Den internasjonale sykepleierdagen 12. mai

Sjekkes mot fremføring

Kjære sykepleiervenner

Gratulerer med den internasjonale sykepleierdagen 2013 – gratulerer til alle dere som er samlet her – og gjennom dere – til alle de tusenvis av sykepleiere verden rundt.

Fagdager er viktige. De gir anledning til å markere et fag, løfte frem en erfaring, en innsats, et verdigrunnlag, en motivasjon! Sykepleieren fortjener markering av alt dette. Og mer til. Det gjør vi i dag – i Norge – og jeg er glad for å kunne gjøre det her på landets største sykehus.

En internasjonal fagdag er noe spesielt i tillegg: Gjennom dere som er samlet her – under norske forhold – kan vi se for oss de tusener verden over – som utøver det samme faget – den samme gjerningen, noen under forhold vi ville kjenne igjen – noen under helt andre forhold – i fattigdom, i krig, i situasjoner der sykepleieren ufører sitt fag, sin gjerning, ofte med eget liv som innsats.

Vi bør tenke på alle dem – ofte – og la det være en påminnelse om hvor godt vi har det i vårt land, og en påminnelse om det medansvar vi har for å kjempe mot urett og nød.

Mange norske sykepleiere gjør det; jeg har møtt dem – i flyktningleiren, i feltsykehuset og ute i den improviserte klinikken under åpen himmel.

"Det arbeidet som duger, er det som blir utført av dyktige hender, ledet av en klar hjerne og inspirert av et kjærlig hjerte".

Sitatet er fra Florence Nightingale. Noen ganger trekkes hennes navn frem som en idyllisert forkjemper for det gode. Ja, hun kjempet for det gode. Men noen idyll var det ikke – der hun gikk blant sårede soldater ved sykesengene for snart 170 år siden.

Sykepleieryrket har forandret seg siden da, men hennes utsagn om kunnskap, dyktighet og kjærlighet står seg.

Florence Nightingale var en pioner innen moderne sykepleie. Ja, moderne sykepleie; hun ville ha plan og orden på sykehusene, hun ville ha diettkjøkken, rent sengetøy og vinduer som kunne åpnes for å slippe inn frisk luft.

Hun skjønte hvor viktig god hygiene er. På hennes tid var det banebrytende, nytenkende.

Men det var mer; hun var opptatt av kunnskap som grunnlag for sykepleien. Hun fremhevet data og statistikk som god dokumentasjon, – og viste selv at fremstillinger gir slående argumentasjon for endring.

Det er ikke overraskende at det er hennes fødselsdag, 12. mai, dere sykepleiere har valgt som dato for den internasjonale sykepleierdagen.

Igjen; takk for innsatsen dere gjør, – i kommunene, i sykehusene, i organisasjonene, direkte overfor pasientene og i ledelse og administrasjon.

Takk for det dere betyr for land og folk, og for den forskjell dere gjør i så mange av livets faser: med faglig styrke, klokskap og engasjement.

Samfunnet har til alle tider stått overfor store utfordringer knyttet til å forebygge, behandle og lindre sykdommer, skader og andre helseproblemer.

Samfunnet har alltid trengt mennesker som bryr seg, er modige og har kunnskap og klokskap i møte med sin neste.

Samfunnet har alltid trengt mennesker som dere.

Sykepleiere holder også andre menneskers liv i hendene. På akuttmottaket og i ambulansen, i sykehjemmet og på helsestasjonen, ved livets begynnelse og ved livets slutt.

Dere hjelper mennesker fra vugge til grav, uavhengig av livssituasjon, bosted og sosial og økonomisk status. Dere bidrar til et rettferdig og trygt samfunn.

God helse, men fortsatt sosiale helseforskjeller

Den norske befolkningen har god helse. Vi har opplevd en fantastisk bedring i helse og levekår for hele befolkningen. Norske barn er blant de friskeste i verden.

