Folkehelse – fremtidens leger i fremtidens helsetjeneste

Kjære studenter

I dag står samfunnsmedisin på timeplanen. Jeg er invitert til å fylle denne timen.

Først vil jeg si: Det er lite jeg kan si om medisin som fag.  Jeg tror pasientene skal være glade for at det ikke er jeg som behandler og opererer, men mitt politiske perspektiv er viktig.

Samfunnsmedisin har alltid opptatt meg. I 2005, noen uker før jeg ble utenriksminister, skrev jeg en artikkel som het Gjenreis sosialmedisinen. Det var bygd på erfaringene fra Verdens helseorganisasjon der jeg fikk se helse i et globalt perspektiv – og fra erfaringene som generalsekretær i to år fra Norges Røde Kors, der jeg fikk se deler av virkeligheten i helse-Norge.

Da jeg ble helse- og omsorgsminister ble jeg forelagt det jeg skrev sju år siden. Jeg leser den om igjen, og vil vedstå meg hvert ord. Det handlet om folkehelse. Det handlet om sosiale ulikheter i helse, om komplekse sammenhenger og om behovet for å handle – helsefaglig og politisk. Ikke det ene uten det andre.

Det er dette jeg skal legge vekt på i dag.

Først et blikk ut i verden

Dere har 40-50 år foran dere i arbeidslivet som leger.

Besteforeldrene deres var unge voksne på 1950-tallet. Smittsomme sykdommer dominerte, ikke alle hadde rent vann i springen.

En utrolig utvikling av velferdsstaten har vist seg i levealder, levestandard.

Levealderen har steget med to år hvert tiår.

Samtidig ser vi endringer i sykdomsbildet

De ikke-smittsomme sykdommene overtar og preger bildet. Kols, diabetes, hjerte- og karsykdommer,

Ikke bare i Norge men i resten av verden ser vi den samme utviklingen.

Da jeg jobbet i Verdens helseorganisasjon, trappet vi opp kampen mot smittsomme sykdommer, som særlig rammer de fattigste.

Vi mobiliserte for vaksiner mot de dødelige barnesykdommene og vi massemønstret tiltak mot hiv, malaria og tuberkulose.

Vi visste at dette var viktig for helse. Men det var dobbelt viktig. Fordi det også var avgjørende for utvikling og kamp mot fattigdom. Det har Norge erfart. Først må helsa opp. Så kan fattigdommen begynne å gå ned. Sant før, sant nå.

Satsingen har vært vellykket. Penger er mobilisert, medisiner distribuert og mange, mange liv er reddet.

Smittsomme sykdommer er fortsatt en utfordring for land i sør. Vi har i det store og hele vunnet kontroll med dem.

Men så ser vi at den aller største helsetrusselen kommer fra en annen kilde: De langsomme, ikke-smittsomme livsstilssykdommene: hjertelidelser, diabetes, kols, noen krefttyper. Psykisk uhelse og rusproblemer.

Dette er en epidemi som brer seg over hele verden: i vestlige land og i lav- og middelinntektsland. Utfordringene er de samme.

Det følger av utviklingen: urbanisering, endret kosthold, tobakk, alkohol, manglende fysisk aktivitet.

La meg ta noen tall fra Verdens helseorganisasjon:

60 prosent av alle dødsfall i verden skyldes nå ikke-smittsomme sykdommer, gjerne etter lengre tids sykdom. Og – som en rød tråd – går det et nedslående men samtidig håpefullt perspektiv; vi snakker om sykdommer som kunne vært forebygget og forhindret.

Fedme er dobbelt så vanlig i dag som i 1980. Nær en milliard mennesker går sultne til sengs hver dag. Men samtidig er det dette – flere dør av overvekt enn av underernæring. Et tungt paradoks.

Tobakk er fortsatt den ledende kilden til for tidlig død, og bidrar til mer enn 5 millioner dødsfall i året. Alkohol bidrar til død for 2,5 millioner i året. HIV/AIDS bidrar til sammenlikning til 1,8 millioner dødsfall.

Dette er tunge internasjonale trender. Som truer liv og helse for den enkelte.

Global Burden of Disease
Og igjen – dette har sammenheng med utvikling. Når dette slår inn fører det til stagnasjon i økonomisk utvikling for hele samfunn.

Gjennom sju år som utenriksminister så jeg sammenhengene på det feltet, helses betydning for sikkerhet. Jeg ble mer overbevist enn noen gang om at helse er en avgjørende drivkraft for vekst og utvikling, og for likhet og stabilitet over hele verden.

