Det vi må skjønne

Jeg tenker nok du skjønner det sjøl, sa lille Christoffer da han ble spurt om hvordan han fikk sår og blåmerker. Men ingen gjorde det.  Vi må sørge for at alle som jobber i helsetjenesten skjønner det når de møter barn som er utsatt for vold og overgrep.

Christoffer Gjerstad Kihle døde i 2005.  Skadene hans ble sett av ansatte på skole og skolefritidsordning.  De ble sett av ansatte i helsetjenesten. Men ingen skjønte at han ble utsatt for mishandling før det var for sent.

For mange barn er hjemmet det farligste stedet. De opplever at hånda som skulle tørket tårer slår hardt og uventet. De opplever at den som skal beskytte dem mot vonde ting gjør dem vondt. Dette er ikke andres barn. De er våre. Samfunnet har plikt til å ta seg av sine små når mor og far svikter.  

Alle som arbeider med barn har et personlig ansvar for å melde fra til barnevernet hvis de mistenker at noe er galt. Men det blir meldt fra for sjelden. En årsak kan være manglende kunnskap om tegn på mishandling. En annen kan være frykt for å rette uriktige beskyldninger mot noen. Det er alltid lettest å tro det beste. Men for barnas del må vi tørre å tro det verste.

Det kan hende at guttungen som stadig kommer i barnehagen med blåmerker på ryggen ikke er så klossete som mor påstår. Det kan hende at den sinte jentungen på barneskolen ikke mangler oppdragelse - men omsorg.

Helsepersonell har unike muligheter til å avdekke vold og overgrep.

Ansatte på helsestasjonene kommer tett på nyfødte barn og foreldrene deres. Ansatte på skolene møter jenter og gutter som har spørsmål om pubertet og prevensjon. På legekontorene og sykehusene kommer foreldre med barn og ungdommer som er syke eller skadet.

- Helsevesenet er for redde for å varsle om mulig vold og mishandling av barn, sa barnelege Jens Grøgaard til avisa Firda da han var sakkyndig i en rettssak om barnemishandling i sommer.

- Vi er oppdratt til å tro på omsorgspersonene og er redde for å gå inn i familien og gjøre feil. Skal vi bli bedre, må vi ha kunnskap om denne typen skader, og vi må ha rutiner for hvordan vi skal gå fram, sa Grøgaard, som er en av landets fremste eksperter på dette området.  Han har helt rett.

Derfor hever vi kompetansen og bedrer rutinene i helse- og omsorgstjenesten:  

• I høst lanseres en elektronisk håndbok for helsepersonell ved mistanke om fysisk mishandling. Den er utarbeidet av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og skal gjelde for sykehusene, og senere utvides til tannhelsetjenesten og helse- og omsorgstjenesten i kommunen.
• Helse Sør-Øst har nylig etablert en regional kompetansetjeneste om voldsutsatte barn ved Oslo universitetssykehus.  Målet er å øke kompetansen og drive opplæring av dem som tar imot barn på sykehusene i regionen.
• Kompetanse om vold og overgrep skal bli en del av spesialistutdanningen for allmennleger. Vi vurderer også om vi skal innføre obligatoriske kurs for allmennleger og barneleger samt stille krav om at alle som jobber på legevakt skal ha gjennomført kurs om vold og overgrep.
• Retningslinjene for svangerskapsomsorgen skal endres for å sikre at leger og jordmødre i svangerskapsomsorgen kjenner symptomer på mishandling og rutinemessig tar opp spørsmål om vold og overgrep med alle gravide.
• Sist - men ikke minst: Vi varsler en storsatsing på helsestasjons- og skolehelsetjenesten med 180 nye millioner neste år.

Dette er helse- og omsorgstjenestens viktigste grep i strategien mot vold og overgrep mot barn som presenteres i dag. Til sammen fire departementer står bak strategien som inneholder en rekke tiltak. Det overordnede målet er å avdekke og forhindre at barn utsettes for vold og overgrep.

De som møter barn gjennom jobben sin har et spesielt ansvar. Jeg har en oppfordring til helsepersonell: Er du usikker på om et barn utsettes for vold eller overgrep – ta kontakt med barneverntjenesten.

Så har vi alle et felles ansvar. Meld fra hvis du mistenker at barn har det vondt. Du kan også drøfte saken anonymt med barnevernet.

Ruzzel Albueg i Landsforeningen for barnevernsbarn, forteller i Aftenposten at hun fikk hjelp fra barnevernet først da hun selv sa fra som 14-åring.

-  Mye hadde vært annerledes om noen hadde sett meg, sier hun i dag.

Det er dette det handler om. Det er dette vi må skjønne.