Tenk på kontrasten: For hundre år siden var situasjonen for folk i Norge preget av dårlige levekår, dårlig ernæring, trangboddhet, og dårlige hygiene- og sanitærforhold. Tuberkulose og andre infeksjonssykdommer dominerte. Sykdommene kunne ikke behandles effektivt. Hvert tiende barn døde i løpet av første leveår.

I første halvdel av 1900-tallet begynte levealderen å øke. Det skyldtes først og fremst et fall i spedbarnsdødelighet, betydelig reduksjon i infeksjonssykdommer, mer effektive medisiner, og samfunns- og velstandsutviklingen. Fra siste halvdel av 1900-tallet er reduksjon i dødelighet av hjerte- og karsykdommer den viktigste årsaken til lengre levealder.

Helsebildet endrer seg: Økt levealder, flere eldre i befolkningen, bedre behandling og endringer i livsstil, - det fører samtidig til at flere lever med kroniske lidelser. Psykiske helseproblemer vil utgjøre en større del av sykdomsbelastningen.

Selv om alle grupper i Norge har fått bedre helse, er ikke de sosiale forskjellene i helse borte. Folks helse henger nært sammen med levekår og sosiale forhold. Det er en klar sammenheng mellom sosiale og økonomiske forhold og helse.

Levealderen har økt mest i grupper med lang utdanning og høy inntekt. Hjerte- og karsykdommene skaper de største sosiale forskjellene. Hvis vi spør barn om hvordan de opplever sin egen helse, finner vi sosiale forskjeller.

Vi møter en global bølge av sykdommer knyttet til livsstil – til hva vi spiser, til fysisk aktivitet, røyking og alkoholinntak. De rammer sosialt skjevt.

Det bør jo ikke overraske, at situasjonen for helse og uhelse er i endring. Men likevel blir vi noen ganger overrasket over omfanget og takten i endringene. Men vi må gå inn i vår tid og forstå kreftene som virker.

Vi må – som Nightingale ville ha minnet om – ha kunnskap som grunnlag for både fag og politikk.

Nye trekk ved samfunnsutviklingen

Selv om helsen stadig blir bedre, er det trekk ved samfunnsutviklingen som har negative konsekvenser for folks helse.

Fysisk aktivitet var tidligere en naturlig del av arbeid og dagligliv. Slik er det ikke lenger for de fleste av oss. Maskiner har i stor grad erstattet det fysiske arbeidet.

Barn blir for ofte kjørt til skole og fritidsaktiviteter istedenfor å sykle eller gå. Vi kjører bil til butikken, og vi velger heisen framfor trappen.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi påvirker hverdags- og arbeidsliv. Mobiltelefon, internett og sosiale medier fører til endringer i måten vi er sammen på – ikke minst for ungdom.

Vi har tilgang på mat døgnet rundt. På møteplasser, traffikknutepunkter og arrangementer. Vårt norske drikkemønster er i endring. Det er blitt mer vanlig å drikke alkohol i ukedagene. Vi spiser for mye salt, sukker og usunt fett.

Ja, vi er vant til at den kommende generasjonen lever lenger enn den forrige. Men det er ikke gitt at det må bli slik.

Skape et helsefremmende samfunn

Befolkningens helse er et felles ansvar. Velferdssamfunnets mål er å skape mer like forutsetninger, og arbeidet med å bedre folkehelsen går som en rød tråd gjennom utviklingen av den norske velferdsstaten.

Det har skjedd gjennom utbygging av en felles gratis skole for alle barn og unge, bedre boliger, bedre vann- og sanitærforhold, vaksinasjonsprogrammer, en offentlig helsetjeneneste av god kvalitet, og et arbeidsliv som ivaretar arbeidstakernes rettigheter, helse-, miljø- og sikkerhet.

Et rettferdig samfunn dreier seg om å skape muligheter for alle til å leve fullverdige liv. Til å ha overskudd til å mestre hverdagen, overskudd til å ta vare på oss selv og til å tjene våre medmennesker.