Som helseminister har jeg mulighet for å gjøre en forskjell. Det er hva vi må streve etter i politikken, å gjøre en forskjell, som en del av demokratiet, som en del av mandatet vi har som regjering.

Livsstilen bidrar til uhelse – også hos oss.

Vi har mange utfordringer og noen motbakker som ikke blir slakere, men noen ganger brattere. Globale trender viser seg også her. Det handler ikke om smitte. Men like fullt, noe også vi er en del av.

Vi blir flere eldre. Det bra. Men det betyr også at flere lever med kronisk sykdom.

Over halvparten av 40-åringene og 1 av 5 åtteåringer er overvektige.

Angst, depresjon, søvnvansker og alkohol er de viktige årsakene til sykefravær og arbeidsuførhet.

Og vi beveger oss stadig mindre.

15-årige gutter bruker 70 prosent av tiden foran pc, tv og mobil.

Det er et paradoks, men det er trolig sant: Den mest alvorlige diagnosen vi kan gi oss selv som folk, er denne: Stillesitting.

Fordi vi i økende grad kan vi knytte sykdom til mangel på fysisk aktivitet og usunt kosthold.

Dette er åpenbart et individuelt ansvar – vil mange si. Vi avgjør selv hvor mye vi vil bevege oss. Vi avgjør selv hva vi spiser og drikker. Vi kan ta kloke valg med gode utfall.

Men sykdom henger også sammen med hvordan vi innretter samfunnet.

Vi vet at røykevaner og aktivitet og kosthold varierer systematisk med sosial posisjon. Ja, vi avgjør selv hva vi spiser. Men ingen velger å bli overvektig. Det henger tett sammen med i hvilken grad vi har mulighet for å ha kontroll over eget liv.

Sosiale forskjeller i helse er ikke bare et klassisk fattigdomsproblem.

Sosiale ulikheter går i slyngende kurs gjennom alle inntekts-, yrkes og utdanningsgrupper.

Norge er blant landene der forskjellene er minst, men de er slående.

For eksempel er det inntil 10 års forskjell i levealder mellom bydeler i Oslo vest og bydeler i Indre øst.

Hva gjør vi så, hvordan innretter vi politikken? La meg løfte fram de fire viktigste satsingene, slik jeg ser det:

• For det første: Tenke helse i bredt – mobilisere samfunnet langt utenfor bare helse – for at vi kan leve lenger med god helse og kortere med uhelse.
• For det andre: Lykkes med god forebygging, god folkehelsepolitikk.
• For det tredje: Tenke nytt om hvordan vi kan sikre en trygg alderdom for alle.
• For det fjerde; hvordan vi kan organisere oss for å ha verdens beste sykehus som kan være der for oss når vi trenger det.


Ganske kort om første punkt: Tenke helse i bredt – langt utenfor helse.

Egentlig sier det seg selv: Mye av opphavet til at jeg får et helseproblem skyldes faktorer utenfor helsesektoren. Tenk på trafikken – trafikkskader. Eller fysisk og psykisk arbeidsmiljø. Eller sykdom som følge av hva du spiser. Eller at du røyker.

Vi må med andre ord forankre folkehelseperspektivet i nesten all politikk.

Og som sagt: Sosiale strukturer i samfunnet er langt på vei avgjørende for hvilke valg vi tar når det gjelder levevaner.

Du og jeg har ansvar for vår egen helse. Men alles helse er samtidig alles ansvar.

En viktig kilde til uhelse ligger i det sosiale spenningsfeltet. Det utfordrer oss til å sette et skarpt lys på hva vi, som samfunn, kan gjøre for å bevare og videreutvikle samfunnets sosiale kapital – som jeg tror er en veldig underkjent samfunnsmedisin.

La meg forklare:

Vi kan en del om betydningen av kapital i samfunnet; om realkapital, finanskapital, humankapital, det er kapital vi kan regne ut og sette to streker under svaret på. Men den kanskje viktigste kapitalen lar seg ikke omregne i tall – det er den sosiale kapitalen.

Et samfunns sosiale kapital forteller om graden av tillit og gjensidighet i et samfunn. Og det forteller om den enkeltes og hele samfunnets sosiale nettverk.

Å ha rikelig med sosial kapital er et personlig gode, men det er også et fellesgode. Stoler jeg på samfunnet rundt meg? Er det noen der for meg om jeg trenger det?

Betydningen av sosial kapital er godt dokumentert: Jo mer integrert vi er i lokalsamfunnet, jo mindre risiko har vi for alt fra forkjølelse til hjerteinfarkt, hjerneslag, kreft, eller depresjon.

