Ett år med samhandlingsreformen – hva er viktigst nå?

Takk for invitasjonen til å snakke for representanter for brukere, sykehus og kommuner om erfaringer vi har gjort oss etter ett år med reformen, og hva som blir viktigst å jobbe med fremover.

Dette er store og viktige spørsmål. La meg via dere takk for de mange møtene jeg har hatt de siste månedene rundt om i Kommune-Norge. Hovedinntrykket jeg sitter igjen med er oppløftende, inspirerende og engasjert.

Det er ikke mangel på utfordringer. Det finnes reelle problemer. Men retningen er riktig! Trykket er der, viljen til å tenke nytt, snakke sammen bedre på tvers av alle slags linjer – kort sagt: samhandle. Det gleder meg at flere ute i kommunene minner om det som virkelig var kjernen i reformen; styrket kapasitet til forebygging, se det enkelte mennesket tidlig, gripe fatt i helseutfordringene raskt, og helst før de vokser til belasting for den enkelte og store kostnader for sykehuset.

Jeg så det i Vennesla kommune på mandag. Der snakket de om det nye flotte biblioteket, svømmehallen, skiløypa og sykkelstien som folkehelsesatsinger. Jeg likte det. Det er å kalle tingene ved sitt rette navn, spør dere meg!

Vi er ett år inn i reformen. Omstillinger er krevende. Derfor har vi lagt opp til at endringene skal skje over tid. Jeg ønsker veldig sterkt at dere som har ansvar for tjenestene, ansvar for denne verdiskapingen, at dere får de best mulige rammevilkår til å gi befolkningen tjenester av høy kvalitet.

Av og til, eller ganske ofte, dreier dette seg om penger. Og jeg skal ikke være statsråden som sier at penger ikke er viktig, vi har som regjering prioritert frie midler til kommunene ved hver korsvei, det er noe vi har lagt mye arbeid i.

Likevel; på mange møter får jeg høre en bredere fortelling, om betydningen av hvordan vi organiserer, hvordan vi samhandler og dette grunnleggende –  at vi gir tillit til de som er nærmest utfordringene, slik at løsningene knyttet til organisering, kompetanseutvikling og samarbeid direkte knyttes til behovene lokalt. Dette koster ikke penger. Det koster vilje og innsats.

Nå, ett år etter ser vi dette: Langt flere av de som er ferdigbehandlet på sykehus, kommer raskere tilbake til kommunen og får den oppfølgingen de trenger der.

Det etableres lokalmedisinske sentre og øyeblikkelig hjelp-døgntilbud i mange kommuner, og det er frisklivsentraler i 155 kommuner.

På rett kurs, og så tar vi i mot rapporter om flaskehalser og utfordringer og legger vekt på å lære av dem.

Jeg har ønsket å sette en bred folkehelsedebatt på dagsorden. Ja mer enn det, jeg mener vi trenger en mobilisering for folkehelse i Norge. Vi løser ikke de fleste av helseutfordringene med medisiner. De må løses gjennom gode valg for å hindre sykdom og løfte livskvaliteten – for alle.

Vi har god folkehelse i Norge. Men det er store sosialt betingede helseforskjeller mellom folk. Livsstilssykdommer skader den enkelte, og legger stort press på helsevesenet. Den enkeltes helse er den enkeltes ansvar. Men alles helse er også alles ansvar.

Årsakene til ulikhetene strekker seg langt ut over helsesektoren og den enkeltes valg. Det handler i stor grad om hvordan vi deler velferden, i form av inntekt og utdanning, i samfunnet. Derfor er en god fordelingspolitikk også god folkehelsepolitikk.

Velferdsstaten og et rettferdig skattesystem bidrar til bedre folkehelse. Et friskere folk er også samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Vi er godt i gang med en nasjonal folkehelsestrategi på tvers av departementene. Det er spennende arbeid. Kommunene har gitt og gir viktige innspill. Strategien legges frem som en stortingsmelding til våren.

Folkehelse er også inngangen til en annen viktig samfunnsdebatt – at vi blir flere eldre. Jeg kaller det velferdssamfunnets bonus. De fleste er friske og er en viktig ressurs for samfunnet. Det skal inspirere oss til å tenke nytt om fremtidens helse- og omsorgstjeneste.

Eldre har like mangfoldige behov som alle andre aldersgrupper, ja kanskje mer mangfoldige. Politikken må stemme med mangfoldet. De som trenger omsorg har rett til det. De som har andre behov må også bli sett.