Dette går selvfølgelig langt utover helse.

God familiepolitikk, barnehage og skole, helsestasjon og skolehelsetjeneste, barnevernet, kriminalforebygging, er ressurser vi som samfunn har bygget opp for å ta vare på alle.

Det dreier seg om hvilke vaner vi får som barn, at vi blir sett og fulgt opp når vi trenger det i sårbare faser i livet, at vi har et sosialt nettverk rundt oss, at vi tilegner oss gode ferdigheter.

En god barndom varer hele livet. Det kan en dårlig barndom også gjøre. Derfor er barne- og ungdomsårene så viktige.

Vi må ta ansvar for befolkningens helse gjennom å vedta regler, ta i bruk avgifter og gi informasjon. Det er særlig viktig å beskytte de yngste.

Vinmonopolet og skjenkebestemmelser er gode eksempler på regulering. Forbud mot røyking på serveringssteder ett annet.

Vinmonopolet er en populær ordning, og få vil i dag motsette seg røykeloven. Alkoholforbruket er lavere i Norge enn i andre vesteuropeiske land. Ungdomsrøykingen er kraftig redusert, og er nå på 7 prosent. Vi nærmer oss null. Det er en viktig seier for folkehelsen.

Vi har løst mange utfordringer. Nå må vi ruste oss for å møte nye utfordringer og mobilisere for folkehelse i en ny tid. Vi må forsterke innsatsen for å utjevne de sosiale forskjellene i helse. Vi må sette tydelige mål for folkehelsearbeidet på tvers av sektorer.

Det er ikke nok at det offentlige tar ansvar. Det er viktig at også private og frivillige engasjerer seg for bedre folkehelse.

Vi vil utfordre næringslivet. Folkehelse er en viktig del av næringslivets samfunnsansvar. Næringslivet må legge til rette for helsefremmende arbeidsplasser og levere tjenester og produkter som ikke skader helsen.

Frivillighet er et kjennetegn ved det norske samfunnet. De frivillige gjør en fantastisk innsats – spesielt når det gjelder fritidsaktiviteter for barn og unge. Det å være aktiv og delta i frivillighet er bra i seg selv. Vi må få flere til å delta og utjevne sosiale forskjeller i frivillig deltakelse.

Mer forebygging i helsetjenesten

En sterk offentlig helsetjeneste bidrar til å utjevne sosiale helseforskjeller. En god helsetjeneste skal både forebygge og behandle. Tjenestene skal ytes etter behov. De som har størst behov skal prioriteres, uavhengig av bosted og personlig økonomi.

Helse- og omsorgstjenesten skal videreutvikles i tråd med målene i samhandlingsreformen og tilpasses nye helseutfordringer.

Det er derfor jeg er så opptatt av løfte fram det forebyggende arbeidet i helse- og omsorgstjenesten. Det er derfor vi vil bidra til at tilbudet i helsestasjons- og skolehelsetjenesten blir bedre.

I dag står ikke ressursene kommunene bruker på denne tjenesten i forhold til behovene. Vi vil derfor videreutvikle og styrke skolehelsetjenesten.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er en viktig kommunal forebyggende helsetjeneste. Dere som er helsesøstre gjør en formidabel jobb ved å være tilgjengelige for barn, unge og deres familier i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Denne tjenesten skal vi styrke og videreutvikle. I mange kommuner fungerer den glimrende i dag, mens andre kommuner har en mindre utviklet tjeneste.

Som jeg tidligere har sagt vil denne regjeringen styrke tilbudet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten med 180 millioner kroner fra 2014. Samtidig utfordrer vi tjenesten til å tenke gjennom hvordan den jobber, hvor målrettet den er.

