norsk politikk sier at saken slutter der. Men er det å ta samfunnsansvar? Jeg mener nei. I et samfunn har også alle ansvar for alles helse.

 

Som politikere har vi ansvar for å samle kunnskap, reise debatter og treffe politiske valg på vegne av fellesskapet, til gode for alle. Solidaritet handler om at vi gjør kunnskap tilgjengelig for alle, at alle har muligheten til å leve gode liv.

 

Ikke minst har vi som samfunn ansvar for å ta vare på våre barn og unge når vi har kunnskap om hva som er bra eller mindre sunt for dem. Det er en del av vår kultur at vi beskytter ungene våre mot trusler og risiko. Mange av de såkalte livsstilssykdommene begynner i barn- og ungdomstid. Å være likegyldig i forhold til vaner som fører til overvekt, rusmisbruk eller altfor mye stillesitting er å fraskrive oss samfunnsansvar.

 

Dette handler ikke om at myndighetene skal blande seg inn i hvor mye grønnsaker folk spiser til middag eller om de går nok på tur. Det handler om noe langt mer alvorlig. Det handler om å hindre at kløften mellom dem som har minst og dem som har mest vokser seg stor i Norge. Det handler om å gi barna i landet vårt like muligheter i oppveksten.

 

Vi har regler, reguleringer, forbud og grenser. Det er demokratiets rett og ansvar å vedta slike. Men folkehelsepolitikk i vår tid handler om å tenke bredere. Vi må få ut kunnskapen. Vi må mobilisere til eget ansvar og samfunnsansvar. Familie og foreldre har et hovedansvar. Men vi må også engasjere samfunnsansvaret der livet leves – i barnehager, skole, utdanning, arbeid, fritid, idrett, kultur.

 

Barnehagen gir barna både oppmerksomhet og utfordringer, fysisk aktivitet og sunne matvaner. Skolen gir rammen for det samme. Barnehage og skole er kanskje aller viktigst i arbeidet med å forebygge helseforskjeller. Jeg tror full barnehagedekning er et av de viktigste grepene denne regjeringen har tatt for å utjevne sosiale forskjeller innen helse.

 

Vi kan utnytte skolens muligheter bedre. Skolehelsetjenesten er mer enn et lavterskeltilbud. Helsesøstrene forebygger helseproblemer og helseforskjeller når de fanger opp barn og unge som sliter. Skal vi satse mer på forebygging må vi satse mer på skolehelsetjenesten, mer på god ernæring og fysisk aktivitet, slik legger vi også grunnlag for god læring.

 

Nå har kommunene ansvar for å legge til rette for god folkehelse. Det er ikke bare helsesjefens ansvar. Det skal også plan- og bygningssjefen, næringssjefen og ordføreren gjøre. De som virkelig lykkes tenker bredt. God forebygging blir enda bedre ved å engasjere all frivilligheten i samfunnet, innen idrett og kultur. Når næringsmiddelindustrien sier de vil produsere sunnere mat og beskytte ungdom mot reklame for usunne produkter, ja da skal vi ta dem vel i mot. De dropper likegyldigheten. De tar ansvar. Og det er bra!

 

I vår legger regjeringen frem en stortingsmelding om folkehelse. Den bygger på en stolt tradisjon. Det var bedret folkehelse som økte levealderen med tre tiår i forrige århundre. Blant arbeiderbevegelsens første krav var helse langt fremme. Det bør fortsette, i en ny tid. Vi reparerer oss ikke ut av livsstilssykdommene. Vi må forebygge dem. Vi kan ikke være likegyldige. Vi må ta samfunnsansvar!