Innføring av nye behandlingsmetoder og ny teknologi i spesialisthelsetjenesten

Stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet ble lagt fram før jul. Så er spørsmålet: Hvordan jobber vi videre med dette store, viktige temaet?

I min rolle som helseminister må vi ha fokus på de vi skal betjene – på pasientene. Hvordan legger vi til rette for at pasientene får best mulig behandling?

I land med velutviklede helse- og omsorgstjenester, dreies den politiske oppmerksomheten mot kvalitet og sikker pasientbehandling. Kvalitet er ikke sett på som alternativ til å drive økonomisk forsvarlig. Det er gode argumenter for at kvalitet i sentrum også er god organisering og fornuftig ressursbruk. Også i Norge har det skjedd en slik dreining. Styring på kvalitet og innhold har fått en mer framskutt posisjon i oppdragsdokumentene og i styringsdialogen med de regionale helseforetakene.

Siden 2009 har sykehusene samlet sett gått i balanse. Økonomisk kontroll gir mulighet til å rette oppmerksomheten mot kvalitet og pasientsikkerhet. Den økende oppmerksomheten på kvalitet og pasientsikkerhet er reflektert i sentrale politiske dokumenter. I nasjonal helse- og omsorgsplan viser regjeringen til at sentrale rammebetingelser langt på vei er på plass, men at det er et behov for en overordnet drøfting av virkemidlene som kan fremme kvalitet og pasientsikkerhet. Kvalitetsbegrepet er vidt – fra kvaliteten i utstyr til opplevelsen av kommunikasjonen pasienten har med helsepersonellet i forbindelse med behandlingen.

Vi bruker mye ressurser på helse- og omsorgstjenester sett i forhold til folketallet. Det vil alltid være et spørsmål om hvor mye av den totale rammen vi skal bruke på helsetjenestene. Vi vil aldri kunne bevilge oss ut av de forventningene, ønskene og kravene som møter oss fra befolkningen og fra tjenestene. Det vil alltid måtte prioriteres. Regjeringen prioriterer helse- omsorgssektoren høyt. Norge brukte i 2011 om lag 250 milliarder kroner på helse- og omsorgsformål, noe som tilsvarer rundt 50 000 kroner per innbygger.

Norge er blant OECD-landene med høyest helseutgifter. Sammenliknet med andre OECD-land er det bare USA som bruker mer per innbygger, men dette er heller ikke et system vi streber å nærme oss.

Jeg hadde forleden et møte med min portugiske kollega som har i oppdrag å kutte 7 prosent på budsjettene. Det er i realiteten et oppdrag om å bygge ned tjenstetilbudet til befolkningen.

Den norske helse- og omsorgstjenesten kommer godt ut i internasjonal sammenlikninger om behandlingskvalitet. Rapporten Global burden of disease 2010 gir mange tankevekkende tall. Både at vi kommer godt ut av det på mange områder, men på noen områder får vi også påminnelse om at det ikke bare er sånn. På det grunnlaget kan vi også utvikle moderne politikk. Vi besitter medisinsk kompetanse i verdensklasse. På flere områder er vi blant de beste i verden. Vi er blant landene i OECD med lavest dødelighet innen 30 dager etter innleggelse i sykehus for hjerteinfarkt, hjerneinfarkt og hjerneblødning. På kreftområdet har vi også gode tall.

De medisinske fremskrittene er betydelige. Utvikling av nye legemidler og annen medisinsk teknologi skaper stadig nye behandlingsmuligheter i helsetjenesten. Mange medisinske fremskritt har sin opprinnelse i den norske helsetjenesten. Dette er et viktig for tilbudet som gis til befolkningen og hverdagen for tusener av mennesker. Dette er en sektor hvor vi virkelig er sterke. Det påkaller også viljen og engasjementet til å trekke sammen kunnskapsmiljøene våre – fra helse- og omsorgssektoren, fra industrien, fra forskningsmijøene – og lage sterke partnerskap som virkelig kan gjøre en forskjell på dette også utover vårt eget helsevesen. Mange kan ta æren for det; et solid utdanningssystem, gode forskningsmiljøer, organiseringen av helsetjenesten, dyktige og engasjerte ledere og fagfolk, og ikke minst gode møter mellom helsepersonell og pasient i undersøkelse og behandlingen av pasienten.

Nye muligheter er i bunn og grunn et gode, men innebærer også et betydelig press på helsetjenesten. Ny teknologi og nye legemidler kan være svært kostbare, mens de økonomiske ressursene og tilgangen på personell er begrenset.

Vi vil aldri kunne møte etterspørselen etter ressurser i helsetjenesten. En beslutning om å bruke mer ressurser på ett område gjør at det blir mindre ressurser på et annet.

Vi må ha overordnede prioriteringer for å styre denne utviklingen. Dette er et politisk ansvar – et ansvar vi politikere må tørre og være villige til å ta. Vi må hjelpe tjenestene til å ta de vanskelige valgene.

Prioritering handler om å få mest mulig ut av ressursene innenfor en tjeneste eller en virksomhet. Samtidig skal tjenestene som tilbys ha god kvalitet.