Vi må tenke bredt og nytt om forebygging. Vi må:

• Løfte fram det forebyggende arbeidet til barn og unge
• sørge for at større tverrfaglighet enn i dag – ikke bare helsesøstre selv om dere er krumtappen i tjenesten
• sørge for at kravet til innhold i tjenesten blir tydeliggjort
• poengtere kommunenes sørge-for-ansvar i tjenesten i forskrift for helsestasjons- og skolehelsetjeneste
• videreutvikle samhandlingsreformen med vekt på forebygging
• og vi skal snart legge frem en tverrdepartemental strategi for barn og unges psykiske helse

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten

Den kommunale helse- og omsorgstjenestene er en personellintensiv sektor. Kvaliteten er avhengig av de ansattes kompetanse, holdninger og personlig egnethet.

Riktig kunnskap og kompetanse gir trygge og gode tjenester. Igjen; som på Florence Nightingales tid.

40 % av sykepleierne i Norge jobber i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, der dere har nøkkelfunksjoner spesielt innen omsorgstjenesten og helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

De store utslagene i en aldrende befolkning kommer først etter 2020. Men vi å starte tilretteleggingen nå. Vi har faktisk ingen tid å miste.

Vi i regjeringen har lagt stor vekt på å bedre omsorgstjenestene i kommunene:

• Vi har styrket kapasiteten med 22 000 nye årsverk fra 2005 til 2011. Over 6000 av disse er sykepleiere. Bare i 2012 har det vært en vekst på 3200 nye årsverk (foreløpige tall SSB).
• Vi skal gi tilsagn om tilskudd til 12 000 omsorgsplasser innen 2015. Vi er halvveis til målet – det er gitt tilsagn om tilskudd til 6800 heldøgns omsorgsplasser.
• Over 14 500 ansatte har fått opplæring i demens og nærmere 90 % av landets kommuner har tilbud om pårørendeskoler.
• Vi har gitt tilskudd til kompetanseheving slik at over 21 000 personer i omsorgstjenestene har fullført grunn- eller videreutdanning.
• Målet er å innføre en plikt for kommunene til å tilby dagtilbud for demente når tilbudet er bygget ut. I 2012 etablerte vi en øremerket tilskuddsordning til slike dagtilbud.

Så vi er på god vei. Men vi må videre – vi skal møte fremtidens utvikling med to tanker i hodet samtidig: Både videreføre det beste av det som er bygd opp de siste 40 år – OG endre kursen på noen viktige områder.

Nylig la jeg frem en stortingsmelding om morgendagens omsorg. Den skal preges av at vi støtter opp under og utløser de ressurser som ligger hos brukerne selv, deres familie og sosiale nettverk, og i nærmiljøet, organisasjoner og lokalsamfunnet.

Dette vil kreve omstilling - omstilling av den faglige virksomheten, med større vekt på forebygging, tidlig innsats, sosialt nettverksarbeid og rehabilitering, og økt bruk av ny teknologi og arbeidsmetoder.

Samtidig må den pleiefaglige kjernevirksomheten foredles og den medisinske oppfølgingen styrkes.

Nye faglige tilnærminger vil være både spennende, krevende og inspirerende for mange. Ikke minst for sykepleieren – som med sin særegne kompetanse er sterkt rustet til å delta i og lede dette arbeidet.

Jeg ser spesielt to utfordringer knyttet til utvikling av de kommunale helse- og omsorgstjenestene:

1. For det første trenger vi mer kompetanse i alle deltjenester i kommunene. Kompetanse i alle ledd er nødvendig dersom kommunene skal klare å ta mer ansvar for den helhetlige innsatsen.
2. For det andre har vi behov for bedre organisering av de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Gode modeller vil gjøre det lettere å arbeide tverrfaglig.

Større og mer robuste fagmiljøer vil gjøre primærhelsetjenesten mer attraktiv for kompetent personell, og legge til rette for at sykepleiere kan gjøre mer av det allmennlegene gjør i dag. Det er fullt mulig. Derfor bør det bli en realitet.

Vi vet dette fra andre land: Det ligger et stort potensial i mer bruk av sykepleierkompetansen for å følge opp kronikergrupper i kommunene.