Sosial kapital sier noe om motstandskraft og om betydningen av å bli sett, hørt og tatt vare på. Forskere antyder til og med at mangel på nettverk og isolasjon kommer på nivå som risikofaktor som røyking, overvekt, høyt blodtrykk eller mangel på mosjon.

Mennesker som har dårlige sosiale nettverk, har fra to til fem ganger så høy sannsynlighet for å dø av alle tenkelige årsaker, sammenliknet med mennesker som har tette bånd med familie, venner og lokalmiljø.

En nøkkel til sterk sosial kapital er at det ikke er for store forskjeller mellom folk. Folk er ulike, takk for det. Men store forskjeller i inntekt og muligheter er ikke bra for samfunnet – eller for samfunnets helse.

Derfor er politikk for rettferdig fordeling, barnehageutbygging, barnehageplass til en akseptabel pris, en skattepolitikk som fordeler byrdene rettferdig, universiteter som er gratis, et helsevesen som ikke krever betaling i døra – derfor er alt dette bra for helse.

Økende forskjeller er det motsatte – ikke bra for helsa.

Så til punkt to; forebygging og folkehelse

Som politikere skal vi tegne et kart for morgendagens helsepolitikk. Da må vi kjenne terrenget. Som politikere må vi spørre hva som er folks helse, hvor den er på vei og hva som driver den.

Av det vi ser, kommer det en tydelig konklusjon: Vi må mobilisere for forebygging og folkehelse. Det er ganske opplagt, men ikke like lett. Blant annet fordi oppmerksomheten om helse trekker så tungt i en annen retning.

La meg forklare:

Arbeidet med folkehelse danner for meg et tyngdepunkt i den andre enden av det jeg vil kalle "oppmerksomhetens verdikjede".

Blyloddet i oppmerksomhetens verdikjede finner vi i sykehusene. Det er lett å forstå. En sak om helse blir en helsesak når den krysser målsnora inn til sykehuset. Se på mediene, les overskriftene, hør debattene – det er her sakene er: Skandalene, kostnadene, manglene, krisene.

Folkehelse har et videre perspektiv – det tar utgangspunkt i folkets helse og menneskets helse. Folkehelse ser på det som bør være samfunnets aller viktigste anliggende.

Nemlig: Hvordan hindrer vi at jeg kommer på sykehus? Også for de som jobber i sykehus, er dette et viktig poeng. De er enige med meg – og det er ingen kamp om kundene.

Hvordan sikrer vi at jeg blir sett og kjent tidlig nok til å finne ut at helsen min kan være på vei mot uhelse?

Hvordan tar jeg og familie, nabolag, hjemsted, arbeidsplass, tak i de forholdene som kan trekke livet mitt i retning uhelse? Slik at jeg kan snu kursen før jeg må på sykehus?

Må jeg på sykehus vil jeg forvente god behandling. Noen ganger har vi ikke noe valg. Men det finnes langt flere valg enn mange tror.

Sliter jeg med overvekt, med dårlig pust som følge av røyking – eller strever jeg med tunge tanker og depresjon – ja da er det avgjørende å ta tidlig tak i det.

Havner jeg på sykehus er det fordi tilstanden er blitt så alvorlig at den virkelig er til byrde for meg. Og veldig dyr for samfunnet.

Det er her vi må skape et nytt tyngdepunkt i "oppmerksomhetens verdikjede". Vi må løfte frem det brede perspektivet. Magneten mot det andre perspektivet er så sterk.

Utviklingen vi står midt oppe i, har ikke skjedd plutselig. Det har kommet langsomt. Årsakene er komplekse, svarene er sammensatte – og i tillegg; mektige næringsinteresser står rede til å kjempe imot med effektive mottiltak.

De som selger tobakk og alkohol. De som selger og markedsfører mat og drikke med altfor mye sukker, fett og salt.

Disse næringsinteressene viker ikke for argumenter om folkehelse. De må møtes med en fast politisk vilje. Politikken står ikke uten seire, som mot tobakksindustrien de siste tiårene.

Som samfunn trenger vi en stor samtale om hvordan vi kan mobilisere meningsfullt mot de «langsomme» krisene. Det er litt som med klima. Vi ser en krise i sakte film utspille seg. Men de tradisjonelle virkemidlene virker ikke. Vi får ikke resultater over natta. Det er seige løp. Vi må være utholdende. Noen sier demokratiet er dårlig egnet for slikt. Jeg er uenig. Det er her vi trenger demokratiet aller mest.

Vi trenger nye og oppfinnsomme partnerskap mellom offentlig, privat og frivillig sektor, partnerskap som må til for å trenge inn i de sosiale sammenhengene som spinner helse for noen og uhelse for andre – lenge før vi dukker opp i statistikkene for stykkpris og dødsfall i sykehusene.