Vi må tegne kartet for fremtidens Helse-Norge nå. Da må vi forstå terrenget, og vi må tenke nytt. Sykdomsbildet endrer seg og befolkningssammensetningen endrer seg. Det er nødvendig med nye arbeidsmåter og innovative løsninger.

KS og regjeringen har undertegnet en ny avtale om hvordan vi skal samarbeide videre med å gjennomføre reformen og vi har fornyet kvalitetsavtalen.

Vi skal ha særskilt oppmerksomhet på utvalgte områder knyttet til samhandling:

• IKT og elektronisk samhandling
• Pasientsikkerhet og kvalitetsforbedring
• Kompetanseutfordringer, personellbehov og fagutvikling
• Forskning knyttet til samhandling
• Helhetlige og koordinerte pasientforløp
• Forebyggende helsetjenester og folkehelsearbeid
• Styringsdata som gjør at vi kan følge utviklingen
• Og vi skal vurdere forsøksordninger og samarbeidsprosjekter om særskilte oppgaver

Kvalitetsavtalen angir mål og strategier for kvalitetsutvikling av den kommunale helse- og omsorgstjenestene. Tiltak vil bli utarbeidet av Helse- og omsorgsdepartementet og KS i fellesskap. Det er særlig tre områder som er viktige her:

• For det første vil vi bidra til bærekraftige tjenester gjennom nyskaping.
• Vi vil også bidra til god kvalitet i tjenestene gjennom gode kvalitetssystemer og kvalitetsforbedringsarbeid.
• For det tredje vil vi bidra til å sikre sektoren tilstrekkelig personell og riktig kompetanse.
• Jeg mener at de gode resultatene vi ser ute i tjenestene, langt på vei kan knyttes til det gode og konstruktive samarbeidet som har vært og er mellom stat og kommune, og engasjement lokalt.

Så er det bekymringer. Jeg merker meg dem. Jeg har oppfattet at det dreier seg om penger, både om kommunene har fått tilført nok midler til å gjennomføre reformen, og om pengene er rettferdig fordelt i kommunene.

Vi har lagt stor vekt på økonomiske virkemidler i samhandlingsreformen ved å innføre betalingsplikt for utskrivingsklare pasienter, og kommunal medfinansiering for utvalgte pasientgrupper. Noen vil mene for stor vekt. 

Det er jeg ikke enig i. Vi har justert det systemet vi har hatt – slik at hensiktsmessig samarbeid og utvikling av tjenester, skal skje på grunn av systemet – og ikke på tross av det.

De gode resultatene vi har oppnådd har ikke én årsak. De økonomiske virkemidlene har bidratt, men resultatene skyldes også i stor grad kunnskap, samarbeid og engasjement lokalt.

Det har skjedd mye bra i kommunene over flere år, også før samhandlingsreformen ble en realitet. Jeg vil si at det var på høy tid at staten la til rette for denne utviklingen.

Med omleggingen av finansieringssystemet og de nye lovene erkjenner vi at vi må tenke enda mer overordnet for at de gode løsningene lokalt, skal få blomstre.

Den nye folkehelseloven og den kommunale helse- og omsorgstjenesteloven legger mye ansvar på kommunene – men også muligheter for selv å velge mål og tiltak for å fremme befolkningens helse – på kort og lang sikt.

Slik bør det være. Den enkelte kommunen vet best hva dens innbyggere trenger for å leve gode liv lokalt. Folkehelseloven gir kommunene ansvar, samtidig som den åpner muligheter for en koordinert folkehelsesatsing der alle sektorer er med, ikke bare helse- og omsorgstjenesten.

Tjenesteloven er mer overordnet og den er profesjonsnøytral. Det kreves god ledelse, planer som er godt forankret, og det kreves gjennomføringskraft. Mange kommuner har tatt utfordringen med stort engasjement og entusiasme.

Statens rolle er i hovedsak å bistå og støtte arbeidet som skjer i kommunene, ikke å kontrollere eller sanksjonere dem.

Denne støtten gis blant annet gjennom Nasjonalt folkehelseinstitutt. De har laget folkehelseprofiler for hver enkelt kommune og hvert fylke. Her kan kommunene selv hente ut kunnskap og bruke den til gode tiltak.

Helsedirektoratet kan gi råd og veiledning og formidle gode eksempler.

Helsedirektoratet har også etablert et forvaltningsmessig følge-med-opplegg, som skal gjøre det mulig for kommuner å følge med på innbyggernes forbruk av sykehustjenester.