Denne sommeren skal OECD gjennomføre en quality review av Norge. Blant annet skal de kartlegge hvordan vi i Norge legger til rette for arbeidsdeling mellom profesjoner.

Sykehusene

Forebygging er avgjørende.

Det er bedre å bygge friske barn enn å reparere syke voksne.

Men trenger vi reparasjon skal vi kunne forvente førsteklasses sykehus.

Utgangspunktet er godt!

Norge har sykehustjenester i verdenstoppen! Det bruker vi 115 milliarder kroner i året på. Vi behandler flere enn noen gang. I 2012 behandlet vi nesten 1,8 millioner somatiske pasienter, en økning på 125 000 pasienter fra 2008.

Og vi har gode resultater å vise til når vi sammenligner oss med andre land:

• vi er best i Europa når det gjelder 5 års overlevelse etter brystkreft
• vi er på topp i OECD når det gjelder 5 års overlevelse etter livmorhalskreft
• vi har nest laveste sykehusdødelighet 30-dager etter hjerteinfarkt i OECD, etter Danmark, og
• vi er over gjennomsnittet i Europa når det gjelder 5 års overlevelse etter tykktarmskreft

Vi fullfinansierer aktivitetsveksten i norske sykehus. Slik var det ikke til langt utpå 2000-tallet. Og det er ganske sikkert at vi vil velge å prioritere mer til sykehus i årene som kommer.

For meg er dette klart: Det beste forsvar for fellesskapets sykehus å gjøre dem enda bedre, tilpasse driften til de livene vi lever, få til bedre ledelse, en heltidskultur for ansatte, raskere diagnostisering, raskere innføring av IKT-løsninger – osv.

Her ligger den viktigste muligheten til å korte ned på ventetidene. Jeg er mot forslaget fra noen partier om at sykehusenes rammer skal finansiere private klinikker. Jeg mener sykehusene må ha det overordnete ansvar for å prioritere. Jeg er mot å svekke økonomien til sykehus som har så viktige samfunnsoppgaver – å behandle pasienter, akuttmottak, og forskning og opplæring.

Sykehusenes åpningstider

Men nettopp derfor må vi hele tiden se etter nye og bedre måter å benytte sykehusressursene på.

Vi må fornye måten vi organiserer sykehusdriften og arbeidstida til helsepersonell på – også for å møte økt behov for spesialisthelsetjenester i fremtiden. Mange pasienter vil gjerne ha mulighet for time for undersøkelse om ettermiddagen eller kveld.

Som eier av sykehusene vil jeg bidra til å bruke sykehusdagen på en bedre måte. Jeg mener vi ikke har råd til å la utstyr og arealer stå ubrukt store deler av døgnet – ikke minst sett i lys av det økte behovet for spesialisthelsetjenester vi vet vil komme framover.

Endringer i tariffavtalene er ett, men ikke det eneste virkemidlet. Dette må suppleres med bedre planlegging av arbeidet, bedre tilrettelegging av arbeidsdagen lokalt, på det enkelte sykehus.

Jeg vil forvente at ledelse og ansatte tar denne diskusjonen når jeg møter de regionale helseforetakene til foretaksmøte nå i mai. Her er det blant annet gjort mye godt og interessant arbeid i Helse Vest, som gir betydelig muligheter i form av mer pasientbehandling.

Endret oppgavedeling

Vi må også se på oppgavedelingen mellom ulike yrkesgrupper, det har vi nå et eget prosjekt på.

Det oppstår flaskehalser i sykehusbehandlingen på grunn av mangel på enkelte personellgrupper. Vi står også foran knapphet på helsepersonell.

Endret oppgavefordeling mellom yrkesgruppene er ett tiltak som kan avhjelpe situasjonen. Internasjonalt er det i gang modellutvikling på dette området. Vi må følge denne utviklingen.