Systemet for innføring av ny teknologi og nye metoder skal bidra til å balansere forholdet mellom prioritering og kvalitet. Det behøver nemlig ikke være slik at kvalitet må tape i prioritering, men kvalitet må styre i måten vi prioriterer på. Norske pasienter skal være trygge på at de får godt utprøvd behandling på våre sykehus og at nye behandlingsformer kan tas i bruk på når de er dokumentert sikre og effektive. Systemet skal bidra til mer åpne, enhetlig og kunnskapsbasert prosesser for innføring av nye metoder i sykehusene. Dette vil bidra til god kvalitet og trygge tjenester. Vi vil også få økt forutsigbarhet og synlighet i prioriteringene som må gjøres.

Det er et politisk valg hvor mye vi samlet skal bruke på helse, men vi må ha gode rutiner for å prioritere. Prioritering er nødvendig for å gi flest mulig pasienter og best mulig tilbud innenfor den økonomiske rammen som Stortinget har bevilget.

Fravær av prioriteringer medfører urettferdighet og vilkårlighet og adgang for særinteresser og pressgrupper til å definere dagsorden. Prioriteringsbeslutningen skal være tuftet på faglig kunnskap, men må også balansere etiske verdier og politiske hensyn.

Etikk handler ofte om gråsoner. Absolutte grenser kan være problematiske. Et enkelt tall blir for snevert – det må inn i et "vurderingsunivers". Jeg er opptatt av at vi som politikere hjelper helsepersonell til å prioritere rett og behandle like tilstander likeverdig.

Systematisk arbeid med kvalitet og pasientsikkerhet gir gode og trygge tjenester til befolkningen.

Norge er allerede et foregangsland på mange områder i kvalitetsforbedringsarbeid. Internasjonalt samarbeid om kvalitet og pasientsikkerhet er en viktig kilde til kunnskap og informasjon som brukes som grunnlag for å videreutvikle arbeidet i Norge. Metodikken som brukes i arbeidet bygger på internasjonale standarder, men Norge er så vidt jeg vet det eneste landet som har satt denne tenkningen inn i et helhetlig system med metodevurderinger på alle nivåer i tjenesten. Det er spennende og innovativt, og krever en kulturendring i helsetjenesten på alle nivåer. Det handler om at ansvaret ikke bare ligger ett sted. For å lykkes må kvalitetsarbeidet er integreres i den daglige virksomheten i tjenesten.

For det første vi må sette brukerne og pasientene i sentrum. Det er tegn på god kvalitet.

Jeg er stolt av at vi i Norge har lykkes med å inkludere pasientenes organisasjoner i prosesser og drøftinger. Pasienter og brukere skal stå i sentrum for alt arbeid vi gjør i helse- og omsorgstjenesten. De har og skal ha en viktig stemme i arbeidet med kvalitet og prioritering. Jeg vet at pasienter og brukere er opptatt av at ressursene i helsetjenesten skal fordeles rettferdig, til det beste for alle pasient- og brukergrupper.

Systemet vil også innebære større åpenhet rundt vurderingene som gjøres. Vi ønsker at dette systemet også skal være en veiviser til helsetjenesten hvor pasienter og brukere kan få god informasjon om ulike behandlingstilbud, kvaliteten på disse og hvilke tilbud som er mest hensiktsmessig ut fra den enkeltes behov.

For det andre må vi som politikere legge til rette for at helsepersonell kan bruke forskningsbasert kunnskap til å fatte gode kunnskapsbaserte beslutninger. Helsepersonell skal møte pasientene og brukerne, ta de viktige valgene og gjøre jobben, mens departement, direktorat, Legemiddelverket, Kunnskapssenteret og andre skal bidra med viktige støttefunksjoner.

For eksempel har Kunnskapssenterets opprettet en database for metodevurderinger hvor klinikere, fagfeller, pasienter og beslutningstakere kan finne informasjon om vurderinger som allerede er gjort.

For det tredje er det viktig med økt forskning, innovasjon og næringsutvikling på helseområdet. De hører sammen. Jeg mener vi bør ha et enda mer systematisk samarbeid med innovasjons- og forskningsmiljøer og produsenter av ny teknologi enn det vi har i dag. Gjennom et slikt samarbeid vil vi bidra til at produsenten og industrien får forutsigbare rammevilkår. Forutsigbare rammevilkår gjør det mulige å videreføre og intensivere forskningsinnsatsen. Det er best for pasienter og brukere og helsetjenesten, samtidig som industrien får nødvendig og god innsikt i tjenestens behov. En vinn-vinn situasjon.

Det handler om at vi alle har et ansvar og at vi alle må jobbe godt sammen: Pasient- og brukerorganisasjonene, helse- og omsorgstjenesten, innovasjons- og forskningsmiljøene og produsenter av ny teknologi, regjering, departement og Stortinget.

Derfor er mitt forslag at det i forbindelse med dette arbeidet settes sammen en referansegruppe for alle de involverte aktørene. En møteplass for konstruktive tilbakemeldinger og innspill som kan kvalitetssikre systemet, videreutvikle og ikke minst for å sørge for god koordinering.

Dette er et viktig arbeid i det ansvaret vi sammen har for sikre gode og trygge tjenester for norske pasienter. Vi må tørre å være proaktive og innovative. Lykke til!

Takk for oppmerksomheten!