Nå om noen uker kommer jeg med en stortingsmelding om folkehelse. Tverrsektoriell og på tvers av departementene.

Folkehelsearbeid handler om hvordan vi deler velferden i samfunnet vårt. Om oppvekst og utdanning, økonomiske levekår, bolig, miljø, sosiale nettverk, tilhørighet og ressurser som gir den enkelte og fellesskapet evner til å mestre hverdagen.

Så til mitt tredje punkt – kanskje det som er lengst unna dere – hvordan sikre en trygg alderdom for alle?

Langt frem for dere – men dere skjønner poenget – dere har foreldre og besteforeldre og noen har oldeforeldre. Vi blir flere eldre. Er ikke det bra? Tenk hvilket uttrykk det er for at samfunnet blir bedre – at helsa blir bedre. Vi har en landslagssjef i fotball som er over 70!

Det store bildet er at de fleste eldre er friske og livskraftige. Som vil jobbe lenger. Leve aktive liv. De siste 20 årene har vi faktisk fått 40 prosent flere eldre over 80 år. Men det er ikke blitt flere som trenger hjelp og pleie.

Omsorg har ikke noe med alder å gjøre, det har med behov å gjøre. Alle som trenger omsorg skal være trygge på at de får omsorg, enten vi er unge eller eldre. Behovene blant eldre er like forskjellige som i andre aldersgrupper.

De aller fleste ønsker å klare seg selv, hjemme hos seg selv – lengst mulig. Vi trenger et løft for å bidra til det.

Til våren legger jeg frem en annen stortingsmelding – som jeg vil kalle innovasjonsmeldingen. Her kaster vi blikket 40 år tilbake i tid – og 40 år fram i tid.

Det vi ser er at på 40 år har årsverk for de som jobber med helse og omsorg i kommunene, vokst fra 20 000 til 130 000 årsverk.

Dersom det skjer like mye de neste 40 årene – vil alt se helt annerledes ut. Det må være utgangspunktet når vi skal planlegge framtiden.

Hvis vi skulle forlenge trenden med hvordan vi løser oppgavene i dag, og si at vi skal gjøre det på samme måten om 20, 30 eller 40 år – så har vi et stort problem. Da måtte hver fjerde av dere som sitter og hører på meg, velge omsorgsyrker. Og så hver tredje i neste generasjon.

Stemmer det? Nei – og det vil aldri stemme om vi tenker sånn.

Vi må tenke nytt. Vi må endre organiseringen og legge til rette for at folk holder seg friske lenger enn i dag.

Svaret ligger i frivillighet, i evnen til å utvikle vår sosiale kapital, i å utvikle ny teknologi, i forskning og kunnskap.

For det fjerde; hvordan vi kan organisere oss for å ha verdens beste sykehus som kan være der for oss når vi trenger det?

I forrige uke holdt jeg sykehustalen og la frem 10 punkter for bedre sykehus.

Vi kan ikke se sykehusene løsrevet fra det samfunnet de betjener. Det er ikke et mål for befolkningens helse at aktivitetene ved sykehusene øker. Kanskje snarere tvert imot.

Det er verken ønskelig eller økonomisk bærekraftig at sykehusene alene skal være vårt redskap til å møte fremtidens helseutfordringer. Vi kan ikke reparere oss ut av livsstilssykdommene.

Med samhandlingsreformen legger vi opp til

• Mer og bedre forebygging for bedre folkehelse
• Flere og bedre tjenester nær der folk bor – i kommunene.
• Bedre flyt – bedre pasientforløp.

Samhandlingsreformen handler ikke bare om at kommunene skal jobbe annerledes. Den handler også om sykehusene og om samhandling mellom sykehus og kommuner.

Primærhelsetjenesten er avgjørende, den må styrkes og tilpasses vår tid. Her har fastlegen en nøkkelfunksjon.

Mange av dere snart ferdigutdannede leger må arbeide i kommunene.

Men fremtidens primærhelsetjeneste vil også ha større behov for helsefagarbeidere, sykepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter og psykologer – for å nevne noen grupper.

Jeg venter mye av dette tettere samarbeidet mellom sykehus og kommuner.

Men la det være klart: Hovedprinsippet endres ikke. Trenger du spesialisthelsetjenester, skal du til sykehuset, og der skal det vente sikker behandling av høy kvalitet.

 

1,8 millioner av oss blir behandlet i spesialisthelsetjenesten hvert år. Tallet stiger fordi det henvises fler, og fordi sykehusene tilbyr mer. 