Mål for bedret oppgavedeling er kortere ventetid og mer effektiv pasientbehandling, vi vil fjerne flaskehalser.

Helseprofesjonene vil i økende grad samarbeide tettere og på tvers og i team.
Dette er nødvendig innen moderne behandling, det er bra for pasientene.

Helsefagarbeidere, sykepleiere, radiografer og andre kan utføre flere oppgaver enn i dag. Det viktige er at pasientbehandlingen kan gjennomføres på en forsvarlig måte og med høy kvalitet.

Arbeidet er i gang:

• Vi vil be om en kunnskapsoppsummering om erfaringene med internasjonale og nasjonale forsøk med oppgaveforskyvning og en kartlegging av pågående tiltak i Norge - og om mulig i utlandet.
• Vi er i gang med å se på hvordan arbeidet skal organiseres. Det er for eksempel naturlig å se på hvilken rolle Helsedirektoratet og Kunnskapssenteret skal ha, hvordan organisasjonene kan bistå, hvordan vi skal bringe inn pasientorganisasjonene, representanter fra kommunene og sykehusene.

Kvalitet og pasientsikkerhet

Ved hjelp av statistikk fortalte Florence Nightingale en sterk historie om soldatenes lidelser under krimkrigen. Hun viste at langt flere soldater døde av forebyggbare sykdommer enn som resultat av skader i krigshandlinger. Resultatene hun presenterte var umulig å overse, og reddet mange flere soldaters liv enn innsatsen hennes i sykestuene.

Florence Nightingale, som neppe hadde hørt dagens misnøye med rapportering og skjemavelde, utviklet og målte en rekke kvalitetsindikatorer som overlevelse, areal per pasient, tilgang til medisinsk utstyr – og hun målte før og etter forbedringstiltak.

Hun klarte å vise at tiltakene hadde effekt.

Det er et stykke fra Florence Nightingale og frem til i dag. Nå har vi flere kvalitetsindikatorer som sier noe om resultater av pasientbehandling og prosessene knyttet til selve behandlingen.

Slike indikatorer, kunnskapsbasert og godt tilrettelagt, er viktige bidrag til å gi oss kunnskap om kvaliteten på pasientbehandlingen.

Dette legger vi stor vekt på i den første stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet som vi la frem før jul.

Stortinget sluttet seg med bredt flertall til dette: Måling av kvalitet og åpenhet om resultatene, skal stå sentralt i utviklingen av tjenestene framover.

Noen ganger kan åpenhet, særlig om mangler og feil, kan virke brutal. Men det er ikke noe alternativ. Åpenhet er bedre enn avsløring. I lengden vil åpenhet skape tillitt og trygghet.

Et tegn på god kvalitet er at brukeren står i sentrum. Pasienter og brukere skal oppleve at de blir ivaretatt, sett og hørt.

Brukerrollen har gjennomgått store endringer – til det bedre! Brukerne av helsetjenester, som før var passive og underdanige, er blitt mer aktive og bevisste.

Et viktig kjennetegn ved en brukerorientert tjeneste er at pasienter og brukere oppmuntres til å delta aktivt i beslutninger om eget behandlings- eller omsorgstilbud.

Global helse

Til sist, la oss igjen kaste blikket ut i verden.

Dere har grunn til å være stolte – og vi kan være stolte av dere – for at Norsk Sykepleierforbund har en lang og stolt historie der internasjonalt engasjement er en integrert del.

Vi trenger dette engasjementet! Det er avgjørende å mobilisere sivilsamfunnet – organisasjoner, foreninger og lag – for å skape legitimitet og oppslutning om felles mål for bedre helse – for globale helse – som betyr noe for medmennesker langt borte – men stedet langt borte finnes knapt lenger, det som kommer langveisfra kan veldig raskt bli en alvorlig realitet tett på oss.

