En ny satsing på folkehelse

NORDMENN HAR god helse. De siste hundre årene har vi opplevd en betydelig forbedring i både helse og levealder. Så har vi også lange og gode tradisjoner for folkehelsearbeid.

For hundre år siden engasjerte frivillige organisasjoner seg i smittebekjempelse og sykdomsforebygging. Norske kvinners sanitetsforening arbeidet for folkebad, friluftsskoler og helsestasjoner for mødre og barn. Arbeiderbevegelsen hadde folkehelsetiltak blant sine viktigste krav. Rent vann og bedre boligforhold var noen av dem. Engasjementet var starten på det som gradvis ble et offentlig ansvar – og som i dag er grunnlaget for velferdssamfunnet vårt.

I det forrige hundreåret økte den gjennomsnittlige levealderen med vel 30 år. Ifølge historikerne er 25 av disse årene tilskrevet bedring i folkehelsa. Størstedelen av økningen i levealder skyldes altså ikke tiltak i helsesektoren, som medisiner eller teknologi, men brede folkehelsetiltak.

Det virket for hundre år siden. Jeg tror det vil virke nå også. Vi må ha samme tilnærming i folkehelsearbeidet nå som da: Vi må ha brede tiltak som treffer alle.

BARNEHAGE- OG FOLKEHELSELØFT. Folkehelsearbeidet i det forrige århundret var avgjørende for å stagge de smittsomme sykdommene. Dagens folkehelsearbeid er avgjørende for å stagge de ikke-smittsomme sykdommene. I dag blir mange av oss syke som en følge av usunt kosthold, inaktivitet, tobakk og alkohol. Flere blir sykmeldt som følge av psykiske lidelser. Flere får kreft og kols.

Dette er ikke utfordringer vi kan møte på sykehus eller legekontorer.  Dette er utfordringer vi må møte i alle sektorer av samfunnet.

Plansjefen i kommunen må tenke folkehelse når kommunens areal skal disponeres. Hvis hundremeterskogen ved det barnerike boligfeltet blir til regulert til næringsformål, sier det seg selv at det blir færre trær å klatre i og færre huler å gjemme seg i for barna i nærmiljøet.  Samferdselssjefen har ikke bare ansvar for bilister – men også syklister.

Våre aller viktigste arenaer i folkehelsearbeidet er ikke operasjonsstuer og poliklinikker. Det er barnehager og skoler der alle barn blir sett og får muligheter.

Barnehageløftet som sikret barnehageplass til alle for en rimelig penge, er også et folkehelseløft.

AMBISIØSE MÅL. Vi setter oss ambisiøse mål i folkehelsemeldingen:

- Vi skal gjøre Norge til et av de tre landene i verden med høyest levealder.

- Vi skal redusere helseforskjeller og befolkningen skal oppleve flere leveår med god helse og trivsel.

- Vi skal skape et samfunn som fremmer helse i hele befolkningen.

For å nå disse målene, må vi legge til rette for sunne valg i alle faser av livet. Vi må sikre inkludering og hindre ekskludering der mennesker møtes. Og ikke minst ved å gi barna våre like muligheter fra starten av.

Vi vil øke kunnskapen om hva som bidrar til god helse – ikke rette pekefingeren mot enkeltmennesker som koser seg med god mat. Målet er å mobilisere både til eget ansvar og samfunnsansvar. Vi vil styrke evnen til å forebygge sykdom. Det er bedre å bygge friske barn enn å reparere syke voksne.

Jobben må gjøres i alle sektorer i samfunnet – ikke bare i den offentlige. Både i privat og frivillig sektor finner vi aktører som er svært viktige i folkehelsearbeidet. De må bli en enda viktigere del av dette arbeidet!

UNIK POSISJON. Helsepersonell er nøkkelpersoner i folkehelsesatsingen. De kan gi råd om helseutfordringer og årsakssammenhenger i alle sektorer. Psykologen kan gi innspill til skolens ledelse om hva som kan gjøres for å hindre mobbing og lage et inkluderende miljø. Fysioterapeuten kan gi tips til de ansatte på sykehjemmet om hvordan de kan unngå belastningsskader i en travel hverdag.

Stadig flere kommuner ansetter folkehelsekoordinatorer som har det tverrsektorielle folkehelsearbeidet som viktigste oppgave. Mange av dem har bakgrunn fra helsesektoren.

Det finner også sted mye forebyggende og helsefremmende arbeid i selve helsetjenesten, ikke minst innenfor lavterskeltilbudene. Her har helsepersonell en unik posisjon når det gjelder å fange opp signaler på noe som kan føre til helseproblemer på sikt. 

Kanskje legen på helsestasjonen legger merke til at den nybakte moren ikke møter blikket til det nyfødte barnet sitt og forstår at noe er galt. Kanskje helsesøster får mistanke om at 16-åringen som kommer innom for å få resept på p-piller, kan være i ferd med å falle ut av skolen. Kanskje fastlegen forstår at røykeren som har fått lungebetennelse for tredje gang på vinteren er klar for å stumpe sigaretten for godt.

DER FOLK BOR. Folkehelsearbeidet må i første rekke finne sted i kommunene og lokalmiljøene – der folk lever livene sine. I revidert nasjonalbudsjett bevilger regjeringen seks millioner kroner til folkehelsenettverk der kommuner kan utveksle erfaringer og lære av hverandre.

For hundre år siden var det fattige mennesker som bar den største sykdomsbyrden.

Det er fortsatt slik. Derfor er folkehelsearbeidet ikke bare et arbeid for bedre helse i hele befolkningen – men også et arbeid for å utjevne ulikhet.

Det er ingen liten oppgave. Men vi greier det hvis alle har eierskap til den.