Det er en omfattende virksomhet og sterke resultater. Det er en av de fineste formene for verdiskaping som skjer i samfunnet.

La meg fremheve tre viktige felles satsinger

-          Vi skal ha et nasjonalt løft på IKT

-          Vi skal løfte kvalitet og pasientsikkerhet

-          Vi skal ha økt oppmerksomhet på rus og psykisk helse

Først: En helt nødvendig satsing på IKT

Vi er på vei – takket være de siste årenes lovendringer, samordning og store investeringer : Automatisk frikort, eResept over hele landet, elektronisk meldingsutveksling, nettstedet helsenorge.no, og utvikling av kjernejournal.

Den andre ambisjonen er satsingen på kvalitet og pasientsikkerhet

Stortingsmeldingen om god kvalitet og trygge tjenester – lagt frem før jul – staker ut kursen. Den er ambisiøs og detaljert.

En ny brukerrolle er en tydelig tråd i kvalitetsmeldingen. Pasienter og pårørende skal føle seg ivaretatt, sett og hørt.

Det skal være åpenhet om kvalitet i norsk helsetjeneste – også når det går galt.

Denne åpenheten kan virke brutal, men i lengden vil åpenhet skape trygghet og tillit. Åpenhet er bedre enn avsløringer.

Møte med pårørende

Kommunikasjon, vær ærlig – si det som det er

Lære av feil

Den tredje ambisjonen er økt satsing på rusavhengighet og psykisk helse

Studien The Global Burden of Disease hadde noen tydelige budskap. Et av de tydeligste er hvordan rusavhengighet og psykiske lidelser vil få økende vekt i sykdomsbyrden – og hvordan dette er blant fagfeltene som krever mest samarbeid mellom sykehus og kommuner.

Snakke kort her om dine møter med rusmiddelmisbrukere og psykisk uhelse.

Medisinstudentene må skjønne at dette er områder hvor samhandling og samarbeid mellom profesjoner, virksomheter og nivåer er viktig og kritisk. 

 

I sykehustalen la jeg frem 10 tiltak som, etter min mening, er mer treffsikre for å gi pasientene et bedre tilbud:

• lengre åpningstid ved sykehusene
• redusere bruken av deltid
• bedre oppgavedeling mellom de som jobber ved sykehusene
• fjerne unødig rapportering
• raskere diagnostisering ved alvorlig sykdom
• forskning, innovasjon og utprøving av ny teknologi
• bedre metoder for prioritering i sykehusene
• sterkere samordning på tvers av regionene

For det tiende: Bedre ledelse

Dette punktet vil jeg avslutte med for dere som er fremtidens leger og mange av dere er også fremtidens ledere.

Den største ressursen i helse- og omsorgstjenesten er menneskene – dere og de andre yrkesgruppene. Suksesskriteriet er at folk fra ulike yrkesgrupper lykkes med å spille på lag til beste for pasientene.

Til det trengs det gode ledere i alle deler av helsetjenesten.

Å være leder betyr, i mange sammenhenger, å være til stede for dem du leder. Å være til stede for å sikre pasientene tjenester av god kvalitet, for å skape klarhet om rutiner og samarbeid og for å ta ansvar og gi ryggdekning i vanskelige beslutninger.

Ledelse handler om tillit. Tillit er ikke gitt, nedfelt, garantert. Den må vinnes, fortjenes, erverves – hver dag.

Å ha tillit betyr også å ha et stort ansvar – ansvar for at dere gjør gode faglige vurderinger, tar ansvar for at pasientene får hjelp på riktig nivå og ansvar for at de følges opp uten nødvendig opphold og brudd.

 

Avslutning

Det som driver meg som helseminister, er visjonen om at alle kan bruke sine muligheter. Storheten i at det skal gjelde alle. At samfunnet som fellesskap skal gi muligheter og legge til rette for muligheter.

At politikkens mål er å bidra til rettferdighet. At vi som mennesker har både plikter og rettigheter. Ikke det ene uten det andre.

For meg er det slik også i dag, og kanskje aldri viktigere enn i dag, å ha det som et stort politisk prosjekt, fordi mulighetene er så mange, ressursene alltid begrensede og fordi kilden til store forskjeller oppstår nettopp her – i helse.

Derfor må vi jobbe for å snu trendene som peker i gal retning, møte utfordringene fra livsstilssykdommene – og satse på forebygging, forebygging, forebygging – slik at vi kan leve lengst mulig med helse, og minst mulig med uhelse. Intet mindre.

Det ser jeg på som min viktigste oppgave som helse- og omsorgsminister.

Jeg ønsker dere lykke til i resten av studiet og som ferdige leger.