Følge-med-tjenesten er i god gjenge. Det blir viktig fremover at informasjonen til kommunene blir så god som overhodet mulig.

God informasjon er avgjørende for hvordan sykehus og kommuner sammen kan innrette sine tjenester best mulig. Det kan være for å dempe veksten i forbruk av sykehustjenester, og det kan være for å sikre gode tiltak for å bedre folkehelsa og skape en bedre hverdag for de som er kronisk syke. 

Sykehusene må fortsette omstillingsarbeidet mot mer desentraliserte tjenester – som styrker kompetansen i kommunene – og de må bruke ressurser på å få ned ventetidene.

Utviklingen som skal skje i kommunene, er i stor grad også sykehusenes ansvar. Vi ser allerede nå at kommunene er blitt mer opptatt av hva som skjer i sykehusene. Og vi ser at det er økende interesse fra sykehusenes side for hva som skjer i kommunene.

Det er en god utvikling!

Vi har lykkes med mye på helseområdet. Men forventningene er store, og vi skal jobbe hardt for at tjenestene skal bli enda bedre.  Samfunnet er i rask endring, og vi må holde tritt med utviklingen for å møte utfordringene.

Jeg mener at samhandlingsreformen er en god ramme for dette utviklingsarbeidet.

Alle har ansvar for sin helse, men helsen er også alles ansvar, også den psykiske helsen. Det blir viktig fremover at kommunene lykkes med å utvikle og etablere tjenester lokalt, og at vi fullfører omstillingen i psykisk helsevern.

Det skal ikke være tvil om at kommunene har ansvar for psykisk helse og rusområdet. Det er gjort tydelig i reformen. Vi jobber med å utvikle økonomiske virkemidler også for disse fagområdene. Men vi må utrede dette på en forsvarlig måte først.

Jeg har fra dag én som helse- og omsorgsminister, lagt stor vekt på å være mer enn en sykehusminister. Ja, minister for sykehusene, men ikke bare. Jeg vil også være folkehelseminister. Det står jeg ved – og det er blitt enda tydeligere for meg. Ny og sterkere satsing på forebygging og folkehelse er en hjørnestein i samhandlingsreformen.  Jeg har viet mitt engasjement nettopp til dette. 

Vi har et godt utgangspunkt. Jeg har fulgt mine forgjengere i helseministerstolen, der de år etter år har lagt stein på stein i store satsinger. Vi gjennomfører tidenes satsing på sykehus, helsetjenester i kommunen og styrket kommuneøkonomi.

Vi styrker kapasiteten i tjenestene. Det er kommet 22 000 nye årsverk i den kommunale helse- og omsorgstjenesten fra 2006 til 2012.  Vi snakker om kompetente folk, rundt 80 prosent av dem har helse- og sosialfaglig utdanning.

Vi gir tilskudd til 12 000 omsorgsplasser innen 2015. Vi er på vei, halvveis i perioden er det gitt tilsagn om tilskudd til ca 5 700 plasser.

Vi står for tidenes satsing på tjenester til mennesker med demens – det er gitt tilsagn til dagplasser, og et stort kompetanseløft der Demensskolens ABC står sentralt.

Vi har tatt sjumilssteg de siste årene. Det har vi gjort sammen med alle dere som står nær pasienter og brukere i alle landets kommuner. 

Før jul la vi fram stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet. Den trekker opp satsingen på kvalitet og trygge tjenester i alle deler av helse- og omsorgstjenesten. Og vi la frem en melding om IKT i helsesektoren, som er viktig å følge opp.

Og det kommer mer. Til våren legger vi frem en stortingsmelding om innovasjon i omsorgstjenesten. Der vil vi invitere til nye løft for morgendagens helse- og omsorgstjeneste i kommunene. Hagen-utvalget har trukket opp spennende ideer som vi skal omsette til gode politiske løsninger.

Jeg er glad for at dere – som lever og virker midt i tjenestene – er her for å dele erfaringer og ideer med hverandre.

Det er nødvendig med et utviklingsarbeid også knyttet til primærhelsetjenesten: Legevakten, fastlegeordningen, helsestasjon og skolehelsetjeneste, må utvikles videre. Kvaliteten skal bli bedre. Dette jobber vi med.

Jeg ønsker dere lykke til med denne viktige konferansen. Jeg ser fram til å samarbeide med mange av dere, for å utvikle samhandlingsreformen videre – til beste for brukere, pasienter og ansatte.