Da jeg var utenriksminister la jeg i 2012 fram stortingsmeldingen om global helse i utenriks- og utviklingspolitikk. I stortingsdebatten om meldingen pekte jeg på at alle politiske beslutningstakere – presidenter, statsministre, finansministre – har et ansvar for helse – ikke bare helseministeren.

Fordi redusert helse og livskvalitet ofte er et resultat av politikk på andre områder – enten vi snakker om Norge eller på den globale arena – er en slik erkjennelse viktig. Det var denne erkjennelsen som gjorde at jeg som utenriksminister løftet fram koblingen mellom utenrikspolitikk og helse.

Global helse; vi er i samme båt. I en globalisert verden er ikke helseutfordringer lokale; de blir raskt globale utfordringer.

Vårens utbrudd av influensaviruset H7N9 i Kina er en påminnelse om hvor viktig internasjonalt samarbeid om overvåking og varsling er for norsk helseberedskap. Verdens helseorganisasjon har en nøkkelrolle i utviklingen av slike felles varslingssystemer.

Tusenårsmålene – en spire til felles innsats med svært viktige resultater. Satsingen på mødre- og barnehelse og vaksinasjonsprogram, som Norge har bidratt til, har ført til svært positive resultater i mellom- og lavinntektslandene.

Denne innsatsen må videreføres.

Det gledet meg å se at da Sykepleierforbundet på lørdag i en helsides annonse markerte den internasjonale sykepleierdagen, så var det nettopp på tusenårsmålene dere la vekt på.

Samtidig ser vi dette, at de fattige strever med den doble sykdomsbyrden: I hele verden, både fattige og rike land, øker livsstilssykdommer. Globalt er det nå ikke-smittsomme sykdommer som er den viktigste årsaken til for tidlig død og redusert livskvalitet. Fattige land står derfor overfor en dobbel sykdomsbyrde; både smittsomme og livsstilsrelaterte sykdommer skaper press på nasjonale helsevesen som ofte er svake og fragmenterte.

Vi som jobber med helse må minne nasjonale regjeringer og eksterne donorer i det internasjonale samfunn om sammenhengen mellom helse og økonomisk velferd:

De land som har satset på utvikling av helhetlige helsetilbud, har over tid hatt større vekst enn andre, sammenlignbare land. Det er gjennom nasjonal prioritering og systematisk arbeid at bærekraftige helsesystemer bygges. Internasjonal støtte kan bidra i en slik prosess, men ikke erstatte den.

Vi har selv lyktes med et nasjonalt krafttak i Norge på 1900-tallet, mens vi var et relativt fattig land. Samme tendens kan vi se i mange mellominntektsland de siste tiårene: Satsing på helse er ikke en kostnad, men en investering som betales tilbake.

I Verdens helseorganisasjon hadde Gro Harlem Brundtland et veldig sterkt budskap, alle steder til alle tider. Det var at helseministrene allerede visste – at det å overbevise dem om helses betydning for utvikling og kamp mot fattigdom, ikke var nok.

Gro sa: "Vi må overbevise statsministre, presidenter og finansministre om at også de er helseministre. Det er først da det begynner å monne".

Slik er det overfor regjeringer.

Og hvis vi overfører til den lokale arena så er det klart at samhandlingsreformen ikke bare har ført til at helsesjefen i kommunen er opptatt av helse, men også rådmannen, plansjefen og en rekke andre fagfolk ser at de har noe med det – noe med helse!

Sånn må vi fortsette: Å lykkes med morgendagens helse- og omsorgstjenester forutsetter samarbeid på tvers av sektorer, etater, fagmiljøer, kommuner.

Og dere sykepleiere er viktige samarbeidspartnere i dette arbeidet. Takk for at dere finnes. Takk for at dere har valgt å utdanne dere til – og jobbe som sykepleiere.

Takk for at hver og en av dere fortsetter i sporene etter Florence Nightingale med å utøve sykepleie basert på kunnskap; dokumentere, analysere og forbedre.

Lykke til med feiringen av den internasjonale sykepleierdagen 2013.